Anslagsvis et sted mellom 50 og 60 tusen deltok på et offisielt sanksjonert proteststevne arrangert av den liberale opposisjonen i Moskva sentrum på lørdag. Samlingen ble holdt under parolen «La oss ta tilbake vår stemmerett». Hovedkravene var inkludering av liberale opposisjonskandidater på valglistene til byrådsvalget i Moskva den 8. september og løslatelse av politikere arrestert i forrige uke som ledd i det massive polititilslaget mot opposisjonen. Mindre protester fant sted i St. Petersburg og flere andre byer.
Oppropet til protesten ble støttet av alle hovedfigurene fra den liberale opposisjonen i Russland, deriblant Alexej Navalnyj, som fremdeles sitter fengslet, og av Liubov Sobol som ble arrestert igjen rett før proteststevnet begynte. Flere prominente underholdere, fjernsynsprogramverter og musikere støttet også protesten, blant dem den populære YouTube-kanalverten Juri Dud. Rapperen Face og technomusikkgruppa IC3PEAK, som går for å være av de mest populære musikerne i Russland blant ungdommen, støttet protestsamlingen med opptredener.
I følge rapporter var en vesentelig del av de fremmøtte unge mennesker, mange av dem som aldri hadde tilsluttet seg noen opposisjonsprotest før. En betydelig faktor som bidro til den store oppslutningen, utover de populære musikkgruppenes deltagelse, var det voldelige tilslaget mot opposisjonen de siste ukene. Ved to ikke-godkjente protestsamlinger, den 27. juli og den 3. august, arresterte politiet og den paramilitære organisasjonen OMON, en del av Nasjonalgarden, over 1 000 mennesker og forvandlet sentrum av den russiske hovedstaden til en regelrett beleiringstilstand. Hundretusenvis av mennesker har sett opptakene av det voldelige tilslaget på sosialmedier.
Etter massearrestasjonene har medlemmer av Alexej Navalnyjs stab vært utsatt for raid og rettsforfølgelser.
Som de tidligere ukene var det en sterk tilstedeværelse av politi og OMON. I følge en rapport i den liberale avisa Novaya Gazeta ble OMON-tropper hentet inn fra andre regioner av landet, særlig fra Tula. Innen kvelden på lørdag var rundt 240 personer arrestert.
Mange demonstranter, deriblant prominente skikkelser som Juri Dud, kom til protestsamlingen innhyllet i, eller viftende med russiske flagg. Paroler inkluderte: «Ned med Tsaren [Putin]!» «Putin er en tyv» og «Russland skal bli fritt».
Samtidig med voksende sosial og politisk misnøye innen arbeiderklassen har Kreml benyttet seg av den liberale opposisjonens protester til både å iscenesette øvelser for statsundertrykking av protester og en opptrapping av det juridiske og politiske rammeverket for undertrykking av masseprotester.
Den statlige etaten Roskomnadzor, som har hatt tilsyn med den massive utvidelsen av internettovervåking de siste årene, oppfordret på fredag Google til å slutte å annonsere «ulovlige begivenheter» på YouTube. Etaten advarte for at, skulle Google ikke overholde sperringen, ville den russiske regjeringen vurdere det som utenlandsk innblanding i landets suverenitet. Det stalinistiske partiet KPRF, del av den «lojale opposisjonen» i Dumaen til det regjerende partiet Forent Russland, forbereder nå et lovforslag som etter planen skal fremlegges for parlamentet til høsten, som ville true enhver som blir anklaget for «virtuell innblanding» i valgprosessen med strafferettslig forfølgelse.
Mens det pågående tilslaget mot opposisjonen må sees som en alvorlig advarsel og opponeres mot som et angrep på demokratiske rettigheter, må arbeidere og ungdommer advares om den ekstremt høyreorienterte karakteren til de politiske kreftene som står bak protestene.
De spenner fra den liberale opposisjonen, som opprettholder velkjente bånd til Washington, over til nasjonalistiske og pseudo-venstre-krefter som Den russiske sosialistbevegelsen. Russiske pro-liberale mediers og den vestlige borgerlige pressens presentasjon av disse kreftene som forkjempere for demokratiske rettigheter er en svindel.
Det er ingen tilfeldighet at opposisjonen midt i den sosiale misnøyen i arbeiderklassen bevisst har utelukket enhver form for sosiale krav fra protestene, og gjør sitt beste for å skjule sin overordnede politiske agenda, til fordel for bestrebelsene på å appellere til vage antiPutin-sentimenter og russisk nasjonalisme.
Den liberale opposisjonen taler for deler av det russiske oligarkiet og den øvre middelklassen, som bidro til å gjennomføre og som har tjent på restaureringen av kapitalisme i det tidligere Sovjetunionen, men som nå føler at deres karrierer og sosiale interesser blir kvalt av Putin og oligarkene rundt ham. Forøvrig ser de de økonomiske og nasjonale interessene til oligarkiet truet av duellen mellom Putin-regimet og amerikansk imperialisme, og går inn for en mye tettere allianse med amerikansk og europeisk imperialisme, som en garantist for deres egen sosiale og økonomiske posisjon. Mens opposisjonen nylig har forsøkt å presentere seg som interessert i sosiale anliggender, er det velkjent at lederne har vært mangeårige forkjempere for sosiale innstramminger og nedskjæringer.
I likhet med sammenstillingen av kreftene i den imperialiststøttede Maidan-protestbevegelsen, som var dominert av deler av oligarkiet og middelklassen i Ukraina, og som kulminerte med fascistkreftenes kupp mot den pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj i februar 2014, har den russiske liberale opposisjonen i årevis dyrket en bevisst allianse med landets ytre høyre.
I Ukraina var resultatene av dette vestlig-støttede kuppet fra fascistiske krefter, som falskt ble fremstilt av mediene som en «demokratisk revolusjon», fem år med borgerkrig, statsstøttet fascistterror for arbeidere og minoriteter, den akutte faren for en fullskala krig med Russland og en nedgang i levestandardene til nivå med de fattigste av afrikanske land. I Russland ville resultatene av en slik USA-støttet bevegelse, om ikke annet, være enda mer katastrofale.
Mest notorisk har Alexej Navalnyj, som har blitt hyllet av vestlige borgerlige medier som Russlands fremste «Putin-opponent» og en «demokrat», pleid tette bånd til russiske fascistkrefter i godt over et tiår. Han deltok i flere Russiske marsjer, den årlig protesten arrangert av ytrehøyre, deriblant i 2010 og 2011, og har fremsatt voldelige trusler mot nordkaukasere på YouTube-videoer, og han har inkludert antiimmigrantkrav i sine valgplattformer. Navalnyjs linje har ikke vært noe individuelt avvik.
I en kommentar til nettavisa Gazeta.Ru fra 2010, oppfordret Vladimir Milov – en av de som ble fengslet av politiet de siste ukene – til at den liberale opposisjonen måtte returnere til den «nasjonale ideen» som «utgangspunktet for politikken». I en tynt tilslørt appell til oppfatningen av russere som et «arisk» folk, overlegent folkene i Asia, skrev Milov: «Det er på tide å vende tilbake til det europeiske hjemmet. Vi russere er europeere, ikke prøv å trekk oss inn i Asia – Asia er fremmed for oss.» Han krevde en tøff politikk overfor Nord-Kaukasus og regionens «kultur» av «total korrupsjon», og han krevde at de liberale må gi etter for nasjonalistene og monarkistene, og forstå at problemer med «immigranter» og «inter-etniske relasjoner» faktisk eksisterer og må takles.
Den gangen jobbet Milov tett med Boris Nemtsov, som delte hans synspunkter og opprettholdt nære bånd til Washington (Nemtsov ble i begynnelsen av 2015 myrdet [engelsk tekst] under tvilsomme omstendigheter). Med støtte fra og under ledelse av Milov, Nemtsov og Navalnyj innledet den såkalte liberale opposisjonen på det tidspunktet et tett samarbeid med både Eduard Limonovs Nasjonal-bolsjeviker, en pro-stalinistisk og pro-fascistisk organisasjon, så vel som den åpent rasistiske Bevegelsen mot ulovlig migrasjon (DPNI), som har vært involvert i anstiftelsen av flere antiimmigrant-pogromer. I dag er Milov medlem av staben for Navalnyjs YouTube-kanal, som en ekspert på økonomiske spørsmål.
Protestbevegelsen fra 2011 til 2013, utgått fra sjikt fra den øvre middelklassen i Moskva, var basert på nettopp denne reaksjonære alliansen mellom den liberale opposisjonen og høyresiden og monarkistiske krefter, og de ble tildelt et «venstreorienteret» fikenblad av pseudo-venstre-krefter. På samme måte slo disse kreftene seg igjen sammen for å avlede masseopposisjonen mot pensjonsreformen, over i nasjonalistiske baner for å blokkere enhver bredere bevegelse av arbeidere mot den. I disse bestrebelsene fikk de også støtte fra de «lojale opposisjonspartiene» i den russiske Dumaen, det fascistiske Liberal-demokratiske partiet og det stalinistiske partiet KPRF, i tillegg til fagforeningene (se: «Russiske stalinister og pseudo-venstre slutter rekkene mot bred opposisjon mot pensjonskutt.»)
Enhver bevegelse fra arbeiderklassen mot Putin-regjeringen, mot sosial ulikhet og fattigdom, og til forsvar for demokratiske rettigheter, vil måtte føres frem uavhengig av, og i opposisjon til disse kreftene.