Foretaksmedienes hykleri ble stilt åpent til skue i forrige uke, under de to offentlige høringene til en australsk parlamentarisk komité som utredet etterretningstjenestenes og politiets fullmakters konsekvenser for pressefriheten.
Til og med da en seniorrepresentant for regjeringen erklærte at alle som lekket «topphemmelig» informasjon måtte «settes i fengsel», støttet mediesjefene forfølgelsen av Julian Assange, som har satt presedensen for den intensiverende global krigen mot journalistikk.
Mens de utga seg for å være forkjempere for allmennhetens «rett til å få vite» demoniserte mediesjefene WikiLeaks-grunnleggeren for å ha avslørt forbrytelsene, konspirasjonene og masseovervåkningen til de USA-ledede spionasje- og militærapparatene. De lovet å samarbeide tettere med regjeringen og dens etater, for å sikre at ethvert klassifisert materiale de mottok ble undertrykt eller sensurert, for å beskytte «den nasjonale sikkerheten».
Andrew Hastie, eks-kommandanten for spesialstyrkene, som er styreleder for den parlamentariske sikkerhets- og etterretningskomitéen, anla tonen. Han ba medierepresentantene om å bekrefte at deres «offentlig-interesse-journalistikk» var «distinkt forskjellig fra den radikale åpenheten som Julian Assange og hans lystige bande av WikiLeak-ere forfektet».
Campbell Reid, direktøren for News Corp, som representerte Murdoch-mediene, svarte: «Absolutt». Michael Miller, utøvende styreleder for News Corp Australasia, erklærte: «Ja, det er den.»
Reid fordømte Assange, da han ble spurt av Mike Kelly, representanten for Labor Party i komitéen og nok en tidligere militæroffiser, om de «anerkjente» medienes «relasjon» til WikiLeaks da de først publiserte noe av den hemmelige informasjonen om USAs og deres alliertes krigsforbrytelser i Afghanistan og Irak.
«Hva angår enhver av redaktørene eller utgiverne langs dette bordet, eller på lignende poster rundt om i verden, var det ingen av oss som skjulte oss i den ekvadorianske ambassaden,» uttalte Reid. «Vi tar ansvar for det vi publiserer. I ettertid portretterte mange av de som var involvert i Julian-Assange-saken ham som en journalistikkens helt. Det er langt fra faktum. Hvis du bare skal dumpe dokumenter ut i verden, og så si: ‘Vel, jeg utfører en slags offentlig plikt’, og menneskers liv settes i fare på grunn av det, da er det ikke journalistikk; det er uansvarlighet.»
Assange «skjulte seg ikke» i Londons ekvadorianske ambassade. Den britiske regjeringen og politiet holdt ham innesperret der i syv år, etter at Ecuador innvilget ham politisk asyl for å beskytte ham mot å bli utlevert, via Sverige til USA, på oppdiktede spionasjeanklager. Kort tid etter at Assange til slutt ble arrestert bekreftet Trump-administrasjonen hans pågripelse ved å bryte forseglingen på amerikanske spionasjeanklager, med en strafferamme på tilsammen 175 års fengsel.
Så langt fra å ha «dumpet» dokumenter slo WikiLeaks et kraftig slag for allmennhetens «rett til å få vite», ved å publisere tusenvis av dokumenter hvor de illegale drapene, regimeendringskomplottene og de andre antidemokratiske operasjonene fra USAs og andre stormakters side ble utlagt. Det har aldri blitt produsert noen bevis for at liv gikk tapt som en konsekvens. Guardian og andre foretaksmedier overlot det til Assange å redigere vekk individuelle navn.
Hva angår «ansvarlig journalistikk» beskrev Reid samarbeidet mellom mediekonglomeratene og sikkerhetsapparatene, i deres bestrebelser på å forhindre at slikt fordømmende materiale skulle komme i hendene på arbeiderklassen.
«I de fleste av disse omstridte tilfellene har vi faktisk en god relasjon med de offentlige etatene, og vi vil bare si ‘Vi har denne informasjonen’, og etatene vil si: ‘Dette er det farlig å gjøre. Ikke gjør det.’ Jeg kan ikke minnes en eneste anledning hvor det har vært trossing fra medienes side, for å gjøre ting feil.»
Reid utvidet sitt angrep på WikiLeaks til også å gjelde andre nettsteder, og han fordømte «den slags uansvarlig eller dårlig oppførsel fra journalistikkens side, eller informasjon som bare legges ut på nettet uten omsyn til, eller til og med med dårlige intensjoner.» Han insisterte imidlertid på at det var helt annerledes med «den typen journalistikk som er representert av disse foretakene».
Tilsvarende erklæringer ble avgitt av David Anderson, administrerende direktør for Australian Broadcasting Corporation (ABC) og fra Bridget Fair, administrerende direktør for Free TV Australia, som representerte deres fjernsynsnettverk. «For alt som kan berøre den nasjonale sikkerheten vil vi ofte samarbeide med den respektive etaten før vi publiserer,» understreket Anderson.
Dette er nettopp grunnen til at millioner av mennesker har en mistillit til foretaksmediene, og for at de ser på Assange og den fengslede varsleren Chelsea Manning som «journalistikkens helter». Deres «radikale transparens» brøt igjennom tiår av medienes medskyldighet i USAs og landets alliertes forbrytelser og overgrep, inkludert Australias.
Liberal-National-regjeringen, i partnerskap med Labor Party, innkalte til komitéhøringen i et forsøk på å få lagt et vått teppe over det offentlige ramaskriket over AFPs (det australske føderale politiet) angrep på to journalister i juni, mindre enn to måneder etter Assanges arrestasjon den 11. april i London, der de berettiget intimideringen og forfølgelsen av varslere og publiseringen av deres avsløringer.
Det ene regjeringsvitnet etter det andre understreket den faste beslutningen fra hele det politiske etablissementet og sikkerhetsinstitusjonene på å eskalere angrepet mot ekte gravejournalistikk.
Mike Pezzullo, statssekretær for innenriksdepartementet, uttalte til komitéen at personen som lekket det klassifiserte dokumentet til journalisten Annika Smethurst fra News Corp, om planene for legalisering av Det australske signaldirektoratets (ASD) aktiviteter for innenriksovervåkning, måtte fengsles.
Pezzullo, som uttalte seg på vegne av departementet som har tilsynsmyndigheten med AFP og de innenlandske spionasjeagenturene, forsvarte raidene på Smethursts hjem og på Sydney-hovedkvarteret til ABC, som hadde rapportert om tildekningenen av krigsforbrytelser [engelsk tekst] begått av Australias spesialstyrker i Afghanistan.
Til tross for furoren over raidene insisterte AFP-kommisjonær Andrew Colvin at de involverte journalistene fortsatt var under etterforskning, og kunne imøtese alvorlige tiltaler.
Colvin og AFP-nestleder Neil Gaughan advarte for at informasjonutvekslingen med det USA-ledede «Five Eyes»-overvåkingsnettverket ville stilles i fare, dersom deres «internasjonale partnere» ikke kunne stole på dem for å kunne beskytte hemmelige dokumenter. Gaughan kom med en tilsvarende advarsel [engelsk tekst] like etter raidene, da han effektivt sett pekte til Washington, og ikke bare til Canberra [Australias politiske hovestad], som kilden for angrepet på journalister.
Offisielle representanter for Den australske sikkerhets- og etterretningsorganisasjonen (ASIO) gjentok den ekstraordinære erklæringen i spionasjeagenturets skriftlige melding til komitéhøringen om at angrepene på journalister var nødvendige, fordi «i Australia i dag blir journalistikk brukt som dekning for fiendtlige etterretningsaktører».
ASIO hevdet at det var «mange likheter mellom aktivitetene til journalister og utenlandske etterretningsoffiserer, som gjør journalistikk til et passende dekke for å skjule deres etterretningsaktivitet». Begge yrkene var «etterspørrende», krevde «tilgang til mennesker, steder og til sensitiv informasjon», og involverte «analyse av saksanliggender av allmennhetens interesse».
Denne påstanden er en trussel for alle journalister, og den utgjør en advarsel om at de kan bli målrettet under lovene om «utenlandsk innblanding» [engelsk tekst] som ble nedfelt i fjor. Faktisk forsvarte Sarah Chidgey, en seniorrepresentant for statsadvokatens kontor, at hennes justisdepartement sendte et advarselsbrev til Nine Media etter at de kringkastet opptak fra en dokumentar produsert av Al Jazeera – en angivelig utenlandsk agent, fordi det eies av Qatari-regjeringen. Åpenbart er det forberedelser på gang for å anvende lovene bredere.
Så langt fra å opponere mot tilslaget på journalistikk indikerte Labor-medlemmene i parlamentskomitéen sin støtte for lovgivning for å styrke samarbeidet mellom medieforetakene og etterretningstjenesten. Mike Kelly foreslo flere ganger en gjenoppretting av D-varslingssystemet, som den gangen det var aktivt, fra 1952 til 1982, involverte en komité av regjerings- og medierepresentanter som gjennomgikk og godkjente sensitivt materiale, og i all hovedsak videreførte sensurregimet fra krigstiden.
Dette budet for å gjenopplive en blackout-variant fra krigstiden er dobbelt betydelig. Hele det politiske etablissementet har til hensikt å blokkere enhver publisering som kunne varsle befolkningen om de hemmelige operasjonene til etterretnings- og militærstyrkene, som er bundet sammen med involvering i de USA-ledede forberedelsene for krig, spesielt rettet mot Kina.
Forfatteren anbefaler også:
Australian spy and police chiefs say raids on journalists must continue
[8. august 2019]