«Det kan meget vel være at den historiske perioden som granskes i vår bok har vært utsatt for de mest partiske av vurderinger. I utallige tidsskriftartikler ble Stalins ‘store gjennombrudd’ erklært å være enten den naturlige videreføringen av bolsjevismens revolusjonære strategi, eller tolket som Stalins dreining til ‘trotskisme’… Fra a priori oppfatninger om den organiske kontinuiteten fra bolsjevisme til stalinisme, kom også versjonen om den absolutt vilkårligheten som karakteriserte Stalins represjoner. Denne versjonen ble delt (selv om det prinsipielt var av forskjellige beveggrunner) av både stalinister og antikommunister, som vurderte at det politiske regimet opprettet av Oktoberrevolusjonen ikke hadde gjennomgått en degenerering. Tilhengerne av denne versjonen koblet ikke den stalinistiske terroren til logikken i den partiinterne kampen, som tvang Stalin til å besvare den voksende protesten mot hans politikk internt i partiet med monstrøse mottiltak. I perioden fra 1928 til 1933 var denne prosessen fremdeles langt fra fullført.» – Vadim Rogovin (s.492)
Publiseringen av den engelske utgaven Bolsjeviks Against Stalinism 1928–1933: Leon Trotsky and the Left Opposition, forfattet av den sovjetiske marxisten, historikeren og sosiologen Vadim Rogovin (1937–1998) er en vesentlig politisk og intellektuell begivenhet. Den andre boka i Rogovins syvbindserie Was There an Alternative [‘Var det et alternativ’] er en storartet beretning om den politiske kampen som ble ført av Stalins opponenter i Sovjetunionen, i årene etter Leo Trotskijs eksilering og frem til Adolf Hitlers makterobring. Boka viser at Stalins vei til makten hverken var foreskrevet eller en naturlig utvekst av Oktoberrevolusjonen. Saken var heller den at den storrussiske sjåvinisten og byråkraten sikret seg makten i en voldsom konflikt med proletariatet, bondestanden og den revolusjonære sosialistbevegelsens kadre.
Rogovin produserte dette bindet, og seks andre, i løpet av de siste årene av sitt liv samtidig som han sloss mot en terminal kreftdiagnose. I flere tiår hadde Rogovin arbeidet som sosiolog og studert levekår i Sovjetunionen. Han ble trukket til dette fagemnet fordi han ønsket å granske målestokken, omfanget og opprinnelsen av stratifisering i Sovjetunionen. Etter at han i hemmelighet fant frem til Trotskij og Venstreopposisjonen, ble Rogovin overbevist om at sosial ulikhet var nøkkelen til å forstå stalinisme.
På begynnelsen av 1990-tallet ble endelig Rogovins tiår-lange politiske isolering fra verdens trotskistbevegelse brutt, da han fikk kontakt med Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Bolsheviks Against Stalinism var Rogovins første verk skrevet i nært politisk samarbeid med ICFI, og markerer et nøkkelmoment i hans utvikling som marxistisk historiker.
En kort bokomtale kan ikke formidle dybden og kompleksiteten i dette fascinerende 500-siders bindet. Bolsheviks Against Stalinism er drama i stort format. Verket fletter sammen primære og sekundære kilder – publiserte taler og artikler, personlig korrespondanse, medieoppslag, arkivdokumenter, personlige memoarer, historiske beretninger og til-og-med romaner – for å føre leseren gjennom buktningene og vendingene av en fem-år-lang periode av sovjetisk historie, i en serie av korte og fokuserte kapitler som tar for seg de økonomiske krisene, de politiske problemene og de sosiale betingelsene som var underliggende for Stalins politiske disposisjoner, og som førte til kontinuerlige utbrudd av opposisjon. Det er en granskning av bolsjevikpartiets menneskelige materiale, der partiet vekselvis konfronterte, ble feid med av, deltok i og utfordret en massivt nasjonalistisk, byråkratisk reaksjon mot Den russiske revolusjonen.
Ett av bokas vesentlige funn er at arrestasjoner, utvisninger og eksilering ikke var tilstrekkelig til å knuse innflytelsen fra Trotskij og Venstreopposisjonen. Disse kreftene vedvarte å utøve stor påvirkning på landets politiske liv, og formet de nye opposisjonskreftene som oppsto på slutten av 1920-tallet og i de tidlige 1930-årene. Derved belyser Bolsheviks Against Stalinism den politiske logikken som var drivkraften for Stalins dreining til masseutryddelser under Den store utrenskningen; Trotskij og Venstreopposisjonen representerte en uopphørlig trussel for byråkratiet som bare kunne begrenses og bringes under kontroll med fysisk vold.
Da arbeiderklassen i Russland styrtet tsarismens og kapitalismens samlede krefter og brakte bolsjevikene til makten høsten samme år, ble revolusjonen umiddelbart konfrontert av enorme vanskeligheter. Den første verdenskrig hadde fysisk ruinert og forødet Russland, som var et land nedsunket i fattigdom og tilbakeståenhet. Europas sosialdemokrater hadde forrådt sine egne arbeiderklassers kamper og den unge revolusjonen fant seg isolert. Samtidig måtte den slåss på tvers av en enorm landmasse mot imperialismens kontrarevolusjonære styrker, som bestrebet seg på å få reversert de russiske massenes seier, og forhindre at revolusjonen skulle strekke seg ut over hele kloden.
Mot alle odds gikk den russiske revolusjonen seirende ut. Men helt fra Sovjetunionens formende fase begynte et byråkrati å oppstå i landet, som ikke var dedikert til det marxistiske programmet for verdensrevolusjon, men til å bygge «sosialisme i ett land». Josef Stalin sto ved dets ror. Dette voksende apparatet utnyttet den sovjetiske arbeiderklassens utmattelse og isolasjon, og anvendte sin posisjon som administrator for landets økonomi og politiske institusjoner til å sikre seg spesielle privilegier.
Det vordende stalinistiske byråkratiet var organisk fiendtlig innstilt til verdensrevolusjon. Det begrep instinktivt at dersom arbeidermassene skulle komme til makten andre steder, da ville arbeiderklassen i Sovjetunionen gå til kamp mot den parasittiske eliten som fôret seg på verdens aller-første arbeiderstats erobringer. I forfølgelse av sine politiske disposisjoner forrådte derfor byråkratiet revolusjoner i utlandet, og knuste det partiinterne demokratiet i Det sovjetiske kommunistpartiet og i Den kommunistiske internasjonale [Den tredje internasjonale]. I sine siste leveår fornemmet Lenin farene reist av denne byråkratiske tendensen og sloss mot den. Han fikk deltakelse av Leo Trotskij, hans medleder for Den russiske revolusjonen. Da Lenin ble ufør av hjerneslag i 1923 og døde i 1924 videreførte Trotskij denne kampen sammen med andre medlemmer av Bolsjevik-partiet, og dannet i 1923 Venstreopposisjonen.
Rogovin plasserer Trotskijs skrifter og materialet publisert i Venstreopposisjonens Bulleteng, i sentrum for dette bindet, og gjør det klart at de er av nøkkelbetydning for å forstå periodens historie. Artikler, kommentarer og korrespondanse fra Trotskij og fra Bulletengen, som ofte ble skrevet av opposisjonelle som arbeidet fordekt i Sovjetunionen, skrifter som deretter ble sirkulert og distribuert i all hemmelighet, inneholder bemerkelsesverdige innsikter inn i det sovjetiske samfunnets karakter, og de skisserer en gjennomgående kritikk av stalinismen. Av alle de opposisjonelle tendensene som oppsto i Sovjetunionen var det bare «Venstreopposisjonens alternativ» – som er Rogovins betegnelse – som var i stand til fundamentalt å utfordre og beseire stalinismen.
Da Bolsheviks Against Stalinism ble først utgitt på russisk i 1993 var nødvendigvis materialet som blir dekket nytt for den sovjetiske leseren. Trotskij hadde vært fjernet fra sovjetisk histories offisielle annaler. Rogovins vektlegging av Venstreopposisjonens egenart og betydning var, og er fortsatt idag en klar og åpen irettesettelse av alle forfalskerne av den sovjetiske historien, uansett deres forskjellige politiske avskygninger. Han førte en kamp mot det mektige Kommunistpartiets byråkrati og partiets supportere fra intelligentsiaen, som – ved hjelp av historieforfalskning – gjenopprettet kapitalismen, konfrontert med en tiltakende sosial opposisjon.
Et brev sendt i 1989 fra et grunnplanpartimedlem til sovjetstatens leder Mikhail Gorbatsjov fikk eksempelvis alarmklokkene til å kime. Kommunistpartiets ideologiavdeling sa at sentimentene uttrykt i brevet var kjent å være «utbredte (representative) blant arbeiderklassen». Brevets forfatter beskrev Kommunistpartiet som sammensatt av «opportunister», «eliter» og «gjenfødte» borgerlige. Brevet oppfordret arbeiderklassen til å «ta saken i egne hender, som sjef for sitt eget parti» for å kunne føre en «klassekrig». Samme år brøt det ut massive streiker blant gruvearbeiderne i landet. Rogovin forsto at den sovjetiske arbeiderklassen, bevæpnet med kunnskapen om deres egen historie, ville være en ustoppelig styrke.
Bolsheviks Against Stalinism begynner med den økonomiske krisen i 1927, og forløpet av Kommunistpartiets 15. kongress avholdt i desember samme år. Stalin-lederskapets manglende evne til å gjøre endringer i Den nye økonomiske politikken (NEP) førte til nettopp de problemene Venstreopposisjonen hadde forutsett og varslet – en kornkrise, med bondestanden som nektet å gi fra seg deres innhøstninger fordi byene ikke var i stand til å produsere de varene som trengtes på landsbygda. NEP hadde åpnet for statsregulert produksjon for profitt i vareproduserende industrier og i landbruket. Resultatet var fremveksten av velholdne sjikt i byene (NEP-menn) og på landsbygda (kulaker, med andre ord mer velstående deler av bondestanden) [O. anm.: etymologisk opphav for kulak = storbonde, er betydningen ‘knyttneve’]. Mens denne økonomiske politikken kickstartet økonomien, viste den seg ute av stand til løse problemene i landets vareproduserende industrisektor, der utviklingen skrantet.
Boka beskriver hvordan Kommunistpartiet, under Stalins og Bukharins lederskap, responderte på den økonomiske krisen ved å trappe opp angrepene på Venstreopposisjonen, med arresteringer og eksilering og en uopphørlig kampanje av fordømmelser. Aktivitet i Venstreopposisjonen var ikke bare grunnlag for partiekskludering, men hadde i henhold til straffelovens artikkel 58 blitt ulovlig. Rogovin bemerker at selv om Bukharin hadde formulert konseptet «tvangspress på kulakene» under opptakten til Den 15. partikongressen, var dette ikke den offisielle politikken som resulterte fra kongressen, som opprettholdt partiets forpliktelse til bevaringen av NEP.
Men da kornkrisen tidlig i 1928 eksploderte og hungersnød truet byene, virret Politbyrået i retning av «nødtiltak» for å få tvunget bøndene til å overlevere deres innhøstning. Rogovin argumenterer for at Stalins direkte involvering var avgjørende for å få drevet frem represjonene. Han utstedte ordrer som stred mot partikongressens beslutninger og mot sovjetisk lov. Resultatet var voksende misnøye på landsbygda og økonomiske problemer som bredte seg i omfang, der Stalin i sin tur skyldte på lokale funksjonærers eksesser og angivelige «borgerlige elementers» påståtte sabotasje. Det ble utstedt direktiver i hemmelighet, mens frykten vokste innen Stalin-lederskapet for at trotskistene som allerede hadde fremmet en kraftig kritikk av nødtiltakene i Opposisjonens bulleteng og som fortsatt hadde innflytelse i particeller og på arbeidsplasser, skulle tjene på regimets fiaskoer.
Dette mønsteret av økonomiske kriser og ville improvisasjoner, kombinert med at partifunksjonærer og statsadministratorer på lavere nivå ble gjort til syndebukker, utbredte brudd på sovjetisk jurisdiksjon, fordømmelser og represjon av opponenter, styre og forvaltning via hemmelige dekreter og vold rettet mot nøkkelsegmenter av befolkningen, skulle gjenta seg kontinuerlig de kommende årene, for til slutt å eskalere til tvangskollektivisering og masseutrenskninger.
Da 1929 utfoldet seg fortsatte det stalinistiske byråkratiet sine bestrebelser på å få utryddet opposisjon, med opprettingen av spesialavdelinger av de hemmelige tjenestene for å jakte ned «høyreorienterte» (de som talte for at restriksjonene på markedsøkonomien måtte lettes) og trotskister i partiorganer og i vitenskapelige forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Dette samsvarte med overgangen fra «nødtiltak» til fullskala tvungen kollektivisering. I desember 1929 oppfordret Stalin til «dekulakisering», der han anvendte en formulering tidligere ikke akseptert av partiet.
Bolsheviks Against Stalinism fremhever den kraftige kritikken fra Trotskij og Venstreopposisjonen mot tvangskollektiviseringen og dens uunngåelige konsekvenser, og trekker opp omriss av de forskjellige stadiene av «borgerkrigen» ført mot bondestanden, og dokumenterer i detalj metodene som ble brukt, landsbyenes voldelige responser, de lokale partiorganenes desperate bestrebelser på å gjennomføre hensynsløse og umulige tiltak, den ekstraordinære menneskelige lidelsen som resulterte – inkludert flere tilfeller av hungersnød i Ukraina og andre steder, som krevde millioner av menneskeliv – og Stalins tiltak for å dekke over statens forbrytelser og for å skyve skylden for katastrofen over på bondestanden selv, så vel som på underordnede og politiske motstandere.
Bindet undersøker kostnaden påført de arbeidende massene på grunn av kollektiviseringen og Stalins febrile pådriv for industrialisering, basert på fantastiske krav om at Sovjetunionen måtte overgå sine egne planlagte utviklingsmål. Utbredelsen av akkordarbeid, opptrapping av produksjonstakten, matrasjonering i byene, voksende lønnsulikhet, straffende restriksjoner for arbeidskraftutskifting, bidro alt til fallende levekår for massene av arbeidere og et voksende gap mellom dem og de privilegerte byråkratene allierte med Stalin-regimet. Der Rogovin tar opp stalinismens sosiale fundamenter avviser han:
... favoritt-tesen til samtidens «demokrater» om at Stalin uttrykte interessene til de nye lag av den ikke-utdannede og avpolitiserte arbeiderklassen dannet i årene under Den første femårsplanen, og at «filleprolitariatet som higet etter egalitærisme» hadde blitt det sosiale støttegrunnlaget for Stalins regime. Faktisk var det nettopp disse nye sjiktene av den sovjetiske arbeiderklassen, som utgjorde klassens minst fagspesialiserte segment, som ble særlig tungt pålesset byrden av Stalins undertrykkende arbeidslovgivning, der regimet nådeløst skjerpet sanksjonene for «overtredelser mot arbeidsdisiplin». (s.283)
Kapitelet «Den sosiale klassebetydningen av ‘Det store gjennombruddet’» er et av bokas mest oppsiktsvekkende, som diskuterer stalinismens opprinnelser. Rogovin konfronterer påstandene fra de som hevder at stalinismen først oppstod i kjølvannet av NEP, da den raske industrialiseringen og tvangskollektiviseringen festet seg. Han insisterer på at NEP faktisk la grunnlaget for en massiv vekst av byråkratiet, da et stort administrativt apparat med ansvar for tilsyn med distribusjon og forvaltning av klasserelasjoner var nødvendig for å regulere markedsøkonomien som hadde blitt legalisert i byer og på landsbygda. Stalin og hans allierte dyrket dette gryende byråkratiet ved å sikre det tilgang til privilegier. Dette ble ledsaget av et politisk og ideologisk angrep på likhetsprinsippet. Mens byråkratiet initielt imøtekom og oppmuntret til økningen av velstående bønder i landsbyene og småborgerlige sjikt i byene, kom det til slutt i skarp konflikt med dem, da en fullskala restaurering av kapitalisme ville ha undergravd regimets egen makt og privilegier.
De brå og skarpe vendingene i offisiell politikk og deres katastrofale konsekvenser, de ekstreme sosiale spenningene som bygget seg opp i landet og knusingen av det indre partidemokratiet var opphav til bølger av misnøye, kritikk og opposisjon innenfra i Kommunistpartiet, selv fra de sjiktene som tidligere hadde spilt en sentral rolle i utrenskningen av Venstreopposisjonen. Tidvis tok dette form av organiserte tiltak som reiste nødvendigheten av å fjerne Stalin fra makten. Andre ganger manifesterte det seg som fiendtlige stemninger og synspunkter som var vidt utbredte i partiorganer, på arbeidsplasser og i statsinstitusjonene.
Rogovin introduserer leserne til Stalins veteranopponenter og til de som ble trukket inn i kamp i løpet av femårsperioden som hans bok dekker, og han graver frem deres politiske biografier. Han beskriver deres politiske programmer i detalj, evaluerer deres styrker og svakheter, vurderer deres holdning til trotskisme og dokumenterer deres politiske skjebner.
I beretningen om opposisjonskreftenes historie i Sovjetunionen figurerer Nikolai Bukharin prominent i boka. Som gammel bolsjevik, en nær kamerat av Lenin og en «høyreorientert» som tok til orde for ytterligere utvidelser av markedsrelasjonene, hadde Bukharin vært Stalins nære allierte i undertrykkingen av trotskistene. Innen midten av juli 1928 peilet han imidlertid muligheten for en allianse med de tidligere opposisjonistene Kamenev og Zinoviev, som nylig hadde gitt avkall på deres kritikk og blitt brakt tilbake til Moskva. Kamenev beskrev Bukharins synspunkter som «absolutt hat» og «absolutt brudd» med Stalin, kombinert med hysteri. Rogovin bemerker: «[Han] hadde ikke noe presist og konsekvent politisk program, eller noen klar ide om hvilke metoder han skulle ta i bruk for å slåss mot Stalin. Han var i panikk og grepet av motstridende stemninger, der den ene fulgte den andre.» (s. 59)
I løpet av de påfølgende fem årene skulle Bukharin gjentatte ganger reise sviende irettesettelser av Stalins politikk, metoder og forvrengninger av sosialistisk teori, men samtidig vise seg ute av stand til å mønstre noen som helst konsekvent og prinsipiell kamp. Han nølte og svingte, og fungerte til tider som Stalins slaviske supporter og sto fast på partilinja. Hele tiden søkte han allierte, engasjerte seg i politiske triks og skruppelløs opptreden, og han draperte sin kritikk av Stalin i antitrotskismens kappe. Ingenting av dette spilte ut til hans fordel. Tiltalen som «folkets fiende» ble først rettet mot Bukharin, og han ble rettsforfulgt som en «høyre-avviker». Rogovins analyse av «høyreopposisjonens» politiske historie, hvorfor det ikke var noen «høyre-venstre»-blokk av opposisjonen, og Bukharins oppfrynsing er detaljert og henrivende.
De politiske slagene Stalin avleverte mot sine motstandere løste imidlertid ikke noen av de krisene som hadde Sovjetunionen i sine grep. Opposisjon mot hans styre fortsatte å oppstå, både fra gamle og nye leirer, og til-og-med blant dem som ble fjernet av Stalin, utvist fra partiet, degradert, arrestert og eksilert. Leseren vil lære om disse opposisjonelle tendensene, personene som var involvert, deres forlangender, deres dokumenter, deres bestrebelser på å få etablert kontakt med hverandre, deres opprinnelser i forskjellige samfunnslag, deres holdning til Venstreopposisjonen og hvordan det stalinistiske apparatet søkte å få håndtert dem.
For eksempel møttes i september 1930 arbeidere fra Podolsk med representanter fra Moskvas største fabrikker, og de sendte et brev til tre ledende bolsjeviker der de fordømte «Stalins uhemmede, autokratiske styre» og truet med en appell til massene. Omtrent på samme tid ble det dannet ei opposisjonsgruppe rundt Sergei Syrtsov, en ledende offisiell representant for partiet og staten, som trakk inn andre toppfigurer i en selverklært «høyre-ultra-venstreblokk», som var i kontakt med politiske figurer særdeles nære til Stalin. I 1932 ble et langt dokument, «Stalin og krisen for proletariatets diktatur», produsert av Unionen av marxist-leninister, organisert av M.N. Riutin og V.N. Kaiurov. Rogovin anvender Riutin-plattformen gjennom hele boka og foretar en nøye analyse av dokumentets politiske karakter, der han vurderer hva det ga uttrykk for med hensyn til synspunktene til kreftene som samlet seg mot Stalin og deres holdninger til Venstreopposisjonen.
Bolsheviks Against Stalinism gjør det klart at stalinismen var i vedvarende politisk krise, der veksten av byråkratiet, kvelningen av sovjetdemokrati, den intense utbyttingen av arbeiderklassen og krigen mot bondestanden kom i konflikt med Sovjetunionens revolusjonære sosialistiske tradisjoner og kadre. Rogovin skriver:
Stalins kjennskap til «Riutin-plattformen»; til brev fra Sovjetunionen publisert i Opposisjonens Bulleteng; til undersøkelsesmateriell og agenters rapporter fra GPU, som registrerte aktiviteten og stemningene i gamle og nye opposisjonsgrupper – alt dette viste at ikke bare mange tidligere opposisjonister var skarpt imot hans politikk, men til-og-med mange kommunister som ikke hadde deltatt i noen opposisjonsgrupperinger på 1920-tallet, og som hadde stemt «enstemmig» på offisielle partimøter. (s. 424)
Ikke engang masseutrenskningene i løpet av denne perioden, som så 800 000 mennesker bli drevet ut av Kommunistpartiet, fikk stabilisert regimet. Venstreopposisjonen, som arbeidet i eksil, sloss for å etablere kontakt med opposisjonelle tendenser som utvikler seg internt i Sovjetunionen. Scenen var satt for Den store terroren, som Rogovin tar for seg i hans påfølgende bind i serien.
Boka inneholder også en fascinerende diskusjon av agendaen som drev post-Stalin rehabiliteringene av Stalins ofre under Khrusjtsjevs regjeringstid og senere. Samtidig som visse sannheter ble innrømmet ble nye forfalskninger utviklet for å benekte at det eksisterte genuine motstandere av Stalin og et fundamentalt alternativ til hans styre. Et av de mest interessante trekkene i dette bindet er Rogovins evne til å forklare for leseren de samtidige politiske og historiografiske debattene som omgir sovjetisk historie.
For eksempel skriver Rogovin:
På slutten av 1980-tallet satte flertallet av verk viet til en kritikk av stalinisme stort fokus på dens ekstremt grusomme og undertrykkende side, men avslørte ikke systemets vanlige, hverdagslige fremtoning, uttrykt i slående sosiale kontraster ... Bæreren av disse tendensene ønsket at resultatet av «perestroika» [‘ombygging’] skulle bli et samfunn med en sosial differensiering som ville være like sterk som den var under Stalin, men som skulle unngå Stalins repressive tiltak… Stalinismens ideologiske og psykologiske arv var dypt forankret i bevisstheten til de, som i årene med stagnasjon og «perestroika», var tilbøyelige til å dyrke stemninger av elitisme, klantilhørighet, og en kastementalitet som hadde vært utbredt på Stalins tid. (s. 296)
De siste kapitler av Bolsheviks Against Stalinism omhandler Hitlers vei til makten i Tyskland, det stalinistiske byråkratiets ansvar for denne forbrytelsen og Venstreopposisjonens respons. Trotskij skulle kalle for etableringen av en ny kommunistisk internasjonale i 1933, som han oppnådde med grunnleggingen av Den fjerde internasjonale i 1938. Venstreopposisjonens internasjonalisme var særegen og var det som gjorde at bevegelsen var den mest kompromissløse, urokkelige av Stalins motstandere. Trotskij insisterte på at de uhyrlige innenrikspolitiske retningslinjene implementert under Stalin, veksten av et privilegert byråkrati, angrepet på sosial likhet, undertrykkingen av det indre partidemokratiet, alt av dette, stammet fra Stalins avvisning av verdensrevolusjon og promoteringen av russisk nasjonalisme.
Bortsett fra denne vesentlig viktige episoden er ikke internasjonale begivenheter fokus for Bolsheviks Against Stalinism, som konsentrerer seg om historien til stalinismen og opposisjonene innen Sovjetunionen. Som Rogovins tenkning utviklet seg de kommende årene, på grunnlag av hans nære politiske relasjoner til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), skulle han komme til å vie stadig større oppmerksomhet til stalinismens kamp mot verdensrevolusjon i de påfølgende fem bind av hans serie Was There an Alternative? [Var det et alternativ?]
Det er vanskelig å overdrive om Rogovins oppnåelser med Bolsheviks Against Stalinism. Han kombinerer innovativ forskning med en gjennomtrengende og dramatisk gjenfortelling av historien. Han gjenoppretter Trotskij og Venstreopposisjonen til deres rettmessige plass i den sovjetiske historien. Lesere som kommer i kontakt med dette verket vil bli dypt beveget – i alle betydninger av ordet: politisk, psykologisk, intellektuelt – til å gå for å få søkt ut den fulle sannheten om kampen mot den stalinistiske kontrarevolusjonen.
Bolsheviks Against Stalinism 1928–1933; Leon Trotsky and the Left Opposition er tilgjengelig her fra Mehring Books.