Mandagen, som var den første dagen av den britiske rettshøringen for å avgjøre om WikiLeaks-utgiver Julian Assange blir utlevert til USA, etterlot ingen tvil om at det som foregår er en juridisk perversjon som truer både Assanges liv og grunnleggende demokratiske rettigheter.
Trump-administrasjonens anmodning om å få Assange utlevert til USA burde vært avvist av retten i løpet av få minutter, på grunn av britiske lover som forbyr utlevering av individer til å møte politisk motiverte anklager.
Assange har blitt siktet på flere tiltalepunkter av spionasje over WikiLeaks’ publisering av lekket informasjon i 2010 og 2011, som avslørte amerikanske krigsforbrytelser og diplomatiske konspirasjoner. En mer blatant politisk motivert sak kan ikke tenkes enn en stat som søker å få rettsforfulgt de som eksponerer dens kriminelle gjerninger.
Dommer Vanessa Baraister avviste imidlertid ikke saken, og aksepterte i stedet påstanden til advokat James Lewis QC [lisensiert jurist], som representerer det amerikanske justisdepartementet (DoJ), at «han [Assange] er ikke siktet for avsløring av pinlig eller ubekvem informasjon som regjeringen helst ikke ville sett bekjentgjort.»
Denne absurde og nakne løgnen motsies av selve tiltalen mot Assange, som anklager ham for «ikke-autorisert besittelse av, tilgang til og kontroll over dokumenter relatert til det nasjonale forsvar, forsettlig og ulovlig forårsaket kommunikasjon og forsøkt å forårsake slikt materiale kommunisert, levert og overført til personer uten berettigelse til å motta dem ... ved å publisere dem på Internett.»
Det vil si at Assange blir beskyldt for å ha publisert dokumenter som «regjeringen helst så ikke var bekjentgjort», dokumenter som var «pinlige» for den amerikanske regjeringen fordi de viste at dens militære styrker hadde drept tusenvis av sivile i krigene i Irak og Afghanistan.
Den amerikanske rettssaken, forespeilt i gårsdagens åpningsuttalelser, sentrerer på påstanden at navn på informanter og spioner for de amerikanske myndigheter og for det militære ikke ble redigert vekk av WikiLeaks fra dokumenter før de ble publisert. Lewis hevdet at amerikanske etater hadde «identifisert hundrevis av personer utsatt for fare» som var navngitt i dokumenter. De hadde «omplassert» noen, forsikret han, mens andre hadde «forsvunnet». Lewis sa til retten at Assange «bevisst» hadde satt personer i fare.
Den samme beskyldningen ble fremmet mot varsleren Chelsea Manning og den ble motbevist og diskreditert under hennes militære rettssak for å ha ført informasjonen over til WikiLeaks.
Brigadegeneral Robert Carr, kontraetterretningsoffiseren som hadde tilsyn med det amerikanske forsvarsdepartementets etterforskning, vedgikk under ed i 2013 at «jeg har ikke et spesifikt eksempel» på noen person som kom til skade på grunn av publiseringen av de lekkede dokumentene. Carrs initielle navngiving av ett individ som angivelig ble drept som følge av Mannings handlinger ble strøket fra rettssakens offisielle oppføringer fordi personen ikke engang var blitt identifisert i dokumentene.
For den britiske domstolen på mandag innrømmet Lewis på samme måte at «USA ikke kan bevise forsvinning forårsaket av WikiLeaks’ offentliggjøring». Enn videre, Edward Fitzgerald QC som representerer Assange, påpekte: «WikiLeaks publiserte det uredigerte materialet først etter at dokumentene hadde blitt publisert av andre.»
Utleveringshøringen videreføres likevel med den falske påstanden om at Assange begikk en forbrytelse. Faktisk gjorde han det ekte journalister og forleggere alltid har vært stolte av å gjøre: Han tilgjengeliggjorde bevis for kriminalitet som de ved makten i Washington og andre steder prøvde å skjule for folket. Hans handlinger som en utgiver har historisk sett vært beskyttet under den amerikanske konstitusjonens første endringstillegg [First Amendment of the US Constitution].
Den juridiske perversjonen som finner sted i London – og den som er under forberedelse i USA – kan ikke skjule for verdens befolkning at Assange har blitt nådeløst forfulgt fordi han førte tilsyn med en fordømmende eksponering av den amerikanske regjeringen og realiteten av imperialistkriger og diplomati.
Chelsea Manning ble arrestert, mishandlet, torturert og dømt til 35 års fengsel, og hadde tilbrakt syv år i ei celle før hennes straffeutmåling ble omgjort i 2017. WikiLeaks ble sensurert på Internett og Assange ble svertet med falske anklager om seksualovergrep. Han ble tvunget til å føre en langvarig kamp for de britiske domstolene for å prøve å forhindre sin utlevering til Sverige. Han ble tvunget til å søke asyl i den ekvadorianske ambassaden i London fordi britiske domstoler ignorerte bevisene for at den svenske saken var et flettverk av løgner og den australske regjeringen, som hadde forpliktelse til å beskytte Assange som en statsborger, nektet å gripe inn.
Mens han var i ambassaden fra juni 2012 til april 2019, ble Assange av den britiske regjeringen nektet tilgang til adekvat medisinsk behandling, og til-og-med anledning til tilgang til direkte sollys. Han gjennomled det medisinske eksperter har klassifisert som uopphørlig fysisk mishandling og «psykologisk tortur». Som det nå er grundig dokumentert spionerte UC Global, sikkerhetsselskapet som angivelig beskyttet ham og ambassaden, på ham på vegne av den amerikanske regjeringen. Selskapet gjorde opptak som ble overleverte CIA, av hans mest intime diskusjoner, medregnet de han hadde med sine juridiske representanter.
I strid med folkeretten truet og bestakk Trump-administrasjonen den ekvadorianske regjeringen til å gi avkall på dens innvilgelse av asyl. Assange ble slept vekk av politiet og har siden blitt holdt i fengsel under brutale betingelser i maksimalsikkerhetsanstalten Belmarsh Prison i påvente av at utleveringshøringen innledes. Manning har blitt fengslet på nytt for å nekte å vitne mot Assange for en storjury.
Saken for den britiske regjeringen og domstolene for å avvise USAs forsøk på å få tak i WikiLeaks-forleggeren er overveldende og interkonvertibel. Som tilfellet også er for den australske regjeringen til å gripe inn med den fulle tyngden av sine diplomatiske og juridiske fullmakter, for å kreve en slutt på den brutale vendettaen mot en australsk statsborger og journalist.
Den amerikanske statens handlinger kan sammenlignes med handlingene til en morder som unnslipper lovhåndhevelsen men som jakter ned menneskene som besørget bevis mot seg. Ikke en eneste politiker, militæroffiser eller diplomatisk embetsfunksjonær har noen gang blitt holdt ansvarlig for massemordene og de antidemokratiske konspirasjonene som ble avslørt i dokumentene lekket av Manning og publisert av WikiLeaks. I stedet er det Julian Assange og Chelsea Manning som sitter i fengselsceller, og Assange står overfor utsiktene til en livstidsstraff på opptil 175 år i det mørkeste hjørnet av det amerikanske føderale fengselssystemet.
Millioner av mennesker rundt om i verden, og dusinvis av organisasjoner, hever nå sine stemmer til forsvar for Assange og Manning. En mektig internasjonal bevegelse er i ferd med å ta form. Men den må assimilere og basere seg på lærdommen fra fortidens store kamper for å få løslatt klassekrigsfanger og ofre for statlige juridiske fabrikeringer. Bare frykten for en politisk massemobilisering av arbeiderklassen vil tvinge deres forfølgere til å løslate dem.
Frihet for Assange og Manning vil ikke bli vunnet ved å appellere til de ikke-eksisterende demokratiske og moralske prinsippene til politiske ledere som statsminister Boris Johnson og Labour-ledelsen i Storbritannia, statsminister Scott Morrison og Labor Party-leder Anthony Albanese i Australia, enn si til Trump eller Det demokratiske partiets etablissement i USA, som er fast bestemt på å få ødelagt WikiLeaks.
Forsvaret for Assange må heller være basert på arbeiderklassens voksende kamper. Over hele verden er arbeidere engasjert i ei tiltakende bølge av streiker og politiske protester, og det er denne sosiale kraften som vil få løslatt Assange og alle andre klassekrigsfanger.
Arbeidere må forstå at forsvaret av demokratiske rettigheter er uatskillelig fra kampen for sosial likhet. Som en foredragsholder på et stevne til forsvar for Assange i Sydney, Australia den 22. februar, i regi av Socialist Equality Party, sa: «Vi vil ikke ha en stemme om noe anliggende hvis vi ikke har ærlig informasjon og ytringsfrihet.»
Bevegelsen som er under utvikling til forsvar for Assange, må rette sin energi inn mot å mobilisere den enda større bevegelsen som er underveis i arbeiderklassen mot sosial ulikhet, faren for fascisme og diktatur og den vokende faren for krig. Arbeiderklassens enorme makt er den styrken som kan få en slutt på det juridiske narrespillet som finner sted i London, og få sikret Assanges umiddelbare og ubetingede frihet.
Forfatteren anbefaler også:
Vokende støtte for Assange under opptakten til utleveringshøringene
[21. februar 2020]
Rettsforfølgelsen mot Glenn Greenwald og den globale krigen mot ytringsfrihet
[24. januar 2020]
Den internasjonale heksejakta på Julian Assange
[15. januar 2020]