Den franske dagsavisa Le Monde publiserte mandag et åpent brev signert av mer enn hundre kvinnelige juristerer, under headingen «En urovekkende formodning om skyld er for ofte til stede for seksualforbrytelser».
Brevet som forsvarer den fransk-polske filmskaperen Roman Polanski, og formodningen om uskyld for alle som er beskyldt for forbrytelser, utgjør en kraftig irettesettelse av kampanjen som ble startet av høyreorienterte feminister og regjeringen til Emmanuel Macron mot den feirede filmskaperen. Mer generelt er det en eksponering av det reaksjonære utviklingsforløpet av #MeToo-kampanjen som ble lansert i oktober 2017.
De ti individene som er oppført som brevets forfattere er fremtredende forsvarsadvokater med base i Paris: Frédérique Baulieu, som forsvarte Dominique Strauss-Kahn; Delphine Boesel, president for den franske avdelingen av det internasjonale tilsynsinitiativet for fengselsvesen [International Observatory of Prisons], som jobber for å få redusert fengselsstraffer; Marie-Alix Canu-Bernard; Françoise Cotta, en renomert forsvarsadvokat i strafferett; Marie Dosé, som representerte familiene til franske statsborgere i Syria; Corinne Dreyfus-Schmidt; Emmanuelle Kneusé; Jacqueline Laffont; Delphine Meillet og Clarisse Serre.
Polanski har blitt demonisert av den franske regjeringen og #MeToo-kampanjen under oppløpet til, og i etterdønningene av tildelingen av César-prisene, der han ble hedret med beste regissør-prisen for sin film J'accuse (engelsk tittel: An Officer and A Spy; En offiser og en spion), som omhandler Dreyfus-affæren. Macron-regjeringen og mange kommentatorer i franske medier og internasjonalt fordømte pristildelingen til Polanski.
I deres brev denne uka uttaler de franske juristene: «Den polemiske heftigheten som har etterfulgt den 45. César-prisutdelingen forplikter oss, vi som er kvinner, advokater og spesialister i strafferett ... instinktivt tilknyttet prinsippene som ligger til grunn for våre rettigheter, til å ta utgangpunkt i formodningen om uskyld og foreldelsesfristene; [vi er] jurister som hver dag blir konfrontert med ofrenes smerter, men også, og ikke mindre, med volden av en beskyldning.»
Brevet fortsetter med å påpeke at «en beskyldning aldri er bevis for noe som helst: ellers ville det være tilstrekkelig å hevde dens sannhet for å bevise og dømme. Det dreier seg ikke om å tro eller ikke tro en saksøker, men å forhindre en selv fra å tildele noen beviskraft til kun en beskyldning: å tiltro, i god tro, eihver kvinne som hevder å være et offer for seksuell vold vil vilkårlig ende med å ‘helliggjøre’ hennes uttalelser – og slett ikke ‘frigjøre’ henne.»
Undertegnerne bemerker at Polanski «har vært gjenstand for mangfoldige offentlige beskyldninger, deriblant én eneste straffbar klage som ikke ga opphav til at noen anklager ble innmeldt: Han er derfor ikke skyldig i det han blir bebreidet for, etter saken som involverte Samantha Geimer.» I USA i 1977 innrømmet Polanski skyld for ulovlige seksuelle handlinger med Geimer (dengang Gailey), da hun var 13 år. «Hva angår henne, det eneste legalt anerkjente offeret, har hun utallige ganger oppfordret til å få en slutt på utnyttelsen av hennes historie.»
I et intervju med franskspråklige Slate den 28. februar, der hun opponerte mot hetsingen av Polanski, uttalte Geimer: «Et offer har rett til legge fortiden bak seg, og en aggressor har også rett til å rehabilitere seg og til forløsning, fremfor alt når han har innrømmet sine feil og har bedt om unnskyldning.»
Advokatenes brev fortsetter: «Seremonien til ære for den ‘store filmfamilien’ [dvs. César-prisene], der Roman Polanski til slutt ble ydmyket mer enn pristildelt, vil derfor bidra enda litt mer til å skade denne kvinna som i over 40 år forgjeves har forsøkt å bla om til en ny side, i en historie som faktisk ikke lenger er hennes egen.»
Siden 2010 har ytterligere 12 beskyldninger om seksualovergrep blitt fremmet mot Polanski, seks av dem anonymt. Alle av dem relaterer seg til hendelser som skal ha skjedd for mer enn 44 år siden, og derfor er langt utenfor loven om foreldelsesfrister – og derfor hverken kunne bli undersøkt eller utfordret av Polanski ved en domstol. Alle unntatt én av beskyldnerne kunngjorde at de ikke ønsket å anmelde noen straffesak. Ikke desto mindre har #MeToo-kampanjen erklært at Polanski er skyldig og akseptert alle beskyldningene som om de var faktiske forhold, og behandlet formodningen om uskyld og loven om foreldelse som ubekvemmelige hindringer for en domfelling.
Som respons på denne kampanjen skriver advokatene: «Det haster med å få slutt på å anse foreldelsesloven og formodningen om uskyld, som om det var redskaper for straffefrihet: I virkeligheten utgjør de det eneste effektive forsvaret mot vilkårlig makt, som hvem som helst, i disse uforutsigelige tider, når som helst kan bli et offer for. Det er ingen påstander som er farligere enn at ethvert minne er dydig og enhver handling av glemsel forkastelig.»
Advokatene legger til at det er «usant å hevde at rettssystemet i dag fremviser en systemisk vold mot kvinner, eller at det ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til deres ord. Vi bemerker, at tvert imot… er det for ofte til stede en urovekkende og kraftfull formodning om skyld, i tilfeller relatert seksualovertredelser. Derved blir det mer og mer vanskelig å respektere prinsippet – uansett hvor grunnleggende det er – at det hardnakket må fastholdes at tvilen skal komme den tiltalte til gode.»
«Tweet etter tweet, hashtag etter hashtag, det vi føler oppstår burde alarmere enhver genuin demokrat, og det foruroliger oss desto mer fordi vi allerede ser feilhandling: Triumfen for opinionens domstol. Med et klikk og ei hagleskur av foraktelige beskyldninger, nøler visse kvinner ikke lenger med å forkynne seg selv som ofre, og derved utpeke den beskyldte som en kriminell. Fra da av, om så domstolen finner den beskyldte uskyldig, er han dobbelt skyldig for å ha begått forbrytelsen og unnsluppet rettferdigheten ...»
«Som strafferettsadvokater vil vi alltid slåss mot enhver form for vilkårlig beskyldning, som nesten automatisk fører i retning av generalisert lynsjing.»
Dagen etter publiseringen av advokatenes åpne brev publiserte Le Monde et reaksjonært tilsvar, i form av ytterligere et åpent brev, signert av 18 kvinnelige supportere for #MeToo, som inkluderte flere advokater og medisinsk fagpersoner, i tillegg til representanter for kvinnesak og politiske feministorganisasjoner.
De skriver: «Vi sier det veldig rolig. Disse advokatene tar feil. De mener jussens verden er beskyttet – av hvilket mirakel, det forklarer de ikke – fra alle ideene, ulikheten og volden i alle deler av samfunnet… Rettsvesenet, som helsevesenet, politiet og yrkesverden, er ikke nøytralt. Som alle institusjoner er det revet av dominansmekanismene som eksisterer i samfunnet.»
Dette er ment å høres ut som veldig «venstre», og er bevisst designet for vagt å resonere med kraftfulle og inngrodde demokratiske sentimenter i arbeiderklassen, som helt korrekt vet at domstolene, politiet, arbeidsplassen, det to-sjikt helsevesenet, alle er rigget til fordel for de rike og mektige, og blir anvendt til å utnytte og undertrykke den store massen av befolkningen. Deres argument er imidlertid det motsatte av det som alltid har vært assosiert med enhver venstreorienterte og sosialistisk bevegelse, som er motstand mot styrkingen av kapitaliststaten og dens institusjoner. Faktisk etterlyser forfatterne en uhemmet utvidelse av statsmakten.
«Vår realitet er den av en rettsorden som i dag viser en vold mot kvinnelige voldsofre, og som ikke tar deres ordene tilstrekkelig til etterretning,» skriver de. «Vår realitet er den av en permanent formodning om løgn, som tynger de kvinnelige voldsofre. Knapt har vi åpnet munnen for å uttale oss, ser vi det i fremtoningen til de menn og kvinner som hilser oss. Blikket som sier: ‘Hmm, er du sikker?’, ‘Men hvordan skjedde det?’, ‘Men du mener det var voldtekt?’. Dette blikket fryser oss fast. Dette blikket bringer oss til taushet.»
Dette oppsummerer fiendtligheten #MeToo har mot demokratiske rettigheter. Formodningen om uskyld – det de betegner som «formodningen om løgn» – betyr at enhver kriminalanklage antas å være usann, med mindre det er bevist over enhver rimelig tvil, gjennom en rettssak der den siktede har alle rettigheter til en behørig og rettferdig prosess, medregnet – ja – å kunne benekte anklagene, og å få konfrontere hans eller hennes anklagere, og å kunne utfordre anklagene mot ham eller henne.
At forfatterne føler seg krenket av engang overfladisk tvil om påstander om voldtekt og seksualovergrep, betyr ganske enkelt at de avviser formodningen om uskyld og behørig rettsprosess. Deres versjon av en behøring og rettferdig rettsprosess ville innebære en beskyldning, hvorpå den beskyldte skulle bli fordømt av en sjefinkvisitor, erklært skyldig og marsjert til fengselet.
De øvre-middelklasse sosialsjiktene som fører an i #MeToo-hysteriet og antiPolanski-kampanjen i Frankrike, er fullstendig likegyldige til disse liv-og-død demokratiske spørsmålene. Dette inkluderer også pseudo-venstre partiet Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), som har ivrig omfavnet kampanjen mot Polanski. Disse bevegelsene er innordnet med Macron-administrasjonen – der den angriper arbeiderklassen og immigranter, og kutter sosialutlegg for å sluse penger over til de rike – og de mest reaksjonære politiske kreftene, som forblir fiendtlige mot utfallet av Dreyfus-affæren og derfor mot Polanskis film.
Dersom Macron-administrasjonen i morgen skulle kunngjøre at den opphevet kravet om en rettssak i tilfeller av seksuelle overgrepsanliggender, og ville innvilge regjeringen enorme fullmakter den da ville anvende for å fengsle arbeidere og regjeringens politiske motstandere, da ville #MeToo heksejegerne og deres pseudo-venstre supportere samstemt rope: Hurra!
Det er ikke noe tilnærmelsesvis progressivt med noe av dette.
Forfatteren anbefaler også:
[14. mars 2020]
New York Times publiserer en antisemittisk karikatur av Harvey Weinstein
[28. februar 2020]
Der Harvey Weinstein-rettssaken innledes forsøker New York Times å diskreditere forsvaret
[24. januar 2020]
The lawless frontier of the #MeToo campaign
[7. mars 2018]