Boris Johnsons regjering er dypt splittet over hvor raskt den kan få forflyttet seg fra den politiske retningslinja om begrensning av Covid-19-pandemien, som i Storbritannia hittil har kostet mer enn 16 500 liv, til en fullskala gjenopptakelse av arbeid.
Big business og bankene, som har flådd arbeiderklassen for minst £ 135 milliarder [NOK 1,76 billioner; dvs. 1 759,4 milliarder], kaver etter å få gjenoppstartet profittutvinningen fra arbeiderklassen. Dagens utsikter er et forventet fall i BNP på 35 prosent dersom nedstengingen varer til juni. Det å få kloret dette tilbake fra arbeiderklassen er nå den britiske kapitalismens hovedmål.
Vanskeligheten Konservativ-regjeringen står overfor er arbeiderklassens overveldende motstand mot et slikt trekk. Politico rapporterte at en regjeringskilde hadde uttalt: «Det er et Fleet Street-ønske at vi skal legge ut exit-strategier, men det er ikke der allmennheten er. Allmennheten ser tall over dødsfall, og mener vi må gjøre alt vi kan for å få stanset spredningen av viruset.»
Johnson og hans statsråder er svekket og dypt diskrediterte, etter at de først åpent erklærte en politikk for «flokkimmunitet», for deretter med forsinkelse å bli tvunget til å pålegge en nedstenging på grunn av utbredt offentlig harme. Dette har blitt forverret av deres manglende evne til å få snudd konsekvensen av deres tidligere politikk – eksemplifisert av fravær av testing, en manglende evne til å besørge selv medisinsk personell med tilstrekkelig personlig verneutstyr (PPE) og at de har overlatt gamle og uføre til å dø i pleiehjem, i tillegg til tusener flere som aldri ser et sykehus før de bukker under for sykdommen.
Dette har ført til det groteske skuet av Johnson selv, hans spesialrådgiver Dominic Cummings og helseminister Matt Hancock, alle med blod på hendene, som oppfordrer deres medskyldige, deriblant statsrådets minister Michael Gove, finansminister Rishi Sunak og statsrådets sekretær sir Mark Sedwill, til å sette bremsene på for planer om å avslutte nedstengingen i løpet av uker.
Johnson er også bekymret for at en for tidlig reduksjon av restriksjoner kunne føre til en ny topp av Covid-19-tilfeller, som på grunn av den eksponensielle karakteren av virusets overføring «kan utøve mest helseskader og mest skade på økonomien».
For offentlig forbruk er krangelen innrammet om R-nummeret – virusets reproduksjonsrate – med Gove og Sunak som ønsker å få vurdert heving av restriksjoner så snart R-tallet faller under 1, som betyr at totalantallet av infeksjoner faller. Gove sa til statsrådet: «Jeg har kommet til den oppfatningen at dette må vi gå hardt for.»
Disse splittelsene blir nå spilt ut i pro-Tory-mediene. Forrige helgs Sunday Times-artikkel, «38 DAGER da Storbritannia gikk i søvne inn i et blodbad» av avisas Insight-team, eksponerte Johnson og regjeringens ekstraordinære selvtilfredshet og inkompetanse.
Den 24. januar, på det første Cobra-krisemøtet (Cabinet Office Briefing Room A), beskrev helseminister Hancock trusselen fra koronaviruset for folkehelsen som «lav». Dette til tross for en redaksjonell lederartikkel i tidsskriftet Lancet samme dag som varslet en pandemi som kunne sammenlignes med 1918-influensapandemien, kalt Spanske-syken. Møtet varte bare en snau time. Boris Johnson var ikke engang til stede, da han i stedet valgte å delta på et arrangement for det kinesisk nyttåret.
I løpet av de fem neste ukene uteble Johnson fra ytterligere fire Cobra-møter. Hans talsmann hevdet at Storbritannia var «godt forberedt for enhver ny sykdom». En ikke-navngitt seniorrådgiver sa til Insight: «Boris ledet ikke noen av møtene. Han likte feriene sine på landet. Han jobbet ikke i helgene.»
I stedet for å være «godt beredt» var Storbritannia dårlig utrustet for en pandemi. Lagerbestanden av personlig verneutstyr (PPE) hadde sunket og mye var gått ut på dato. Opplæring av nøkkelarbeidere hadde blitt forsømt. Gjentatte advarsler om pasienter i masseantall ble ignorert. Sunday Times-kilden rapporterte at medlemmer av den rådgivende gruppa for pandemier kunne spøke «‘Haha, la oss håpe vi ikke får en pandemi,’ fordi det ikke var et eneste innsatsområde som var tilrettelagt for at vi kunne oppfylle de grunnleggende fordringene fra en pandemi, for ikke å si håndtere det bra.»
Selv da omfanget av den truende katastrofen begynte å gå opp for regjeringen, ble nesten ingenting gjort. Kilden fortsatte: «Så godt som enhver plan vi hadde, ble i februar liggende uten å bli aktivert.» Det ble ikke utført noen tester i februar, ingen PPE-forsyninger ble bestilt, faktisk ble noen eksisterende lagerbeholdninger eksportert.
En «innsider» fra helsedeparementet konkluderte: «Vi ble dømt av vår inkompetanse, vår hubris og våre nedskjæringer.»
Resultatet av denne politikken spilles nå ut. Sist helg ble det rapportert om sykehus på randen av å ha gått tomt for forsyninger av PPE og oksygen. Forrige fredag endret Public Health England sin veiledning til det medisinske personalet, og antydet at kjortler i full lengde som besørger et høyt sikkerhetsnivå mot smitte, kunne erstattes med «engangsplastforklær». Alternativt burde sykehus rasjonere forsyningene med «væskeavvisende kjortler» til de mest «aerosolgenererende prosedyrene og til kirurgi». Anslagsvis 84 tonn kjortler ble rapportert enten å være underveis, holdt opp, eller skulle snart ankomme fra Tyrkia.
Regjeringsmyndighetene innrømmer at det til dags dato er registrert ca. 50 dødsfall av ansatte i det nasjonale helsevesenet (NHS). Nursing Notes har logget dobbelt dette antallet, når omsorgsarbeidere inkluderes.
Den Tory-støttende avisa Daily Telegraph fremhevet regjeringens og helsemyndighetenes unnlatelser av å respondere på Exercise Cygnus avholdt i 2016, som advarte om katastrofale NHS-svikt i tilfelle en pandemi med luftveisinfluensa, og for 750 000 potensielle dødsfall.
Med regjeringen i dyp krise har den nye Labour Party-lederen sir Keir Starmer trådt frem som en potensiell frelser. Støttet av fagforeningene for offentlige tjenester, har Starmer allerede tilbakebetalt tilliten innvilget ham av big business som en pålitelig erstatter for Jeremy Corbyn. Starmer skrev i forrige uke til daværende fungerende statsminister Dominic Raab, og bekreftet «Labour Partys intensjon om å arbeide konstruktivt med regjeringen, for å få håndtert denne krisen, og å bidra til å beskytte folks liv og levekår».
Starmer redegjorde for sin sentrale bekymring. «Det å overvinne denne krisen krever å få den britiske offentligheten med seg. Millioner av mennesker har ... overskredet regjeringens forforventninger om deres beredskap til oppofrelser, og holder seg hjemme.»
Starmer kom ikke åpent ut med det klart antydede forslaget om en nasjonal enhetsregjering, men har hele tiden siden operert som om den allerede var på plass. Starmer har bedt regjeringen om å liste sine kriterier for å få avsluttet nedstengingen så snart som mulig, deriblant å beskrive hvilke sektorer av økonomien som først skal gjenoppstartes. Han kom med en vag referanse til behovet for økt testing, men nevnte ikke noen tall utover regjeringens eget håpløst utilstrekkelige tall på 25 000 daglig innen midten av april.
Siden den gang har Starmer inngått en politisk allianse med ledende hardt-høyre-Toryer, som den tidligere Brexit-ministeren David Davis og tidligere partileder Ian Duncan Smith, for å forfekte en «tilbake-til-arbeid»-strategi. Duncan Smith, som samarbeidet i intime diskusjoner med ledende forretningsfigurer, sa til Times at vi må «akseptere og innrømme at vi er på vei ut av nedstenging». Han fortsatt med å si at det britiske folket «trenger å vite at sola står opp, på et gitt tidspunkt, i økonomisk forstand».
Starmer ble på mandag støttet av tidligere Labour-statsminister og den ikke-tiltalte krigsforbryteren Tony Blair, som med sitt Institutt for global endring foreslo forskjellige «prøve og feile»-modeller mellom en gjenåpning av så mye av økonomien som mulig, og en dødsrate som kunne anses å være politisk håndterbar.
Dokumentet, «En bærekraftig exit-strategi: Håndtering av usikkerhet som minimerer skader,» skisserte en «betinget exit-plan», som varierte mellom en «hard nedstenging» dersom de daglige dødsfallene var over 500, en «myk nedstenging» dersom dødsfallene var mellom 100 og 500, og en «myk gjenåpning» dersom dødsfallene var færre enn 100. Blair vil at topp-næringslivsfigurer fra hele industrien skal bringes direkte inn i regjeringen, for å få deres «kollektive ildkraft» til å gjelde på beslutningen av regjeringspolitikken.
Det er et mål for desperasjonen innen styringskretsene, og på deres frakobling fra det folkelige sentiment, at de kunne nære en tro på at Starmer, Blair og næringslivsledere i roller som koronavirus-«Tsarer» skulle sikre folkelig støtte for en politikk som ville koste så mange liv – ikke bare i den uunngåelige «andre bølga» som Johnson nevnte, men i pandemiens påfølgende bølger. Betingelsene oppstår heller for en eksplosjon av klassekampen mot enhver regjeringsdannelse som prøver å pålegge storforetakenes og bankenes diktater.
________________________________________________
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
Pandemien, profitter og kapitalismens berettigelse for lidelse og dødPandemien, profitter og kapitalismens berettigelse for lidelse og død
[20. april 2020]
[16. april 2020]
Trumps kampanje for gjenåpning av næringsvirksomhet setter livet på spill for hundretusener
[13. april 2020]