«La aldri en krise gå til spille,» sa Rahm Emanuel, tidligere byrådsleder [Mayor] i Chicago og president Barack Obamas stabsjef, som respons på 2008-finanskrisen. Emanuel og Obama ledet omorganiseringen av klasserelasjonene i USA: De skar ned på sosialtjenester, utdanning, helse og pensjoner, og akselererte en overgang til midlertidig og lavere betalt arbeid. I bytte skapte de historiens største boom for aksjemarkedet.
I dag er denne formuleringen igjen på styringsklassens tunger. De største finans- og selskapsmakthaverne søker nå å få anvendt den globale helsenødsituasjonen for å utvide deres formuer og øke utbyttingen av arbeiderklassen.
USAs milliardærer har økt deres formuer med $ 282 milliarder [NOK 3 billioner; dvs. 2 997,15 milliarder] siden børskrasjet i midten av mars, ifølge en ny rapport fra Institute for Policy Studies. Mens mer enn en femtedel av den amerikanske befolkningen nå er arbeidsledig, og millioner står overfor en usikker fremtid, berøvet for deres grunnleggende behov, har de aller rikestes formuer ikke bare blitt gjenvunnet, de har sågar blitt betydelig økt.
Jeff Bezos personlige formue økte med $ 25 milliarder [NOK 265,70 milliarder] fra den 1. januar til den 15. april. Aldri i historien har noen enkeltperson tjent så mye så raskt. Som rapporten bemerket: «Dette er mer enn bruttonasjonalproduktet til Honduras, som var på $ 23,9 milliarder i 2018.» Åtte milliardærer, såkalte «pandemi-profittører», har hver seg økt sine formuer med over $ 1 milliard i løpet av denne perioden: Jeff Bezos (Amazon), MacKenzie Bezos (Amazon), Eric Yuan (Zoom), Steve Ballmer (Microsoft), John Albert Sobrato (Silicon Valley eiendom), Elon Musk, Joshua Harris (Apollo, finansforvaltning) og Rocco Comisso (Mediacom, kabel og internett).
Hvorfor profitterer de ultrarrike så fabelaktig, når 200 000 har dødd, og flere millioners liv er i fare?
For det første har redningspakka, som ble utformet og enstemmig vedtatt av Republikanere og Demokrater, slust rikdom til de rikeste bankene og storselskapene mens den overlot peanøtter til den arbeidende befolkningen.
CARES-loven på $ 2,5 billioner [NOK 26,57 billioner; dvs. 26 570 milliarder] gir bare $ 550 milliarder [NOK 5,8 billioner; dvs. 5 845,51 milliarder] til direktebetalinger og utvidet arbeidsledighetsstøtte, som folk flest enda ikke har mottatt. Av de resterende $ 2 billioner går $ 500 milliarder til redning av storselskaper. Av de $ 377 milliardene som går til småbedrifter, har de fleste ikke sett ei krone, ettersom større foretak raskt tømte de tilgjengelige fondene.
CARES-loven omfatter også ytterligere $ 173 milliarder [NOK 1,8 billioner; dvs. 1 838,68 milliarder] i skattelettelser til superrike individer og selskaper. For eksempel tillater den husholdninger med årsinntekter på minst $ 500 000 [NOK 5,3 millioner] å redusere deres beskatning ved å øke fradraget for tap på næringsvirksomhet over på skattepliktige inntekter fra aksjemarkedet.
Samtidig finner en studie fra Pew Research Center nå at mens mer en 10 millioner mennesker søkte om arbeidsledighetsstøtte i mars, var det bare 29 prosent av de arbeidsløse amerikanerne som mottok noe støttebidrag den måneden. Rapporten sier at arbeidsledige arbeidere «står overfor et stort sammensurium av forskjellige delstaters regelverk, som regulerer hvordan de kan kvalifisere for ytelser, hvor mye de vil få, og for hvor lang tid de kan få dem».
Den reelle arbeidsledigheten har steget til over 20 prosent av befolkningen. Mer enn 26,5 millioner arbeidsplasser har gått tapt, som summeres til de 7,1 millioner som allerede var arbeidsledige før krisen.
Selv når arbeidere mottar disse bidragene kommer de i siste instans på bekostning av delstatenes og den føderale statsgjelden. Som i 2008, da stat etter stat og by etter by konfronterte budsjettkriser, så også med Covid-19, vil etterhvert de finanspolitiske budsjettproblemene dukke opp. Hvem betaler når budsjettene overskrides? Som i Detroit, Michigan eller Stockton, California vil styringsklassen igjen si «det er ingen penger» for grunnleggende sosialtjenester, som utdanning og rent vann. I mellomtiden blir billioner slust over til de ultravelstående.
En grunn nummer to til at pandemien har vært en bonanza for de ultrarike er at den har intensivert konsolidering av selskaper, med deltid og midlertidig arbeid, og digital og fysisk automatisering.
Bloomberg skriver: «Big business har alle fordelene under pandemien». Mens de fleste småbedriftene er på bar bakke – fratatt de små midlene som teoretisk ble stilt dem til rådighet av CARES-loven, av større foretak – gjennomfører mange storselskaper, som Amazon, en massiv ansettelsesrunde. Walmart planlegger å ansette 150 000 innen mai; Amazon, 100 000; og Dollar Store, 25 000.
Fordi sannsynligheten er større for at storselskaper har kapital, ikke bare for å stå ut krisen, men for å kunne dominere internettbasert handel, vil de komme ut av krisen med en enda større markedsdominans. I spesielt hardt rammede bansjer, som olje- og gassektoren, ser gigantselskapene, som Chevron og ExxonMobil, krisen som en anledning til å kjøpe opp sine mindre konkurrenter.
Financial Times skriver på tilsvarende måte at «Covid-19 bare vil øke automatiseringsangsten» når selskaper «pandemi-sikrer deres operasjoner». Kapitalisme har en naturlig tendens til automatisering, som på lengre sikt avler økonomiske kriser og arbeidsløshet. Mark Muro, seniorstipendiat ved Brookings Institution, sier at Covid-19 vil anspore til ei «bølge av teknologi som erstatter arbeidskraft», ettersom dagligvarehandelens automatiserte betalingssystemer, biler, logistiske roboter og automatiserte samlebånd erstatter arbeidere. Igjen vil de største selskapene komme ut på toppen, fordi det er de som har råd til denne automatiseringsoverhalingen.
Kapitalismens grunnleggende utviklingsforløp – med tiltakende automatisering, midlertidig og deltidsarbeid, foretakskonsolideringer, stadig voksende ulikhet og finansbobler – vil intensiveres. Resultatet vil, på sin side, bli en stadig større, svimlende konsentrasjon av rikdom i hendene på de få.
Den sosialistiske responsen på Covid-19-krisen krever at denne massen av rikdom blir konfiskert. Storselskapene som dominerer våre liv må ikke opereres for privatprofitten til ei håndfull milliardærer som søker å få klemt arbeiderklassen, bokstavelig talt, til døde. De må plasseres under arbeiderklassens sosiale og demokratiske kontroll.
______________________________________________________
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
Pandemien, profitter og kapitalismens berettigelse for lidelse og død
[20. april 2020]
[16. april 2020]
Trumps kampanje for gjenåpning av næringsvirksomhet setter livet på spill for hundretusener
[13. april 2020]