Torsdag den 7. mai avviste republikken Karelias Høyesterett i Nord-Russland en anke og besluttet i lukket høring at Jurij Dmitrijev, en kjent historiker av de stalinistiske massakrene ved Sandarmokh, Karelia, skal forbli varetektsfengslet til minst den 25 juni.
Forvaringen setter den 64 år gamle Dmitrijevs liv og helse i alvorlig fare da Covid-19-tilfeller har eksplodert i Russland de siste dagene. De første tilfellene av viruset er allerede bekreftet i fengselet i Petrozavodsk der han er fengslet.
Dmitrijev er offer for en åpenbar statsfabrikasjon, som tar sikte på å få undergravd og diskreditert hans arbeid med å avdekke og lokalisere massegravene etter stalinistiske massakre i Karelia og få identifisert deres ofre. På slutten av 2016 ble han tiltalt for «barnepornografi», et gjennomskuelig forsøk ikke bare på falskt å anklage ham, men også på å få ødelagt ham personlig. Anklagene måtte henlegges i 2018 på grunn av manglende bevis, men en domstol fant ham skyldig i å ha vært i besittelse av deler av et skytevåpen. Dmitrijev ble arrestert igjen ved midten av 2018 for angivelige brudd på reglene for hans løslatelse og han ble deretter siktet for seksualovergrep mot en mindreårig. Han har sittet fengslet siden. Høringene i hans sak har foregått med utelukking av mediene.
Venner og familie har advart for at hans liv er i alvorlig fare på grunn av koronaviruset. Dmitrijev er en eldre mann, og hans helse har blitt betydelig dårligere i løpet av vinteren; han fikk en alvorlig forkjølelse i februar. En begjæring som krever øyeblikkelig løslatelse fra fengselet har samlet over 11 000 underskrifter i skrivenede stund. Et åpent brev som krevde hans løslatelse, publisert forrige onsdag, har blitt signert av mer enn 150 russiske intellektuelle og artister, deriblant regissøren Alexander Sokurov, skuespilleren Tsjulpan Khamatova og skribenten Lyudmila Ulitskaya, så vel som flere medlemmer av pro-USA-partiet Jablako [Eple].
Direktøren for bymuseet i Medvezhyegorsk og Sergeij Koltyrin, sjef for minnesmerket ved Sandarmokh, som samarbeidet tett med Dmitrijev, ble også siktet for seksualovergrep mot en mindreårig og hadde vært varetektsfengslet siden 2018. Han døde i begynnelsen av april av en uspesifisert «alvorlig sykdom», i et fengselssykehus, etter å ha blitt dømt til ni år i fengsel.
Statskampanjen mot Dmitrijev må utvetydig avvises og det må kreves hans umiddelbare løslatelse. Bak den ondskapsfulle kampanjen står bestrebelsene til den russiske staten og oligarkiet, som har sin opprinnelse i den stalinistiske kontrarevolusjonen mot Oktoberrevolusjonen av 1917, for å undertrykke alle anstrengelser for å få avdekket sannheten om stalinismens forbrytelser.
Ved siden av fabrikasjonen mot Dmitrijev, har den tidligere ytrehøyrekulturministeren Vladimir Medinskij ledet en systematisk innsats for å propagandere den historiske løgnen om at Sandarmokh ikke er åsted for stalinistiske forbrytelser, men snarere for finske henrettelser av sovjetiske soldater under andre verdenskrig.
I virkeligheten var henrettelsene ved Sandarmokh i 1937 og 1938 blant de største massakrene under Den store terroren, det stalinistiske politiske folkemordet på hundretusener av sosialistarbeidere, intellektuelle og kunstnere. I Moskva-prosessene i 1936 og 1937 ble de mest berømte lederne for Oktoberrevolusjonen stilt for retten og anklaget for sabotasje og kontrarevolusjonær virksomhet. Hovedtiltalt var Leo Trotskij, som hadde ledet revolusjonen sammen med Vladimir Lenin. Etter Lenins død hadde Trotskij dannet Venstreopposisjonen for å slåss mot det stalinistiske byråkratiets nasjonalistiske svik mot revolusjonen. Trotskij klarte å få dannet Den fjerde internasjonale i 1938 før hans attentat av en stalinistisk agent i Mexico i august 1940.
Selv om de ble jaget, undertrykt og fengslet hadde Trotskij fortsatt mange støttespillere i Sovjetunionen gjennom hele 1930-tallet. Nesten alle ble de myrdet under Den store terroren, sammen med lederne for Oktoberrevolusjonen og det store flertallet av det oprinnelige bolsjevikpartiet. I mange tilfeller ble deres familier også drept. Som den sovjetiske skribenten Varlam Sjalamov uttrykte det var terroren rettet mot alle de som husket «de gale delene av russisk historie» – fremfor alt revolusjonens historie og Venstreopposisjonens kamp.
Sandarmokh, som ligger nord for Leningrad nær finske-grensa, var et av de største drapstedene bortsett fra Moskva. Den største enkeltoperasjonen var massehenrettelsen av 1 111 politiske fanger fra Solovki-leiren etter en direkte ordre fra Nikolai Jezhov, dengang leder for det sovjetiske hemmelige politiet (NKVD). I den såkalte «Firste Solovki-fasen» ble 1 111 fanger først deportert til et fengsel som var innrettet for bare 300 personer i Medvezhyegorsk. Her ble de strippet nakne og grusomt torturert.
Flere døde av torturen. De andre ble brakt i grupper til eksekusjonssteder i Sandarmokh som ligger 19 kilometer utenfor landsbyen, der det var gravd groper for dem. De ble alle henrettet i løpet av fem dager, av dødsskvadroner som skjøt dem bakfra i nakken. I en makaber demonstrasjon av den stalinistiske terrorens bevisste kontrarevolusjonære karakter ble drapene tidsbestemt til å sammenfalle med 20-årsjubiléet for den russiske arbeiderklassens makterorbring under bolsjevikisk ledelse i oktober i 1917: De fant sted den 27. oktober og fra 1. til 4. november 1937.
Blant dem som ble drept i disse massakrene var hundrevis av vesentlige intellektuelle, akademikere, politikere og kunstnere, deriblant hundrevis av Ukrainas ledende intellektuelle fra 1920-tallet. Ifølge en historiker var «omtrent halvparten av de som ble skutt enkle arbeidere fra Petersburg [Leningrad].»
Ei av de største gruppene som ble skutt i denne operasjonen var 248 politiske fanger som var blitt dømt til døden for «kontrarevolusjonær trotskistisk terrorvirksomhet, etter å ha opprettholdt deres gamle kontrarevolusjonære posisjoner, og hadde forsøkt å gjenoppta kontrarevolusjonært arbeid.»
Blant dem var Nadezhda Smilga-Poluyan [engelsk tekst], en bolsjevikveteran og kona til Ivar Smilga [engelsk tekst], som hadde vært en nær samarbeidspartner av Lenin i 1917, og var leder for Venstreopposisjonen på 1920-tallet; de gamle bolsjevikene Grigory Sjklovskij og Georgij Jakovjenko, som hadde undertegnet erklæringer fra Venstreopposisjonen på 1920-tallet; Revekka Sjumskaya og Noi Vol’fson, partimedlemmer siden de første årene av Sovjetunionen som tidligere var blitt utvist fra partiet og arresterte for støtte til opposisjonen; og Martin Jakobson og Aleksandr Blaufel’d, gamle bolsjevikveteraner som hadde kjempet for sosialisme i Estland siden revolusjonen i 1905.
Andre ofre for massehenrettelsene ved Sandarmokh inkluderte den berømte russiske lingvisten Nikolaij Durnovo, den banebrytende sovjetiske meteorologen Alexei Vangengeim, Alexander Anissimov, en ledende kunsthistoriker og restauratør, og mange andre forfattere, vitenskapsrepresentanter og forskere fra forskjellige deler av USSR og andre land. Totalt ble folk av 60 forskjellige nasjonaliteter skutt ved Sandarmokh. Flere prester og tidligere tsaristembetsfunksjonærer ble også drept.
NKVD-dokumentene om disse massehenrettelsene ble ikke avdekket før på midten av 1990-tallet. En søkeekspedisjon i 1997, der Dmitrijev deltok, fant 236 gravgroper. Basert på dokumentene slo de fast at fra den 11. august 1937 og til den 24. desember 1938, må vel 9 500 mennesker ha blitt skutt og gravlagt der. Antallet har siden blitt revidert oppover. Sammen med andre historikere har Dmitrijev publisert ei liste over navn på de drepte ved Sandarmokh og har skrevet flere bøker om hva som skjedde der under terroren. Siden er det reist mange minnesmerker ved Sandarmokh.
Dmitrijev og hans medforskere fastslo også navnene på lederne for eksekusjonspeletongene og medlemmene av «troikaene», de utenomrettslige domstolene av tre som ble etablert for å undertegne dødsdommer på vegne av byråkratiet. På høyden av terroren kunne en «troika» besørge opptil 200 dødsdommer dagen, noen ganger enda flere.
Den mest beryktede slakteren fra Sandarmokh var Mikhail Matveyjev, som ledet eksekusjonspeletongene i «Solovki-operasjonen». Etter en kort arrestering i 1938 ble Matveyjev gitt ansvar for NKVDs interne fengselssystem under nazistenes beleiring av Leningrad under andre verdenskrig. Blant dem som døde i Leningrad-fengselet den gang var den store sovjetiske dikteren Daniil Kharms, som ble tragisk sultet i hjel. Matveyjev ble etter krigen tildelt «Lenins orden» – Sovjetunionens høyeste dekorasjon – og levde på en statspensjon frem til sin død i 1971.
Matveyjevs skjebne var ikke unntaket, men regelen. Faktisk ble ikke en eneste bøddel fra utrenskningene noen gang stilt for retten, ikke før og ikke etter slutten på USSR. Henrettelsene som fant sted som del av NKVDs «masseoperasjoner» under terroren ble behandlet som en «statshemmelighet» gjennom hele sovjetperioden. De pårørende til de som ble drept ved Sandarmokh ble aldri fortalt hva som hadde skjedd. Den offisielle bemerkningen de fikk på deres forespørsler, fra 1939 og fremover, var at deres kjære hadde blitt «dømt til 10 års fengsel [lishenie svobody] uten rett til å korrespondere».
Denne politikken ble bekreftet igjen i 1955 ved en spesialordre, selv da byråkratiet delvis begynte å rehabilitere noen av terrorens ofre, og kort tid før statspartiets generalsekretær Nikita Khrusjtsjev i 1956 ble tvunget til å erkjenne noen av Stalins verste forbrytelser. Denne politikken endret seg ikke før de aller siste stadiene av stalinismens krise på slutten av 1980-tallet, da byråkratiet gikk mot en fullskala gjenoppretting av kapitalismen.
I juni 1988 erkjente stalinistpressen at Grigorij Zinovijev, Lev Kamenjev, Karl Radek og Juri Pyatakov – ledere av Oktoberrevolusjonen som hadde vært blant de viktigste tiltalte i Moskvaprosessene – faktisk hadde vært ofre for fabrikasjoner. Samme år ble restriksjonene på informasjon om henrettelsesofrene ved Sandarmokh og lignende massakrer delvis opphevet for de pårørende, og de første menneskelige levningene ble avdekket ved Sandarkmokh.
På det tidspunkt ble det gitt ut en enorm mengde historisk materiale om terroren i sovjetiske tidsskrifter og aviser. Mye av dette materialet skulle danne et kritisk grunnlag for historien om Venstreopposisjonen berettet av den sovjetiske sosiologen Vadim Rogovin. Flere tiår med stalinisme hadde imidlertid i vesentlig grad undergravet den politiske bevisstheten til den sovjetiske og internasjonale arbeiderklassen, som muliggjorde for byråkratiet å løse sin svimlende krise i deres egne interesser, der de fikk ødelagt Sovjetunionen og transformerte seg til et nytt styringsoligarki.
Denne kontrarevolusjonen har uunngåelig formet og forsinket prosessen med å få etablert den historiske sannheten om stalinismens forbrytelser. Frem til i dag har stedene for NKVD-henrettelsene offisielt forblitt en «statshemmelighet», og lister over alle NKVDs henrettelsesplasser har aldri blitt frigitt. Noen historikere antar at alle slike lister allerede kan være makulerte.
Dmitrijev fortsatte med arbeidet på 1990-tallet. Han jobbet direkte for Ivan Tjukhin, som tidligere hadde ledet det lokale sovjetiske innenriksdepartementet og på 1990-tallet ble parlamentmedlem for partiet «Russlands valg», som støttet Boris Jentsins «sjokkterapi». Siden Tsjukhins død i 1997 har Dmitrijev samarbeidet med flere andre lokale historikere og forskere. I 2014 gikk Dmitrijev og en av hans nærmeste medarbeidere gode for det USA-støttede kuppet i Ukraina. I et intervju i 2015 erkjente Dmitrijev at han var «en nasjonalist i ordets videste forstand».
Disse politiske synspunktene, som gjenspeiler den vesentlige desorienteringen i deler av intelligentsiaen, har uten tvil påvirket fokuset for Dmitrijevs arbeid. Han har først og fremst arbeidet med ofrene for de såkalte «nasjonale operasjonene» til NKVD. Disse operasjonene var rettet mot de polske, litauiske, latviske, ukrainske, finske, tyske og andre minoritetene, for eksempel den lokale karelske befolkningen. Mens tusenvis av kommunister fra disse landene ble drept som del av disse operasjonene, ble mange tusen også drept helt tilfeldig, ganske enkelt basert på etternavn og grunnløse angivelser. I etterdønningene av 1991 kunne avsløringen av omfanget av disse stalinismens fryktelige forbrytelser uten tvil utnyttes av høyreekstreme nasjonalistiske og antikommunistiske krefter i Baltikum, Polen og Ukraina.
Samtidig er arbeidet med å avklare hvor mange aktive og tidligere venstreopposisjonister og sosialistmotstandere av stalinismen som ble drept ved Sandarmokh – som er sentralt for en politisk forståelse av Den store terroren – fremdeles bare i sine tidlige stadier. De aller fleste navn og politiske biografier til venstreopposisjonister som ble drept i Sandarmokh og andre steder er fortsatt ukjente. Det samme gjelder mange andre ledende revolusjonære som ble drept under terroren.
Den russiske statens ondskapsfulle vendetta mot Dmitrijev er drevet av frykten for at enhver åpenbaring av den stalinistiske kontrarevolusjonære terroren, uansett hvor begrenset den er i sin politiske analyse, medvirker til å undergrave den falske sammenstillingen av stalinisme med sosialisme, 1900-tallets viktigste løgn. Den nåværende pandemien, som nådeløst har avslørt kapitalistsystemets brutalitet for milliarder av arbeidere, og som akutt reiser den sosialistiske verdensrevolusjonens spøkelse, har bare forverret denne frykten.
Oligarkiet er meget vel klar over den økende interessen for Oktoberrevolusjonen og Venstreopposisjonen, og ser undertrykkingen av denne historiske sannheten som essensielt for overlevelsen av sitt egen styre, og for kapitalismen som helhet. I årevis har en statsfinansiert kampanje vært i gang for å glorifisere Stalin og berettige terroren som et legitimt og nødvendig tiltak for å forsvare «landet» mot eksterne og interne fiender.
I 2017, på hundreårsmarkeringen av Oktoberrevolusjonen, finansierte Kreml en ondsinnet antisemittisk propaganda-miniserie som bakvasker Leo Trotskij. I 2018 genererte funnet av bindene av dokumenter fra Venstreopposisjonister i det politiske fengselet Verkhne-Uralsk vesentlig offentlig interesse. Samme år kom det frem at russiske myndigheter hadde beordret ødeleggelsen av arkivfiler [engelsk tekst] over ofre for Den store terroren.
For arbeidere internasjonalt er forsvaret av Dmitrijev et prinsipielt spørsmål. I sin kamp for sosialisme trenger den internasjonale arbeiderklassen å vite og forstå den fulle sannheten om stalinismens forbrytelser – fremfor alt den brutale undertrykkingen av stalinismens sosialistiske og trotskistiske opponenter.
Forfatteren anbefaler også:
Netflix’ Trotskij: En giftig kombinasjon av historieforfalskning og blatant antisemittisme
[9. mars 2019]
Historisk oppdagelse av Venstreopposisjonens manuskripter fra 1930-tallet
[27. august 2018]
Stalinism and Bolshevism – 1937
[20. oktober 2008]
Stalin’s Great Terror: Origins and Consequences
[29. desember 1998]