Den tjuefem-år-gamle Atlanta-rapperen Lil Baby (Dominique Armani Jones) ga tidligere denne måneden ut en ny sang med tittelen «The Bigger Picture» som svar på den pågående bølga av protester utløst av politimordet på George Floyd. Sangen er signifikant ved at den snakker skarpt om spørsmål om hudfarge og politibrutalitet, samtidig som den tilbakeviser det hudfargebaserte narrativet – at den grunnleggende skillelinja i samfunnet er hudfarge, og ikke klasse – og den kobler disse sosiale sakene til en bredere kritikk av samfunnet som helhet.
Lil Baby har vært en aktiv og stadig mer populær rapper innen musikksjangeren trap music siden 2016. Trap er et slangord for et omsetningssted for dop. Trap-genren oppsto på 1990-tallet i det sørlige USA og dreide seg ofte om livsstilen rundt dophandel. Mens mye trap-musikk i dag fremdeles er assosiert med ulovlig dopkultur, har den det siste tiåret i stadig større grad funnet sin vei inn i mainstream, og sjangerens musikalske elementer – raske utbrudd av programmerte cymbaler, sub-bass stortromme og melankolsk melodisk innhold – har hatt en sterk innflytelse på sounden av moderne popmusikk.
My Turn, Lil Babys andre og seneste full lengde-album ble sluppet i februar i år, og debuterte som nummer én på den amerikanske Billboard 200-albumlista, og kom denne uka tilbake til førsteplassen. Etter at 12 av sangene på albumet kom inn på Billboard Hot 100-lista, setter Lil Babys karriere med totalt 47 sanger på Hot 100-lista ham likt med Prince og Paul McCartney.
«The Bigger Picture» ble utgitt den 12. juni, sammen med en musikkvideo som presenterer Lil Baby under Atlanta-protestene, klippet sammen med opptak av demonstrasjoner rundt om i landet og de voldelig politiresponsene. Introen til sangen presenterer kutt fra nyhetsrapporter fra George Floyd-protester, etterfulgt av koret: «Jeg får ikke puste.»
I det første verset snakker Lil Baby om politibrutaliteten rettet mot svarte mennesker:
It’s too many mothers that’s grieving
They killing us for no reason
Been going on for too long to get even
Throw us in cages like dogs and hyenas
[Det er for mange mødre som sørger
De dreper oss uten grunn
Har pågått for lenge til å kunne gjengjelde
Kaster oss inn i bur som bikkjer og hyener]
Dette følger han opp med å si: «Ikke alle fargede folk er dumme og ikke alle hvite rasister. Jeg skal dømme etter sinnet og hjertet, jeg bryr meg egentlig ikke om ansikter,» og påminner dermed Martin Luther King Jr.s sitat om å dømme en person «ikke etter fargen på huden, men etter innholdet av vedkommendes karakter».
Verset avsluttes med linjene:
I can see in your eye that you fed up
Fuck around, got my shot, I won’t let up
They know that we a problem together
They know that we can storm any weather
[Jeg kan se i ditt øye at du har fått nok
Balle rundt, fikk skuddet mitt, jeg gir meg ikke
De vet, at vi [er] et problem samlet
De vet at vi kan storme ethvert vær]
Denne erkjennelsen av at mennesker ikke er iboende rasistiske og at det å forenes på tvers av skillelinjer av hudfarge skaper makt som setter frykt i styringsklassen, innrammer sangen.
Refrenget utdyper problemene som konfronterer den generelle befolkningen:
It’s bigger than black and white
It’s a problem with the whole way of life
It can’t change overnight
But we gotta start somewhere
Might as well gon’ ‘head start here
We done had a hell of a year
I’ma make it count while I’m here
God is the only man I fear
[Det er større enn svart og hvit
Det er et problem med hele måten å leve
Det kan ikke endres over natta
Men et sted må vi starte
Kan like gjerne gå i gang her
Vi har virkelig hatt et helvetes år
Jeg skal få det til å telle mens jeg er her
Gud er den eneste mann jeg frykter]
Andre strofer av sangen gjentar behovet for at massene må forenes, heller enn å splittes: «Folk som snakker for folket, jeg er stolt av dem. Hold sammen, vi kan få den [makta] opp ut av dem.»
Sangen er også bemerkelsesverdig fordi den bryter med, og tar for seg Lil Babys tidligere musikalske utviklingsforløp, som har vært selvsentrert og fokusert rundt det bakskrudde, egoistiske brautingen med penger, dop, vold, kvinner, smykker og klær. Det andre verset antyder et bevisst forsøk på dette bruddet:
I can’t lie like I don’t rap about killing and dope, but I’m telling my youngins to vote
I did what I did ‘cause I didn’t have no choice or no hope, I was forced to just jump in and go
This bullshit is all that we know, but it’s time for a change
Got time to be serious, no time for no games
We ain’t takin’ no more, let us go from them chains
[Jeg kan ikke juge, at jeg ikke rapper om å drepe og dope, men jeg ber min ungdom å stemme
Jeg gjorde det jeg gjorde fordi jeg ikke hadde noe valg eller håp, jeg måtte bare hoppe i det og gå
Denne dritten er alt vi vet, men det er på tide med endring
Høy tid for å bli seriøs, ingen tid for tull
Vi tar det ikke lenger, la oss legge de lenkene bak oss]
Strofa «Vi er bare et slags resultat av våre omgivelser. Hvordan faen kan de klandre oss?» står frem, og forholder seg til den forrige tekstsekvensen.
Sangen avsluttes med tekst som peker på løgnen om at amerikansk militærintervensjon i utlandet blir utført for å ivareta demokratiske rettigheter hjemme, og forklarer det autoritære tiltaket Donald Trump har tatt ved å true med å sette inn militæret mot den amerikanske befolkningen.
«Our people died for us to be free»
Fuck do you mean? This was a dream
Now we got the power that we need to have
They don’t want us with it and that’s why they mad
[“Folka våre døde for at vi skulle være frie»
’faen mener du? Dette var en drøm
Nå har vi makta vi trenger å ha
De vil ikke ha oss med den, derfor raser de]
Siden sangen ble sluppet har den vært en av de mest populære videoene på YouTube. Det er verdt å merke seg at på YouTube er de hyppigste kommentarene til sangen, så langt, utsnitt av teksten: «Ikke alle fargede folk er dumme og ikke alle hvite rasister,» ofte akkompagnert med håndklapp- eller hevet knyttneve-emojis av alle hudfarger.
«The Bigger Picture» er signifikant, og den skiller seg ut fordi den kraftfullt avviser tanken som føres til torgs av identitetspolitikken om at det er et ugjennomtrengelig gap mellom svarte og hvite, den begynner å forme en kapitalismekritikk og den viser utviklingen til en populær kunstner som begynner å ta samtiden og sin kunst på alvor.
Sangens forslag om at det å stemme er svaret på alle de store problemene er imidlertid ekstremt svakt. For det første, det fremmes midt under enorme, mangefargede protester med en objektiv logikk som klart og tydelig indikerer at folkelig kamp mot alle de eksisterende institusjonene er der veien videre ligger. For det andre, oppfordringen om å «Stemme» er oftest for øyeblikket innen underholdningsindustriens kretser den regelrette kortformen for «Stem Demokratene» eller «Stem på andre enn Trump». Det er ingen tilfeldighet at Lil Baby nylig kunngjorde at han jobber med den demokratiske Atlanta-byrådslederen/borgermesteren Keisha Bottoms – som åpent har forsvart politiet etter det nylige Atlanta-politiets drap på Rayshard Brooks – for å sette sammen en politireform for planen «for Atlanta til hele verden».
Det må også tillegges en kommentar om sangens musikalske innhold, som er ekstremt enkelt, slitent og uinspirert. Mens den relativt sterke teksten, som prøver å gjenspeile objektive sosiale og historiske betingelser faktisk hever det manglende instrumentalsporet, gjør den det bare til en viss grad, gitt musikkens begrensninger. Det å holde det lyriske innholdet bundet i en kvelende smal musikalsk ramme – som plager mye av populærmusikken – trekker bare ned potensialet til det musikalske og sosiale uttrykket.
Når nå kunstnere blir stadig mer bevisste på den sosiopolitisk virkeligheten og gir kunstnerisk uttrykk for det, vil de måtte legge frem en samfunnskritikk og mulige veier fremover ikke bare i ord, men også i kunstneriske gjerninger. I så henseende vil musikken måtte utvikles i parallell med artistenes bevissthet for at det skal bli det nødvendige spranget fremover for musikkens utvikling.
Men den utviklingen av kunstnerisk bevissthet som er nødvendig for dette fremskrittet er i siste instans avhengig av utviklingen av den politiske bevisstheten, det vil si arbeiderklassens klassebevissthet – den eneste revolusjonære sosiale maktfaktoren som er i stand til å føre tilsyn med den progressive transformasjonen av samfunnet, og alle dets produkter, deriblant musikken.
___________________________________________________
Anbefalte artikler om politidrapet av George Loyd
• Trump oppildner politiets voldelige berserkgang mot protesterende
• Hundretusener mønstrer multietniske demonstrasjoner mot politivold, i en kraftfull fremvisning av arbeiderklasse-enhet