Forrige onsdag holdt den tyske forbundskansleren Angela Merkel en hovedtale for Europa-parlamentet, for å markere starten av Tysklands EU-presidentskap. Det var hennes første utenlandske opptreden siden utbruddet av koronaviruspandemien. Merkel talte mot bakteppet av nye Covid-19-utbrudd på kontinentet, den dypeste økonomiske krisen siden 1930-tallet og tilspissende spenninger mellom stormaktene.

«Vi er alle klar over at mitt besøk her i dag finner sted mot bakteppet av den største prøvelsen i EUs historie,» sa kansleren. Den globale koronaviruspandemien hadde «rammet mennesker i Europa hardt og nådeløst,» erklærte hun, og la til: «Vi har over hundre tusen døde bare i Europa.»

Hun fortsatte: «Vår økonomi har vært, og er fortsatt hardt rystet over hele Europa. Millioner av arbeidere har mistet deres arbeid.» I tillegg til «bekymringene for deres helse og deres familier,» er mange borgere «også bekymret for deres økonomiske eksistens».

Merkel skjulte selvfølgelig det faktum at styringsklassen er fullt og helt ansvarlig for denne katastrofen. Da pandemien i januar og februar bredte seg var hun ikke bekymret for befolkningens helse, men for beskyttelsen av selskapsprofittene. Alle de europeiske regjeringene nedtonet trusselen, og prøvde å få holdt økonomien og det offentlige liv i gang, uten noen restriksjoner.

Det var først da pandemiens forferdelige konsekvenser ble åpenbar i land som Italia og Spania at regjeringene ble tvunget til å iverksette tiltak for å få begrenset spredningen av viruset, i vesentlig grad av den tiltakende harmen i befolkningen. Nedstengningene ble deretter anvendt til å få organisert historiens største formueomfordeling fra bunnet til toppen av samfunnet. I løpet av veldig kort tid ble billioner overført til kontiene til bankene, storselskapene og de superrike, i form av koronavirus-«redningspakker».

Samtidig startet etablissementets politikere og medier en aggressiv kampanje for så raskt som mulig å få gjenopplivet økonomien, for å få gjenopptatt utvinningen av enorme profitter fra arbeiderklassen. De samme selskapene som mottok milliarder av statlige penger anvender nå, med støtte fra fagorganisasjonene, krisen til å få presset gjennom de masseoppsigelsene og lønnskuttene de lenge hadde planlagt.

I sin tale etterlot Merkel ingen tvil om at politikken om «profitter før liv» ville bli aggresivt fulgt. Hun beskrev kynisk tiltakene for å få begrenset pandemien, som nå i vesentlig grad har blitt hevet, som en «høy pris», som medførte et angrep på «elementære grunnleggende rettigheter».

Meldingen var klar: Til tross for den enorme økningen av infeksjoner og dødsfall, som følge av gjenåpningen av økonomien, ville det ikke bli noen ny nedstenging. Ingenting ville tillates som kunne true kapitalistprofittering og berikelsesorgien på aksjemarkedet.

Merkel berømmet det europeiske gjenoppbyggingsfondet på € 500 milliarder som hun sammen med den franske presidenten Emmanuel Macron hadde foreslått i midten av mai. Bak hennes smekre utgytelser om et «sosialt og økonomisk rettferdig Europa», gjorde hun det klart at pengene ville bli knyttet til en ny runde av sosiale angrep. Flere ganger i sin tale understreket hun at Europa måtte gjøres «mer nyskapende og konkurransedyktig».

Fremfor alt påminnet hun Europa-parlamentets medlemmer at bare ved å samarbeide kunne europeiske nasjoner forsvare deres globale økonomiske og utenrikspolitiske interesser. Europa er «ikke noe som bare er oss overlevert, en eller annen skjebne som forplikter oss,» men snarere «noe levende, som vi kan forme og endre».

Hun understreket at Europa, i en «globalisert verden», ikke fratar oss muligheter for handling. ... Det er ikke uten Europa, men bare med Europa, at vi kan bevare våre overbevisninger og vår frihet.»

Med andre ord, bare gjennom en enhetlig europeisk militær- og stormaktspolitikk, under tysk ledelse, ville Brüssel og Berlin være i stand til å få pålagt sine imperialistinteresser over hele verden.

Hun sa: «Det tyske presidentskapets høyeste prioritet er at Europa kommer forenet og styrket ut av krisen.»

Målet var «ikke bare å få stabilisert Europa på kort sikt». Merkel insisterte: «Vi ønsker et Europa som konfronterer dagens utfordringer med selvtillit og mot. Vi ønsker et Europa som er skodd for fremtiden, som kan hevde sin plass i verden, på en innovativ og bærekraftig måte.» Det var nødvendig «selv å bestemme hvem Europa vil være, i denne raskt skiftende verdensorden», et geopolitisk miljø som understreket «behovet for en sterk europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk».

Som i tidligere intervjuer og taler gjorde Merkel ingen hemmeligheter av behovet for å transformere EU til en massivt bevæpnet militærallianse, i stand til å handle mer uavhengig av USA. Hun sa: «Et blikk på kartet viser at Europa er omgitt av sine ytre grenser, ikke bare av Storbritannia og det vestlige Balkan, men også av Russland, Hviterussland, Ukraina, Tyrkia, Syria, Libanon, Jordan, Israel, Egypt, Libya, Tunisia, Algerie og Marokko, i tillegg til andre land.» Hun bemerket at Europa lever «i en periode med global omveltning, der feltstyrkene skifter, og Europa – til tross for integreringen av mange medlemsland i den transatlantiske alliansen – er mer på egen hånd».

Europa måtte også bringe sin tyngde som utenrikspolitisk makt til torgs overfor Kina. «Selv om toppmøtet mellom EU og Kina, planlagt for september, dessverre ikke kan finne sted ønsker vi å fortsette den åpne dialogen med Kina,» sa Merkel. «Strategiske forbindelser med Kina» var «preget av nære handelspolitiske bånd, men like fullt av ganske forskjellige sosiopolitiske idéer, spesielt om beskyttelse av menneskerettigheter og rettsstaten».

Alarmklokkene burde ringe når tyske og europeiske statssjefer snakker om «menneskerettigheter» og «rettsstaten» med hensyn til utenrikspolitikken, siden disse formuleringene uunngåelig skjuler imperialistmål som bestandig er forbundet med angrep på demokratiske rettigheter. I Brüssel ba Merkel om «effektiv beskyttelse av våre demokratier mot cyber-trusler og desinformasjonskampanjer» – kodeord for å styrke statens undertrykkende fullmakter og institusjoner, særlig mot arbeideres og ungdommens voksende venstreorienterte opposisjon.

Det tyske borgerskapet har helt fra begynnelsen av sitt presidentskap gjort det klart at det er villig til å sette handling bak sine ord. Forrige uke var preget av forsvarsdepartementets kunngjøring om planene for anskaffelser av kampdroner, og krav fra ledende tyske politikere om å gjeninnføre en form for obligatorisk militærtjeneste for å få forankret militarismen mer fast i samfunnet.

Alle partier, fra Venstrepartiet [Die Linke] til det ekstreme høyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD), jobber tett sammen, også med mediene, for å styrke nasjonalismen. I en kommentar hevdet Redaktionsnetzwerk Deutschland: «Tyskland er nå dømt til lederskap, det er ingen annen måte.»

Bak de stadig mer aggressive oppfordringene til tysk lederskap i Europa er det særlig to utviklingstrekk. For det første, spenningene mellom de europeiske maktene tiltar fortløpende.

Etter Merkels tale advarte EU-rådets president Charles Michel om at det under oppløpet til EU-toppmøtet den 17. og 18. juli fortsatt er sterke meningsforskjeller mellom medlemslandene angående det europeiske gjenoppbyggingsfondet. Han sa at forslaget om at EU-kommisjonen påtar seg gjeld, for i det minste å besørge land penger i form av ikke-refunderbare tilskudd i stedet for lån, «fremdeles var omstridt, til-og-med veldig vanskelig for noen medlemsland å skulle godta».

For det andre, den politiske og sosiale opposisjonen i arbeiderklassen vokser. Koronaviruspandemien har ikke bare forverret spenningene mellom imperialistmaktene, den har fremfor alt avslørt kapitalistsystemets fullstendige fallitt. Tretti år etter den tyske gjenforeningen og det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen, har borgerskapet ingenting å tilby det store flertallet av befolkningen annet enn massefattigdom, tiltakende politistat-tiltak, militarisme og krig. Det utvikler seg motstand over hele verden, i form av masseprotester og streiker, som nå må bevæpnes med et internasjonalt sosialistisk program.

Forfatteren anbefaler også:

Tysklands motto for presidentskapet i EU-rådet: For militarisme og krig

[6. juli 2020]

Merkel og Macron promoterer EU-militarisme, under voksende konflikter med Washington

[1. juli 2020]