Biden velger tidligere lov-og-orden aktor Kamala Harris som sin Demokrat-valgpartner

Tidligere visepresident Joe Biden kunngjorde tirsdag ettermiddag at han hadde valgt senator Kamala Harris som sin valgpartner for 2020-presidentvalget. Avgjørelsen, helt forutsigbar og allment forventet, bekrefter Demokratenes presidentkampanjes høyreorienterte politiske plattform.

Biden har en 48-år-lang politisk karriere der han først og fremst har vært identifisert med intensivert politiundertrykking innenriks og hensynsløst forsvar av amerikansk imperialismes interesser i utlandet. Den 77-år-gamle kandidaten vil nå ha en 55-år-gammel valgpartner med sin egen høyreorienterte legitimering: som lov-og-orden aktor og justisminister i California, og siden hun i 2016 kom til Washington, som talsperson og forsvarer av militær-etterretningsapparatet.

Bidens uttalelse kom på sosialmedier mindre enn ei uke før åpningen av Den demokratiske nasjonalkonvensjonen (DNC), som vil nominere Biden-Harris kandidatparet for å møte Trump og Republikanerne i novembervalget. Han tvitret at Harris var «en uredd fighter for den lille fyren».

Sannheten er at under sine 26 år som aktor – først i Alameda County (Oakland), deretter i San Francisco, og så for California som helhet – satte Harris «den lille fyren» i fengsel, mens hun pleide sine relasjoner til San Franciscos velbeslåtte elite (deriblant Getty olje-milliardærer), som ble hennes viktigste politiske støttespillere.

Kamala Harris, daværende justisminister (AG) i California, poserer for et foto sammen med agenter for den amerikanske grensepatruljen ved grensemuren mellom USA og Mexico, i 2011 [Foto: Office of the Attorney General of California]

Hverken Harris eller Biden er assosiert med noen folkelig sosial bevegelse, eller knyttet til kampen for noen betydelig sosial eller politisk reform. De har begge gjennomført hele deres politiske karrierer under betingelser der Det demokratiske partiet har forflyttet seg jevnt, og stadig raskere, til høyre.

I 36 år var Biden en senator fra Delaware, delstaten dit amerikanske selskaper flytter for å unnslippe forskrifter, skatter og myndighetstilsyn. Den bittelille delstaten har færre enn én million innbyggere, samtidig som mer enn én million foretak har sine hovedkontorer der, takket være et politisk miljø som garanterer lave skatter og håndheving av en politikk for å se-den-andre-veien.

Biden kom inn i Senatet i 1972 og var alltid assosiert med høyreorienterte, pro-næringslivspolitikk, og steg i rekkene til å bli styreleder av justiskomitéen, deretter styreleder eller rangert Demokrat i utenrikskomitéen. Han ble valgt av Barack Obama i 2008 til å være hans valgpartner nettopp av den grunn: For å berolige Wall Street og Demokratenes etablissement, midt under en global finanskrise, om at det ikke ville bli noe radikalt ved et Obama-presidentskap.

Harris, en generasjon yngre, gjorde sin karriere i Bay Area, som er politisk dominert av Det demokratiske partiet, i den tiden da det ble gjort enorme formuer i Silicon Valley. Hun beviste sin politiske verdi for big business i sin 2004-kampanje for District Attorney (DA) i San Francisco [øverste ansvarlige for påtalemyndigheten]. Harris stilte som en lov-og-orden kandidat, støttet av politiets fagforeninger og big business, og beseiret den sittende «venstreorienterte» Terrence Hallinan, som hadde nære bånd til de stalinistledede fagforeningene og det ganske tallrike radikale miljøet.

Ved å knytte tette bånd til San Franciscos eldre, etablerte velstand, forankret i bankvesen, olje og fast eiendom, fulgte Harris i fotsporene til to andre prominente og velstående San Francisco-Demokrater – Dianne Feinstein, som først var borgermesterer/byrådsleder og deretter føderal senator, og Nancy Pelosi, kongresskvinne og nå House Speaker i Representantenes hus. Etter seks år som DA i San Francisco var Harris konsensusvalget for Det demokratiske partiets etablissement til i 2010 å etterfølge Jerry Brown som delstatens justisminister (AG), for deretter i 2016 å innta det ledige føderale senatsetet.

Offisielle representanter for Det demokratiske partiet, og deres medie-klakører, har hyllet den «historiske» karakteren av valget av Harris, den første afroamerikanske kvinne på en for partiet sentral og vesentlig valgseddel. Dette koret av hyllester inkluderer Bernie Sanders, som erklærte at Harris «vil gjøre historie». Men til tross for hosanna-utrop fra forkjemperne for identitetspolitikken, besørger ikke hennes etnisitet og kjønn noen forsikring om hennes politikks «progressive» karakter.

Om noe har det motsatte vært tilfelle. Harris har ofte handlet på sin status som den første svarte kvinne som ble distriktsaktor (DA), den første svarte kvinne som ble justisminister (AG) i en delstat, den andre svarte kvinne som fikk et sete i det føderale Senatet osv., som en politisk skjerm for å dekke over den høyreorienterte politikken hun forfekter og den sosiale klassen hun forsvarer: selskapseliten av multimillionærer og milliardærer.

Hun har nå selv tilsluttet seg denne klassen, til dels takket være sitt ekteskap med advokaten Douglas Emhoff, en millionær fra underholdningsindustrien. Paret hadde i 2018 en justert bruttoinntekt på $ 1,88 millioner, som plasserte dem i den øverste 0,1 prosenten av amerikanere.

Objektivt sett er det lite som skulle særmerke Harris, etter bare fire år i det føderale Senatet, fra andre potensielle alternativer for visepresidentskapet. Hun er ikke bemerkelsesverdig mer kvalifisert enn dusinvis av andre senatorer, guvernører eller kongressrepresentanter. Men i forkjemperne for identitetspolitikkens øyne, både innen og utenfor foretaksmediene, teller Harris’ middelmådighet og høyreorienterte politikk for ingenting sammenlignet med hennes hudfarge og kjønn.

I sin grenseløse opportunisme og hensynsløse forfølgelse av egen karriere og økonomiske interesser, personifiserer Harris både identitetspolitikkens sosialpsykologi og klassegrunnlag. Det er politikken til privilegerte sjikt av den øvre middelklassen, som inkluderer men ikke er begrenset til minoriteter, og som anvender rase, kjønn og seksuell legning for å skjule de grunnleggende klasseskillene i kapitalistsamfunnet, der de kanaliserer sosial opposisjon inn bak Det demokratiske partiet, og for sin egen del skaver ut en større andel av den øverste prosentens formue. Dette sjiktet er organisk fiendtlig innstilt overfor arbeiderklassens interesser og sosialisme.

Identitetspolitikk var nøkkelen til Bidens egen kampanje for presidentnomineringen, som han baserte på mobiliseringen av støtte fra Kongressens Black Caucus [gruppe av svarte representanter] og afroamerikanske businessmen og Det demokratiske partiets operatører, og spilte på sin rolle som Obamas visepresident. Før Obama-administrasjonen hadde han ingen vesentlig tilknytning til borgerrettighetskamper og vant ingen betydelig svart støtte i noen av sine egne to presidentkampanjer, i 1988 og 2008.

Med fremveksten av Bernie Sanders som den ledende kandidaten for nomineringen, med seire i New Hampshire og Nevada og et uavgjort resultat i Iowa, lanserte etablissementet fra Det demokratiske partiet et fullskala påtrykk for å få blokkert for den selvutnevnte «demokratiske sosialisten», for å få levert nomineringen til deres foretrukne valg, den tidligere visepresidenten.

Det kritiske vendepunktet i februar 2020 kom med den helhjertede støtten fra kongressrepresentanten James Clyburn, den politiske bossen for Det demokratiske partiet i South Carolina og den tredje-høyest-rangerte Demokraten i Representantenes hus, som majoritetsinnpisker [‘whip’]. Biden hadde blitt behørig slått i de tre første primærvalgene, men vant med et skred i South Carolina, takket være en stor valgdeltagelse av afroamerikanere.

Foruten Clyburns støtte ble Biden godt hjulpet av at Kamala Harris hadde trukket seg, som i desember 2019 foldet sin egen presidentkampanje, og Cory Booker, som ga opp én måned senere, og med det sikret at det ikke ville være noen afroamerikansk kandidat til å trekke stemmer vekk fra Biden i South Carolina.

Innen få dager kastet ytterligere to Demokrat-rivaler, Amy Klobuchar og Pete Buttigieg, deres støtte inn bak Biden, som tillot ham å ta Super Tuesday-primærvalgene og bli den tilnærmet ubestridte frontløperen. Rett etterpå bekjentgjorde Harris sin støtte for Biden og begynte aggressivt å føre kampanje for ham i delstater som Michigan.

De som feirer eleveringen av ei svart kvinne til presidentvalgseddelen ser ut til å ha glemt at for bare 12 år siden ble den afroamerikansk mannen Barack Obama valgt til presidentskapet. Til tross for påstandene om at den første svarte presidenten ville være en transformasjonsfigur, viste Obama seg å være en grundig reaksjonær forsvarer av Wall Street og CIA. Han reddet bankene og børsen, påtvang bilarbeidere lønnsnedskjæringer, videreførte krigene til George W. Bush og la til nye, som inkluderte Libya, Syria og Jemen.

Skuffelsen og desillusjonen over Obamas tomme løfter om «håp» og «endring» fant uttrykk i dreiningen av betydelige deler av arbeiderklassen, hvite og svarte, vekk fra Det demokratiske partiet, og førte først til Republikanernes overtakelsen av Kongressen – Representantenes hus i 2010, og Senatet i 2014 – og deretter valget av Trump i 2016.

Ett element i Bidens beslutning om å velge Harris som sin valgpartner er behovet for å besørge litt stimulans, enda så smått som dette, til den svarte valgdeltakelsen i byer som Milwaukee, Detroit, Cleveland og Philadelphia, der valget i 2020 godt kan bli vunnet eller tapt.

Biden søker også å få demonstrert for hans egentlige støttegruppe, den amerikanske styringeliten, at han vil representere en stødigere hånd enn den uberegnelige og impulsive Trump. Dersom beslutningen om Kamala Harris er det konvensjonelle, trygge og forutsigbare valget, understreker det bare hans løfte om å være en konvensjonell, sikker og forutsigbar forsvarer av foretaks-Amerikas interesser, som kontrast til Trump, som i økende grad blir ansett av styringsklassen som en destabiliserende faktor som fremprovoserer masseopposisjon gjennom sine oppflammende, autoritære og rasistiske tirader.

Det er verdt å merke seg at i forkant av beslutningen om Harris, og bare ei uke før Den demokratiske nasjonalkonvensjonen (DNC), førte New York Times en større rapport om den økende støtten for Biden på børsen, mens Politico fulgte opp med en redegjørelse om hvordan Biden har vunnet brorparten av kampanjebidragene fra Wall Street-bankfolket.

Forfatteren anbefaler også:
Kamala Harris: Lov-og-orden med en dash identitetspolitikk

[22. juli 2019]

The ignominious fall of Kamala Harris

[5. desember 2019]

Loading