Fransk opprørspoliti tydde til fascistiske herjinger mandag kveld da de brutalt angrep den fredelige teltleiren som rundt regnet 500 flyktninger hadde etablert i protest, på Place de la République i sentrum av Paris.
Politiet brukte tåregass, sparket og slo migranter med batonger, bikket flyktningene ut av deres telt og overfalt dem der de lå på bakken. Journalister som filmet tilslaget ble også angrepet. De herjende politibetjentene kastet dusinvis av beslaglagte telt inn i varebiler og kjørte dem vekk.
Etter at torget var ryddet ble ei gruppe på flere hundre hjemløse flyktninger tvunget på marsj nordover til de nådde de ytre forstedene utenfor byen, forfulgt av politiet som kastet tåregassbeholdere etter dem der de gikk. Andre grupper ble tvunget på marsj sørover mot rådhuset, mens de gjentatte ganger ble overfalt av politienheter som brukte tåregass. Politiet omringet og sperret av flyktningene, som også samme behandlingen ei gruppe valgte Paris-embetsfunksjonærer ble utsatt for der politiet forhindret dem fra å komme i tale med flyktningene.
Videoer av overfallene har blitt sett hundretusenvis av ganger, og har vakt avsky og ramaskrik i Frankrike og over hele verden. I et uttrykk for massemotstand mot Macron-regjeringens politikk samlet tusener seg i går kveld for en protestdemonstrasjon på Place de la République, til tross for koronavirusnedstengingen, for å gi uttrykk for deres solidaritet med migrantene og som fordømmelse av politiangrepet.
Teltleiren ble satt opp mandag ettermiddag for å rette oppmerksomhet mot de forferdelige betingelsene flyktninger står overfor. Tirsdag i forrige uke hadde opprørspolitiet evakuert en leir som besto av 3 000 personer i Seine-Saint Denis, beliggende nord for Paris. Etter å ha ventet i timevis på en buss som skulle befordre dem til midlertidige innkvarteringssentre, ble mellom 500 og 1 000 av dem fortalt av politiet at det ikke var plass til dem, og de ble beordret til å forlate området til fots.
«Politiet sa vi måtte gå i retning av Porte de la Chapelle, uten å fortelle oss hvorfor,» fortalte en ung afghansk migrant, som hadde vært i leiren i to måneder, til Le Parisien. «Det var tåregass, vi måtte løpe. Den kvelden var det mange av oss som prøvde å finne et sted å sove på gatene.»
Tusenvis av flyktninger i Frankrike sover hver natt uten tak over hodet [engelsk tekst]. De får ingen innkvartering, har ingen inntekter, har ikke mat, har ingen lovlig rett til å arbeide og får ingen regjeringsstøtte av noe slag, under antiflyktningepolitikken som opprettholdes av hele det franske politiske etablissementet, og av EU. Midt under koronaviruspandemien har regjeringens eneste respons på faren for at viruset brer seg gjennom teltleirene vært gjentatte ganger å spre de største leirene med voldelige polititilslag. De har besørget migrantene lite eller ingen støtte.
Da raseriet over politiets tilslag mandags kveld vokste ble Macron-regjeringen tvunget over i skadekontrollmodus. Innenriksminister Gerald Darmanin, som i august sa at han «kvaltes» over å høre demonstranter bruke uttrykket «politivold», hevdet nå hyklersk at han var «sjokkert» over bildene av operasjonen, og etterspurte en «rapport» fra politisjefen i Paris.
I virkeligheten er politiets overfall iverksettingen av Macron-regjeringens politiske retningslinjer. Det etterfølger år med brutale polititilslag mot «gul vest»-protester mot sosial ulikhet, mot arbeideres streiker og protesterende studenter og ungdommer. Videoer av demonstranter som blir slått, skutt på med bønneposeammunisjon, dratt og sparket, har blitt delt på sosialmedier og sett av millioner.
Siden unntakstilstanden som ble erklært fra 2015 til 2017, som suspenderte demokratiske rettigheter, har påfølgende regjeringer gitt politiet grønt lys for å bruke stadig mer drakonisk vold. Brutale angrep på migranter, som eksempelvis demonteringen av flyktningeleirene i Calais og Grande Synthe, tjente til å utvikle politistyrker i stand til å anvende blodig vold mot arbeiderklassen i sin helhet. Under Macron ble politienheter som overfalt fredelige eldre kvinner under protester, og i de sammenhengene drepte Zineb Redouane og skadet Geneviève Legay hardt, hedret med politimedaljer.
I 2019 ble den franske hæren autorisert til å kunne åpne ild mot «gul vest»-demonstranter – første gang hæren hadde fått en slik autorisering siden gruvearbeiderstreikene i 1948, i etterdønningene av det nazi-kollaborerende Vichy-regimets fall.
Mandagens politiherjinger fant sted bare timer etter at Frankrikes lovgivende nasjonalforsamling stemte for å godkjenne regjeringens «Globale sikkerhetslov», som nå går til senatsavstemming i januar for endelig godkjenning. I henhold til denne loven kan alle som publiserer bilder av en politibetjent under et offentlig arrangement, på en måte som kan «skade betjentens fysiske eller psykiske velvære», fengsles i ett år og bøtlegges med € 45 000 [NOK 480 500]. Loven tillater også politiet å anvende droner utrustet med teknologi for ansiktsgjenkjenning over protester.
Loven, som kriminaliserer dokumenteringen av politiets forbrytelser og handlinger, er fordømt av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og av De forente nasjoner (FN). FN uttalte at dersom loven ble godkjent ville den bryte med Verdenserklæringen om menneskerettigheter så vel som med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).
Disse hendelsene utgjør en skarp advarsel. Brede lag av styringsklassen, i Frankrike og over hele verden, forbereder en fascistisk politistat for å undertrykke voksende arbeiderklasseopposisjon.
Covid-19-pandemien har fungert som et triggerevent, og har akselerert borgerskapets dreining til autoritært styre. Den har ført til et økonomisk kollaps uten sidestykke, og til uhyrlige dødstall takket være den morderiske «flokkimmunitet»-politikken som forfølges av borgerskapet over hele Europa. Samtidig med mer enn 1,4 millioner døde over hele verden passerte antallet offisielt registrerte Covid-19-dødsfall i Frankrike nylig 50 000, og bare i går var tallet 592.
Den pensjonerte generalen Pierre de Villiers argumenterte i det nyfascistiske magasinet Valeurs actuelles i forrige uke, at disse krisene ville kreve skrotingen av et styre basert på lov-og-rett – det vil si, å måtte vende seg til diktatur.
Han sa: «I dag er det ikke bare sikkerhetskrisen, men også pandemien, alt samtidig med en økonomisk, sosial og politisk krise, der våre ledere ikke lenger nyter noen større tillit. Når vi setter sammen disse truslene, er det all grunn til frykt på kort sikt. Jeg frykter at disse undertrykte misbehagene alle kan eksplodere samtidig. Ja, dette er et historisk vippepunkt, ikke bare i Frankrike men i hele verden. ... Jeg tror endringene vi står overfor betyr at vi vil se dype transformasjoner. Vi må tenke det utenkelige.»
På spørsmål om hva dette betydde, sa han: «Endringen av tilsynelatende uforanderlige normer for sosial organisering. Rettsstaten er åpenbart en fin ting, men noen ganger må du også tenke strategisk.»
Det å bekjempe borgerskapets akselererende vending til diktatur fordrer byggingen av en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen, som slåss for sosialisme, mot nasjonalistisk hat og for arbeiderklassens enhet. Dette krever først-og-fremst forsvar av immigranter, mot EUs høyreekstreme politiske politi-stat-retningslinjer mot migranter. En slik kamp må av nødvendighet være helt uavhengig av det politiske kapitalistetablissementet.
Mandagens politioverfall, støttet av sentrum-høyre-partiet Republikanerne (LR; Les Républicains) og det høyreekstreme Nasjonal Samling (RN; Rassemblement national, i 2018 omdøpt fra Front national), ble fordømt av De Grønne (Les Verts), Sosialistpartiet (PS; Parti socialiste) og av Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI; La France insoumise). Deres kritikk av Macron er imidlertid fullstendig kynisk. Alle disse partiene stemte for den to-år-lange unntakstilstanden under PS-president François Hollande, og har siden bidratt til å implementere oppbyggingen av politifullmaktene.
På en pressekonferanse på mandag sa Mélenchon at videoer av politiangrepet viser «scener av et sjeldent barbari, som signaliserer republikkens presidents glidning mot et autoritært regime». Dette var samtidig med at Mélenchons allierte parti Podemos i Spania, deltaker i en koalisjonsregjering ledet av sosialdemokratene (PSOE; Partido Socialista de los Obreros Espanioles), nå bygger fengselsleirer på Kanariøyene for å sperre tusenvis av flyktninger inne. I likhet med deres EU-kolleger stengte den spanske regjeringen ned redningsaksjoner for flyktninger som krysser Middelhavet på deres vei til Europa, og har hvert år latt tusenvis drukne for å avskrekke andre fra å utøve deres rett til å søke asyl.
Dette understreker at adopteringen av humane politiske retningslinjer for migranter, på samme måte som en vitenskapelig politisk retningsorientering mot pandemien, fordrer at man bygger en politisk bevegelse for overføring av statsmakten og kontrollen over verdensøkonomiens ressurser til arbeidende mennesker.