Historikeren Joseph Scalice, doktorgradforsker ved Nanyang Technological University i Singapore, publiserte den 5. februar en kronikkartikkel på Rappler, en vesentlig daglig nyhetspublikasjon på Filippinene, i anledning femtiårsmarkeringen for begivenhetene kjent som ‘Diliman-kommunen’. World Socialist Web Site publiserer artikkelen nedenfor.
Dr. Scalice responderte på en kommentar, også publisert på Rappler, som igjen varmet opp under mytene om Diliman-kommunen, myter som har vært bredt propagert av Filippinenes såkalte venstreside.
Han avslører rollen det stalinistiske Filippinenes Kommunistparti (CPP) spilte i å få det sosiale masseraseriet på begynnelsen av 1970-tallet underordnet og inn bak de politiske interessene til CPPs allierte i styringsklassen. Standardnarrativet om ‘Kommunen’ har fokusert på dens angivelige spontane, isolerte og seirende karakter. Scalice avslører dette som myter, og skriver: «Forherligelsen av spontanitet tjener, som alltid, til å dekke over lederskapets historiske svik.»
I mer enn et halvt århundre har CPP, i nasjonalismens navn, bundet den filippinske arbeiderklassens og de undertrykte massenes kamper til de fiendtlige klasseinteressene til en seksjon av kapitalistklassen. Da Scalice i august 2020 holdt et foredrag som i inngående detalj dokumenterte den entusiastiske støtten CPP i 2016 ga den filippinske fascistiske presidenten Rodrigo Duterte, lanserte Jose Ma. Sison, CPPs grunnlegger og ideologiske leder, ei rekke bakvaskende angrep mot ham.
World Socialist Web Site organiserte en kampanje til forsvar for dr. Scalice, som brakte den internasjonale arbeiderklassens støtte til hans kritiske eksponering av stalinismens historiske svik.
Den 1. til den 9. februar markerer 50-årsjubiléet for «Diliman-kommunen». Studenter reiste barrikader ved inngangene til Diliman campus ved University of the Philippines (UP) i 1971, okkuperte bygninger og fasiliteter, og med Molotov-cocktails og oppfinnsomme motstandsformer sto de imot inntrengninger av styrker fra militæret og politiet, og holdt campusen i ni dager.
Jubiléet har mer enn bare historisk betydning. De problemene disse studentene konfronterte har gjenoppstått, og nå i tilspisset form: En enorm sosial krise; angrep på akademisk frihet; og framskredne forberedelser for autoritært styre.
Den 15. januar kunngjorde forsvarsminister Delfin Lorenzana at Filippinenes væpnede styrker (AFP) ensidig skrotet deres mangeårige overenskomst om å forby militærstyrkenes tilgang til campuser. Med henvisning til angivelig «kommunistrekruttering» erklærte Lorenzana at campusene hadde blitt ei «nødhavn for statens fiender».
Jubiléet for Kommunen er derfor nødvendigvis mindre av en anledning til feiring og nostalgi, og langt mer presserende nødvendig er det en anledning til å evaluere erfaringens lærdommer og arv, som viser seg å være av umiddelbar relevans i dag.
Det å trekke slike lærdommer krever framfor alt en korrekt forståelse av historie og politikk. Det dominerende narrativet om Diliman-kommunen er basert på tre myter: At det var en spontan begivenhet; at den var begrenset til Diliman-campusen; og at det var en seier for studentene.
Et nylig publisert ytringsartikkel på Rappler gjentok disse allestedsnærværende mytene, og erklærte at «en nitidig sammenstilling av arkivmateriale, medierapporter, øyenvitne-beretninger og narrativer fra deltakere som fortsatt er med oss i dag, ville vise at Diliman-kommunen var et spontant utbrudd under den generelle undertrykkelsen.»
Forfatterne av essayet – Orly Putong, Karlo Mongaya og Rochel Bernido – forsøkte å presentere en akademisk skolert kritikk av disse mytene som et høyreorientert komplott. De skrev: «Antikommunistiske akademikere og statspropagandister har tegnet et bilde av Kommunen som en forsettelig plan fra konspiratører, for å fremme anarki og destabilisere Marcos-regimet til fordel for deres liberale politiske allierte.»
Det er en høyreorientert beretning av kjent merke, promotert av militæret, som framstiller ethvert utbrudd av sosial uro som et kommunistkomplott for et angivelig grep etter makten. Dette narrativets funksjon er å tjene som påskudd for reaksjonære lover, undertrykking og diktatur.
Det Mongaya og hans medforfattere antyder er imidlertid at enhver kritikk av rollen spilt av lederskapet til Filippinenes Kommunistparti (CPP) under Diliman-kommunen er illegitim, da det tilsvarer disse høyreorienterte forfalskningene. Forherligelsen av spontanitet tjener, som alltid, til å dekke over lederskapets historiske svik.
Som jeg nitidig detaljerte i en artikkel publisert i Philippine Studies i 2018, var Diliman-kommunen hverken rent spontan eller utelukkende begrenset til Diliman-campusen. Studenter og arbeidere i dag kan bare trekke den faktiske lærdommen av begivenhetene gjennom en kritisk granskning av de politiske kreftene som var involverte, og da særlig CPP.
Diliman-kommunens barrikader var del av et koordinert sett av barrikader reist over hele Universitets-beltet og ved UP Los Baños, og så langt fra å være en spontan respons på uventede utviklinger. Seks studenter ble drept i gatekamper på Recto Avenue og Mendiola Bridge, mens bare én ble drept på Diliman, men deres navn har blitt glemt som resultat av myten om den isolerte og spontane Kommunen.
Studentenes sosiale harme ble så visst ikke oppildnet av utenforstående agitatorer. Den uttrykte kapitalismens krise på slutten av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet, og var del av et voksende revolusjonært sentiment blant arbeidere og ungdommen over hele kloden. Denne harmen fikk imidlertid politisk retning fra Filippinenes Kommunistparti gjennom to ungdomsorganisasjoner som fulgte CPPs politiske linje: Kabataang Makabayan (KM) og Samahan ng Demokratikong Kabataan (SDK).
CPP er ikke et marxistisk parti, og har aldri vært det. Det ble grunnlagt av Jose Ma. Sison i begynnelsen av 1969 fra et brudd med Partido Komunista ng Pilipinas (PKP). Både PKP og CPP var stalinistiske partier; deres programmer var ikke viet til sosialistisk revolusjon, men til en nasjonal demokratisk revolusjon, som skulle gjennomføres gjennom en allianse med en seksjon av kapitalistklassen, som de kalte «det nasjonale borgerskapet».
PKP støttet Marcos, og etter at han innførte krigsrett godkjente partiet hans diktatur, og gikk inn i hans kabinett. CPP allierte seg med Liberal Party og eliteopposisjonen mot Marcos, som konspirerte for å fjerne ham fra makten. Eliteopposisjonen besørget CPP-allierte organisasjoner med finansiering, gunstig pressedekning og jevnlig sendetid på radio og fjernsyn.
Sison forsøkte å destabilisere Marcos ved begynnelsen av et valgår, og lanserte en kort ultra-venstre politikk av vedvarende og uavbrutte opptøyer. KM og SDK forsøkte å ta kontroll over de fagforeningene de jobbet i og splittet dem i februar 1971, da de dannet nye «røde fagforeninger» med begrenset medlemskap, og som hadde hovedkvarter i Vinzons Hall på Diliman-campusen.
Februar 1971-barrikadene var del av denne politikken. De ble angivelig reist til støtte for en jeepney-sjåfør-streik, men bidro faktisk til undertrykkingen av streiken. Innen få uker hadde KM og SDK splittet jeepney-sjåførenes fagforening og fragmentert arbeidernes kamp, som ført til den midlertidige dempingen av ei streikebølge.
En historisk granskning viser at Diliman-kommunen var et regelrett nederlag for de radikaliserte ungdommene og studentene i 1971. Dette skyldtes ikke deres mangel på mot eller dristighet, men det ledende politiske programmet – stalinismen – som all denne energien var underordnet.
Den grunnleggende oppgaven for arbeidere og ungdom i 1971 var å forhindre påleggingen av diktatur. Det å forherlige Kommunen som en seier når habeas corpus-ordningen ble opphevet innen måneder og krigsrett ble pålagt året etter, det er å ignorere historiens realiteter.
CPP brukte det stalinistiske programmet for nasjonalt demokrati til å kanalisere sosial uro inn bak de politiske interessene til en seksjon av eliten som ikke ønsket å forsvare demokrati, men å fjerne Marcos fra embetet. CPP var fundamentalt i opposisjon til det marxistiske perspektivet av arbeidernes uavhengige kamp for et sosialistisk program, og underordnet arbeiderklassen, den enorme sosiale samfunnskraften som var i stand til å forsvare demokratiet, til de konspiratoriske interessene til en rivaliserende fraksjon av eliten. Det var dette som gjorde krigsrett mulig.
Dette forblir CPPs perspektiv. Det var i «det nasjonale demokratiets» navn at de støttet Duterte entusiastisk i 2016. I en uttalelse publisert den 1. februar bekjentgjorde CPP deres egen vurdering av lærdommene fra Kommunen, der partiet oppfordret studentene av i dag til å kjempe og «vifte det nasjonale demokratiets røde banner».
Lærdommene fra Diliman-kommunen kan ikke trekkes ved å hylle dens angivelige seier, men gjennom en åpen og ærlig evaluering av dens fiasko.
Den essensielle lærdommen er denne: Det er umulig å føre en vellykket kamp mot den voksende faren for diktatur på basis av det stalinistiske programmet for nasjonalt demokrati og programmets orientering for å danne en allianse med en seksjon av eliten. Alt mot og all dristighet i verden vil ende i nederlag såframt det mobiliseres bak et banner som tjener fiendtlige klasseinteresser.
Denne historiske evalueringen av CPP er en kritikk fra Venstre, og ikke fra Høyre; den ivaretar interessene til arbeidere og unge mennesker, ikke statens. Den marxistiske opposisjonen mot stalinismen har en hundre-år-lang historie. De som ønsker å forstå den må studere de politiske kampene ført av Leo Trotskij og den bevegelsen han grunnla.