Under den første hele argumentasjonsdagen i Senatets rettssak mot Donald Trump presenterte Demokratenes rettssakførere fra Representantenes hus – impeachment managers – ugjendrivelig og billedlig bevismateriale på den tidligere presidentens sentrale rolle i forberedelsen og organiseringen av det politiske 6. januar-kuppet. Trump står avslørt som en politisk kriminell som den dagen forårsaket fem menneskers død, og var nært ved å utløse et langt større blodbad.
Presentasjonen dokumenterte i detalj saken som dagen forut ble lagt opp i generelle vendinger: Trump sådde tvil om valgets legitimitet på forhånd, benektet deretter resultatene etter at stemmeopptelling viste at han tapte klart for Biden, og målrettet til slutt den 6. januar, datoen for den formelle opptellingen av Electoral College-stemmene – delstatenes valgdelegater – som hans siste sjanse til å holde på makten.
Det var aldri-før-sette videoopptak som viser visepresident Mike Pence og hele hans familie eskortert på deres flukt fra et Capitol-gjemmested av Secret Service-agenter, av senator Mitt Romney omdirigert vekk av en Capitol-politimann fra den møtende mobben, og av senator Chuck Schumer som raskt snur om sammen med hans sikkerhetseskorte, for å unngå angrep. Husets impeachment managers spilte av et lydbåndopptak av House Speaker Nancy Pelosis skremte medarbeidere der de hvisket i en mobiltelefon der de lå gjemte under et bord i et avlåst konferanserom, mens mobben raste utenfor.
Massen av opprivende detaljer, nå sett av millioner av mennesker, siden både kringkastings- og kabelnyhetsnettverk besørger nonstop dekning, vil uten tvil ha en innvirkning på opinionen. Men det politiske rammeverket som bevisene presenteres i er av avgjørende betydning. Som det er utviklet av Huset Demokrater, og forsterket av foretaksmediene, tildekker det i sin helhet 6. januar-hendelsenes essensielle karakter.
I Demokratenes framstilling var den 6. januar et rent personlig forsøk fra Donald Trumps side på å forhindre opptellingen av valgdelegatstemmene, som ville forsegle hans nederlag i presidentvalget. Han organiserte sine støttespilleres stevne utenfor Det hvite hus, ansporet dem til å marsjere mot Kongressen og «slåss» for hans seier, og satte seg deretter tilbake og så godkjennende på at de stormet inn i Capitol-bygningen og satte en stopper for opptellingen av valgdelegatstemmene. Ansvaret for denne dagens hendelser hviler ene og alene på Trump, og bare på Trump.
Demokratene tilnærmer seg ikke den 6. januar som en politisk begivenhet. Det republikanske partiet som en institusjon figurerer ikke i saken, og blir faktisk behandlet som et likestilt offer, sammen med Demokratene.
Demokratene sa ingenting om de republikanske kongressmedlemmene og senatorene, mer enn 150 til sammen, som stemte – bare timer etter begivenhetene i US Capitol! – for å følge Trumps ledelse og avvise valgdelegatstemmene fra delstater som Biden vant. Det ville ha vært helt innenfor Demokratenes rettigheter å kreve ekskluderingen av senatorene Ted Cruz og Josh Hawley fra senatsjuryen, med den begrunnelse at de er medskyldige og Trumps medsammensvorne. Og hva med senator Tommy Tuberville, som Trump ringte på ettermiddagen den 6. januar for å diskutere ytterligere forsinkelse av sertifiseringen, selv om mobben var inne i Capitol-bygningen og forsøkte å blokkere sertifiseringen i sin helhet?
Det store flertallet av Republikanerne, både i Representantenes hus og Senatet, forsvarte Trumps nekting av å innrømme valgnederlaget, selv etter at stemmeopptellingen var fullført og alle juridiske utfordringer av valgresultatene var avvist. De besørget legitimitet til hans feilaktige og falske påstander om et stjålet valg, og bidro dermed til kampanjen som produserte 6. januar-hendelsene.
Saken som ble presentert av Demokratenes impeachment managers var redusert til en ynkelig moralsk appel, rettet til Republikanerne i Senatet, der de oppfordret dem til å dømme Trump og gjøre ham uberettiget til å stille igjen som presidentkandidat i 2024. Selv om denne appellen skulle lykkes, og med det forhindre Trump fra en fremtidig valgkampanje, er et mindre saksanliggende sammenlignet med framveksten av en mektig fascisttendens i amerikansk politikk, en som nå dominerer Det republikanske partiet.
Demokratene vet meget vel at dersom kuppet hadde lyktes med sine mål ville Trump ha grepet til krisen som grunnlag for å forbli i embetet på ubestemt tid, der han hadde etablert et presidentdiktatur. Det republikanske partiet ville ha godkjent et slikt utfall, uavhengig av velgernes vilje, som besluttsomt avviste Trumps bud på gjenvalg.
Demokratene unngår alle slike anliggender. Selv språket de bruker er avslørende. Kuppet blir aldri referert til som et kupp. Målet med å etablere Trump som en autoritær styrer blir aldri vedgått. Selv rollen til fascistgrupper som spydspissen for angriperne – uunngåelig å erkjenne gitt den detaljerte gjengivelsen av handlingene til Proud Boys, Oathkeepers og andre fascistgrupper – blir bagatellisert. Som ledende impeachment manager erklærte Jamie Raskin i hans innledende bemerkninger på onsdag: «Det har ingen betydning hva mobbens ideologiske innhold var.» Faktisk er det «ideologiske innholdet» av avgjørende betydning: Trump forsøkte å beholde makten gjennom mobilisering av en fascistledet mobb, fordi han søkte å få etablert seg som en fascisthersker.
Demokratene var til-og-med ekko av språket til Trump-mobben i deres egne presentasjoner, der den ene impeachment manager etter den andre beklaget «vår øverstekommanderendes» svikt [‘our commander-in-chief’] og manglende svar på bønnfallinger fra kongressmedlemmer og senatorer stengt inne i Capitol-bygningen av mobben. Trump er ikke og har aldri vært «øverstekommanderende», punktum.
Dette begrepet, som det er definert i Den amerikanske konstitusjonen, etablerer militærets rolle som underordnet den sivile myndighet: Den høyeste sivile embetsrepresentanten, den valgte presidenten, fungerer som «øverstekommanderende» over det amerikanske militæret. Presidenten er ikke «øverstekommanderende» for Kongressen, eller andre folkevalgte embetsrepresentanter, delstatlige og lokale, enn si for det amerikanske folket som helhet. Slik bruk av begrepet ville gjøre presidenten til en konge eller en absolutt enehersker, og ville faktisk tjene til å legitimere 6. januar-mobbens påstander om at de angrep Kongressen på ordre fra presidenten, «deres» øverstekommanderende.
Demokratenes bestrebelser på å dekke over for Trumps medsammensvorne strekker seg ikke bare til Det republikanske partiet, men til offisielle embetsfunksjonærer i den utøvende greina, og spesielt militæret. Husets riksrettsforvalteres presentasjoner ga en nesten dag-til-dag tidslinje for Trumps bestrebelser over de siste seks månedene, for å holde seg i embetet, men én handling unngikk de fullstendig: Trumps avskjedigelse av forsvarsminister Mark Esper, som hadde motsatt seg mobiliseringen av militære tropper mot bølga av protester som fulgte politimordet på George Floyd i mai i fjor, og hans erstatning av Christopher Miller, en pensjonert oberst fra spesialstyrkene, og andre lojale Trump-klakører, som brått og plutselig ble innsatt i Pentagon i kjølvannet av valget. Dette var et tiltak for å sikre kontroll over de væpnede styrker i tilfelle en politisk krise, som den som ble truet av 6. januar-hendelsene.
Denne tilnærmingen med to ansikter – å fordømme Trump samtidig som de hvitvasker Republikanerne – undergraver selv de mest effektive av presentasjonene til Husets Demokrater. I ett eksempel redegjorde representanten Stacey Plaskett, delegat fra Jomfruøyene, for Trumps rolle i forberedelsen av 6. januar-marsjen, ned til fastsettingen av datoen for protesten, og dens marsjrute til US Capitol. Hun bemerket planene som sirkulerte på nettet for å gjøre marsjen til et direkte angrep på Capitol-bygningen, som ble overvåket av Det hvite hus’ sosialmedie-operasjon og Trump personlig. Hun siterte fra sosialmediemeldinger som oppfordret til etableringen av «MAGA-militsen», som erklærte at en «faktisk taktisk seier som storming og okkupering av Capitol» var nødvendig for å «få den effekten vi ønsker».
Men denne beretningen unnlater spørsmålet: Dersom Trump og Det hvite hus overvåket disse bekjentgjøringene på sosiale medier, gjorde ikke FBI og andre håndhevende politimyndigheter for lov-og-rett, og etterretningsagenturene det samme? Gitt at forberedelsene til et angrep på Capitol var så offentlige, til-og-med rapportert i foretaksmediene, hvordan er det mulig at ingenting ble gjort for å stoppe det? Hvorfor var Capitol-politiet så uforberedt? Hvorfor ble ingen ekstra styrker varslet, satt i beredskap og utplassert for å forsvare Capitol mot det truede angrepet?
Dersom Det demokratiske partiet hadde noen reell forpliktelse til forsvaret av demokrati, ville Biden-administrasjonen være berettiget til å etterforske og straffeforfølge Trump, hans Republikaner-tilskyndere og tilretteleggere i Kongressen, og et stort antall offisielle embetsrepresentanter fra militær-etterretningsapparatet, så vel som deres finansielle bakkere, for en kriminell sammensvergelse for å omvelte Konstitusjonen.
Men de forsøkte å gjøre akkurat det motsatte. På flere punkter i løpet av onsdagens åtte timers forløp, hørtes Demokratenes sak mot Trump ut som en infomercial [o. anm.: en hybrid mellom informasjon og reklame] for visepresident Mike Pence. Demokratenes ledende impeachment manager Joaquin Castro erklærte: «Visepresidenten ... er en mann som opprettholder sin ed, sin tro, sin plikt, og mest av alt opprettholder han sin plikt til Konstitusjonen. Og Mike Pence er ikke en forræder for sitt land.»
Denne absurde hyllesten – rettet til en høyreorientert bigott og kristenfundamentalist som har stått bak Trump i utallige forbrytelser – tar sikte på å bygge opp Pence som alternativet til Trump i Det republikanske partiet. Det Demokratene fremfor alt vil ha er et «ansvarlig» Republikanerparti som de kan samarbeide med, og som gir dem anledning til å gjennomføre det høyreorienterte politiske programmet som Wall Street forlanger, der det konfronterer voksende sosial opposisjon nedenfra.
Det å etablere Det republikanske partiets medskyldighet til et forsøk på et fascistkupp ville ødelegge dette. Biden har allerede gjort det klart at hans politiske prioritering er å opprettholde Det republikanske partiet som en «sterk» opposisjon, og få fastsatt politiske retningslinjer gjennom kollaborering og «to-parti-enighet». Han hevder sågar ikke å bry seg om rettssaken i Senatet, selv om den innebærer den mest alvorlige trusselen mot demokrati i USAs historie.
Demokratenes gjennomføring av riksrettssaken gir uttrykk for de klasseinteressene partiet representerer. Som et parti av Wall Street og militæret og etterretningsbyråene er Demokratene imot enhver reell eksponering av de sosiale og politiske kreftene bak 6. januar-kuppet.
Det å få avslørt Donald Trumps rolle i detalj er bare det første trinnet av en etterforskning av 6. januar-hendelsene. Men dersom Det demokratiske partiet får det som det vil, vil dette også bli det siste trinnet. Arbeiderklassen må opponere mot og avvise en slik politisk hvitvasking av en dødelig farlig trussel mot dens demokratiske rettigheter. Trump hadde som mål å etablere et autoritært diktatur, og han hadde mange medskyldige og medkonspiratører. Hver og en av dem må avsløres og bli stilt for retten.