Den feirede jazzpianisten Chick Corea døde den 9. februar i en alder av 79 år. En uttalelse lagt ut på Coreas offisielle nettside avslørte at den virtuose utøveren nylig hadde blitt diagnostisert med en sjelden form for kreft.
I løpet av sine seks tiår i jazz oppnådde Corea et uvanlig nivå av anerkjennelse, og fikk et langt større publikum enn sjangeren vanligvis tillater. Han vant 23 Grammy-priser i løpet av karrieren og var nominert til ytterligere to i november i fjor. I 2006 kåret National Endowment for the Arts ham til en Jazz Master. Noen få av Coreas komposisjoner, fremfor alt hans 1973-klassiker «Spain», har blitt standarder framført og spilt inn utallige ganger av andre musikere.
Om Coreas samlede musikalske bidrag til syvende og sist er mer ujevnt enn disse oppnåelsene skulle tilsi, etterlater han likevel et betydelig verk med noen virkelig eksepsjonelle øyeblikk spredt spredt gjennom det hele.
Chick Corea (født Armando Anthony Corea i 1941 i Chelsea, Massachusetts, en forstad til Boston) fikk sin start på begynnelsen av 1960-tallet, og opptrådte som sidemann med Latin Jazz ikonene Mongo Santamaria og Willie Bobo. Andre vesentlige samarbeid fulgte, deriblant i kortere perioder med Stan Getz, Blue Mitchell og Herbie Mann, men det var Coreas arbeid med den legendariske trompetisten Miles Davis som satte ham på det musikalske kartet.
Da Corea ble med i bandet hadde Davis begynt på sin kontroversielle «fusion» periode. Blanding av jazz, rock og funk musikk, vekslingen fra akustiske til elektrifiserte instrumenter, og den nye formen for musikk som Davis var pioner for, fremmedgjorde mange som var fans av hans tidligere arbeid, men den skulle komme til å dominere jazz gjennom hele 1970-tallet. Corea var der for det meste av perioden, inkludert på Davis’ milepæl-innspillinger In A Silent Way (1969) og Bitches Brew (1970).
Sammen med grupper som Weather Report og Mahavishnu Orchestra, kom Coreas eget band Return to Forever til å definere musikken som Davis hadde vært pioner for. Det mest slående trekket ved de tidlige Return to Forever albumene var musikkens lette og luftige kvalitet. Det var en dansende eleganse ved sanger som «Spain», «Captain Marvel» og «500 Miles High», som alle dukket opp på albumet Light as a Feather (1973). Coreas spill var i denne perioden på sitt mest delikate og lyriske.
Påfølgende Return to Forever album var både mer populære og mindre tilfredsstillende enn de tidlige. Bandets mest populære sammensetning med Corea på keyboard, Stanley Clarke på bass, Lenny White på trommer og Al Di Meola på gitar, tok musikken i mer hardtslående, rock-influerte retninger. «Captain Señor Mouse», med Bill Connors som hadde erstattet Di Meola på gitar, er representativ for stilskiftet.
Det er forståelig at jazzlyttere fortsatt er splittet over undersjangeren fusion, sågar til det punkt at det betviles om det i det hele tatt kan kalles jazz. Men musikken burde ikke avvises av den grunn. Noe av den var veldig bra, og hvorvidt man med rette kan kalle det «jazz» eller ikke er til en viss grad irrelevant i lys av det. At mindre av musikken holder stand i dag enn man skulle ønske, det er ikke så mye hver enhver musiker å skylde, eller engang selve sjangeren, men er i stedet forbundet med mer grunnleggende sosiale problemer.
Fusion tok tak akkurat da radikalismen på 1960- og begynnelsen av 1970-tallet hadde begynt å avta. Sjangeren ble populær omtrent samtidig som «blockbuster» filmproduksjon begynte å dominere i Hollywood. I likhet med disse blockbuster-filmene kunne fusion være stor og brautende, og den var ikke mindre besatt av fantasy og science fiction. Blant de mange sangene som er innspilt av Return to Forever, finner man titler som «Theme to the Mothership», «Space Circus», «Medieval Overture», «Duel of the Jester and the Tyrant» og «The Romantic Warrior».
Det var noe av en kunstnerisk-intellektuelt tilbaketrekning under veis. En ensidig hengivenhet til teknisk mestring, både hva angår musikalitet og bruken av ny teknologi som var tilgjengelig for musikere, karakteriserte mye av fusion sjangeren, i likhet med sjangeren progressiv rock, som sammenfalt i tid med fusion. Mye som var subtilt, subversivt, fleksibelt – eller cool – i moderne jazz så ut til å falle fra.
Hørt i dag føles de senere Return to Forever albumene, og de fra Coreas Elektric Band på 1980-tallet, daterte på måter som de tidligere Return to Forever platene ikke gjør. De overskrider deres tider, mens de senere verkene føles fastlåste i moter og fads fra 1970- og 1980-tallet.
Ingenting av dette må tas som en avskjedigelse av Coreas verk. Selv på de mindre vellykkede albumene er det bemerkelsesverdige opptredener. Coreas katalog er ujevn, men likevel distingvert. I tillegg til de allerede nevnte verkene, var My Spanish Heart (1976) en spesielt inspirert samling av sanger og framføringer. Noe av den mest fornøyelige og vakre musikken fra Coreas karriere finnes i hans mange duoinnspillinger med vibrafonisten Gary Burton, spesielt Crystal Silence (1973) og Native Sense: The New Duets (1997).
Noe av Coreas mindre kjente musikk, sammenlignet med de mer berømte innspillingene fra 1970-tallet, er vel verdt å utforske. På slutten av 1990-tallet dannet Corea en utmerket sekstett kalt Origin, og mer nylig var det en spennende trio med Christian McBride på bass og Brian Blade på trommer. På fjorårets album med solo pianoframføringer, Chick Corea Plays, brakte Corea en slående originalitet til velbrukte standarder som «Blue Monk» og «Desafinado».
Corea var en talentfull komponist og utøver som jobbet i en vanskelig tid for kunstnerisk skaping, og ikke bare innen jazz. At han var i stand til å bidra med så mye som var meningsfylt, til tross for dette, er til hans ære. Hans beste verk vil vedvare.