Sytti tyske akademikere grunnla den 3. februar «Nettverk for akademisk frihet». Selv om organisasjonen bare består av et tomt nettsted, en kort pressemelding og ei liste av navn, har hovedstrømsmediene gitt den utbredt promotering. «Nettverkets grunnlegging fikk mer anerkjennelse i hovedstrømsmediene enn nesten enhver annen politisk begivenhet i akademia de siste månedene,» skrev dagsavisa Süddeutsche Zeitung.

Hadde grunnleggerne var anledningsvis ærlige ville de kalt deres organisasjon «Nettverk for rehabiliteringen av Adolf Hitler». De forsøker å skjule deres sanne formål bak en kryssild av propaganda. De fremstiller seg i en pressemelding som et forfulgt mindretall med «posisjoner og meninger» som har blitt «marginaliserte og moralsk sanksjonerte», og klager på «begrensninger av akademisk frihet», som «ofte følger en ideologisk eller politisk agenda».

I virkeligheten består grunnleggerne av professorer som kan uttrykke deres meninger hvor og når de måtte ønske. De har tilgang til velfinansierte universitetsinstitutter, som fast ansatte akademikere som ikke kan sparkes og med ubegrenset tilgang til mediene. Deres nettverk er ikke rettet inn på å forsvare akademisk frihet, men heller på å få undertrykt enhver kritikk av deres høyreorienterte agenda.

Om de ble bedt om å gi «konkrete eksempler» på mennesker som har blitt ekskludert for «utenforstående posisjoner», er den uunngåelige responsen Jörg Baberowski, som har utviklet seg til å bli den ledende akademiske stemmen for høyreorientert ekstremisme de siste årene, og som også er medlem av nettverket.

Det er grotesk å fremstille den Berlin-baserte historikeren som et offer for et angrep på akademisk frihet. Han er selv ansvarlig for nådeløst å forfølge sine kritikere. Han har forbudt studenter fra offentlige møter, trukket dem for domstolene, fornærmet dem på de mest uberettigede måter og truet dem med vold for å opponere mot hans høyreorienterte ekstremistsynspunkter. En video som er mye sett, viser Baberowski der han river ned løpesedlene til International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) for studentparlamentsvalget ved Humboldt Universitet og truer deres talsperson Sven Wurm, med hevet knyttneve, og erklærer: «Skal jeg slå deg i ansiktet?»

Baberowski bakvasker også spesialister innen sitt eget fagfelt når de tør å kritisere ham. Det gikk ikke en gang ei uke etter etableringen av Nettverket før den første av dem uttalte seg offentlig. Jan Plamper, historieprofessor ved Londons Goldsmith’s College, beskrev på bloggen til avisa Merkur hvordan han ble «kansellert» av Baberowski. Baberowski forsøkte å få Plamper strøket fra medforfatterskap for et fellesprosjekt, etter at han uttrykte kritikk av Baberowski.

Den offentlige radiokringkasteren Deutschlandfunk Kultur sendte et program den 1. og 2. februar med tittelen «Tvist rundt Berlin-basert historiker: De prøver å kneble Jörg Baberowski». Det beløp seg til et foraktelig angrep på IYSSE, som anvendte forvrengninger, forfalskninger og regelrette løgner, og brøt de mest elementære standarder for journalistisk praksis. Segmentet ble åpenbart koordinert utarbeidet med Nettverkets grunnleggere. Det var ingen annen dagsaktuell foranledning for det – hendelsene det behandlet fant i mange tilfeller sted for flere år siden. Forfatteren, Sebastian Engelbrecht, utmerket seg tidligere som en forsvarer av Baberowski.

Baberowski og hans støttespillere er rasende på IYSSE, fordi studentorganisasjonens medlemmer var de eneste som slo alarm for sju år siden da Baberowski i Der Spiegel hevdet at Hitler «ikke var ondskapsfull».

Takket være en intens kamp for å avklare fakta blir Baberowski i dag ansett av de aller fleste studenter, og av allmennheten i sin helhet, for det han er: En høyreorientert ekstremistprofessor som bagatelliserer Wehrmachts forbrytelser, forsvarer Hitler, agiterer mot flyktninger og mottar hyllest fra ytrehøyrepartiet Alternative für Deustschland (AfD), nynazister og Breitbart News. Da Baberowski forsøkte å saksøke studentrådet i Bremen og IYSSE, bekreftet domstolene at han legitimt kunne betegnes som en høyreorientert ekstremist.

Til tross for alle bestrebelser fra universitetsadministrasjoner, professorer, politikere og mediene for å forsvare den høyreorienterte ekstremistprofessoren, er hans renomé i vesentlig grad ødelagt. Det nye Nettverket er derfor mindre opptatt av Baberowski som individ enn det er av prosjektet han i årevis har forsøkt å realisere – Hitlers rehabilitering. Det er nødvendig å gå tilbake til begynnelsen av kontroversen med Baberowski i 2014 for å forstå betydningen av dette saksanliggendet.

Baberowski forsvarer Hitler

Den 10. februar 2014 publiserte Der Spiegel artikkelen «Wandel der Vergangenheit» [‘Omdanning av fortiden’; lenke til originaltekst på tysk], skrevet av Dirk Kurbjuweit, og senere oversatt til engelsk som «Questions of culpability in WWI still divide German historians» [‘Spørsmål om skyld for WWI splitter fortsatt tyske historikere’]. Artikkelen forfulgte det selvproklamerte mål å «re-evaluere spørsmålet om tysk skyld» – det vil si en revurdering av Tysklands forbrytelser i begge verdenskrigene – 100 år etter utbruddet av Den første verdenskrig og 75 år etter utbruddet av Den andre verdenskrig.

Publiseringen sammenfalt med et avgjørende vendepunkt i den tyske utenrikspolitikken. Ett år tidligere utarbeidet 50 representanter fra politikk, akademia og media et dokument [engelsk tekst], «Ny makt, nytt ansvar», under ledelse av Tysk stiftelse for næringsliv og politikk (SWP) [Stiftung Wissenschaft und Politik], som oppfordret til gjenopplivingen av en tysk imperialistisk og militaristisk utenrikspolitikk. På sikkerhetskonferansen i München, avholdt samtidig med publiseringen av Der Spiegel-artikkelen, argumenterte forsvarsminister Ursula Von der Leyen, utenriksminister Frank-Walter Steinmeier og president Joachim Gauck energisk for denne kursen.

Som IYSSE den gangen kommenterte, i et åpent brev til universitetsadministrasjonen ved Humboldt Universitet: «Gjenopplivingen av tysk militarisme krever en nytolkning av historien som bagatelliserer nazi-æraens forbrytelser.» Dét var Der Spiegel-artikkelens oppgave.

Kurbjuweit intervjuet statsviteren Herfried Münkler for å få bagatellisert Tysklands ansvar for Den første verdenskrigen. Denne oppgaven var mye vanskeligere å utføre hva angår Den andre verdenskrigen, fordi det er praktisk talt umulig å benekte at initiativet til krigen kom fra Tyskland. For det anliggendet baserte Kurbjuweit seg på Ernst Nolte og Baberowski.

Nolte, som siden er død, utløste i 1986 den såkalte Historiker-striden (der Historikerstreit) med påstanden at nazismen var en uheldig, men forståelig reaksjon på bolsjevismen, en påstand senere assosiert med det ytre høyre. I et Der Spiegel-intervju beskyldte Nolte Storbritannia og Polen for å bære felles ansvar for Hitlers angrep mot Polen i 1939, angrepet som utløste utbruddet av Den andre verdenskrig. Han tildelte også jødene «en egen andel av skylden for Gulag», fordi noen av bolsjevikene var jøder.

Baberowski forsvarte i 2014 Nolte. «Nolte ble utsatt for urettferdig. Historisk sett hadde han rett,» kommenterte han i Der Spiegel. Men han gikk langt utover alt Nolte uttalte, da han sa om Hitler: «Hitler var ingen psykopat, og han var ikke ondskapsfull. Han ville ikke at folk skulle snakke om utryddelsen av jødene ved hans bord. Stalin derimot gledet seg over å utvide, og signere av på dødslistene. Han var ondskapsfull. Han var en psykopat.»

At Stalin var en ondskapsfull morder hadde trotskistbevegelsen forlengst forstått den gang da Baberowski, den gang som maoist, fremdeles forsvarte Stalin og samlet inn pengemidler for massemorderen Pol Pot, siden Venstreopposisjonen og andre sosialister var Stalins primære ofre. Men det å skildre Hitler i et «relativt» positivt lys, det er en form for den mest uanstendige historieforfalskningen, sammenlignbar med Holocaust-fornektelse.

Det var betegnende at det i 2014 var ingen, bortsett fra IYSSE og Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Socialist Equality Party i Tyskland], som responderte på Baberowskis uttalelse. I 1986 utløste Noltes mye vagere formuleringer en storm av protest, som førte til at han ble diskreditert som akademisk lærd. I dag ville «Nettverk for akademisk frihet» ønsket Nolte velkommen som æresmedlem og beskrevet ham som et angivelig offer for «utstyrkningskultur» [‘cancel culture’].

Baberowskis påstand var ikke bare en direkte historieforfalskning, men den bagatelliserte også nazi-diktaturet, siden Hitlers personlige grusomhet spilte en viktig rolle i dens forbrytelser.

Peter Longerich skriver i sin 2015-biografi om Hitler at Hitlers personlighet «ikke bare spilte en rolle i viktige politiske beslutninger, som ikke må undervurderes, men at essensen av hans politikk også var medbestemmende». På ett punkt beskriver Longerich billedlig Hitlers personlig reiste til München etter kuppforsøket som er kjent som «der Röhm-putsch» [‘Röhm-kuppet’], for egenhendig å utstede vilkårlige dødsdommer mot sine tidligere våpendragere.

Ian Kershaw beskriver, i sin biografi om Hitler, den villskap som Hitler utviste da han henrettet lederne av 20. juli 1944-attentatet, etter at de i fengselet var torturert, og siden ydmyket foran Folkets domstol:

Den normale henrettelsesmåten for siviles kapitalforseelser i Det tredje rike var halshugging. Men for de som sto bak 20. juli 1944-konspirasjonen hadde Hitler anordret som følger: «Jeg vil at de skal henges, opphengt som krøtterslagt.

På Hitlers og Goebbels anvisninger ble henrettelsene filmet og fotografert. Kershaw skriver:

De dømte mennene ble ført inn, med håndjern og i fengselsbukser ... Hengingen ble utført innen 20 sekunder etter at fangene kom inn i rommet. Døden intraff imidlertid ikke umiddelbar. Noen ganger var den rask; i andre tilfeller var dødskvalen lengre, og den kunne vare i mer enn 20 minutter. Som en ekstra obskønitet trakk bødlene buksene av noen av de dømte mennene før de døde. Og hele tiden summet kameraet. Fotografiene og den grimme filmen ble brakt til der Führers hovedkvarter. Speer berettet senere at han hadde sett en stabel slike bilder liggende på Hitlers kartbord ...

Baberowski, som spesialiserer seg på voldsforskning, er vel kjent med hva disse anliggender omfatter. Når han hevder, til tross for bedre viten, at «Hitler ikke var ondskapsfull», da er det en bevisst bagatellisering av Hitler og nazi-diktaturet.

Også hans påstand om at utryddelsen av jødene ikke ble diskutert ved Hitlers bord er en regelrett forfalskning. Det er utallige opptegnelser fra Hitlers «Tischgespräche» ført i Führer-hovedkvarteret fra sommeren 1941 til begynnelsen av 1942, der han i harnisk raser mot jøder og besverger at Europa skal være «jødefritt» innen slutten av krigen.

Som Longerich dokumenterer ble nazistenes største forbrytelse, det systematiske drapet av seks millioner jøder, direkte initiert og beordret av Hitler. Han skriver i sammendraget av sin biografi:

Det var Hitler som tok de grunnleggende beslutningene om de erobrede områdenes kolonisering med tyske og ‘germanske’ bosettere, så vel som fortrengingen av de opprinnelige beboerne, og det var også han som våren og forsommeren 1942 traff beslutningen å iverksette tiltak som skulle føre til utryddelsen av de europeiske jødene under krigen.

Fascismens gjenkomst

Det nye Nettverket har blitt etablert for å berettige disse uforlignelige historiske forbrytelsene, under det falske banner av «akademisk frihet». Det at 70 professorer har tilsluttet seg viser at høyreorienterte fascistiske ideer vinner terreng blant akademikere.

Medlemslista overlapper i betydelig grad med underskriverne av det som i desember i fjor ble kalt «Appels für freie Debattenräume» [‘Appeller for åpne debattrom’], som ble undertegnet av høyreorienerte ekstremister som Monika Maron, Vera Lengsfeld og Matthias Matussek. I tillegg til kjente høyreorienterte som Peter Hoeres, Egon Flaig og Andreas Rödder inkluderer grunnleggerne av Nettverket akademikere som raskt forflytter seg til høyre under trykket av den sosiale krisen.

Enhver som skulle mene at fascismens gjenkomst i Tyskland er umulig, er blind. Med AfD spiller et høyreorientert ekstremistparti en stor rolle i tysk politikk, for første gang siden nazistene. Hitler har mange beundrere innen styringseliten, som nå skritt for skritt bereder hans rehabilitering.

Rundt om i hele verden vender borgerskapet seg stadig mer åpent til autoritære og fascistiske styreformer. I USA, det eldste vestlige demokratiet, organiserte en sittende president for første gang et kuppforsøk fra Det hvite hus, for å forhindre at hans demokratisk valgte etterfølger kom til makten. Fascistkonspirasjonen, som strekker seg dypt inn i Det republikanske partiet og statsapparatet, videreføres etter Trumps avgang.

Borgerskapet reagerer på de skarpe sosiale spenningene som blir ytterligere forsterket av koronaviruspandemien og den kriminelle politikken med å plassere profitt foran menneskeliv. De frykter et sosialt opprør og, som på 1930-tallet, vender de seg til fascistkrefter for å undertrykke det.

En annen faktor er det massive programmet for militær gjenopprusting, som det sterkt opponeres mot i befolkningen sett under ett. Selv om militærutgiftene har økt dramatisk siden 2014 insisterer den tyske styringseliten på at dette ikke på langt nær er tilstrekkelig for å transformere Europa og Tyskland til en militær verdensmakt. Dette utvikler det seg også en omfattende opposisjon mot.

Den miserable rollen styrelederne for universitetene spilte under Det tredje rike, der de tolket enhver kritisk stemme blant studentene som en fornærmelse mot statens autoritet, er velkjent. Flere tilsluttet seg nazistene før 1933, mens resten ikke lenger kunne holde igjen da det ble klart at Hitlers seier var hevet over enhver tvil. Da deres jødiske kolleger dro i eksil undertegnet hundrevis av lærde professorer det skriftlige «Bekenntnis der Professoren an den deutschen Universitäten und Hochschulen zu Adolf Hitler und dem nationalsozialistischen Staat» [‘Bekreftelse fra professorer ved Tysklands universiteter til Adolf Hitler og Den nasjonalsosialistiske staten’].

Juristen Carl Schmitt rettferdiggjorde drap av 200 mennesker på Hitlers egen ordre, i sitt essay «Der Führer schützt das Recht» [‘Føreren beskytter loven’], som respons på «der Röhm-putsch» [‘Röhm-kuppet’]. Det må forøvrig bemerkes at Baberowski viet sin siste bok «Der bedrohte Leviathan» [‘Den truede Levitian’], til Carl Schmitt.

IYSSE og SGP har vist at det er effektivt sett mulig å motstå framveksten av de høyreekstreme. Selv om Baberowski har mektige støttespillere innen politikk og media fant kampen mot hans posisjoner sterk støtte blant studenter og arbeidere. En slik kamp krever fullstendig uavhengighet fra alle etablerte partier, medregnet Die Linke (Venstrepartiet), og et sosialistisk program.