Protestene vokser mot Sosialistpartiet-Podemos’ rettsforfølgelse av den spanske rapperen Pablo Hasél

Den spanske koalisjonsregjeringen av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos eskalerer rettsforfølgelsen av rapperen Pablo Hasél og undertrykkingen av protester til hans forsvar. Dette er del av en bredere kampanje fra den europeiske styringsklassens side mot ytringsfrihet og demokratiske rettigheter, som er intensivert av utbruddet av Covid-19-pandemien.

Tirsdag morgen i forrige uke pågrep det katalanske regionalpolitiet Hasél på Universitetet i Lleida, hvor han hadde stengt seg inne sammen med sine støttespillere, og fengslet ham. Han har blitt dømt til ni måneders fengselsstraff for å ha fornærmet den spanske staten og bourboner-monarkiet, og ble den første musikeren som er fengslet i Spania siden 1978 og fascistregimets fall, som var ledet av Francisco Franco.

Veggmaleri til forsvar av Pablo Hasél. [Foto: Twitter/Vdefensa]

Tre dager senere opprettholdt Høyesterett i Lleida provoserende en annen dom, og la til ytterligere to-og-et-halvt år til Haséls idømte fengselstraff, for angivelig å ha forhindret rettferdighet og truet et vitne. Hasél hadde på sosiale medier fordømt en person for å ha vitnet falskt til fordel for politiet som hadde banket en 16 år gammel protestant under den katalanske folkeavstemmingen i 2017. Vitnet konfronterte deretter Hasél, og det brøt ut en slåsskamp.

Haséls fengsling utløste masseprotester til hans forsvar, som fant sted dager etter at 300 skuespillere, musikere og kunstnere undertegnet et manifest med krav om hans frihet «og å motarbeide denne typen forbrytelser som ikke bare begrenser retten til ytringsfrihet, men også ideologisk og kunstnerisk frihet».

I fire påfølgende kvelder har tusenvis av protesterende demonstrert i større byer over hele Spania og oppfordret til Haséls umiddelbare løslatelse – blant annet i Barcelona, Madrid, Bilbao, Valencia og i Tarragona og Lleida. I mange byer brøt det ut voldelige sammenstøt etter at politiet uten foranledning stormet demonstranter. Hundrevis av protesterende er skadet eller arrestert. Under en konfrontasjon i Barcelona mistet en 19-år-gammel tenåring et øye, etter at politiet skjøt ei skumkule mot hennes ansikt.

Mange av disse demonstrantene er unge under 25 år. Dette er en generasjon som bare har vært vitne til innstramminger, masseledighet, uopphørlig mediepropaganda til fordel for fascistpartiet Vox og med angrep på demokratiske rettigheter, både under det høyreorienterte Folkepartiet (PP) og PSOE og Podemos. De ser på politiet med forakt, etter å ha vært vitne til hvordan de rutinemessig bruker vold mot demonstranter, arbeidere og migranter, mens de behandler høyreekstreme protester i velstående områder med silkehansker. De husker hvordan 10 000 militarisert politi angrep tusenvis av fredelige velgere i den katalanske folkeavstemmingen i 2017.

Denne generasjonens viktigste politiske erfaring har vært med det styringsklassen serverer som «venstresiden», det vil si «det venstrepopulistiske» partiet Podemos, og fagforeningenes forræderi, kynisme og hykleri, som fungerer som para-statlige organisasjoner som håndhever styringsklassens gjenåpning av økonomi og skoler midt under pandemien.

Dette ble nok en gang stilt åpent til skue sist uke. Podemos’ parlamentariske talsperson Pablo Echenique tvitret: «All min støtte til de unge antifascistene som i gatene etterlyser rettferdighet og ytringsfrihet.»

Men Podemos har vedtatt en digital kneblingslov for nøye å overvåke sosiale medier, har sendt ut politiet for å angripe demonstranter som er motstandere av deres kriminelle politikk for flokkimmunitet og har truet med å utplassere hæren.

Hva angår deres «antifascist»-pretensjoner adopterer PSOE-Podemos-regjeringen i tiltakende grad programmet til det ytre høyre, i dens uopphørlige forfølgelse av migranter, mens den bagatelliserer kupptrusler fra deler av militæret og Vox, som har oppfordret til drap på «26 millioner» venstreorienterte. Faktisk klarte PSOE og Podemos å vedta en lov for å overrisle banker og storselskaper med € 140 milliarder i redningsfond, takket være Vox-stemmene i parlamentet.

Podemos har nå innlevert en foreslått «benådning» for Hasél i parlamentet, vel vitende at dersom PSOE motsetter seg forslaget, vil ingenting komme ut av det. I løpet av de siste to årene har partiet alltid hevdet at dets seter i parlamentet aldri er tilstrekkelige til å få til noen betydelige endringer. Podemos kunne lett ha brakt regjeringen på knærne ved å true med å forlate den regjerende koalisjonen og brakt ned regjeringen, men det nekter partiet å gjøre, fordi – som det fremgår av deres historikk i regjeringen – partiet støtter politikken for innstramminger, politistat-undertrykking og «flokkimmunitet» mot arbeiderne.

I Catalonia kritiserte det viktigste pseudo-venstre partiet CUP, Candidatura d'Unitat Popular, «uberettigede angrep, batongslag over beltestedet, knyttneveslag i ansiktet og mot kroppen, slag i ansiktet, varebiler kjørt inn i demonstrasjoner, varebiler i stor hastighet forbi demonstranter, skumkuler direkte mot kroppen og ansiktet, og en lemlestet person».

CUP taler som om ikke partiets stemmer hadde vært nøkkelen til å støtte to regionalregjeringer for innstramminger, og med det, disse regjeringenes regionalpoliti der antiopprørsenheter er beryktet for deres brutalitet – og faktisk ble disse sendt ut for å pågripe Hasél. CUP forhandler nå om partiets støtte til en tredje katalansk regionalregjering.

Styringsklassen er stadig mer livredd for voksende sosial opposisjon. Pro-PSOE-avisa El País innvendte at protestene «ikke på forhånd hadde blitt kommunisert til myndighetene», som loven krever, og i stedet «responderte på generiske oppfordringene fra sosiale nettverk ‘for rapperens frihet’ og for ytringsfrihet».

El País klaget over at protestene ikke var organisert og kontrollert av de etablerte politiske partiene. Det er verdt å merke seg at avisa, som var beryktet for sin tilslutning til den fascistiske antikatalanske kampanjen, var bekymret for at de katalanske separatistene ikke organiserte disse protestene i Catalonia, i motsetning til separatistdemonstrasjonene i årene 2017 til 2019.

Avisa skrev at protestene «er forskjellige fra de siste årenes. Ingen flagg eller esteladas [det katalanske uavhengighetsflagget], ingen bannere og en hel masse mørke klær. ‘Vi er her for ytringsfrihet og for Hasél,’ gjentar de når deltakerne blir spurt. Det er ikke mer tale eller organisering. Og i Madrid synger de også: ‘Her er antifascistene.’»

Skrekkslagne for at kampen til forsvar av demokratiske rettigheter skal krysses med kampen mot «flokkimmunitet»-politikk og bankredningsaksjonene, stempler den borgerlige pressa og det politiske etablissementet de protesterende som kjeltringer, voldelige katalanske separatister, og som terrorister. Haséls privatliv blir snudd opp ned, for enhver «forbrytelse». Hans tweets og sanger, spesielt de mer forvirrede eller usmakelige, som gjenspeiler Haséls stalinistiske politikk, gjentas i det kvalmende uendelige.

Hasél har imidlertid blitt fengslet i et desperat forsøk på å få brakt en figur til taushet som har gitt stemme til det bredt følte raseriet over spansk kapitalismes politiske kriminalitet og feighet, og forræderiet fra pseudo-venstre-grupper som Podemos, som Hasél gjentatte ganger har fordømt.

Politikken i styringsetablissementets angrep på Hasél ble stilt til skue sist uke med den behandlingen nynazistleder Isabel Medina Peralta ble til del. Mens Hasél barrikaderte seg på Universitetet i Lleida, marsjerte Peralta sammen med 300 nynazister gjennom gatene i Madrid for å hylle Den blå divisjonen, den 45 000 sterke spanske fascistenheten som kjempet sammen med Nazi-Tyskland mot Sovjetunionen under den andre verdenskrig.

Peralta appellerte skamløst til antisemittisme og den spanske fascismens tradisjoner, der hun erklærte: «Det er vår høyeste forpliktelse å slåss for Spania ... Fienden vil alltid være den samme, selv om den bærer forskjellige masker: Jøden .... Jøden er den skyldige, og Den blå divisjonen sloss mot dem.»

Hun ble umiddelbart besørget en plattform, og ble intervjuet av tre vesentlige aviser. El Mundo hadde som tittel på intervjuet «Isabel Peralta, spansk fascismes nye ansikt». 20 Minutos hadde som tittel for sin artikkel, «Hvem er Isabel Peralta, den unge falangisten som anser jødene som ‘en fiende’», mens El Español benevnte sin artikkel «Den unge antisemitten hyller Den blå divisjonen: ‘Jeg er en fascist og en sosialist.’»

Det spanske borgerskapets forsøk på å gi en falsk «sosialistisk» fargelegging av sine fascistiske politiske orienteringer, tilslører den historiske motsetningen mellom fascisme og den sosialistiske arbeiderbevegelsen, og er totalt reaksjonært. Hver sosialists oppgave er å forsvare demokratiske rettigheter mot det spanske borgerskapets fascistangrep, og å kreve Haséls umiddelbare løslatelse.

Loading