Protester mot Sosialistpartiets (PSOE) og Podemos’ fengsling av rapperen Pablo Hasél fortsetter. Hasél ble fengslet for å ha fornærmet staten og bourboner-monarkiet i hans tweets og sanger.
Raseriet bare vokser etter at Elgio, en annen rapper, på tirsdag ble dømt til seks måneders fengsling. I likhet med Hasél, er hans dom for «forbrytelsen å forherlige terrorisme», og for «på en nesten systematisk måte» å berømme den forlengst oppløste væpnede gruppa GRAPO og dens medlemmer. Høyesterett suspenderte hans fengsling, siden dommen er på mindre enn to år, men gjorde dommen betinget og minnet ham på at denne beslutningen avhenger av at han ikke begår noen forbrytelse de to neste årene.
sangeren Pablo Hasél i Barcelona, Spania, fredag 19. februar 2021. [Foto: AP Photo/Emilio Morenatti]
Hasél ble fengslet etter at han brøt den samme betingelsen, og fortsatte å synge og tvitre.
I løpet av de siste ti dagene har titusener av demonstranter tilsluttet seg protester i byer på tvers av Spania, deriblant i Barcelona, Valencia, Bilbao og Madrid. De fleste har vært konsentrert i Catalonia, Haséls hjemstavnsregion. I løpet av de fire siste årene har protester i regionen blitt voldelig undertrykt som del av den fascistiske antikatalanske kampanjen ført av påfølgende regjeringer av Folkepartiet (PP), sosialdemokratene i PSOE [Partido Socialista Obrero Español; Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet] og det venstrepopulistiske Podemos [‘Vi kan’].
De fleste av demonstrantene er fra 16 til 25 år. De organiserer seg gjennom sosialmedier og Telegram-kanaler, utenfor de offisielle politiske partienes og fagforeningenes kontroll. De fleste er ikke tilknyttet noen partier, selv om medlemmer av det katalansk-nasjonalistiske partiet Kandidatene for folkelig enhet (CUP) og andre pseudo-venstre-partier har forsøkt å kapre protestene for å få underlagt den sosial motstanden PSOE-Podemos-regjeringen.
Hasél selv er en stalinist av det mest frastøtende slaget, som gjentatte ganger har kunngjort hans støtte til attentatet på Leo Trotskij. Blant demonstrantene er det mange som er forferdet over Haséls hyllest til morderen av den store revolusjonære, hvis minne er hedret blant brede deler av den spanske og katalanske arbeiderklassen. Demonstrantene blir imidlertid animerte langt forbi Hasél-anliggendet og angrepet på ytringsfriheten. Dette er en generasjon som bare har vært vitner til innstramminger, masseledighet, ubarmhjertig mediepropaganda til fordel for det fascistiske partiet Vox, og angrep på demokratiske rettigheter, både under det høyreorienterte Folkepartiet (PP), Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos.
Ungdommen står overfor forferdelige sosiale betingelser. Over 40 prosent av dem er for tiden arbeidsledige. For de som har en jobb står 49 prosent av dem med usikre, midlertidige arbeidskontrakter. Per 2019, et år før pandemien rammet, var gjennomsnittsalderen da de fleste unge forlot foreldrehjemmet 29,5 år.
Covid-19-pandemien har bare akselerert et allerede langt framskredent sammenbrudd. PSOE-Podemos-regjeringens kriminelle «flokkimmunitet»-politikk har medført over 100 000 dødsofre, ifølge de siste dataene fra Det nasjonale instituttet for statistikk, og over 2,5 millioner infiserte. Ungdommer har møtt tyngden av denne politikken, og blir tvunget til å gå tilbake til skolene for at profitter kan hentes ut av foreldrenes arbeid, eller de arbeider på prekære og usikre arbeidsplasser som supermarkeder, eller som servitører og leveransepersonell, eller de sitter for eksamener med personlig oppmøte på universitene.
På toppen av dette blir de målrettet og beskyldt hver gang forekomstraten av viruset stiger som resultat av styringsklassens kriminelle politikk. Befolkningen bombarderes av ideen om at illegale ungdomsfester og slett anvedelse av munnbind er skyld i virusspredningen, ikke gjenåpning av
skoler, arbeidsplasser og overfylte offentlige transportsystemer.
Alex Cantón fra Valencia, 24, som jobber som matleverandør for Just Eat, sa til El País: «Det er mye raseri, og den opphopningen av urettferdigheter og problemer som ungdommen står overfor har spredt seg til resten av samfunnet. Vi kommer ikke inn på arbeidsmarkedet, eller vi har veldig usikre jobber, selv om jeg ikke mener at dét er noen enkel sak å få til for en 50-åring heller.»
Laura sa: «Vi kom til protesten, men Hasél er bare en annen unnskyldning.» Hun sa: «Vi protesterer mot utkastelser, til forsvar for mennesker uten beskyttelse, for de år med undertrykking vi har måttet tåle. Fengslingen [av Hasél] var bare halmstrået som brakk kamelens rygg.»
Anthony Corey, en 23-år-gammel historiestudent, født i Honduras, sa: «Det er fengslede politiske fanger, aktivister, rappere. ... På den annen side, ingen sier noenting om de tidligere militære mennene som i en WhatsApp-chat sa de ønsker å skyte millioner av mennesker, eller uhyrligheter som journalister som Federico Jiménez Losantos spyr ut hver dag,» med referanse til den høyreorienterte mediekommentatoren og radioverten.
El País måtte erkjenne den enorme fiendtligheten de møtte fra de protesterende demonstrantene. Avisa bemerket: «I Barcelona nekter mange demonstranter å snakke med El País.» Avisa klandrer innflytelsen fra de katalanske nasjonalistene, og hevder at fiendtligheten mot media «har trengt dypt inn, der den, i protest etter protest, gjenspeiler en proklamasjon som gjentas:… ‘Manipulativ spansk presse’. Av de som uttaler seg er det nesten ingen som sier etternavnet. Alle rettferdiggjør de denne bestrebelsen etter anonymitet ved å referere til ‘frykten’ for at Mossos [Catalonias regionalpoliti] skal identifisere dem med opptøyene.»
Det faktum at mange demonstranter anser El País som en kanal for den spanske staten og nekter å oppgi deres etternavn, i frykt for at de vil bli utlevert til politiet, taler bind om dagsavisa. Mange demonstranter ser på El País, ikke som en garantist for ytringsfrihet, men som en av de viktigste angriperne på vegne av PSOE-Podemos-regjeringen.
Carme, en 20-år-gammel filosofistudent, sa til El Periódico: «Jeg bryr meg ikke om Pablo Hasél. Han har sagt mange ting som jeg ikke liker, men det er ikke derfor han måtte gå i fengsel. Jeg stiller mer opp for å kritisere politiets overgrep, og hvordan unge mennesker kriminaliseres for å protestere, enn jeg gjør for Hasél.»
En annen demonstrant, Marc, 23, sa: «Vi vil at ting skal endres. De som har makten lukter av frankisme,» med henvisning til fascistregimet som ble opprettet av general Francisco Franco med slutten av Den spanske borgerkrigen i 1939, og som først falt i 1978.
Joan, 21 år gammel, sa: «Vi protesterer mot fengslingen av Hasél fordi den er urettferdig, og fordi vi unge lider av arbeidsledighet. Vi ser allerede hvordan vår framtid vil se ut.»
Reis, 25, sa til Reuters: «Jeg er ikke her bare for ham [Hasél], men for retten til å uttrykke oss, og fordi det er mye misnøye med så mange ting, som må endres.»
Studenter og unge arbeidere må assimilere fortidens lærdommer. Det er nå 10 år siden ungdommens masseprotester brøt ut over hele Spania, etter Den egyptiske revolusjonen i januar 2011, på grunn av motgang, brutale innstrammingstiltak og den PSOE-ledede regjeringen.
Den såkalte 15-M-bevegelsen – moviemiento de los indignados, de forbitredes bevegelse, eller 15. mars-bevegelsen – var karakterisert av en avvisning av alle de større partiene, og fremfor alt av sosialdemokratene og PSOE, som har iverksatt nedskjæringer samtidig med ledighetsnivåer som har nådd opp til 50 prosent blant ungdommen fra 18 til 25 år. Det var også et enormt raseri mot sentralfagforbund som det stalinistiske Arbeiderkommisjonene (CCOO) [Comisiones Obreras] og det sosialdemokratiske Arbeidernes sentralforbund (UGT) [Unión General de Trabajadores] som har vært de viktigste redskapene for å få pålagt disse tiltakene.
Pseudo-venstre-grupper som Anticapitalistas promoterte diffuse forsamlinger og motsatte seg oppfordringer om å bygge et nytt politisk lederskap, og promoterte i stedet «autonomi», «demokratisk selv-organisering» og «ingen-politikk» – som blokkerte enhver ekte debatt og politisk utfordring av PSOE og fagforeningsbyråkratiet.
Etter å ha undertrykt den sosiale opposisjonen grunnla Anticapitalistas sammen med ei gruppe stalinistiske professorer og talspersoner for M-15-bevegelsen deretter tre år senere partiet Podemos. Partiet overrisler nå storselskaper og banker med milliarder av euro, implementerer innstramminger og slår ned på demokratiske rettigheter, inkludert fengslingen av musikere.
Det kritiske spørsmålet i dag er kryssingen mellom ungdommens radikalisering, uttrykt i disse protestene, med et utarbeidet perspektiv for å opponere mot styringsklassens pådriv i retning av politistat styre. Dette understreker at det haster med å bygge en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i Spania, basert på den trotskistiske strategien for permanent revolusjon.