Amnesty International fratok i forrige uke den russiske opposisjonisten Alexei Navalnyj hans status som «samvittighetsfange», på grunn av hans historikk for hatytringer. Dette trekket avslører den bedragerske karakteren av den frenetiske kampanjen i de borgerlige mediene, spesielt New York Times i USA og Der Spiegel i Tyskland, som tar sikte på å fremstille Navalnyj som en «demokratisk» opponent mot Russlands president Vladimir Putin. Som World Socialist Web Site har advart i årevis er Navalnyj ikke på noe vis «demokratisk», men derimot en ubehøvlet, antiimmigrant-sjåvinist.

Han forfekter vold mot Russlands muslimske befolkning, fra Kaukasus og tidligere statsborgere av Sovjetunionen med opphav fra Sentral-Asia. I sentrum for Amnesty Internationals beslutning er en serie YouTube-videoer Navalnyj produsert på 2000-tallet, som del av byggingen av Den nasjonale russiske frigjøringsbevegelsen, eller NAROD [FOLKET], som han i 2007 var med å grunnlegge sammen med Nasjonal-bolsjeviken Zakhar Prilepin. Videoene bærer umiskjennelige kjennetegn av ytrehøyrepropaganda.

Én, med tittelen «NAROD for Legalisering av Våpen» begynner med Navalnyj som står ved siden av etiketten «Sertifisert Nasjonalist». Han sitter bak et bord hvor det ligger en pistol, en sko og en fluesmekker. Kakerlakker og fluer, skrikende og knurrende, spretter ut mot seeren. «Alle vet at vi kan bruke en fluesmekker mot fluer og en sko mot kakerlakker,» sier Navalnyj. Et bilde av individer fra Kaukasus, tilsynelatende utstyrt i militærkledning, trer fram. På bildet står inskripsjonen «Homo Sapiens Bezpredelius», som betyr «Homo Sapiens Grenseløse».

Navalany spør: «Men hva skjer dersom kakerlakkene er for store og fluene for aggressive?» En svartkledd person kommer skrikende mot ham. Navalnyj skyter mannen rett ned. En død kropp presenteres. «I så fall anbefaler jeg pistol,» sier den russiske opposisjonisten. Denne giftige videoen kan sees på hans YouTube-side, her.

I et annet videoklipp, med tittelen «Bli Nasjonalister!», forteller Navalnyj, kledd som en tannlege, til betrakteren: «Jeg ser ofte hull.» Han indikerer at nasjonalister, når de noen ganger går etter disse hullene, de går de amok. Bilder strømmer deretter over skjermen av skinheads som angriper mennesker, nazister som gjør Hitler-honnør, og nazi-krigsforbrytere hengt i Nürnberg.

Men, legger Navalnyj til: «Dette er ikke virkelige spesialister.» «Du må presist og bestemt deportere,» rådgir han. Vi ser da skremte, angivelige sentralasiater som blir rundet opp, mens ei trukket hulltann ruller over skjermen. Så dukker det opp ei flymaskin. Bare tosker tror at «nasjonalisme er vold», modererer Navalnyj.

«Ei tann uten rot er ei død tann. Nasjonalister er de som ikke vil at ordet Russland skal slå et slag mot den russiske rota.» Flere råtne tenner blir trukket, med smertefulle lyder som spilles av samtidig. «Vi har rett til å være russere i Russland, og vi forsvarer denne retten,» konkluderer han.

Gjennom hele denne dialogen anvender Navalnyj ordet russkiy for å referere til russere, som betyr bare personer av russisk etnisk avstamming. Det russiske språket har et annet ord, rossisskiy, som betegner alle mennesker som er statsborgere av Den russsike føderasjon, uavhengig av deres spesifikke etnisitet. Navalnyj gjør det klart at landet ikke er for disse befolkningene.

Disse videoene har svevet rundt på internett siden slutten av 2000-tallet. I forkant av Amnestys beslutning og etterpå, har noen pressekilder utført en viss mild toing av deres hender, og vridd seg litt ubekvemt, over det de beskriver som Navalnyjs «nasjonalismeproblem». Men de har stort sett holdt kjeft om det i mer enn et tiår, og beskrivelsene av disse videoene i media undervurderer sterkt videoklippenes bedritenhet. En 2017-artikkel i The Guardian karakteriserte eksempelvis den første av de to her nevnte videoklippene som en der Navalnyj «uttaler seg til fordel for å lempe på våpenkontroller».

Navalnyj er uten skam. Han forsvarer videoene og hans deltakelse i Russlands årlige ytrehøyrearrangement, Russland-marsjen, som han i flere år hjalp til med å organisere. Han nekter å ta ned YouTube-videoklippene, eller gi avkall på politikken presentert i dem. Forfatteren av den ovennevnte Guardian-artikkelen fra 2017 beskrev den følgende utvekslingen med Navalnyj om emnet:

«Jeg spør ham om han angrer på de videoene nå, og han sier han ikke angrer noenting. Han ser på det som en styrke at han kan snakke med både liberalere og nasjonalister. Men sammenligningen av migranter med kakerlakker? ‘Det var kunstnerisk lisens,’ sier han. Så, det er ingenting fra disse videoene, eller den perioden, han angrer på? ‘Nei’ sier han igjen, bestemt.»

Den prominente russisk-amerikanske journalisten Masha Gessen, som ikke sparer et åndedrett for fordømming av Putin for hans autoritære regjering og brudd på menneskerettighetene på sidene til New York Times, Washington Post og andre ledende nyhetskilder, publiserte en bedragersk, sorgtung klynking i New Yorker den 15. februar, skrevet som om Navalnyjs politiske ytrehøyreorienteringer var nytt for henne.

Etter å ha gitt noen beskrivelser av opposisjonistens begredelige ytringer, berettiget Gessen hans synspunkter der hun hevdet at under den tidlige Putin-æraen «syntes det eneste alternativet å være bredt definerte etno-nasjonalistiske ideer». Gessen konkluderer med å bemerke at mange mener Navalnyj fortsatt burde vinne Nobels fredspris, som han ble nominert for ved slutten av januar.

Kreml er en av de mest glødende eksponentene for russisk nasjonalisme og antimmigrasjonssjåvinisme. Ved å promotere disse synspunktene opponerer ikke Navalnyj mot Putin. Han forsøker å overbevise landets ytre høyre om at de kan finne et hjem i det russiske borgerskapets såkalte «liberale», fritt-marked-fløy.

Det er ingenting om Navalnyjs program som er progressivt, og langt mindre demokratisk. Han forfekter privatiseringer og skattelettelser. Han ønsker å åpne opp Russland for mere utenlandske investeringer og vil tilby globale selskaper en lik sjanse til å arbeide landets masser til beinet, og vil til en viss grad tøyle inn andelen av russiske profitter som tilfaller det Putin-dominerte statsbyråkratiet.

Hans antikorrupsjonskorstog – den slags ting som alltid og overalt er en politisk tom beholder som den mest forvorpne politikken kan helles inn i – søker å utnytte utbredt folkelig misnøye over den russiske styringsklassens parasittisme, men samtidig holde den rettet mot Kreml og vekk fra kapitalismen som helhet.

Navalnyj's Antikorrupsjonsstiftelse er finansiert av vesentlige figurer innen big business, deriblant Roman Borisovitsj (fra forsikringsgiganten Rosgosstrakh), Boris Zimin (sønn av telekommunikasjonsoligarken Dmitri Zimin), Alexander Lebedev (tidligere sovjetisk etterretningssjef, og senere milliardær-mediemogul) og Vladimir Ashurkov (en direktør fra det massive bankkonglomeratet Alfa Group) bare for å nevne noen få.

Majoritetsinteressenten i den ledende pro-Navalnyj pressen – Ekho Moskvi – er Gazprom Media, som er tilknyttet den russiske energigiganten Gazprom. Ingen av disse kreftene har et problem med korrupsjon per se; de har bare et problem med «korrupsjon» som skjærer på tvers av deres penge-genererende interesser og Putins utenrikspolitiske orienteringer. De taler for å utdype båndene til Washington og Berlin.

Navalnyjs politiske ytrehøyreorienteringer har ikke vært noen hemmelighet for verken Amnesty International (AI) eller for hans imperialistiske supportere. Én nyhetsrapport om AIs nylige beslutning uttalte at menneskerettighetsorganisasjonen bare endret Navalnyjs status etter å ha kommet under eksternt press. AI avviser denne beskyldningen. Det er imidlertid klart at organisasjonen følte at den kunne tape en viss troverdighet dersom den fortsatte å hylle en som framfører rasistisk motiverte liksom-henrettelser på video, som en «samvittighetsfange».

Seksjoner av styringsklassen kan også være bekymret for at Navalnyjs ekstremt høyreorienterte nasjonalistiske orienteringer kan sette andre utenrikspolitiske målsetninger i regionen i fare, særlig i spørsmålet om Ukraina.

En kommentar den 18. februar fra Atlantic Council, den ledende tankesmia i Washington, indikerer at et av de største problemene med Navalnyj er hans støtte til Russlands beslaglegging av Krim, og hans vegring av å ta til orde for halvøyas umiddelbare tilbakeføring til Kiev, som er «helt uakseptabelt» for vestlige allierte i Ukraina.

Den tyske statsviteren Andreas Umland, som har spilt en vesentlig rolle for berettigelsen av det ukrainske ytrehøyre og denne fløyens rolle i 2014-kuppet i Kiev, belærer imidlertid med at man ikke må la seg bli for mye bøyd ut av form, fordi Navalnyj er nyttig for øyeblikket for å undergrave Putins regjering. Skulle hans nytteverdi vise seg å være kortvarig, kan man fort nok bli kvitt ham.

«Det vil så visst være fornuftig å innta en mer forsiktig tilnærming til Navalnyj dersom han til slutt blir løslatt fra fengsel, og om han da skulle gå hen til å tilegne seg politisk makt. I dag er imidlertid hans framvekst til prominens prinsippielt sett en destabiliserende faktor som reiser forskjellige utfordringer for Putins autoritære styre, samtidig som den tilbyr utsiktene for et nytt russisk demokratiseringspådriv,» skriver Umland.