Slutt for den britiske nedstengningen, og veien videre for arbeiderklassen

Statsminister Boris Johnson avslutter det han insisterer på må bli «den siste nedstengningen», og vet det vil koste tusenvis flere menneskeliv. Han innrømmet sist mandag at avslutning av nedstengningen ville bety «flere infeksjoner, flere sykehusinnleggelser ... flere dødsfall».

Regjeringen har kastet av seg reduseringen av virusets reproduksjonsrate (R-tallet) som en betingelse for gjenåpning, hvilket betyr at Covid-19 blir gitt anledning til å spre seg gjennom hele befolkningen.

Klinisk personell ivaretar en koronaviruspasient på intensivavdelingen ved Royal Papworth Hospital i Cambridge, England, den 5. mai 2020 [Foto: Neil Hall, Pool via AP]

«Flere dødsfall» blir av massemediene propagert som den uunngåelige prisen for en tilbakevending til «normalitet» og «frihet». Dette er propagandaløgn. Regjeringen begår drap av en masseskala.

Forfølgelsen av politikken for «flokkimmunitet», ved å la viruset spre seg ukontrollert, har hele tiden vært dens politiske retningslinje. Johnsons uttalelse til nasjonen den 12. mars i fjor insisterte på at «mange flere familier kommer til å miste kjære før deres tid». Hans sjefrådgiver Dominic Cummings sa privat at regjeringens strategi var «flokkimmunitet, det å beskytte økonomien, og dersom det betyr at noen pensjonister dør, så får det være [‘too bad’]».

Som resultat er mer enn 135 000 mennesker allerede drept av Covid-19. Den eneste grunnen til at dødstallene ikke er høyere er på grunn av det fryktede utbruddet av opposisjon i arbeiderklassen som tvang styringsklassen til å foreta tilbaketrekninger.

Den første nedstengningen i mars i fjor etterfulgte et utbrudd av streiker i Italia, som da var sentrum for pandemien i Europa, som deretter spredte seg til Spania, Frankrike og Storbritannia. Regjeringen var desperat for å avverge masseprotester som ville skjære på tvers av dens pådriv for å implementere et program for flere hundre milliarder pund av regjeringstilbud til storselskaper og superrike, berettiget med å være i «nasjonens interesse». Intervensjonens omfang var uten sidestykke – £ 350 milliarder [NOK 4,2 billioner; dvs. 4 152,57 milliarder] i forretningslån fra regjeringen og £ 645 milliarder [NOK 7,7 billioner; dvs. 7 652,6 milliarder] i kvantitativ lettelse fra Bank of England, siden økt til svimlende £ 895 milliarder [NOK 10,6 billioner; dvs. 10 618,73 milliarder].

Med redningspakka oppnådd forflyttet regjeringen seg så raskt som mulig til å tvinge befolkningen tilbake til skoler og arbeidsplasser, for å gjenoppstarte profittstrømmen, selv om den begrensede nedstengningen viste seg å være effektiv for å dempe spredningen av viruset. Dette førte uunngåelig til et katastrofalt utbrudd av infeksjoner og den andre sykdomsbølga, som drepte flere enn den første.

Den fortsatte trusselen for en sosial eksplosjon, forårsaket av ei bølge av sykehusinnleggelser og helsevesenets sammenbrudd, tvang Johnson til å iverksette ekstra nedstengninger i november og januar. Disse var mer begrensede enn selv den første, med store deler av befolkningen tvunget til å komme seg i arbeid. Nye daglige infeksjonstilfeller har bare så vidt blitt brakt til under 10 000 – for første gang på fem måneder.

Johnsons insistering på at dette må bli «den siste nedstengningen» er en erklæring av politisk krig mot arbeiderklassen. Alle skoler og høyskoler åpnes umiddelbart for deres mer enn ti millioner elever, studenter og utdanningsarbeidere den 8. mars. Verken bruk av munnbind eller koronavirustesting vil være obligatorisk. Regjeringens vitenskapelige råd for nødssituasjoner SAGE – Scientific Advisory Group for Emergencies – advarer om at denne handlingen alene vil heve den nasjonale R-raten med fra 10 til 50 prosent. Innen den 21. juni skal alle restriksjoner være opphevet.

Skrotingen av folkehelsetiltak blir berettiget med refereranser til Storbritannias vaksinasjonsprogram. Dette er nok en svindel. Det nåværende fallet i antall infeksjonstilfeller er nesten utelukkende resultat av nedstengninger og ikke av vaksinering. Hevingen av tiltakene vil føre til et dødelig oppsving av tilfeller, før vaksinasjonsprogrammet er fullført og får full effekt.

Ifølge Imperial College-ekspertgruppa COVID-19 Response Team, vil en «gradvis» oppheving av folkehelserestriksjoner resultere i svimlende 58 200 ekstra Covid-19-dødsfall i perioden fra den 12. februar i år til den 30. juni 2022, basert på en gjenåpningsagenda som er langt mer forsiktig enn den regjeringen har planlagt.

Immunisering er et viktig skritt i retning av å få en slutt på pandemien. Men uten en vitenskapelig strategi for implementeringen og videreføringen av folkehelsetiltak inntil befolkningen er effektivt beskyttet, vil flere dø unødvendig. Farligere og mer vaksinebestandige varianter av viruset vil også få anledning til å utvikle seg. «Kent-varianten» har allerede blitt dominerende i Storbritannia, og tilfeller av den sørafrikanske, og nå den brasilianske varianten har blitt oppdaget.

Langt fra å vende tilbake til «normalt», finner ofringen av arbeideres liv til pandemien sted under betingelser av en nådeløs bestrebelse for å klore tilbake fra arbeiderklassen de milliardene som ble overlevert til storselskapene. Arbeidere vil også bli pålagt byrden av en tiltakende handelskrig mellom Storbritannia, de europeiske stormaktene, USA og Kina, som truer med å bryte ut i katastrofale militærkonflikter.

Resultatet vil bli millioner kastet ut av arbeidslivet, sløyede lønninger og sosialtjenester, og arbeidsplasser omgjort til helveteshull.

Arbeidsledigheten er offisielt på 5,1 prosent, og Bank of England og regjeringsetaten for budsjettansvarlighet – Office for Budget Responsibility – spår en økning på fra 7 til 8 prosent så snart ordningen med jobber og permitteringer [‘jobs and furlough scheme’] er avviklet. «Sparking og gjeninnsettings»-ordninger brukes til å presse gjennom lønnskutt på opptil 25 prosent, og enda mer utslitende arbeidstempo. Meningsmålinger gjennomført av den nasjonale fagorganisasjonen TUC – Trades Union Congress – i januar viste at 9 prosent av arbeiderne i Storbritannia allerede har vært utsatt for å måtte søke på nytt på deres jobber, på dårligere vilkår, eller bli sparket. Rater for fattigdom, håpløshet, gjeld, husleierestanser og bruk av matbanker stiger kraftig.

Den samme klassekrigoffensiven er på gang i alle land. «Vaksinekrigene» om hvilke land som skal besørges først, er det mest groteske uttrykket for den harde konkurransen blant nasjonale styringsklasser om å underby deres rivaler på bekostning av deres arbeidere. Disse konfliktene ble billedlig stilt til skue med sluttføringen av Brexit, på høyden av Europas andre bølge. Midt under en global folkehelsekatastrofe, så kranglene mellom Storbritannia og de europeiske stormaktene lastebiler stuet opp ved Dover-havn, og Nord-Irland-protokollen [engelsk tekst] bli truet bare få uker etter at avtalen var undertegnet.

Denne fundamentale lærdommen må trekkes fra det året pandemien har rast: Styringsklassen vil videreføre sine interesser nådeløst, uansett hva det koster av menneskeliv og lidelse.

Johnson og hans motstykker internasjonalt er uimottakelige for vitenskapelige argumenter, enn si moralske appeller. De responderer på trusselen de frykter nedenfra med å forskanse seg på deres morderiske agenda, de styrker statsapparatet, begrenser ytringsfriheten og oppmuntrer veksten av høyreekstreme bevegelser. De fascistiske sjiktene som ble mobilisert av Donald Trump under invaderingen av Capitol-bygningen, Marine Le Pens parti Nasjonal Samling (RN) i Frankrike, og partiet Alternative für Deutschland (AfD) i Tyskland, forfekter alle en agenda for antinedstengning/antivaksinering, der de mobiliserer deler av middelklassen og småbedriftseiere som konfronterer ruinering, mot arbeiderklassen, alt på grunn av Europas regjeringers disponeringer.

Det å nedkjempe pandemien er ikke først og fremst et medisinsk spørsmål. Den må bekjempes politisk. Den eneste sosiale samfunnskraften som kan pålegge de nødvendige tiltakene for å få kontrollert pandemien, nedkjempet angrepet på arbeidsplasser, lønninger og arbeidsbetingelser, og stanse nedstigningen til handels- og militærkonflikt, er den internasjonale arbeiderklassen.

Arbeideres motstand vokser internasjonalt, og involverer italienske arbeidere i offentlig sektor, franske læreres spontanstreiker mot tilstedeværende klasseromsundervisning, industriaksjoner mot nedleggelser av fabrikkanlegg i Spania, læreres og utdanningspersonells aksjoner i Chicago, USA og i Sao Paulo, Brasil, og pågående streiker mot British Gas og mot busselskapene i Manchester og London. Men disse aksjonene må gis bevisst organisatorisk og politisk retning.

Bussjåførene for Go North West på streikevakt i Manchester, på den første streikedagen [Foto: WSWS Media]

Labour Party og fagforeningene har blitt avslørt som arbeiderklassens bitre fiender. Fagforeningene har gjennom hele pandemien fungert som en politistyrke for regjeringen og storselskapene. Etter å ha signert av for finansminister Rishi Sunaks redningsaksjoner for storselskapene, besørget sentralorganisasjonen Trades Union Congress regjeringen et dokument om «En fagorganisasjonstilnærming ... om hvordan man skal håndtere massegjenopptakelse av arbeid.» Siden den gang har fagforeningene undertrykt enhver aksjon mot den trusselen Covid-19 utgjør for arbeidernes liv.

Labour, først under Jeremy Corbyn og deretter sir Keir Starmer, har opptrådt som en de facto koalisjonspartner med Toryene i deres pådriv for å gjenåpne skoler og arbeidsplasser. Corbyn ble fortalt om regjeringens strategi for flokkimmunitet i private diskusjoner og forholdt seg taus. Starmer viet seg til «konstruktiv opposisjon», en politikk som best oppsummeres av hans insistering i Daily Mail på at skolene måtte åpnes «no ifs, no buts».

Pandemien har fungert som et trigger event, en utløsende begivenhet, og har for millioner av mennesker over hele verden satt skarpt fokus på hele den sosiale og økonomiske ordenens og alle dens politiske forsvareres bankerott. Nye organisasjoner for klassekamp og et nytt sosialistisk lederskap må bygges.

For at arbeidere skal kunne forsvare deres liv og levebrød krever britiske Socialist Equality Party (SEP) at det dannes grunnplankomitéer på alle arbeidsplasser, i et nettverk over hele Storbritannia og internasjonalt, og uavhengig av fagforeningene. Disse komitéene må avvise alle oppfordringer om oppofrelser i «nasjonens interesse» og slåss kompromissløst for arbeiderklassens behov.

Deres første oppgave må være å sikre en fullstendig nedstengning av ikke-essensiell produksjon og implementeringen av strenge sikkerhetsprotokoller i de genuint essensielle sektorer, inntil utrullingen av vaksinasjoner er fullført, og et strengt test- og sporingssystem er implementert. Alle arbeidere som blir tvunget til å bli hjemme, og småbedrifter som må stenges ned, må få full inntektsstøtte, med alle jobber beskyttet.

Mot påstanden om at det ikke er penger til disse tiltakene, må grunnplankomitéer fremme et program for eksproprieringen av storselskaper og finansoligarker. De superrike pandemiprofitørenes formuer og storselskapenes eiendeler må beslaglegges, for å styres og forvaltes demokratisk av arbeiderklassen for å imøtekomme sosiale behov, ikke privat profitt.

En global pandemi fordrer en globalt koordinert løsning. Styringsklassens bestrebelser for å sette arbeidere opp mot arbeidere, mens de søker å få kontroll over verdens markeder og ressurser, må kontres av den sosialistiske foreningen av arbeiderklassen. Dette fordrer kampen for en europeisk generalstreik og for arbeiderklassens overtakelse av politisk makt, i Europas forente sosialistiske stater. Det å bli med og bygge opp Socialist Equality Party (UK) vil gi lederskapet til å føre fram denne kampen på liv og død.

Loading