I en åtte minutter-lang video lagt ut på Twitter på mandag kunngjorde Podemos-leder Pablo Iglesias at han vil trekke seg som visestatsminister i koalisjonsregjeringen av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos, for å stille til valg for en «antifascist»-kampanje i det regionale nyvalget i Madrid. Han kunngjorde også at Podemos’ arbeidsminister Yolanda Díaz skal overta som visestatsminister og bli partiets ledende kandidat i det neste parlamentsvalget.
Iglesias sa han tok avgjørelsen «for å forhindre at det ytre høyre overtar institusjonene» i Madrid. Dette var en referanse til anslag som har vist at en koalisjon mellom det høyreorienterte Folkepartiet (PP; Partido Popular) og det fascistiske partiet Vox kan vinne regionalvalget i Madrid, som er satt til den 4. mai.
Fascistiske krefter utgjør en veldig reell, dødelig trussel mot arbeiderklassen, som Donald Trump viste den 6. januar, der han ledet en fascistisk pøbel i forsøket på å velte resultatene av det amerikanske presidentvalget. Arbeiderklassen kan imidlertid ikke overlate kampen mot denne faren til Iglesias og Podemos, et pseudo-venstre parti fra den velstående middelklassen. Faktisk har Podemos blitt det viktigste instrumentet som Spanias stadig mer fascistiske styringsetablissement får gjennomført sin politikk med.
Med henvisning til Vox sa Iglesias kynisk: «Vi må forhindre disse kriminelle, disse kriminelle som støtter diktaturet [til fascisten Francisco Franco]; som unnskylder statlig terrorisme; som promoterer vold mot migranter, mot homofile og mot feminister; som, når noen militære menn snakker om å skyte 26 millioner røde, sier dette er deres folk. Disse kreftene kan oppnå makt i Madrid, med alt det ville innebære for resten av landet.»
Det var imidlertid PSOE-Podemos-regjeringen selv som implementerte en fascistisk politikk for flokkimmunitet, som motsatte seg nedstengninger og lot Covid-19-viruset spre seg, for å få reddet selskapsprofittene. Dette har ført til mer enn 100 000 dødsfall og 3,2 millioner infeksjoner i Spania. Sosial opposisjon har blitt møtt med politiets tilslag, og trusler om å utplassere militæret på gatene i Madrid.
Det individed Iglesias etterlater seg som visestatsminister, Yolanda Díaz, medlem av Podemos og Spanias Kommunistparti (PCE), bærer direkte ansvar for disse infeksjonene og dødsfallene. I et nært samarbeid med det stalinistiske fagforbundet Arbeiderkommisjonene (CCOO) og det sosialdemokratiske fagforbundet Generalforeningen for Arbeid (UGT), påla hun en gjenopptakelse av ikke-essensielt arbeid, og akselererte virusets spredning.
PSOE-Podemos-regjeringen er nå opptatt av å heve sosiale distanseringstiltak for å bygge opp under turistindustriens sommerprofitter, og få betalt for redningspakka på € 140 milliarder. Som resultat forventes det ei «fjerde bølge», som kan føre til titusenvis av unngåelige dødsfall.
PSOE-Podemos-regjeringen baserte seg faktisk på Vox’ støtte [engelsk tekst] i parlamentet for å få sine redningstiltak vedtatt. Podemos har i tiltakende grad adoptert Vox’ program, pisket opp den fascistiske antiCatalonia-kampanjen, fengslet katalanske politikere under bedragerske anklager og ansøkt utleveringen av Catalonias tidligere regionalpremier Carles Pugidemont. Partiet intensiverte også nådeløst forfølgelsen av migranter, og fordømte ungdomsprotester mot fengslingen av den stalinistiske rapperen Pablo Hasél.
Når det gjelder WhatsApp-samtalene der pensjonerte militæroffiserer sa de var «gode fascister» og oppfordret til «å begynne å skyte de 26 millioner horesønnene» for å «utrydde kreften» av venstreorienterte sentimenter, reagerte Iglesias ved å dekke over denne faren. På fjernsyn i beste sendetid, samtidig med massiv harme på sosiale medier, insisterte Iglesias frimodig at ingenting av noen betydning hadde blitt avslørt: «Det disse herrene sier, i deres alder og allerede pensjonerte, i en prat over litt for mange drinker, det utgjør ingen fare.»
Det er faktisk nesten et år siden partiet Vox, der det reagerte på massestreiker med krav om nedstengning av ikke-essensiell produksjon over hele Spania og Europa midt under pandemien, begynte å konspirere med deler av hæren i forberedelser for et kupp. Som offiserenes kommentarer gjorde klart var et av hovedmålene å forsikre at regjeringen videreførte implementeringen av en politikk for flokkimmunitet.
Iglesias’ plutselige oppdagelse av faren for fascisme er en foraktelig manøver, som har opphav i Spanias vesentlige borgerlige partiers fraksjonsintriger og et voksende raseri i arbeiderklassen.
Isabel Díaz Ayuso, regionalpremier i Madrid for det høyreorienterte Folkepartiet (Partido Popular; PP), kalte til nyvalg i Madrid av frykt for at sosialdemokratene i PSOE skulle gjøre forsøk på å slutte en avtale med PPs nåværende koalisjonspartner, det høyreorienterte partiet Ciudadanos (Borgerne). Et lignende forsøk fra PSOEs side hadde nettopp falt igjennom i Murcia. Ayuso satte valget til den 4. mai, da hun samtidig kunngjorde planer om en allianse med Vox.
Dette kommer bare få måneder etter at ungdomsprotester brøt ut i arbeiderklassedistriktene i Madrid mot politikken for flokkimmunitet, som diktert av både Ayusos lokale Madrid-myndigheter og den føderale PSOE-Podemos-regjeringen.
En meningsmåling gjennomført av den konservative dagsavisa ABC viser PP med nesten 40 prosent av stemmeoppslutningen og derfor 57 til 59 representanter i regionalforsamlingen, og Vox med 14 til 16 representanter. En PP-Vox-koalisjon ville med det resultatet få et absolutt flertall, med 136 representanter. Rocío Monasterio, Vox’ partileder i Madrid, sa til ytrehøyre-dagsavisa OkDiario at «Vox stiller til valg for å styre, og for å lede [den regionale] regjeringen,» og la til at PP «vil måtte komme til forståelse med Vox, og det samme må også jeg gjøre».
Vox’ inntreden i regjering ville være den første gangen et ytrehøyreparti regjerer i Spania siden fascistdiktaturet opprettet av Francisco Franco falt i 1978. Partiet ville være i regjering for Spanias rikeste og tredje-mest folkerike region (6,6 millioner innbyggere), som utgjør nesten 15 prosent av Spanias befolkning.
Ytrehøyre-styre i Madrid – byen som under Den spanske borgerkrigen (1936 til 1939) sto imot en frankistbeleiring i tre år, med titusenvis av dødsofre, og som siden i fire tiår ble sentrum for fascistundertrykkingen under frankistdiktaturet – ville ha eksplosive konsekvenser. Arbeiderklassens massemotstand mot Vox og partiets politiske orienteringer ville uunngåelig også bli rettet mot PSOE-Podemos-regjeringen.
Vox’ inntreden i regionalparlamentet i Andalucia i 2019, den første gangen i partiets historie at det vant valgrepresentasjon, framprovoserte masseprotester over hele Spania. De siste ukene har det brutt ut massive ungdomsprotester etter at PSOE-Podemos-regjeringen fengslet rapperen Pablo Hasél i over to år, på oppblåste anklager.
Iglesias, som er livredd for voksende sosial opposisjon, prøver å få vugget den i søvn ved nominelt å forbli utenfor, og organisere en impotent «antifascist»-kampanje basert på identitetspolitikk. Hans trekk er utformet på øverste nivå av staten, med statsminister Pedro Sánchez’ godkjenningsstempel. Som Iglesias uttalte på fjernsynsprogrammet El Intermedio, er Sánchez «klar på at vi må vinne Madrid, og at vi må gjøre det sammen.»
Den høyreorienterte Podemos-avsplittinga Mas Madrid [Mer Madrid], ledet av Podemos-medstifter Iñigo Errejón, har så langt avvist en slik «antifascist»-allianse. Mónica García, Mas Madrids kandidat, har steilt av Iglesias’ valgframstøt, fordi han er mann, og sa: «Vi kvinner vet hvordan vi kan stoppe det ekstreme høyre uten å bli beskyttet av noen som helst, vi kan ikke tilføre mer teater og mer testosteron til [PPs Madrid-regionalpremier, Isabel] Ayusos frivoliteter.»
Mange arbeidere og ungdommer – også blant blant velgerne til Podemos, Mas Madrid og PSOE – hater alt det Vox står for, og forakter PSOE-Podemos’ reaksjonære politiske retningslinjer. De leter etter en vei framover. Det er kritisk at de ikke blir avsporet av Iglesias og hans politiske allierte, inn i blindgata av å stemme på en «kandidat for det forente venstre».
Arbeiderklassen høster enorme politiske erfaringer relatert de bitre kostnadene av opportunisme og avvisning av revolusjonære prinsipper. Man må huske hvordan stalinistiske politikere – Podemos’ forfedre – på 1930-tallet fortalte arbeidere at de måtte ofre deres interesser for en allianse med «progressive» seksjoner av styringsklassen mot 1930-tallets fascisme. Det førte til historiske nederlag i Spania og over hele Europa. Disse lærdommene må assimileres.
Arbeiderklassen trenger sitt eget parti og program. Veien videre er byggingen av seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i Spania og forbi, som kjemper for å bygge en sosialistisk og internasjonalistisk bevegelse i arbeiderklassen, og forbereder en politisk generalstreik mot politikken for flokkimmunitet og faren for autoritært styre.