Ti år etter at Washington lanserte en blodig krig for regimeskifte i Syria, som har etterlatt anslagsvis en-halv-million døde og et land i ruiner, har amerikanske medier innledet en umiskjennelig propagandakampanje for å få rehabilitert den viktigste amerikanske proxy-bakkestyrken i denne krigen, al-Qaida.
Dette er betydningen av et ekstraordinært intervju gjennomført av programposten Frontline fra den amerikanske offentlige kringkasteren Public Broadcasting Service (PBS). Intervjuobjektet er Abu Mohammad al-Jolani, grunnlegger av den syriske tilknytningen til al-Qaida. Det amerikanske utenriksdepartementet har erklært Jolani å være en «Spesielt utpekt global terrorist», med en dusør på $ 10 millioner på sitt hode.
Intervjuet, programmert for snarlig kringkastning av PBS, ble gjennomført i februar i Syrias nordvestlige provins Idlib, det siste holdepunktet for de al-Qaida-tilknyttede islamistmilitsene som utgjorde ryggraden i krigen for å velte regjeringen til president Bashar al-Assad.
Denne krigen ble berettiget under påskudd om «demokrati» og «menneskerettigheter», og ble støttet av sjikt av det internasjonale pseudo-venstre, som gikk så langt som til å utrope den til en «revolusjon». Faktisk ble den orkestrert, bevæpnet og finansiert av USA, sammen med landets regionale allierte Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia og Israel.
Denne krigen vokste til å bli en av de største operasjonene i CIAs historie, med et rapportert årlig budsjett på nesten $ 1 milliard. Washington opprettholdt forestillingen om at våpnene og pengene flommet til «kontrollerte» og «moderate» syriske «opprørere». I realiteten var det til militsene tilknyttet al-Qaida, som inkluderte islamistkrigere fra Tyrkia, Irak, Libya og så langt vekk fra som Tsjetsjenia og Kinas region Xinjiang, som dominerte antiAssad-styrkene og ble de største mottakerne av den amerikanske gavmildheten.
Jolani ledet den største av disse styrkene, al-Nusra, også kalt Nusrafronten, som er al-Qaidas syriske avlegger. I april 2013 publiserte han en innspilt melding der han hevdet: «Al-Nusras sønner sverger lojalitet til sjeik Ayman al-Zawahiri,» Osama bin Ladens etterfølger som leder av al-Qaida, etter sistnevntes død i 2011. Den gangen jobbet Jolani i tett samarbeid med ISIS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi. Jolani brøt al-Nusras formelle tilknytning til al-Qaida i 2016.
Intervjuet, som ble gjennomført av Frontline’s Martin Smith, er i all hovedsak et «medieshow» – Smiths egne ord – iscenesatt for å hvitvaske den blodige historikken til Nusrafrontens terrorisme i Syria, og for å besørge Jolani et forum for å kunngjøre frontens nåværende iterasjon, Hayat Tahrir Al-Sham (HTS), en legitim politisk styrke og naturlig alliert av Washington. Jolani sa at terroristbetegnelsen tilknyttet ham selv og hans organisasjon var «urettferdig» og «politisk».
Smith ba Jolani avgi et løfte: «Vil du da, her og nå si klart og tydelig, at du som tidligere al-Qaida-leder ... ikke ville støtte ... noe som helst angrep mot USA?» Al-Qaida-veteranen aksepterte uten innvending.
HTS-lederen ble også gitt anledning til å melde en heldekkende benektelse av de utbredte anklagene om tortur, forsvinninger, summariske henrettelser og alvorlig undertrykking av enhver form for dissens i det territoriet av Idlib som er under HTS-krigeres kontroll. Han sa de som kom med slike anklager var «russiske agenter», eller «regimets agenter».
Ei uke før kringkastning av intervjuet ble tre kvinner og én mann, anklaget for utroskap og et drapsforsøk, steinet til døde av HTS-sikkerhetsstyrker i Idlib sentrum, én av mange slike barbariske offentlige henrettelser.
I forrige måned utstedte FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) en rapport om Syria, der organisasjonen beskrev brutal undertrykking av Idlibs sivilbefolkning utført av HTS.
UNHRC rapporterte om «utbredt tortur og mishandling». «Tortur var mest vanlig i sentralfengselet i Idlib og i seksjonen Shahin, i sentralfengselet i Harem og Ouqab-fengselet, med metoder som inkluderer alvorlige pryling, plassering av fanger i ei ‘kiste’ eller i en dulab (et dekk) eller opphenging av fanger etter lemmene. Ofre ble ofte torturert under avhørssesjoner, og holdt incommunicado for til slutt å få tvunget fram tilståelser. Noen fanger ble bedt om å skrive vitnesbyrd diktert dem av avhørerne, eller de ble tvunget til å signere eller sette fingeravtrykk på et dokument uten kunnskap om innholdet. Noen fanger døde som følge av skader påført under tortur og den påfølgende nektingen av medisinsk behandling.» Rapporten la til at «tidligere arresterte beskrev å ha blitt seksuelt trakassert, tvunget til å strippe nakne, påført elektroder på kjønnsorganer, og at de ble voldtatt i Hay’at Tahrir al-Sham-anlegg.»
Den 5. april bekreftet Syrias nettverk for menneskerettigheter (SNHR) at «minst 2 246 syriske statsborgere fortsatt er arrestert, eller er forsvunnet inn i HTS’ interneringssentre, som utgjør en alvorlig trussel mot fangenes velvære, gitt spredningen av koronaviruspandemien Covid-19.»
Frontline’s forsøk på å rehabilitere Jolani, sjefen for dette regimet, er ikke et engangstilfelle. Dette ble tydeliggjort sist onsdag med New York Times’ publisering av en feature-artikkel skrevet av avisas Midtøsten-korrespondent Ben Hubbard, basert på et HTS-sponset besøk til Idlib i forrige måned. Hubbard beskrev området som «Syrias siste bastioner under opprørernes kontroll».
Hubbard sammenligner Jolanis islamistfront positivt relatert Den islamske staten Irak og Syria (ISIS), og skriver: «H.T.S. presser ikke på for øyeblikkelig opprettelse av en islamsk stat, og mønstrer ikke et korps av moralpoliti til å håndheve strenge sosialkoder.» Han unnlot å nevne den håndhevingen som finner sted ved hjelp av offentlig steining og andre summariske henrettelser, i tillegg til fengsling og tortur.
I et forsøk på å gi regimet i Idlib et skinn av normalitet, sier Hubbard at byens Disneyland-restaurant «lokker besøkende til bespisning, med salater og grillet kjøtt, og til å glemme deres elendighet med videospill, elektrobiler, luft-hockey og kosedyr-klomaskiner». At restauranten, som praktisk talt alle andre pengegenererende virksomheter i området, fra bander av kidnappere til utpressingsvirksomheter og opphopingen av bistandsmateriell, drives av HTS, ble ikke delt med Times’ lesere.
Den plutselig heftige amerikansk medieinteresse for HTS og Abu Mohammed al-Jolani er et eksempel på Washingtons ekstraordinære svingdør-tilnærming til al-Qaida, som gjentatte ganger har forvandlet seg fra en alliert og en proxystyrke, til den angivelige trussel nummer én for USAs «hjemland», og tilbake igjen.
Al-Qaida fikk sin oppstart på 1980-tallet, i den USA-orkestrerte krigen mot det sovjetstøttede regimet i Afghanistan, den gang under ledelse av Osama bin Laden, som samarbeidet tett med CIA og pakistansk etterretning. Dette var del av et lengestående mønster der amerikansk imperialisme anvendte høyreorienterte islamistiske elementer for å motvirke framveksten av sosialistiske og venstrenasjonalistiske krefter i Midtøsten, og i andre overveiende muslimske land.
Etter 11. september-angrepene (9/11) tjente en «global krig mot terrorisme», med al-Qaida angivelig som det primære målet, som påskudd for invasjonen og okkupasjonen av Irak og Afghanistan, som til sammen krevde godt over én-million liv og gjorde millioner til flyktninger. Innen USA selv besørget den berettigelsen for en uforlignelig oppbygging av politistat-infrastruktur.
I 2011 ble al-Qaida-tilknyttede militser nok en gang amerikanske proxy-bakkestyrker, denne gangen i USA-NATO-krigen for å velte Libyas Muammar Gaddafi, og i CIAs krig for regimeskifte i Syria. Og litt mer enn tre år senere, etter at de samme styrkene samlet seg for å danne ISIS, og overrente omtrent en tredjedel av Irak, i tillegg til store deler av Syria, ble de påskudd for nok en amerikansk militærintervensjon og ytterligere blodbad i Midtøsten, som fortsett til den dag i dag.
Nå, som indikert av Frontline-intervjuet med Jolani og Times-rapporten fra Idlib, er tiden nok en gang inne for rehabilitering og ansettelse av ei av al-Qaidas avgreininger.
Betydningsfullt er at Frontline-rapporten inkluderte en uttalelse fra James Jeffrey, som inntil november i fjor tjente i Trump-administrasjonen, både som Washingtons spesialrepresentant for Syria-engasjementet [Special Representantive for Syria Engagement] og som Washingtons spesialutsending for den globale koalisjonen for bekjempelse av ISIS [Special Envoy for the Global Coalition to Defeat ISIS].
Jeffrey fortalte Frontline’s Martin Smith at Jolani og HTS representerer et amerikansk «asset» [‘aktivum’] i Syria. «De er det minst dårlige alternativet av de forskjellige alternativene for Idlib, og Idlib er et av de viktigste stedene i Syria, som er et av de viktigste stedene i Midtøsten akkurat nå,» sa den tidligere spesialutsendingen.
Jeffrey hadde åpenbart ikke noe problem med å sjonglere to jobber som på den ene siden involverte å promotere militær intervensjon under påskudd om å bekjempe ISIS, og på den andre siden å forsøke å gjøre en ISIS-utvekst til et amerikansk «aktivum» i Syria.
Denne politikken har tydeligvis bare blitt utdypet under den nye administrasjonen til president Joe Biden, som har hentet tilbake alle de utenrikspolitiske embetsrepresentantene som i utgangspunktet konstruerte intervensjonen i Syria.
Biden-administrasjonens første militæraksjon ble lansert i februar med luftangrep inne i Syria. Den opprettholder og bygger til-og-med ut de amerikanske militærstyrkene som okkuperer landets nordøstlige distrikter Deir ez-Zor og Al-Hasakah, sentre for Syrias oljeproduksjon, under politikken for å «gripe oljen» som foreskrevet av Donald Trump. Washingtons mål er å benekte Damaskus kritiske energiressurser, samtidig som det håndheves et brutalt sanksjonsregime som sulter ut befolkningen og fratar den vitale medisinske forsyninger midt under den eskalerende Covid-19-pandemien.
Idlib-provinsen er nøkkelpunktet for de amerikanske planene. I tillegg til områdene som kontrolleres av HTS, er provinsen også okkupert av tusenvis av tyrkiske tropper, samtidig som de er beleiret av russisk-støttede syriske regjeringsstyrker. Som et amerikansk «aktivum» kan HTS besørge Washington ei brekkstang for gjenopptakelsen av krigen, og til å få dreid Ankara mot en mer aggressiv politikk relatert Iran og Russland, både i Syria og det bredere Midtøsten.
Forsøket på å rehabilitere Jolani avslører ikke bare amerikansk imperialistpolitikks løgner, hykleri og kriminalitet i Midtøsten, det også er en advarsel om nye grusomheter som blir forberedt i Washingtons jakt etter hegemoni over regionen, og over hele kloden.