Den 31. mars i år markerte 57-årsjubiléet for det USA-støttede militærkuppet i Brasil, som styrtet den valgte presidenten João Goulart og innledet 21 år med brutalt politistatstyre mot den brasilianske arbeiderklassen.
Datoen ble markert av Brasils fascistiske president Jair Bolsonaro med den uforlignelige avskjedigelsen av hans forsvarsminister og hele overkommandoen for de væpnede styrker, med det uttalte mål fullt ut å underordne militærapparatet til hans regjerings reaksjonære politiske agenda. Den første handlingen til den nyinnsvergede forsvarsministeren general Walter Braga Netto var å utstede en dagens ordre til militæret, opplest i alle Brasils soldatbrakker morgenen den 31. mars, der det for første gang åpent ble oppfordret til «feiring» av 1964-kuppet.
Apropos anledningen har US National Security Archive (NSA) publisert en serie på 12 nå avgraderte dokumenter fra regjeringene i USA, Brasil og Chile «om Brasils regimes tiltak for å undergrave demokrati og støtte diktatur i Chile». Dokumentene ble brukt, og delvis referert til, av den brasilianske journalisten Roberto Simon i hans bok Brazil Against Democracy, utgitt i februar av forlaget Companhia das Letras i Brasil.
Materialet er ekstremt avslørende relatert det brasilianske militærdiktaturets forbrytelsers internasjonale karakter. Regimet var, foruten å tjene som modell, i tett kollaborasjon med amerikansk imperialisme også en aktiv agent for promoteringen av kupp og opprettholdelsen av diktatoriske regimer som slapp løs ei uforlignelig bølge av terror over hele det søramerikanske kontinentet.
Allerede lenge før kuppet i Chile, som ble ledet av general Augusto Pinochet mot Folkefront-presidenten Salvador Allende den 11. september 1973, planla den brasilianske militærregjeringen systematisk den voldelige omveltningen av landets valgte president.
Det første dokumentet i serien publisert av NSA, datert den 22. september 1970, er en detaljert rapport fra det brasilianske utenriksdepartementet til dengang president general Emilio Médici, om en diskusjon mellom Câmara Canto, Brasils ambassadør til Chile, og hans amerikanske kollega Edward Korry, i Chiles hovedstad Santiago, kort tid etter Allendes valgseier.
Ifølge dokumentet tolket brasilianerne den amerikanske ambassadørens forespørsel om et møte som del av et «indirekte press for å forhindre innsettingen av Allende», under betingelser der bestrebelsene til president Richard Nixon og CIA «for å forhindre den marxistisk seieren fra å bli fullbyrdet», ble forhindret av andre fraksjoner av staten som fastholdt «den ‘liberale’ posisjonen om å anerkjenne valgresultatet». Korry informerte brasilianerne at «hans land ikke har til hensikt å anspore til et militæropprør, men ville støtte det under forutsetning at det ‘kort etter’ ble holdt nye valg».
Det brasilianske dokumentet henviser deretter til vanskeligheter med å overbevise de øverste militærsjefene i Chile at det var umiddelbart nødvendig å droppe «deres legalistiske forestillinger» og gjennomføre et kupp. «Beklageligvis har bare den rene antydningen av skaden som oppstår av Allendes innvielse utilstrekkelig kraft til å framprovosere denne reaksjonen. Håpene er derfor oppsummert i at et nytt faktum oppstår.»
Det «nye faktum» som animerte håpene i det brasilianske militæret var et «stevne holdt av den antikommunistiske bevegelsen ‘Patria y Libertad’ [Fedreland og Frihet] planlagt for den 24. september», som kunne utløse «gatesammenstøt med venstresiden, og dermed tvinge de militære lederskapene til handling».
De brasilianske diktatorenes støtte for en kuppstrategi i Chile, drevet fram av små fascistgrupper i stand til å utløse en borgerkrig, endte ikke med denne episoden.
Simon henviser i Brasil mot demokrati til et intervju han nylig gjorde med Roberto Thieme, en av de viktigste lederne for Patria y Libertad, som rapporterte om eksistensen av tette bånd mellom hans fascistgruppe og brasiliansk etterretning. «I den siste fasen av Folkefront-regjeringen ble en del av gruppas ledelse angivelig besørget tilhold og skjerming i Brasil, der den opprettholdt kontakt med SNI [Den nasjonale etterretningstjenesten i Brasil], og noen av gruppas ledere ble angivelig ført tilbake til Chile med hjelp av brasilianske agenter,» hevdes det i boka.
Thieme erklærte, der han beskriver planene som ble fostret disse årene: «Vi og brasilianerne forestilte oss at det ville bli noe i likhet med Den spanske borgerkrigen, med nasjonalisme som kom fra sør og marxisme fra nord. Det var dét scenarioet brasilianerne så for seg, og de var villige til å støtte opprørshæren som gikk mot Santiago [sørfra].»
Denne ondsinnede internasjonale politiske orienteringen til det brasilianske militærregimet blir også avslørt i et dokument – det tredje i NSAs serie – opprinnelig utstedt av den chilenske ambassaden i Brasil, i mars 1971. I dette dokumentet rapporterte chilenske diplomater til Allende-regjeringen at forskjellige kilder hadde informert dem om eksistensen av framskredne forberedelser innen det brasilianske militæret for et fascistkupp i Chile.
Én av informantene, en chilensk offiser fra de væpnede styrker, rapporterte til ambassaden at han hadde blitt kontaktet av en brasiliansk general som tilbød hjelp «til å organisere en bevegelse i Chile av væpnet motstand mot vår regjering, som strukturert i form av geriljaer, vil søke å bekjempe det han kalte ‘den røde faren’».
En kilde nummer to, med tilgang til det brasilianske militæret, beskrev eksistensen av «skala-modeller» av Andesfjellene som befant seg i hovedkvarteret til hærdepartementet i Rio de Janeiro, som «mange hæroffiserer samlet seg rundt, der de viet seg til detaljert studering av den geografiske regionen, og prøvde å avklare hvilke soner som ville være velegnet for utviklingen av en geriljakamp». Disse planene var rettet mot «bruken av sivile elementer, med eksplisitt ekskludering av militære elementers deltagelse».
Selv om slike planer ikke ble gjennomført kom de chilenske fascistelementene som ble dyrket fram av det brasilianske diktaturet i og med Pinochets oppstigning til makten til å oppløse deres gruppe, og de ble del av hans morderiske undertrykkingsapparat som torturerte og «forsvant» titusenvis av chilenske arbeidere og ungdommer.
Det fjerde dokumentet utgitt av NSA, som sågar dateres allerede før Pinochets maktovertakelse, avslører omfanget av den brasilianske militærregjeringens kriminelle aktiviteter på tvers av hele kontinentet, og dens innordning med amerikansk imperialismes mål. Den amerikanske regjeringens memorandum av 9. desember 1971 – avgradert og offentliggjort for første gang i 2008 – beretter om en diskusjon bak lukkede dører mellom Nixon og Médici, under den brasilianske diktatorens statsbesøk til USA.
Under møtet i Det ovale kontor i Det hvite hus beskrev Médici hans bestrebelser for å finansiere general Hugo Banzers diktatorregime i Bolivia, og også for å overbevise Paraguays diktator general Alfredo Stroessner til å samarbeide med bolivianerne, og forhindre at landet ble overtatt av «ekstremister fra det ytterste venstre».
Den brasilianske diktatoren ga uttrykk for sine bekymringer om Argentina, og sa han i sitt neste møte med president Alejandro Lanusse ville snakke med ham, «ikke som president til president, men som general til general». Den amerikanske presidenten matchet eksplisitt hans bekymringer. Det skulle ta det argentinske militæret ytterligere fem år å iscenesette et kupp, og begynne deres «prosess for nasjonal reorganisering» i tråd med det brasilianske kuppet og heve statsvold mot arbeiderklassen opp til de morderiske nivåene som Médici og Nixon forlangte.
Hovedemnet for diskusjonen i Det ovale kontor var imidlertid Chile. Nixon spurte da om Médicis formening om den politiske situasjonen i landet, og han svarte: «Allende ville bli styrtet av langt på vei de samme årsakene som lå til grunn for at Goulart hadde blitt styrtet i Brasil». Nixon spurte deretter om Médici «mente de chilenske væpnede styrker var i stand til å styrte Allende. President Médici svarte han følte at det var de, og la til at Brasil utvekslet mange offiserer med chilenerne, og han gjorde det klart at Brasil arbeidet for dét formålet. [Den amerikanske] presidenten sa det var veldig viktig at Brasil og USA jobbet tett på dette feltet.»
For å etablere dette samarbeidet foreslo Nixon å opprette en utenomoffisiell kommunikasjonskanal med den brasilianske regjeringen, han tilbød penger eller «enhver form for bistand» til Brasil, og konkluderte møtet med å fortelle Médici at «det var mange ting Brasil som et søramerikansk land kunne gjøre, som ikke USA kunne».
Innen 1973, da de systematiske svikene av den chilenske arbeiderklassen fra det stalinistiske Kommunistpartiets og Salvador Allendes Folkefront-regjerings side åpnet veien til makten for militæret, da var generalene fullt beredt til å lansere et kupp.
Det sjette dokumentet publisert av NSA viser at det chilenske militæret nitidig studerte lærdommene fra 1964-kuppet i Brasil rett før de tok makten. Ifølge en brasiliansk etterretningsrapport møttes ledende offisielle chilenske militærrepresentanter i august 1973 på en flybase i Santiago, én måned før Allende ble styrtet, hvor de gransket tiltakene truffet av deres brasilianske kolleger i 1964 «for å avklare hva fra den erfaringen som kunne være nyttig i Chile».
Graden av brasiliansk kollaborering i konsolideringen av militærregimet i Chile avsløres av beretningen om en dårlig informert brasiliansk diplomat som rapporterte, med overraskelse, om tilstedeværelsen av «anslagsvis fem politimenn» spaserende rundt Santiagos nasjonalstadion, hvor tusenvis av mennesker ble forvart rett etter Pinochets kupp. Det brasilianske diktaturet besørget umiddelbart støtte til de chilenske sikkerhetsstyrkene i gjennomføringen av avhør og tortur av politiske fanger.
Dette partnerskapet fortsatte over de påfølgende årene, som andre dokumenter publisert av NSA gjør klart. I tillegg til å levere våpen og promotere Chiles diplomatiske relasjoner med nabolandene, besørget Brasilia etterretningsopplæring for det chilenske militæret, som senere organiserte terrorhandlinger som bombeattentatene mot dissidenten general Carlos Prats i Argentina og mot Allendes tidligere forsvarsminister Orlando Letelier i Washington.
Det brasilianske diktaturets tjenester for den kontinentale kontrarevolusjonen skulle kulminere i tilslutningen til Operasjon Condor, unnfanget av Pinochet for integrering av de søramerikanske diktaturenes repressive krefter. Det siste dokumentet i serien utgitt av NSA, en ukentlig situasjonsrapport om internasjonal terrorisme fra den amerikanske regjeringen, fra juni 1976, rapporterer om Brasils inntreden som fullverdig medlem i Operasjonen, og landets forpliktelse til å forsyne operasjonen med et kryptert kommunikasjonssystem, som ble døpt Condortel.
Tildekkingen av disse avskyelige forbrytelsene mot arbeiderklassen – historisk promotert av de stalinistiske, pabloitiske og morenoitske lederskapene – har gjort det mulig for gjenoppstandelsen av de samme dødelige farene 57 år etter at syklusen av latinamerikanske militærdiktaturer ble innviet med 1964-kuppet i Brasil.
Bekjentgjøringen og populariseringen av disse historiske dokumentene, som resonnerer så enormt med den dagsaktuelle politiske situasjonen de arbeidende massene i Brasil og over hele verden konfronterer, er derfor av ekstrem betydning. Arbeiderklassen i hvert et land må bevæpne seg mot den ekstreme hensynsløsheten som styringsklassen er beredt til å respondere med mot en utfordring nedenfra, som det så utvetydig blir avslørt av disse dokumentene. Av den grunn har publiseringen av dem blitt møtt med en nesten total blackout fra brasilianske, amerikanske og internasjonale medier.