Verden har passert nok en dyster milepæl: Tre millioner døde av koronaviruspandemien. Dette svimlende tapet av menneskeliv, etter litt mer enn ett år, er en fordømmende tiltale av styringselitene i alle større land, og av kapitalistsystemet som helhet.
Og selv når denne siste barrieren passeres akselererer pandemien, og er satt til å produsere enda flere dødsfall de kommende månedene.
Globalt er det gjennomsnittlige antallet daglig bekreftede infeksjonstilfeller på det høyeste nivå hitttil under pandemien. Det har mer enn doblet seg fra et lavt nivå på 361 000 ved midten av februar til nå mer enn 752 000. I løpet av samme periode døde mer enn 520 000 menn, kvinner og barn, og den offisielle tellingen av daglige dødsfall, nesten 12 000, klatrer mot toppnivået sett i januar på litt over 14 000.
Pandemien har akselerert med ekstraordinær hastighet i land som Brasil og India. I Brasil har de daglige infeksjonstilfellene økt med rundt 50 prosent, til mer enn 65 000. Den virkelige kostnaden kan imidlertid sees i de daglige tallene av dødsfall, som nesten er tredoblet siden februar, til nesten 3 000 hver dag, den høyeste frekvensen i landet siden pandemien startet, som bare inntar andreplass etter denne siste vinteren i USA, da daglige antall dødsfall tidvis nådde nesten 3 500.
I India er situasjonen enda dystrere. I løpet av de to siste månedene har antallet daglige tilfeller steget fra et lavt nivå på 11 000 til mer enn 200 000, en økning med en faktor på 18. Tilsvarende har antallet aktive tilfeller steget fra 138 000 til mer enn 1,8 millioner, og den daglige dødsraten har økt fra under 100 til mer enn 1 100. India har for tiden det høyeste antallet bekreftede nye tilfeller hver dag, og er godt på vei til å passere rekordene satt av USA.
Slike dramatiske eksplosjoner av viruset er ikke bare begrenset til nasjoner som allerede har hatt tidligere bølger av pandemien. I Papua Ny Guinea, der offentlige embetsfunksjonærer hadde vært i stand til å begrense det totale antallet infeksjoner til bare 900 siden pandemien startet, har det de siste to månedene vært en tidobling av antall kjente koronavirustilfeller, med det totale antall tilfeller nå mer enn 9 500. Dødsfall har på samme måte økt fra mindre enn 10, av en befolkning på ni millioner, til nesten 90.
Land i Øst-Europa har også møtt nye bølger. Daglige nye infeksjonstilfeller i Bulgaria økte kraftig i februar og nådde en topp på mer enn 3 600 nye tilfeller hver dag i mars, med mer enn 110 nye dødsfall hver dag. I Ungarn falt det daglige antallet tilfeller bare nylig under 5 000, og den daglige dødsraten er fortsatt på mer enn 250, det tredoble av hva den var for to-og-en-halv måned siden.
Det offisielle antallet dødsfall av koronavirus i Tyskland nådde i går 80 000, og mange flere vil dø i løpet av de kommende dagene, på grunn av regjeringens nekting av å stenge ned skoler og fabrikker, til tross for ei massiv tredje bølge av virusinfeksjoner. Det er for tiden rundt 30 000 nye infeksjoner hver dag, og helsevesenet er overveldet.
Blant tyske arbeidere er det en voksende fornemmelse av at de føderale og delstatlige myndighetene har det fulle ansvar for katastrofen. Mange arbeidere og ungdommer reagerte med protester og hån på gårsdagens offisielle statsorganiserte arrangement for å minnes de døde, og president Frank-Walter Steinmeiers forslag om å sette et lys i hvert vindu.
I stedet setter mange mennesker lys foran offentlige bygninger over hele landet. Demonstranter beskyldte delstatenes regjeringer og den føderale regjeringen for å ha gjennomført en de facto politikk for sosialt drap, i selskapenes og bankenes interesse. «Hvert stearinlys står for folk som på grunn av deres nøling og deres politikk ikke lenger lever,» sto det på én plakat. På en annen sto det: «Dere gjør alt for å beskytte profitter, utbytte og vinninger. Skam dere.»
Den akselererende spredningen av viruset forverres av spredningen av nye og mer smittsomme virusvarianter, som har fått anledning til å mutere utallige ganger gjennom de nå nesten 142 millioner offisielt registrerte koronavirusinfeksjonene. I India sprer det seg voldsomt en variant som er en kombinasjon av en stamme fra Sør-Afrika og en fra den amerikanske vestkysten, i tillegg til den britiske varianten. I Brasil er P.1-varianten mistenkt å være årsak til den høye dødsraten. I begge land er underfinansierte sykehussystemer, som ikke er i stand til å besørge den nødvendige omsorgen for den nye tilstrømningen av hundretusenvis av pasienter, på randen av sammenbrudd.
I møte med den akselererende pandemien avviser regjeringer over hele verden de nødvendige tiltakene for å hindre spredning av sykdommen. En lederartikkel i Times of India, som formulerte styringsklassens posisjon, proklamerte at eventuelle nedstengningstiltak ville være «en kur som virkelig er verre enn sykdommen». En av arvingene til Ambani-familien, en av Asias rikeste, kalte nedstengninger «totalitære», og hevdet det ville «ødelegge selve ryggraden i vårt samfunn, og vår økonomi».
Slik er styringselitens språk i alle land. Når de snakker om «samfunn» og «økonomi», mener de interessene til de rike. De bryr seg ikke om det kolossale tapet av menneskeliv som allerede har funnet sted, og det enda større antallet dødsfall som kommer, men derimot om å forsikre at opphopningen av deres private profitter får fortsette uforminsket. De titalls billioner som hver en regjering har delt ut for å redde bankene, må betales med arbeiderklassens liv.
Forøvrig, det universalmiddel som koronavirusvaksiner ved begynnelsen av året ble lovet å skulle være har vist seg å være en løgn. Vaksinedistribusjonen globalt har vært usedvanlig ulik, og Reuters anslår at 55 prosent av de som har fått minst én dose av vaksinen er fra høyinntektsland. Og i disse landene viser forskjellige lokale rapporter at det er langt mer sannsynlig at de rikeste individene har blitt vaksinert enn de fattige.
I tillegg har land gått til hamstring av vaksiner, så vel som av råvarene for å lage dem. Den verste skyldige i denne sammenhengen er USA, nå under Joe Bidens administrasjon. En studie fra Duke University anslår at USA vil ha mer enn 300 millioner overskytende doser av vaksinen innen juli, selv når det regnes med de vaksinene som er avsatt for barn, og Biden-administrasjonen tilbyr for øyeblikket ingen av dem til andre land for deres vaksineringsprogrammer.
Duke-studien bemerker også at «selv om COVAX, den globale Covid-19-vaksinemekanismen, skulle bli fullfinansiert inneværende år, ville den likevel bare vaksinere fra 20 til 25 prosent av befolkningen i verdens 92 fattigste land. Med dagens takt kan det hende disse landene ikke når 60 prosent dekning før 2023 eller senere.»
Det har også vært oppfordringer om at Biden-administrasjonen må oppheve embargoen på råvarene for å lage vaksinen, slik at flere vaksiner kan lages i andre land. Ifølge den sørasiatiske nyhetskilden IANS, skoldet Indias Kina-ekspert Brahma Chellaney denne politikken: «Som om Bidens vaksinehamstring under en global krise ikke er ille nok, har han også lagt restriksjoner på eksporten av viktige råvarer, som påvirker vaksineproduksjonen i India.»
Bare rundt én prosent av Indias befolkning har blitt fullvaksinert, og mindre enn 0,1 prosent har i Papua Ny-Guinea engang fått én dose. Land herjet av flere tiår med amerikanske militærintervensjoner, som Honduras og Guatemala, har vaksinert mindre enn én prosent av befolkningen, og Mexico og Brasil har bare vært i stand til å vaksinere 8,6 og 11,7 prosent av deres respektive befolkninger.
Fra begynnelsen av pandemien har en rasjonell og vitenskapelig respons blitt blokkert av to sammenhengende faktorer: Prioritering av personlig formue framfor sosiale behov, og underordningen av den nødvendige globale responsen til nasjonale geopolitiske orienteringer.
Det finnes flusst av ressurser til å kunne produsere nok vaksiner til de nesten åtte milliarder medlemmene av menneskeheten, så vel som til å få distribuert dem i tide. Det er også mer enn nok penger til å kunne stenge ned skoler og ikke-essensielle næringsvirksomheter, som er tvingende nødvendige tiltak for å stoppe overføringen av koronaviruset, og til å kunne besørge kompensasjon til alle arbeidere og eiere av småbedrifter som vil tape inntekter under slike nedstengninger.
Arbeiderklassen må ta løsningen av pandemien over i egne hender. De nye streikene over hele USA og internasjonalt må koordineres mellom alle seksjoner av arbeidere i alle land. Arbeiderklassen må gripe inn for å få håndhevet en politikk som setter menneskeliv over privat profitt. Kampen mot pandemien må utvikles som en politisk kamp mot hele den kapitalistiske orden, som har drept millioner og forårsaket ufattelige lidelser for milliarder.