• Betty Francois, 91, døde 11. januar, to dager etter at hun ble skutt i sitt hjem i Victorville, California, av en politibetjent fra San Bernardino County. Politiet hevder at Francois, som var juridisk blind og døv, rettet ei hagle mot politibetjentene etter at de kommanderte henne til å legge fra seg våpenet, og ga dem ikke annet valg enn å skyte den eldre kvinna. Francois hadde påkalt politiet i frykt for at det hadde vært et innbrudd, og hun søkte deres hjelp.

• Den 11. mars ble det holdt ei stearinlysvåke og en protest i Syracuse, New York, for 17-år-gamle Judson Albahm, som ei uke tidligere ble drept av politiet i nærheten av hans hjem i forstaden Dewitt. Fire politibetjenter fra tre forskjellige avdelinger åpnet ild mot Albahm. Ifølge politiets beretning pekte tenåringen gjentatte ganger på dem med en svart pistol og skjøt metall-BB-er mot dem, og han nektet å adlyde ordre om å slippe den, etter en utvidet jakt til fots, som fikk dem til å åpne ild.

Albahm hadde som barn blitt diagnostisert med Aspergers syndrom, og syndromet opposisjonell nektingsforstyrrelse, og var godt kjent for politiavdelingen i Dewitt, da familien ofte påkalte politiet for bistand når han var forstyrret eller led et metalt sammenbrudd. Han var i en slik tilstand da han ble drept av politiet.

• Den 18. mars drepte Politibetjenter i Anne Arundel County den 79-år-gamle Leonard John Popa, i hans hjem i Pasadena, Maryland. Politiet ble tilkalt til hjemmet for en velferdskontroll av et medlem av et medisinsk rehabiliteringsanlegg, etter at Popa hadde kommet med selvmordsuttalelser til en medisinsk telefonkontakt. Politiet tok seg inn i Popas hjem gjennom ei ulåst dør og fant ham sittende i senga med en pistol mellom madrassene. Politiet hevder at det ble gjort anstrengelser for å «de-eskalere» situasjonen, men at politibetjenten «fryktet at hans liv var i umiddelbar fare» etter at Popa hevet pistolen, og det fikk ham til å åpne ild og drepe den eldre mannen i senga.

I hvert av disse drapene var ofrene hvite. Ingen av disse tragiske dødsfallene har blitt rapportert i de nasjonale mediene, som ikke har utfordret politiets beretning om hendelsene. Det har ikke vært reist spørsmål ved påstandene fra politiet om at de fryktet for deres liv, og at det var nødvendig å drepe i selvforsvar. Ingen oppmerksomhet har vært rettet på hvorfor slike drap skjer med jevne mellomrom, eller hvordan hendelsene kunne vært håndtert annerledes.

Per 14. april hadde det i 2021 vært minst 265 politidrap over hele USA. Politiet fortsetter å drepe med en ustanselig rate på tre personer dagen, et blodig tall som har holdt seg stabilt i årevis, til tross for folkelige protester og ramaskrik over det ene drapet etter det andre.

Rettssaken mot den hvite tidligere politibetjenten Derek Chauvin i Minneapolis, Minnesota, for drapet på George Floyd, en svart mann, som for tiden er oppe til juryens vurdering, besørger en anledning til å granske fenomenet politivold i USA. Den grufulle rettsmedisinske gjennomgangen av Chauvins kaldblodige drap, live-strømmet på nettet, har fokusert oppmerksomheten til millioner i USA og over hele verden på saksanliggendet.

Mens hovedstrømsmediene og Det demokratiske partiet proklamerer at landet opplever et «nasjonalt oppgjør» angående hudfarge og politiarbeid, presenterer de politiets ubønnhørlige terrorstyre som et rent hudfargebasert anliggende, og ignorerer voldens innvirkning på mennesker av alle hudsjatteringer og etniske bakgrunner.

CNNs nyhetsanker Chris Cuomo erklærte, under en monolog fredag kveld, at politireform bare ville skje når «hvite folks barn begynner å bli drept». Som det dovne og uvitende nyhetsankeret ville vite dersom han gadd å gjøre noen undersøkelser, blir mange «hvite menneskers barn» skutt av politiet hvert eneste år. Googler man navnet Mykel Dexter Jenkins, en hvit mann som i en alder av 29 år den 19. mars ble skutt av politiet i Chattanooga, Tennessee, vil man få å lese hjerteskjærende meldinger lagt ut av familie og venner, på minnesiden opprettet etter hans død:

«Til min kjærlige sønn! Elsker deg, og vil alltid holde deg i mitt hjerte! Elsker deg! Fra mamma»

«Fortsett å skinne ned på oss bror»

«Mykel Jenkins brakte oss så mange gaver i våre liv. Vi vil aldri glemme ham! Han var alltid så glad og full av liv. Han kunne få hvem som helst til å le!»

«Du var en ekte venn Mykel, og jeg vil aldri glemme deg! Jeg elsker deg, og R.I.P. til vi møtes igjen. Dette er ikke farvel, bare sees senere !!!»

«Dette livets tre er for deg, søte bror. Måtte det vokse så stort at du får klatret det helt opp, for å våke over dem som elsket deg så høyt.»

Enten offeret heter George Floyd eller Mykel Jenkins, enten offerets hudfarge er lys eller mørk, hemningsløs politivold etterlater dyp sorg i sitt kjølvann.

Men dette er ikke måten historien om politidrap blir presentert i de nasjonale mediene.

På lørdag publiserte New York Times, som har vært i fronten av den systematiske kampanjen for å forfalske historien gjennom et hudfargebasert prisme, en analyse av den fortsatte epidemien av politivold, medforfattet av John Eligon, avisas nasjonale korrespondent på hudfargeanliggender, som fokuserer på svarte og latinamerikanske ofre, og bare med en antydning til det faktum at det største antallet av de som drepes av politiet er hvite. En tilfeldig leser av Times’ dekning av politivold ville sitte igjen med inntrykk av at alle de politidrepte er fra hudfargebaserte minoriteter.

Den bevisste tausheten fra nasjonale medier og Det demokratiske partiet om drap av hvite arbeidere og ungdommer innebærer at disse drapene er legitime, at det er ingen grunn til at noen skal bry seg om dem. Ved å presentere politivold som et hudfargebasert anliggende, om hvite mot svarte, tar mediene sikte på å splitte arbeiderklassen og tildekke de dreptes sosioøkonomiske bakgrunn og de sosiale prosessene som fører til deres død.

Data samlet inn av Washington Post dokumenterer 6 214 politidrap i perioden fra 2. januar 2015 til 14. april 2021. Ofrene er i overveldende grad menn (95 prosent) og de er overveiende hvite (46 prosent). Svarte utgjør den nest største gruppa (24 prosent), etterfulgt av latinamerikanere (17 prosent), asiater (1,6 prosent), urbefolkningsamerikanere (1,4 prosent) og alle andre (0,7 prosent). Gjennomsnittsalderen for ofre for politivold er 37. I mer enn ett av fem tilfeller viste den drepte personen tegn på psykisk sykdom.

De fleste som har blitt drept, om man skal tro politirapportene, veivet med en pistol eller en kniv. Men i andre tilfeller holdt ofrene ei ølflaske, en penn, kikkert, vepsespray eller ei lenke. Minst 207 ble drept mens de holdt et leketøysvåpen. I mange tilfeller er disse drapene berettiget som «selvmord av politi». Anslagsvis 7 prosent av ofrene ble skutt ned mens de var ubevæpnet.

Rasisme er en faktor i mange politimord, og forklarer det faktum at svarte og urbefolkningsamerikanere blir drept i en rate som er uforholdsmessig stor relatert deres andel av den nasjonale befolkningen. En tidligere analyse [engelsk tekst] av data over politivold utført av World Socialist Web Site fant imidlertid at når det tas hensyn til den økonomiske og sosiale demografien i byene og fylkene der folk blir drept av politiet, forsvinner stort sett de skarpe hudfargeforskjellene som mediene og Det demokratiske partiet fokuserer på.

I overveldende grad er det arbeidere og unge mennesker – av alle hudfarger, kjønn, seksuelle identiteter og nasjonal opprinnelse – som er politiets ofre. Dette fenomenet er en utvekst av de sosiale og økonomiske betingelsene i USA.

Det amerikanske samfunnet er definert av en enorm ulikhet. Kun 664 milliardærer kontrollerer en samlet formue på $ 4,1 billioner [NOK 33,98 billioner; dvs. 33 980 milliarder], et beløp mer enn to tredjedeler større enn de $ 2,4 billioner [NOK 19,89 billioner] som forvaltes av den nederste halvdelen av befolkningen, ca. 165 millioner mennesker. Ulikhet har skutt i været under pandemien, der millioner av amerikanere har blitt kastet ut av arbeidslivet eller fått deres lønninger kuttet, samtidig som aksjemarkedet har steget takket være redningspakka CARES Act, som skjøv milliardærenes formuer til rekordhøyder. Samtidig har millioner stilt i kilometerlange matkøer for å besørge deres familier mat, mange av dem som søker bistand for første gang.

Politiet er, som Friederich Engels bemerket, «spesielle organer av bevæpnede menn» opprettet for å forsvare kapitalistsystemet og ulikheten det skaper. Mange politioffiserer er veteraner fra de tre siste tiårenes imperialistkrig i Midtøsten, og politiavdelingene har blitt utstyrt og trent til å bruke krigsmateriell. Med erfaring fra counterinsurgency er de opplærte og innrettet på å drepe. Politiet er den første forsvarslinja mot arbeiderklassen, utplassert av kapitalistene for å håndheve politikontroll med misnøyen i fattige nabolag, undertrykke protester og bryte opp streiker.

Det å få slutt på politivold fordrer å sette en stopper for den kapitalistiske orden som politiet forsvarer. Protestene mot politivold og rasisme må tilføres en klassebevissthet. Drepingen vil bare ta slutt når arbeiderklassen tar makten for sin egen del, på grunnlag av et sosialistisk program, som omorganiserer samfunnet for å dekke sosiale behov, ikke interessene til kapitalisteliten som dominerer samfunnet.