Nesten elleve måneder etter at George Floyd ble brutalt myrdet, etter pågripelse av politiet i Minneapolis, Minnesota, ble den tidligere politioffiseren Derek Chauvin tirsdag funnet skyldig i mord av andre grad, mord av tredje grad, og drap av andre grad.

Chauvins domfelling ble mulig fordi dengang 17-år-gamle Darnella Frazier anvendte hennes telefon til å gjøre opptak av at politioffiseren presset sitt kne i Floyds nakke i mer enn ni minutter, et uhyrlig skue, som avslørte politivoldens brutale virkelighet i USA, for USA og hele verden å se. Dersom det beryktede videoopptaket, som gikk viralt, ikke hadde innfanget drapet i de ulidelige detaljene, er det sannsynlig at Floyds død ville blitt tildekket av politiet og besluttet berettiget av de statlige etterforskerne, slik hundrevis av andre blir hvert eneste år.

Gitt dette ubestridelige beviset, besluttet juryen korrekt at Chauvins handlinger utgjorde mord.

Millioner av arbeidende mennesker ble forferdet over mordet på Floyd, og anså det som en legemliggjøring av et terrorregime fra politiets side, som i Amerika krever gjennomsnittlig tre menneskers liv hver eneste dag.

Men hovedstrømsmediene og høytstående Demokrater responderte imidlertid på dommen med forsøke på å innramme Floyds drap fullt og helt i rasistiske og hudfargebaserte termer. Mordet på Floyd «rev blindene vekk for hele verden, for å se den systemiske rasismen,» sa Biden på en pressekonferanse, der han kalte amerikansk rasisme «en plett på vår nasjons sjel».

Stiftelsen Black Lives Matter Global Network Foundation ga ut en uttalelse, som sa: «Vi håper denne dommen skyldig, begynner å vise at hvitt overherredømme ikke vil vinne. Hvit sjåvinisme og hvitt overherredømme har ingen plass i demokratiet, spesielt ett som skal garantere oss vår frihet til liv.»

Det kan ikke benektes at rasisme og andre tilbakestående forestillinger promoteres innen politiet. Forsøket på å gjøre Chauvins brutalitet til uttrykk for et bredere fenomen av «hvitt overherredømme» tjener imidlertid til å skjule den mer grunnleggende virkeligheten som saken avslørte, og forsøker å flytte ansvaret fra kapitaliststaten over på befolkningen som helhet.

Floyds død utløste massive demonstrasjoner over hele kloden. Protester fant sted i mer enn 2 000 byer og tettsteder i over 60 land. Bare i USA er det estimert at et sted fra 15 til 26 millioner personer deltok i demonstrasjonene på et eller annet tidspunkt, som gjorde disse til de største i USAs historie. Bevegelsen for Floyds forsvar etter hans død, og for alle andre som blir brutalisert av politiet, fikk umiddelbart deltakelse av personer av alle hudfarger og antok en multietnisk karakter. Arbeidere fra alle bakgrunner krevde en slutt på politidrapene.

Floyds yngre bror Rodney Floyd talte for dette universelle sentimentet på en pressekonferanse etter dommen. «Dette er en seier for oss alle,» erklærte Rodney. «Det er ingen fargebarriere på dette – dette er for alle som har blitt holdt nede, låst ned.»

Påtalemyndigheten stevnet flere vitner for å gjenfortelle deres følelsesmessige respons på å se Floyd bli myrdet, der de bare kunne stå til side og bivåne det. Hvite og svarte vitner uttrykte deres harme over det meningsløse drapet politiet gjennomførte.

Jena Scurry, en hvit utsending for 911-nødanrop i Minneapolis, fortalte jurymedlemmene at hun var så forferdet over det hun så at hun følte trang til å ringe politiet for utrykning mot politiet. Genevieve Hansen, som også er hvit, identifiserte seg som tilkalt paramedic – ambulanse-førstehjelper – der politioffiserene låste Floyd ned på bakken. Hansen mintes tårevått hvor hjelpeløs hun følte seg da politiet nektet henne å besørge Floyd førstehjelpsbehandling. Floyds kjæreste, Courteney Ross, som er hvit, inntok vitneboksen for en gjennomgang av hvordan paret i fellesskap kjempet mot avhengighet av opioider, en lidelse som er tragisk kjent for millioner av amerikanere.

Og en jury av blandede hudfarger, som hørte vitnenes bevisførsel, kom raskt til en korrekt domsslutning.

Den endeløse bølga av politivold og drap er uttrykk for kapitaliststatens natur, ikke «hvitt overherredømme». Som WSWS bemerket i sin perspektivartikkel denne uka, er politivold rettet mot arbeidende mennesker og ungdommer av alle hudfarger og etniske bakgrunner. Flertallet av de drept av politiet er hvite, og de fleste politidrapene blir ikke rapportert i mediene.

I mange år har epidemien av politivold i Amerika steget, i møte med protester og løfter om reform. Siden 2013 har hvert år mer enn 1 000 personer blitt drept av politiet, med et gjennomsnitt på tre drap hver dag. Bare en liten brøkdel av drapene resulterer i en politioffiser som blir siktet, og langt færre av dem blir noensinne dømt.

Ifølge dokumentering fra Police Integrity Research Group har fra 2005 til 2019 bare 104 politioffiserer blitt arrestert for mord eller drap som følge av skyting i aktiv tjeneste. Av disse ble bare 35 funnet skyldige. I samme periode ble anslagsvis 15 000 personer drept av politiet.

Akkurat på det tidspunkt da Chauvins dom ble kunngjort drepte politiet 15-år-gamle Ma’Khia Bryant i Columbus, Ohio. Ifølge lokale nyhetsrapporter bodde Bryant i et fosterhjem og kom i en krangel med en annen som bodde i hjemmet. Politiet responderte på en oppringning, om at ei kvinne som prøvde å knivstikke andre. Politiet mottok samtalen kl. 16:35. Ti minutter senere ble det rapportert om skyting som involverte en politioffiser.

Politiet hevdet tenåringen holdt en kniv da politiet ankom stedet. Hazel Bryant, tanta til Ma’Khia Bryant, sa hennes niese hadde sluppet kniven hun hadde holdt før hun ble skutt flere ganger av en politibetjent.

De endeløse bestrebelsene på å innramme politivold utelukkende i hudfargebaserte begreper kan bare svekke kampen mot den. Kampen mot politivold fordrer arbeiderklassens enhet, på grunnlag av en felles kamp mot kapitalistsystemet som forsvares av politiet.