En koalisjon av menneskerettighetsorganisasjoner har innmeldt en sak for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som tiltaler Piñera, sammen med tidligere og nåværende sivile embetsrepresentanter, i tillegg til militær- og politimyndigheter, for forbrytelser mot menneskeheten. Saken, med opphav i den nådeløse undertrykkingen Piñera-regjeringen utviste mot masseprotester i 2019, har blitt anlagt midt under den brutale politi-stat-represjonen i Colombia ytrehøyreregjeringen til president Iván Duques utøver mot folkelige protester.
Den tidligere spanske dommeren Baltasar Garzón, den chilenske menneskerettighetskommisjonen (CHDH), American Association of Jurists (AAJ) og Centro di Ricerca ed Elaborazione per la Democrazia (CRED), sendte forleden uke tiltaledokumentet til ICCs hovedanklager Fatou Bensouda. Den neste fasen innebærer at aktor Bensouda skal avgjøre om saken faller inn under ICCs jurisdiksjon, hvorvidt det er grunnlag for å fastholde at det var forbrytelser mot menneskeheten og appellens berettigelse, en prosess som ifølge de involverte juristene vil ta år.
I deres 141-siders dokumentering anmoder saksøkerne at ICC iverksetter en «etterforskning, innmelder en tiltale, og starter en rettssak mot Republikken Chiles president og andre politiske sivile embetsfunksjonærer, og representanter for politimyndighetene» for «utbredte og systematiske» angrep mot en sivilbefolkning «som fant sted samtidig over hele Republikken Chiles nasjonale territorium, fra den 6. oktober 2019 og fram til i dag, som vi anser å utgjøre forbrytelser mot menneskeheten».
De som står beskyldt er ultrahøyre-presidenten Sebastian Piñera, sammen med de tidligere og nåværende innenriksministre Andrés Chadwick, Gonzalo Blumel, Víctor Pérez og Rodrigo Delgado, den tidligere innenriksviseministeren Rodrigo Ubilla, den nåværende innenriksministeren Juan Francisco Galli, de tidligere forsvarsministrene Alberto Espina og Mario Desbordes, den tidligere generaldirektøren for Chiles militariserte nasjonalpoliti Carabineros, Mario Rozas og den nåværende generaldirektøren Ricardo Yáñez, så vel som Felipe Guevara, borgermester/byrådsleder for Metropolregionen Santiago.
Dokumentet forklarer at Piñera-regjeringen helt fra begynnelsen av førte en politikk for statsundertrykking «for å konfrontere befolkningens krav om rettigheter som om det var en erklæring av intern krig, med suspendering av konstitusjonelle garantier, og utplasseringen av hæren i gatene, og på den måten beredte grunnen for utøvelse av de verste statsforbrytelser».
De brutale politiaksjonene var ikke isolerte eller uavhengige av hverandre, men var del av en plan innrettet på å gjennomføre et organisert, massivt, omfattende og systematisk angrep mot sivilbefolkningen, med det mål å undertrykke manifesteringer av dissens, som omfattet sosiale krav, og utøvelsen av politisk intimidering.
Regjeringen fortsatte med denne politikken, til tross for at den ble informert av landets Nasjonalkommisjon for menneskerettigheter INDH – Instituto Nacional de Derechos Humanos – en autonomt statsetat; statsadvokatens kontor, den autonome påtalemyndigheten som intervenerer i det chilenske rettssystemet; og Høyesteretts studiedirektorat (alle organer forpliktet til å informere regjeringen om menneskerettighetsbrudd begått av statsagenter).
I en fullstendig ignorering av rapporter og anbefalinger fra statlige, nasjonale og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, som fremla dokumentering for krenkelser mot tusenvis av demonstranter, journalister, reportere og fotografer, menneskerettighetspersonell og helsebrigader, nektet regjeringen først at dens undertrykkende arm begikk noe forbrytelser, og innrømmet bare mulige individuelle «overtredelser», og har til dags dato ansporet til handlingene utført av Carabineros og landets overkommando.
Henvendelsen til den internasjonale domstolen (ICC) er også drevet av fraværet av likhet for loven. Tusenvis av saker som involverer grove menneskerettighetsbrudd begått av statsagenter på en «utbredt og systematisk måte» siden 2019, har vært uthalt i månedsvis eller blitt henlagt.
Av totalt 8 581 saker som opprinnelig ble åpnet for brudd på menneskerettighetene som fant sted under den sosiale uroen, ble 2 013 omgruppert i relasjon til andre saker, og etterlot 6 568 aktive saker. I løpet av det siste halvannet året har 3 050 (46 prosent av totalen) av disse blitt henlagt uten formaliseringer, og de fleste av dem praktisk talt uten noen framgang. Av de 1 496 tilfellene som involverte barn og ungdom ble 420 omgruppert, og etterlot 1 076 aktive tilfeller. I det siste halvannet året har påtalemyndigheten henlagt 541 saker.
Dokumentet bemerker:
at de ovenfornevnte ulovlige handlingene, behandlet og straffet ihht. Artikkel 7 i Roma-statuttet, ratifisert av den chilenske staten den 29. juni 2009, blir uredelig klassifisert og etterforsket i Chile som vanlige forbrytelser, med det bevisste formål først å fjerne dem fra den internasjonale straffedomstolens jurisdiksjon, og deretter for å forberede vilkårene som vil favorisere deres påfølgende straffefrihet med mulig anvendelse av foreldelsesforskriften, eller gjennom anvendelse av mulige benådninger, amnestier eller sluttpunktslover. I tillegg har de statlige agenturene som har ansvar for etterforskning og domsavsigelse, som statsadvokatens kontor og rettsvesenet, stått for en uberettiget forsinkelse i substansieringen av disse prosessene, og deres handlinger har ikke hatt den nødvendig uavhengighet og upartiskhet og respekt for prinsippet om likhet for loven. Alt dette gjør det hensiktsmessig og nødvendig å utøve Den internasjonale straffedomstolens komplementære jurisdiksjon.
Rapporten retter oppmerksomhet mot «statsadvokatens kontor og domstolene» og «stiller spørsmål ved deres vilje og kapasitet til å etterforske og straffe de massive og systematiske bruddene på menneskerettighetene begått av sikkerhetsstyrkene». Den bemerker deres asymmetriske behandling av mange demonstranter som var fengslet for angivelig å ha begått alvorlige forbrytelser, men som «senere ble frikjent på grunn av utilstrekkelig (eller) falskt bevismateriale».
Dokumentet refererer også til spesifikke tilfeller av intimideringer som påtalemyndighetene (f.eks. Ximena Chong) var utsatt for av Carabinero-politiet, for å ha forfulgt saker mot dem, og rettsvesenets sanksjonering av dommere (f.eks. Daniel Urrutia) for modifisering av forebyggende varetektstiltak.
«De chilenske domstolene har mislyktes i deres plikt til å administrere rettferdighet,» konkluderte Carlos Margotta, president for den chilenske menneskerettighetskommisjonen, i et intervju med det etterforskende nyhetsnettstedet CIPER. Garzón la til at klagen innmeldt til ICC «søker å få belyst straffefriheten som erfares i Chile, og fordrer en uavhengig internasjonal etterforskning, som når den kommer vil tvinge det chilenske rettssystemet til å innvilge rettferdighet».
Selv om det utvilsomt er bred støtte for kriminalforfølgelsen av Piñera og hans håndlangere, er det nødvendig å gjøre oppmerksom på de involverte politiske organisasjonene og deres politiske motiver. I spissen for operasjonen er det antimarxistiske og kontrarevolusjonære stalinistiske Kommunistpartiet i Chile (PC) og det parlamentariske pseudo-venstre, som har som deres sentrale politiske funksjon å få underordnet arbeiderklassen til kapitaliststaten, ved å så illusjonen at regjeringens utøvende grein, Kongressen, og rettsvesenet og dets undertrykkende arm, kan reformeres eller refunderes på demokratiske prinsipper. Denne myten har vært deres sentrale argument i mange tiår, forut for 1973-kuppet og siden.
Dette er også det politiske perspektivet til Garzón, som er et grunnleggende medlem av den spanske stalinistiske pseudo-venstre-fronten Actúa. Dannet i 2017, som ei avgreining fra Det forente venstre (Izquierda Unida), promoterer den seg som «venstresiden som ikke føler seg representert verken av de minimale gestene fra PSOE og partiets pakt med PP, eller av den retoriske maksimalismen fra Podemos.»
Garzón, en tidligere etterforskningsdommer fra Spanias sentrale straffedomsstol, Audiencia Nacional, kom til internasjonal prominens i 1998 da han forsøkte å få den tidligere chilenske diktatoren general Augusto Pinochet utlevert til Spania, som da var på besøk i Storbritannia, for å møte anklager mot hans regime for tortur og drap av spanske statsborgere. Forsøket ble forhindret i mars 2000, da det britiske utenriksdepartementet fant Pinochet å være for syk til å stå for retten. Pinochet døde i Chile seks år senere, fortsatt bundet opp i rettsforhandlinger.
Garzóns forsøk på å straffeforfølge Pinochet reiste av konkurrerende grunner dype bekymringer innen de britiske, amerikanske, spanske og chilenske regjeringselitene.
En rettssak i Spania kunne meget vel ha reist mange vriene og lenge undertrykte historiske spørsmål. Overgangen til sivilt styre i Chile i 1990 innrømmet amnesti for Pinochet og hans medsammensvorne kriminelle militærkolleger, i likhet med amnestiet som ble innvilget i Spania etter Franco, hvor det ble konstruert en politisk overgang (la Trancision) som etterlot det gamle undertrykkingsapparatet intakt.
Mer signifikant var at den blodige omveltningen av Chiles president Salvador Allendes Unidad Popular-regjeringen ble sterkt støttet av Washington, som opprettholdt sin støtte samtidig med at tusener ble henrettet, og mange tusen flere ble torturert og tvungent forsvunnet. Universell jurisdiksjon og undergraving av prinsippet om suveren immunitet, som imperialistmaktene anvendte for å stille krigsforbrytere i det tidligere Jugoslavia for retten, kunne like gjerne bli truet mot ei rekke representanter av amerikanske, britiske og spanske myndigheter, for deres forbrytelser i Chile, på Balkan, i Afghanistan, Irak og videre.
Faktisk ble trekk for å suspendere Garzón fra domstolen Audiencia Nacional initiert etter hans forsøk i 2009 på å åpne en etterforskning av det systematiske torturprogrammet ved Guantánamo Bay, samt hans etterforskning av forbrytelser mot menneskeheten begått under general Francisco Francos fascistdiktatur. Han ble i 2012 dømt for misgjerninger i forbindelse med illegal telefonavlytting under etterforskningen av Gürtel-korrupsjonssaken, og ble diskvalifisert fra hans dommerembete i 11 år.
Beslutningen om å få brakt den chilenske staten under Piñera til ICC, tok form under Det latinamerikanske menneskerettighetsforum som ble avholdt i begynnelsen av 2020, der Garzón var gjestetaler. Garzón tok kontakt med arrangørene av forumet, pseudo-venstre-parlamentarikerne Alejandro Navarro (Progresivo), Adriana Muñoz (Partido Por la Democracia) og Juan Ignacio Latorre (Revolución Democratica) – alle medlemmer av Senatets menneskerettighetskommisjon. Advokat Carlos Margotta, president for den chilenske menneskerettighetskommisjonen (INDH) og innordnet med det stalinistiske Kommunistpartiet i Chile, sa seg i mars 2020 enig i ideen om å gå til Den internasjonale straffedomstolen.
På 22-årsjubiléet for Pinochets arrestering i fjor forklarte Garzón hans motiveringer for å forfølge Piñera: «Jeg frykter for det som kan skje på den første årsdagen for det sosiale utbruddet, og det påfølgende referendumet, jeg frykter for politiets handlinger, fortsatt ansvarlige for de som åpent har støttet deres underordnede og forsvarer de råtne eplene, uten å innse at de derved forråtner en hel institusjon... Men sågar president Piñera selv erkjenner at Carabineros de Chile må gjennomgå dype endringer. Så derfor spør jeg, hva venter du på, Sr. Piñera? Hvor mange flere dødsfall, hvor mange flere voldtekter, hvor mye mer tortur må finne sted, for å få gjennomført denne dype omdanningen?»
Som begivenhetene i Colombia, Brasil og over hele Latin-Amerika viser, akter ikke regionens kapitalistiske styringsklasser, og deres politiske allierte i Washington, å føre en politikk for å reformere undertrykkingsapparatet. Snarere baserer de seg stadig tyngre på det, der de forbereder politistat-tiltak mot det stigende tidevannet av kamp fra arbeiderklassen.