New York Times sto i front for 1619 Project, et nå diskreditert forsøk på å omskrive hele USAs historie som sentrert om hudfargekonflikt og den første ankomsten av slaver til Amerika i 1619. Den hudfargefokuserte atmosfæren prosjektet bidro til å anspore har sett småborgerlige tilhengere av Black Lives Matter velte statuer av ledere av Den amerikanske revolusjon av 1776 og minnemerker over antislaveri-styrkene i Den amerikanske borgerkrigen.
Nå retter Times siktene på Den franske revolusjonen. I mars publiserte avisa en tekst av professor Marlene Daut med tittelen «Napoleon er ingen helt å feire». Hun er en supporter av Black Lives Matter, og er opprørt over markeringen av 200-årsdagen for Napoleons død, den 5. mai 1821. Hun fordømmer Napoleon og hevder han ble drevet av genocidal antisvart rasisme:
Etter et år hvor statuer av slaveeiere og kolonister ble veltet, tilgriset eller tatt ned på tvers av Europa og USA, har Frankrike besluttet å forflytte seg i motsatt retning. ... Som ei svart kvinne av haitisk avstamning og en akademiker spesialisert på fransk kolonialisme, synes jeg det er spesielt opprørende å se at Frankrike planlegger å feire mannen som gjenopprettet slaveriet på den franske karibiske øya, en arkitekt av moderne genocid, med hans tropper som skapte gasskamre for å drepe mine forfedre.
Daut har valgt seg det som kanskje er Napoleons mest åpenbare svik mot idealene «Frihet, Likhet og Brorskap», som var kunngjort av 1789-revolusjonen. Napoleon tok makten i et kupp i 1799, da Europas konger førte krig mot den unge franske republikken for å ha avskaffet det absolutte monarkiet og livegenskapen. Napoleon bredte deretter kampen mot føydale privilegier med våpenmakt ut over hele Europa, som stridene fra 1789 til 1794 hadde brakt til opphør i Frankrike.
Konsolideringen av betingelsene for utviklingen av europeisk kapitalisme innebar imidlertid uunngåelig det å bedra Den franske revolusjonens løfter. Den beryktede handelen med slaver og sukker var ved kjernen av Atlanterhavs-handelen, og Napoleon opphevet 1794-dekretet som avskaffet slaveriet da han i 1802 forhandlet om en fredsavtale med Storbritannia. Han sendte en hær til Haiti som førte en blodig krig i et mislykket forsøk på å få gjeninnført slaveri, som Den haitiske revolusjonen av 1791 hadde styrtet. Noen år seinere, i 1804, kronet han seg selv til keiser og opphevet Den første republikken.
Anliggendet er ikke om Napoleons dekret om slaveri og hans krig på Haiti var kriminelt, som begge deler helt klart var. Daut koker sammen et overforenklet, rasistisk narrativ, og tilsidesetter de internasjonale anliggender og klassespørsmålene som ble reist av de store revolusjonene på 1700-tallet i Amerika, Frankrike og på Haiti. Hun angriper Napoleon som «Frankrikes største tyrann» og «en utilgivelig rasist, sexist og despot».
Daut beskriver Den første republikken som et regime som ikke var historisk progressivt, men drevet av genocidalt hat mot svarte. Hennes angrep på Napoleon som «Frankrikes største tyrann» har vidtrekkende implikasjoner. Hadde Den første republikken håndhevet et mer tyrannisk regime enn de føydale absolutte monarkene den styrtet, som Daut hevder, da ville Den franske revolusjonens legitimitet forsvinne.
Løgna at Den første republikken bygde «gasskamre» for å gjennomføre et genocid inviterer leserne til å likestille republikken med naziregimet. Daut henter denne påstanden fra ei bok fra 2005 skrevet av den høyreorienterte svarte nasjonalistforfatteren Claude Ribbe, Le crime de Napoléon, som Daut promoterer på Twitter. Omslaget til Ribbes bok består av to portretter, ett av Napoleon og ett av Hitler, blendet sammen slik at de ser ut til å stå ved siden av hverandre.
Gjennom århundrene har historiske løgner eller overforenklinger om 1789-revolusjonen alltid vært nært knyttet til politiske posisjoner. Daut anvender dem til å utgi seg som en motstander av den franske presidenten Emmanuel Macron. Hans politikk – en blodig krig i den tidligere franske Afrika-kolonien Mali, forbud mot burkaer eller islamske slør og morderisk politibrutalitet mot arbeiderklasseungdom, ofte rettet mot de av arabisk eller afrikansk opprinnelse – forsterker etniske og religiøse spenninger i Frankrike.
Daut påpeker Macrons fascistiske «antiseparatist»-lover som forbyr kritikk av antimuslimske politiske orienteringer og innfører en lojalitetsed til Frankrikes nåværende Femte republikk, og skriver:
«Napoleons år» har kommet i en farlig tid. Franske akademikere som studerer rase, kjønn, etnisitet og klasse er under angrep. President Emmanuel Macron har hånet feltet postkoloniale studier, ved å antyde at det «har oppmuntret til en etnisering av det sosiale spørsmålet» til det punkt at Republikken står i fare for å «splitte opp» og falle fra hverandre.
Igjen, anliggendet er ikke om Macrons politistat-lover er reaksjonære. De utgjør åpenbart en dødelig trussel mot demokratiske rettigheter og tar sikte på å splitte arbeiderklassen etter etniske og religiøse skillelinjer. Lovene kommer samtidig med tiltakende trusler om et kupp fra franske offiserer, pensjonerte og i aktiv tjeneste.
Men mens Daut kritiserer Macron gjenspeiler hennes hudfargefokuserte argumenter umiskjennelig dem fra den franske presidenten. Hun deler hans syn på at den franske befolkningen, og antagelig menneskeheten generelt, er ridd av et dypt forankret og i det alt vesentlige uløselig hat, basert på hudfarge og etnisitet. Mens Macron foreslår å hanskes med dette ved å kreve underkastelse for en kapitalistisk politistat, fremmer Daut et narrativ tilpasset privilegerte sjikt av svarte og allierte akademikere, på begge sider av Atlanterhavet, som forlanger tilgang til posisjoner og innflytelse under påskudd av å bekjempe antisvart rasisme.
Daut argumenter med at franske holdninger til Napoleon beviser franskmennenes uforsonlige fiendtlighet overfor svarte – antagelig skal det gjelde for alle hvite mennesker i Frankrike. Hun klager over at «det er fortsatt vanlig at franskmennene forherliger ham [Napoleon] som en helt, selv om han var en ikke helt spiselig en, som ikke bare tråkket over hele Europa i slaget ved Austerlitz, men også skapte [sentralbanken] Banque de France, den moderne juridiske kodeks og utdanningssystemet som fortsatt er i bruk i dag.» Deretter angriper hun helt spesielt
rollen som det franske folket spilte i landets voldelige tilbakevending til slaveri. Dette skyldtes ikke bare det lunefulle innfallet fra en forferdelig diktator. Franske lovgivere og den franske hæren, med bred støtte fra offentligheten, opprettholdt Napoleons handlinger og demonstrerte med dét den vedvarende manglende koherensen i fransk republikanisme.
Når man leser Dauts uttømming av hat mot Napoleon, føler man seg tvunget til å spørre: Ville Daut foretrukket at Napoleon hadde blitt beseiret ved Austerlitz, og andre vesentlige slag han utkjempet?
Faktisk kom han først til prominens på et kritisk tidspunkt i 1793, fordi han fratok Storbritannia den strategiske Toulon-havna på Frankrikes sørlige Middelhavskyst. På den tiden førte de britiske, østerrikske, preussiske, spanske og portugisiske monarkiene, sammen med Holland, krig mot Frankrike. Forøvrig hadde henrettelsen av Ludvig XVI i januar samme år, for landssvik, og den endelige avskaffelsen av føydale rettigheter uten kompensasjon, i juli ført til kontrarevolusjonære opprør i Frankrike – først av chouanerne i den vestlige Vendée-regionen, deretter av føderalistene på tvers av hele sør.
Ville slaver hatt en bedre skjebne dersom Europas konger, som kontrollerte det meste av Atlanterhav-slavehandelen, i stedet hadde fått konsolidert kontrollen over Sør- og Vest-Frankrike; så de kunne ha marsjert videre og inntatt Paris; pålagt pariserne den «totale militære henrettelsen» som hertugen av Brunswick hadde truet med, i hans beryktede manifest av 1792; og, i en orgie av massedrap og terror, hadde fått knust revolusjonen og ubestridt re-etablert prinsippet om føydal undertrykking over hele Europa?
Man er fristet til å si at å stille et slikt spørsmål er å besvare det. Dette ville imidlertid være å underestimere den voldsomme motstanden mot revolusjon som blir oppmuntret av akademisk postmodernisme, og den voksende innflytelsen fra det ytre høyre og monarkister i Europa, som går langt utover nyfascistpartier. Dette inkluderer i siste instans Macron, som før han hyllet Frankrikes nazikollaborerende diktator Philippe Pétain som en «stor soldat», erklærte at hva Frankrike mangler er en konge. Man kan ikke unndra seg spørsmålet: har Dauts tirade mot Den første republikken noe faktisk grunnlag?
Utførte Frankrikes Første republikk genocid mot svarte på Haiti?
Dauts argument om at Napoleon er «arkitekt for moderne genocid» er ei historisk løgn, og sammenligningen hun inviterer til mellom Napoleon og Hitler er politisk obskøn. Nazistene fordømte «judeo-bolsjevismen» og prøvde å utrydde det jødiske folk, særlig på grunn av den rollen de spilte i kommunistbevegelsen, og individuelle jøders ledende rolle, som Leo Trotskij, i bolsjevik-revolusjonen i Russland i oktober 1917. Nazistene myrdet 6 millioner jøder og over 20 millioner sovjetborgere etter å ha startet en utslettelseskrig mot Sovjetunionen.
Napoleon tok ikke sikte på å utrydde svarte mennesker, eller å få reversert omveltingen av føydal eiendom gjennomført av 1789-revolusjonen. Daut koker imidlertid sammen et narrativ der Napoleon bevisst bestemte seg for å gjenopprette slaveri via genocidal vold, som franskmenn var villige redskap for. Hun skriver:
I 1794, i etterdønningene av revolusjonen som forvandlet Frankrike fra et monarki til en republikk – og etter at et enormt slaveopprør endte slaveriet på den franske øya Saint-Domingue (i dag Haiti) – erklærte Frankrike slaveriets avskaffelse over hele sitt territorium. Men i 1802 var Napoleon i førersetet og omgjorde den beslutningen, og gjorde med det Frankrike til det eneste landet som noensinne har gjenopprettet slaveri etter først å ha avskaffet det.
Daut skriver at franske skoler «utelater eller glanser over hvordan og hvorfor slaveriet ble gjeninnført åtte år seinere av Napoleon, som anvendte berettigelsen at såframt han ikke gjeninnførte slaveri ville ‘Den nye verdens septer’, før eller senere, ha ‘falt i hendene på de svarte’. Hun bemerker i forbifarten at Napoleon traff denne beslutningen mens han forhandlet med Storbritannia om Amiens-traktaten av 1802, da han debatterte hva han skulle gjøre med koloniene Storbritannia ga tilbake til Frankrike. Storbritannia hadde blokkert 1794-dekretet om avskaffelsen av slaveri i disse koloniene, og hadde opprettholdt institusjonen.
Hun beretter deretter om den franske hærens blodige kampanjer som knuste et opprør på øygruppa Guadeloupe og mislyktes med å knuse de tidligere svarte slavene som hadde reist seg på Saint-Domingue:
Svarte mennesker på Guadeloupe sloss mot de franske troppene Napoleon sendte dit for å slavebinde dem nok en gang, men til slutt tapte de kampen og så slaveriet offisielt gjeninnført i juli det året.
Ting utspilte seg annerledes, men ikke mindre tragisk, for Saint-Domingue. Under to generaler som ble sendt til øya av Napoleon for, med hans ord egne ord, å «tilintetgjøre de svartes regjering», ble den franske hæren beordret til å drepe alle de fargede menneskene i kolonien, som noen gang hadde «vært ikledd en epaulet». Franske soldater gasset, druknet og brukte hunder til å angripe de revolusjonære; de franske kolonistene skrøyt åpent av at øya etter ‘utryddelsen’ rett og slett kunne gjenbefolkes med flere afrikanere fra kontinentet.
Ekspedisjonen til Haiti var en politisk forbrytelse, som etterlot 80 000 haitiere og 20 000 franske soldater døde. Den var et forvarsel om den kolonivolden som fransk kapitalisme og andre imperialistmakter skulle utøve – av langt større målestokk – i senere tiår og århundrer.
Det er imidlertid umulig å opprettholde påstanden at Frankrikes Første republikk prøvde å utrydde svarte, uten å måtte løpe jernskodd over historien. Det er hva som skjer når Daut refererer det angivelig fordømmende beviset, skrevet i Napoleons egen håndskrift, at han fryktet at «Den nye verdens septer» skulle «falle i hendene på de svarte».
Dette er en forvrengning av Napoleons brev av 1801 til utenriksminister Charles Talleyrand om franske forhandlinger med London, som Daut refererer uten å identifisere det. Leser man brevet gir det et helt annet bilde av kalkuleringene som drev fram Napoleons beslutning om å invadere Haiti.
Napoleon var Frankrikes første vesentlige borgerlige politiker, i den moderne forstand av dette begrepet. Han siktet på å få brukt omveltningen av føydal eiendom, som ble gjennomført i årene fra 1789 til 1794, for å forankre borgerlig eiendom og sikre Frankrike en så sterk posisjon som mulig i verdenshandelen. Han var seg meget bevisst trusselen nedenfra og bagatelliserte og spottet sine venstreorienterte opponenter som «ideologer».
Langt fra å være drevet av genocidalt hat mot svarte baserte Napoleon seg på pragmatiske, nasjonale militære og kommersielle hensyn. Han planla initielt å opprettholde avskaffelsen av slaveriet for området på Saint-Domingue som var kontrollert av den haitiske revolusjonslederen Toussaint L’Ouverture. Under et statsrådsmøte den 16. august 1800 sa Napoleon:
Anliggendet er ikke om hvorvidt avskaffelsen av slaveri er bra. ... Jeg er overbevist om at denne øya ville tilhørt engelskmennene, om de svarte ikke var tilknyttet oss. De vil nå kanskje produsere mindre sukker; men de vil produsere det for oss, og vil besørge oss soldater, når vi har det behovet. Vi vil ha et sukkerraffineri mindre, ytterligere et citadell okkupert av vennlige tropper. ... Så jeg vil snakke om frihet for den frie delen av Saint Domingue ... der jeg reserverer meg selv retten til å begrense slaveriet der jeg opprettholder det, og gjenopprette lov-og-orden hvor jeg opprettholder frihet.
Napoleon vekslet imidlertid posisjoner da L’Ouverture invaderte det spansk-kontrollerte området av øya Saint-Domingue for å frigjøre slavene der. L’Ouverture var nominelt en representant for Den franske republikken, men hans initiativ hadde ikke fransk støtte. Dette risikerte å oppmuntre til nye revolusjonære forhåpninger i Europa, og opprørte også den spanske kongen, som Napoleon kurtiserte som alliert i hans forhandlinger med Storbritannia om 1802-fredsavtalen.
Napoleon responderte med å sende en hær i et i siste instans mislykket forsøk på å gjenerobre Saint-Domingue for å utnytte øya som en lønnsom sukkerproduserende slavekoloni. Denne avgjørelsen er dokumentert i brevet fra Napoleon til Talleyrand av den 13. november 1801. Mens Daut refererer noen få setninger fra brevet som bevis for at Napoleon planla genocid for å forhindre at «Den nye verdens septer» skulle «falle i hendene på de svarte», motbeviser en faktisk lesing av brevet Dauts villendende påstander.
I dette brevet ba Napoleon Talleyrand om å understreke at et angrep på Saint-Domingue var mot franske interesser: «De svartes frihet, som ble anerkjent på Saint-Domingue og er legitimert av regjeringen, ville på alle måter gjøre øya til en høyborg for Republikken i Den nye verden.» Han la til at det å støtte et svakt, kontrarevolusjonært regime ville belaste Frankrike militært: «Saint-Domingue gjenerobret av de hvite ville i mange år være et svakt punkt, med behov for assistanse fra Frankrike.»
Napoleon la til, at på den annen side, var det av stor interesse for Den franske republikkens fiender å få knust slavene i Karibia – og da særlig for det britiske monarkiet, som fryktet et opprør på landets egne sukkerrørplantasjer, på Jamaica og andre steder. Han skrev:
En fordel med fred på det nåværende tidspunkt, for England, er at den kommer når den franske regjeringen enda ikke har anerkjent Saint-Domingues organisering, og med det de svartes makt. Hadde det vært gjort ville Den nye verdens septer, før eller senere, ha falt i de svartes hender. Sjokket det ville forårsake for England ville være uoverskuelig, mens sjokket av et Svart imperium i Frankrike ikke ville kunne skilles fra Revolusjonens sjokk.
Napoleon forklarte også hvorfor han hadde til hensikt å forfølge ei politisk retningslinje som, etter hans egen innrømmelse, skadet hans regjerings politiske og strategiske interesser. Han ba Talleyrand formidle hans frykt til London, for at frigjøringen av slaver kunne framprovosere fornyet, venstreorientert politisk gjæring internasjonalt: «I min beslutning om å tilintetgjøre de svartes regjering på Saint-Domingue, har jeg blitt ledet mindre av kommersielle eller økonomiske betraktninger enn av nødvendigheten av, i alle deler av verden, å få kvalt alle typer frø av uro og uorden.»
Frankrike ble til slutt tillatt å sende to flotiljer, uforstyrret av den mektigere britiske Royal Navy: én til Guadeloupe, og en annen til Saint-Domingue.
Historikeren Thierry Lentz skriver i hans artikkel «Konsular-regimets kolonifiasko», med henvisning til Napoleons tittel som Første Konsul på den tiden, om disse ekspedisjonenes blodige resultat. På Guadeloupe stolte general Antoine Richepanse på hjelp fra Magloire Pélage, en svart offiser som hadde kjempet i franske hærer i Europa siden 1794, og fra svarte tropper, for å knuse opprør mot gjenopprettingen av slaveriet ledet av Louis Delgrès og Joseph Ignace. Lentz skriver:
Richepanses militæroperasjon ble utført med en brutalitet som sågar hans egne løytnanter fordømte i deres rapporter. Kampen raste fra 10. til 28. mai. Totalt sett mistet Richepanse rundt 40 prosent av sine tropper, enten i kamp eller av sykdom, og skyldte sin seier til støtten fra Pélage og 600 fargede tropper fra koloniens hær. ... I flere måneder ble det utført store massakrer, som drepte flere tusen blant den svarte befolkningen. Slaveri ble gjenopprettet ved et enkelt dekret fra kapteingeneralen, og rundt 5 000 svarte ble forvist til andre kolonier.
På Saint-Domingue tvang franske tropper under general Charles Leclerc L’Ouvertures tropper til å trekke seg tilbake til de vestlige fjellområdene for å føre geriljakrig. «Opprørerne baserte seg nå på flere faktorer for å nedkjempe Leclerc: Geriljakrigføring, en brent jord-strategi og gul feberens herjinger,» skriver Lentz. Før han døde av gul feber inngikk Leclerc en avtale med L’Ouvertures forræderske underordnede om å få overlevert L’Ouverture, som døde i fengsel i Frankrike i 1803.
Etter hvert som flere og flere franske tropper døde av gul feber fortsatte general Donatien de Rochambeau i et år en dømt krigsinnsats, med enda mer brutal råskap enn Leclerc. Denne barbariske krigen endte helt forutsigbart i en katastrofe. Lentz skriver om Rochambeau:
Tortur, trening av hunder spesialiserte på jakting av svarte, kollektive drukninger og summariske henrettelser markerte hans kommando, uten at det forbedret den militære situasjonen. Tvert imot hadde svarte generaler suksesser med konsekvenser som var desto mer katastrofale av at antallet europeiske tropper fortløpende falt. ... Fornyet krig med England [i 1803] satte en stopper for det forferdelige forehavendet på Saint-Domingue, «en stor feil fra min side», sa keiseren [Napoleon] seinere.
Etter Napoleons 1815-nederlag og de europeiske maktenes gjenoppretting av det franske monarkiet, skrev Juste Chanlatte, en haitisk journalist utdannet ved eliteskolen Louis-le-Grand videregåendeskole i Paris, en beretning om Saint-Domingue-krigen. I boka, utgitt i Paris i 1824, rapporterte Chanlatte at franske tropper brente svoveldioksid i lasterommene på fengselsskip. Han skrev at «ofre av begge kjønn, sammenklemte den ene over den andre, døde, kvalt av svoveldampene.»
Dauts påstand om at Den franske republikk opprettet «gasskamre for å drepe mine forfedre» er en referanse til denne rapporten, tatt opp senere av andre historikere fra det 19. århundre på Haiti. Den franske historikeren Pierre Branda har bestridt at en slik forgiftning fant sted, og hevdet at det ikke er noen dokumentert historikk for at franske tropper noen gang hadde ordre om å brenne svovel i fengselsskip.
Uansett hva som fant sted er det åpenbart at den franske krigen på Saint-Domingue var en blodig forbrytelse, og at om det var bruk av giftgass, var det på ingen måte av et omfang som det industrielle drapet av millioner i nazistenes gasskamre under andre verdenskrig. Ikke desto mindre hevdet Claude Ribbe, forfatteren av 2005-boka Daut promoterer på Twitter, rett ut at Napoleons politikk «på en åpenbar måte forevarslet utryddingspolitikken mot jøder og sigøynere under den andre verdenskrig».
Det å si at dette er ei historisk løgn er ikke å forsvare det franske borgerskapets utenrikspolitikk – så tilsmusset som den er av millioners blod, som seinere var konsekvensene av imperialiststyre og counterinsurgency-krig i Algerie, Indokina, Syria og Vest-Afrika. Napoleon førte blodige kriger, men han verken planla eller gjennomførte et genocid mot svarte mennesker, i Karibia eller andre steder. Bestrebelsene til Daut, Ribbes og andre for falskt å sidestille Frankrikes Første republikk med nazismen, og dermed å diskreditere sosial revolusjon, er basert på et fabrikkert historisk narrativ.
Var det franske folk medskyldig i restaureringen av slaveri?
Daut formulerer et annet angivelig knusende argument basert på Napoleons gjenoppretting av slaveri i de franske koloniene i 1802. Ifølge Daut støttet det franske folk overveldende slaveri: «Franske lovgivere og Den franske hæren, med bred støtte fra allmennheten, opprettholdt Napoleons handlinger, og demonstrerte den vedvarende manglende koherens i fransk republikanisme.» Hun konkluderer med at Frankrike burde vie seg til et århundre med introspeksjon for å gjøre bot:
Sannheten er at det å avsløre de brutalt umenneskelige konsekvensene av Frankrikes kamp for å bringe tilbake slaveri, avslører det ubehagelige faktum at rasisme og kolonialisme som eksisterer side om side med kunngjøringer om universelle menneskerettigheter ikke er avvik. Denne tilsynelatende motsetningen er faktisk grunnleggende for fransk republikanisme. Frankrike må sannsynligvis vie minst et århundre til å gruble over det.
Det har faktisk ikke gått 100 år, men 232 år siden Den franske revolusjonen, og arbeidere ikke bare i Frankrike, men internasjonalt, har hatt tid til å «gruble» – og også å slåss mot – kapitalistsystemets svik av løftene om Frihet, Likhet og Brorskap.
På 1800- og 1900-tallet kom opposisjonen mot påfølgende franske republikkers forbrytelser, medregnet koloniundertrykkingen, først og fremst fra en sosialistisk kritikk av kapitalismen. Arbeidere konkluderte med at disse forbrytelsene ikke ugyldiggjorde perspektivet om en genuin etablering av Frihet, Likhet og Brorskap via revolusjonær massehandling. Erfaringen av kapitaliststyre, og suksessive kapitalistiske franske republikkers blodige undertrykking av arbeideropprør i 1848 og med Paris-kommunen i 1871, viste at likhet var uforenlig med kapitalisteiendom.
Samtidig med den voksende populariteten til Karl Marx’ verk etter hans store forsvar for Pariskommunen, meldte arbeidere av alle nasjonaliteter i Frankrike og internasjonalt seg inn i sosialistiske massepartier, og etter Oktober-revolusjonen i Russland i 1917 inn i kommunistiske massepartier.
Dauts fordømmelser av Napoleon kommer fra et annet, diametralt motsatt klassestandpunkt. Hun taler for den hudfargefokuserte identitetspolitikken som har kommet til å dominere i middelklassens postmodernistiske akademia siden stalinismen fullførte sitt svik mot Oktober-revolusjonen, og i 1991 oppløste Sovjetunionen og restaurerte kapitalismen. Etter dette synet er menneskeheten så dypt infisert av rasisme at det gjøre kollektiv revolusjonær handling i beste fall umulig, og i verste fall farlig.
Hun skriver at «det å dedikere et helt år til Napoleons minne demonstrerer at det å undertrykke historien i Frankrikes favorittideologis navn, universalismen, allerede er en essensiell del av Republikken.»
Dauts egen forvirrede beretning, som beskylder det franske folket for slaveri, er imidlertid i seg selv basert på ignorering av historien. Hun fordømmer mangelen på revolusjonær opposisjon i Frankrike mot Napoleons gjenoppretting av slaveri i 1802. Hun er imidlertid taus om den blodige undertrykkingen av venstresiden etter Thermidor, det vil si Robespierres fall den 9. Thermidor (27. juli 1794 i standard kalenderen).
Skjebnen til dekretet av 4. februar 1794 om å avskaffe slaveri, er imidlertid uadskillelig fra forflytningen til høyre som etterfulgte Thermidor. Dekretet ble enstemming vedtatt i Konventet [den franske nasjonalforsamlingen fra 1792 til 1795], som gjenspeiler bredt folkelig hat for slaveri, og forble stort sett en død bokstav utenfor Saint-Domingue, hvor slavene allerede hadde tatt makten, og i Fransk Guyana og på Guadeloupe, hvor det ble inkonsekvent anvendt. Den britiske marinen hadde beslaglagt mange andre franske kolonier, og franske slaveholdere på Mascareignes i Det indiske hav jaget vekk offiserer som kom for å håndheve dekretet i 1796.
Faktisk ble det stemt over dekretet samtidig som konflikter vokste mellom de revolusjonære som hadde avskaffet monarkiet, ekspropriert føydal eiendom og beseiret Vendée-opprøret. En innbyrdeskamp om hvorvidt å opprettholde nødssituasjonstiltak – som maksimale grenser for høye inntekter og henrettelser under Terroren – rev fra hverandret Fjellet ledet av Maximilien Robespierre, De Opprørte [Enragés] ledet av Jacques-René Hébert, og De Overbærende [Indulgents] ledet av Georges Danton. I løpet av fem måneder, fra mars til juli 1794, gikk først Hébert, deretter Danton og til slutt Robespierre til giljotinen.
Etter at Robespierre ble henrettet, foran et publikum som ropte «F*** maksimum [inntektsgrensa]», arbeidet borgerskapet for å konsolidere sitt styre mot trusselen fra venstre. Jacobin-klubben, den ledende klubben i Den franske revolusjonen, der figurer som Robespierre, Danton og Hébert hadde talt, ble stengt. Hæren knuste to opprør i Paris mot sult og fattiglønn, den 1. april og den 20. mai 1795. Minst 2 000 mennesker, for det meste jakobinere, ble drept i en hvit terror utført av kontrarevolusjonære militser som Jesu Venner og Solens Venner.
Egalitære, venstreorienterte tendenser som oppsto i opposisjon til Thermidorian-regimet ble undertrykt. Disse inkluderte politiske forfedre for sosialistbevegelsen, som Konspirasjonen av Likeverdige ledet av Gracchus Babeuf – en skribent som hadde angrepet slaveri før revolusjonen – som fremmet kravet om å ha eiendom i felleseie. Babeuf ble arrestert i 1796 på anklager om å ha forberedt et opprør, og han ble henrettet i mai 1797.
Den hvite terrorens antiegalitære politiske atmosfære, som ledsaget konsolideringen av borgerlig eiendom i Frankrike, veide inn mot å håndheve dekretet om å avskaffe slaveri. Dette bekrefter imidlertid ikke Dauts beskyldning om at det franske folket støttet slaveri. Snarere understreker det Karl Marx’ poeng, to tredjedeler av et århundre senere, i Kapitalen: «Dersom penger, ifølge Augier ‘kommer til verden med en medfødt blodflekk på kinnet’, da kommer kapitalen dryppende fra topp til tå, fra alle porer, av blod og dritt.»
Faktisk er Dauts hudfargefokuserte fordømmelse av det franske folket, mens hun er taus om Thermidor, uadskillelig fra hennes opposisjon mot sosial revolusjon.
Napoleon var en borgerlig figur, han kom til makten i et kupp som kulmineringen av Thermidor, og han regjerte basert på et kompromiss mellom republikanske og monarkistiske krefter. Han er ikke en helt for marxistbevegelsen. Dauts hysteriske fordømmelse av ham som «Frankrikes største tyrann» overser imidlertid ett sentralt spørsmål.
Europas monarkiers rungende nederlag for det napoleonske Frankrike, før Napoleons ultimate 1815-nederlag ved Waterloo, spilte en kritisk rolle i å utbre avskaffelsen av føydal eiendom, fra Frankrike til store deler av Europa. I en 2009-artikkel «Napoleon og avskaffelsen av føydalisme» skriver professor Rafe Blaufarb:
Napoleon utvidet fransk lovgivning som demonterte føydale eiendomsrelasjoner til å gjelde i de annekterte territorier. Tilsvarende politikk ble forfulgt i satellittkongeriker som Napoli og Westfalen. Og selv etter at Napoleons imperium falt, gjorde de restaurerte monarkene ingen forsøk på å omgjøre disse endringene. I stedet bekreftet de transformasjonen Napoleon hadde gjennomført. ... Mens napoleonsk herredømme over europeiske land ble bittert bestridt og snart skulle viste seg å være forbigående, var hans program for føydal avskaffelse hverken bestridt eller forbigående. Det var faktisk noe av det mest langsiktig betydelige av arven etter Napoleon-episoden. Fra dette perspektivet kan Napoleon fremdeles ansees som den trofaste arvingen av 1789, som vektoren for spredningen til Europa av føydalismens avskaffelse.
For å være rett på sak, det er neppe overraskende at Daut er komplett likegyldig angående føydalismens avskaffelse i Europa. Hennes hudfargefokuserte politikk oppstår i den bredere konteksten av styringselitens kultivering av Black Lives Matter-bevegelsen. BLM er flust finansiert med titalls millioner dollar i kontanter fra stiftelsen Ford Foundation, en ledende konsernstiftelse med nær tilknytning til Wall Street, den har en stor tilstedeværelse i USAs akademia og medier, og er stadig mer aktiv i sosiale medier i Frankrike, der bevegelsen særlig bemerkelsesverdig intervener i masseprotesterer mot politibrutalitet etter drapet på George Floyd i Minneapolis i fjor.
Disse kreftene forfekter krav om hudfargebasert likeverd, der de søker større tilgang til innflytelse og privilegium for sjikt av den svarte middelklassen, innen akademia, selskapsstyrer og andre steder. De er overdådig finansiert for å splitte arbeiderklassen med hudfargebasert retorikk, og er fiendtlige overfor enhver revolusjonær omvelting av eksisterende eiendomsrelasjoner – på 1700-tallet som i dag.
Et siste poeng må påpekes om det hudfargefokuserte perspektivet Daut forfekter. Ved å skrive med åpenbar forakt og fiendtlighet om de revolusjonære kampene i Frankrike på 1700-tallet, hjelper Daut reaksjonære franske nasjonalister til falskt å utgi seg som forsvarere av Den franske revolusjonens oppnåelser. Macrons «antiseparatist»-lov, som ansporer til antimuslimsk rasisme samtidig som han hevder å forsvare sekularisme og «republikanske prinsipper», er bare ett eksempel.
Ytrehøyre-politikeren Philippe de Villiers skrev nylig en artikkel med tittelen «Et opprop for oppstand», der han angrep «rasekrig, kanselleringskultur, re-migrasjon ... for å unngå utslettelsen av Frankrike». De Villiers’ artikkel har utløst ei bølge av kupptrusler fra høyreekstreme krefter i det franske offiserkorpset publiserte i nyfascistmagasinet Valeurs actuelles. Ett brev fordømte «hudfargefokus, urfolknasjonalisme og de-koloniale teorier», og advarte om «rasekrig» der det ble erklært at den franske hæren kunne komme til å intervenere militært i Frankrike, og føre til «tusenvis av dødsfall».
Macrons og de Villiers’ argumenter er helt falske. De er skrekkslagne for voksende opposisjon blant arbeidere mot imperialistkrig, politibrutalitet og deres pandemipolitikk om å måtte «leve med viruset», og forsvarer ikke en revolusjonær arv. Deres oppildning av antimuslimsk sentiment er et umiskjennelig tegn på deres opposisjon mot de venstreorienterte tradisjonene som er 1789-revolusjonens store arv.
Den franske revolusjonen, som var del av et internasjonalt revolusjonært oppsving som inkluderte både den amerikanske og den haitiske revolusjon, var basert på et løfte om likeverdighet og opposisjon mot klasseprivilegier, som var internasjonalt av innhold. Ved å utrydde livegenskap og tvungent arbeid i Frankrike og store deler av Europa, avleverte revolusjonen et kraftig slag mot slaveri, og bidro til å utløse Den haitiske revolusjonen i 1791. Samme år ga den full juridisk likhet til Frankrikes religiøse minoriteter på den tiden – jøder, protestanter og muslimer – en politisk orientering som Napoleon aldri opphevet.
Med hennes falske, hudfargefokuserte fordømmelser av Frankrikes Første republikk som en genocidal stat, fornekter imidlertid Daut egalitarismen og internasjonalismen som oppsto fra 1789-revolusjonen, og arbeider dermed for å undergrave sosialistisk opposisjon mot trusler om ytrehøyre-styre og militærdiktatur. De historiske forfalskningene og overforenklingene som hudfargefokusert identitetspolitikk er basert på, og som splitter arbeiderklassen langs skillelinjer etter hudfarge og etnisitet, må besluttsomt avvises.