I helgen møttes Russlands president Vladimir Putin og Hviterusslands president Alexander Lukasjenko for samtaler i Sotsji, en by i Sør-Russland ved Svartehavet. Samtalene ble kunngjort etter at Hviterussland kapret et Ryanair-fly med opposisjonsjournalisten Roman Protasevitsj og hans kjæreste, som er russisk statsborger. Begge ble arrestert og siktet for straffbare forhold. Protasevitsj, som nå kan få opptil 15 år i fengsel, driver Telegram-kanalen NEXTA. Med dens mange millioner tilhengere har den vært den viktigste nyhetsplattformen for opposisjonsprotestene og streikene som skaket Lukasjenko-regjeringen i fjor høst.

Hendelsen framprovoserte et offentlig ramaskrik og umiddelbare sanksjoner fra EU, som forbød alle flyvninger til og fra Hviterussland. Mens mange artikler i vestlig presse antydet at Lukasjenko ikke kunne ha handlet uten direkte medvirkning, eller i det minste godkjenning fra Kreml er det fortsatt uklart om Moskva var involvert, eller engang var klar over hans planer. Kreml tok ikke en klar posisjon til saken før over 24 timer seinere. Putin snakket angivelig om Hviterussland med USAs president Joe Biden over telefon, og unnskyldte seg seinere overfor Lukasjenko om det. Forrige tirsdag kunngjorde USA og Russland datoen den 16. juni for et toppmøte [engelsk tekst] mellom Biden og Putin.

Mye av det eksakte innholdet i helgens samtaler mellom Putin og Lukasjenko har ikke blitt bekjentgjort. Til tross for en bisarr foto-op som viser Putin og Lukasjenko nyte samværet ved Svartehavet som om de var de beste av venner, var resultatet av samtalene langt fra klart og utvetydig. Putin avviste EUs reaksjon på kapringshendelsen som hyklersk, og henviste til 2013-kapringen [engelsk tekst] av flyet til den bolivianske presidenten Evo Morales som del av forfølgelsen av den amerikanske varsleren Edward Snowden, og fordømte sanksjonene av hviterussisk luftrom. Kreml har også sagt seg villig til å tillate hviterussiske fly å bruke russiske flyplasser og russisk luftrom for å omgå EU. Lukasjenko gikk tilsynelatende med på å dele noe intern informasjon med Kreml om Ryanair-hendelsen.

Det finansielle resultatet av samtalene, en kreditt på $ 500 millioner for Hviterussland fra Kreml, har blitt beskrevet av en russisk observatør som «ikke akkurat store prestasjonen». Det er den andre delen av et lån på $ 1,5 milliarder som Kreml lovet Minsk tilbake i september, da Lukasjenko-regimet ble rystet av massestreiker og protester. Hviterussland, som har en økonomi tett sammenvevd med Russlands, har et sårt behov for lån på mange milliarder dollar.

Russiske observatører antar at Kreml har utbetalt lånet bare veldig langsomt fordi de forventet at Lukasjenko ville ta skritt mot en konstitusjonell reform og en maktoverføring. Det er uklart når tredje del av lånet på 1,5 milliarder dollar skal utbetales. Til tross for Russlands støtte for Lukasjenko da han var konfrontert med massestreiker og imperialistmaktenes intervensjon, har spenningen mellom Moskva og Minsk lenge vært høy, og Kreml har presset [engelsk tekst] Lukasjenko til å tilrettelegge for å forlate embetet i år.

I forrige uke publiserte den russiske avisa Nezavisimaya Gazeta en analyse av den økonomiske konsekvensen av EUs sanksjoner mot den hviterussiske økonomien, som skal pålegges i juni. Sanksjonene, som er forventet å ramme betydelige deler av Hviterusslands oljeindustri og produksjonsvirksomheter, vil koste den russiske økonomien rundt $ 5 milliarder, som selv befinner seg i en prekær stilling. Avisa siterte en politisk analytiker som sa: «Selv om sanksjonene bare vil ramme halvparten av Hviterusslands eksport til Europa, vil det resultere i direkte tap på fra 3 til 4 milliarder dollar. Det å betjene eksisterende gjeld i utenlandsk valuta blir praktisk talt umulig.» Han antydet at Russland derfor ville presse Lukasjenko til å gi fra seg makten, siden «Russland ikke kan låne ut penger regelmessig til å betale lønninger til ansatte i inaktive selskaper på grunn av sanksjoner».

Krisen i Hviterussland utspiller seg samtidig med voksende internasjonal og innenlandsk ustabilitet. Imperialistmaktene, akkurat som Lukasjenko og Kreml, er framfor alt bekymret for arbeiderklassens intervensjon i masseprotestene i fjor høst. Streiker ved noen av de vesentlige statsvirksomhetene brakte nesten økonomien i knestående, og Lukasjenko-regimet ned med den. Selv om streikene har blitt undertrykt gjennom en kombinasjon av statlig undertrykking og opposisjonens politiske inngripen, er det fortsatt en høy sosial spenning. Inflasjonen i Hviterussland er på 8,5 prosent, og 61,8 prosent av befolkningen lever på mindre enn $ 700 i måneden [NOK 5 790]. Nesten 400 000 innbyggere lever på mindre enn $ 250 i måneden [NOK 2 068]. Bare 3,5 prosent av befolkningen har inntekter fra $ 1 200 til 1 500 i måneden [NOK 9 925 til 12 406], og kun ytterligere 3,2 prosent tjener mer enn $ 1 500.

Disse klassespenningene er hovedårsaken til Lukasjenko-regimets voldelige tilslag mot all opposisjon i landet. Umiddelbart forut for kapringen av flyet og arresteringen av Roman Protasevitsj fant det sted et tilslag mot vesentlige opposisjonskanaler.

Mens den vestlige pressen vedvarende promoterer figurer som Protasevitsj og Svetlana Tikhonovskaya, en annen ledende antiLukasjenko-figur, og hyler over deres forfølgelse, har det nesten ikke blitt rapportert at Lukasjenko-regjeringen i forrige uke endret landets arbeidslivskode. Arbeidsgivere har nå praktisk talt fri hånd til å kunne si opp arbeidere. Det å reise politiske slagord under streiker ble helt forbudt, og alle arbeidere som oppfordrer andre til å streike, kan sparkes med umiddelbar virkning. Arbeidere som tidligere har blitt arrestert, som hundrevis ble da de deltok i protester og streiker sist høst, kan få sparken bare på det grunnlaget. Regjeringen legger tydelig til rette for en enda blodigere undertrykking av ytterligere tegn på motstand fra arbeiderklassen.

Stilt overfor denne økende undertrykkingen kan ikke arbeidere ha noe tillit til imperialistmaktene eller EU. Deres kamp mot Lukasjenko-regjeringen må gå fram i fullstendig uavhengighet fra imperialismen og landets borgerlige opposisjon, og på et sosialistisk og internasjonalistisk grunnlag.

Den høyreorienterte karakteren til pro-EU-opposisjonen avsløres tydeligst av Protasevitsj’ egen politiske orientering. Mens arbeidere burde avvise Lukasjenkos forsøk på å bruke dette som en unnskyldning for hans angrep på demokratiske rettigheter og for kapringen av flyet, er det ingen tvil om at Protasevitsj har veldokumenterte, lengestående tilknytninger til det ukrainske ytre høyre, som spilte en sentral rolle i det EU- og USA-støttet kuppet i Kiev i 2014.

Andriy Biletskyj, grunnleggeren av den beryktede nynazistiske Azov-bataljonen, som har støttespillere i den amerikanske og ukrainske staten, har bekreftet at Protasevitsj var del av en «antiterror-aksjon» utført av Azov-bataljonen i Øst-Ukraina under borgerkrigen der, et kodenavn for tilslag mot opposisjonen mot regjeringen i Kiev. Protasevitsj ble angivelig også såret.

I et intervju sist september med den russiske bloggeren Yuri Dud, sa Protasevitsj at han reiste til Ukraina for å «dra og ta en titt» på Maidan, så vel som borgerkrigen i Øst-Ukraina, men insisterte at han bare jobbet som «journalist» og at han selv ikke deltok i kamphandlinger. På den tiden støttet Lukasjenko-regjeringen faktisk kuppet i Ukraina. Dens nære relasjoner til den ukrainske regjeringen surnet først til sist høst da Kiev forflyttet seg til å støtte opposisjonen mot Lukasjenko. Protasevitsj’ NEXTA-kanal drives fra Warszawa og får økonomisk støtte fra den polske ytrehøyreregjeringen til partiet Lov og Justis (PiS).

Disse båndene understreker den dystre karakteren av operasjonene til amerikansk og EUs imperialisme i Øst-Europa. Under andre verdenskrig ble titalls millioner mennesker, derav nesten hele den jødiske befolkningen i Hviterussland, Ukraina og Baltikum myrdet av nazistene og deres lokale fascistkollaboratører. Nå blir tilsvarende krefter promotert under det falske banneret av «menneskerettigheter» og «demokrati». Sist fredag bekjentgjorde EU en plan om å sende $ 3 milliarder til Hviterussland så snart en «fredelig maktovergang» er sikret. Opposisjonen beklager at den økonomiske og politiske bistanden fra imperialistmaktene hittil har vært utilstrekkelig, og planlegger å gjenoppta masseprotester.