Det medisinske tidsskriftet BMJ (tidligere British Medical Journal) beskyldte på tirsdag den britiske regjeringen for å ha sluppet løs «en malstrøm av unngåelig skade», med blant annet opptil 150 000 menneskers død, «som døde tidligere enn hva kunne ha vært tilfelle» som resultat av regjeringens katastrofale respons på Covid-19-pandemien.

Sjefredaktør Kamran Abbasi kom med denne fordømmende tiltalen i en kommentar til vitnesbyrdet avlevert i parlamentshøringen forrige uke av Dominic Cummings, tidligere rådgiver for statsminister Boris Johnson. Abbasi skriver at Cummings’ beretning fører til «den uunngåelige konklusjonen ... at den katastrofale måten regjeringen drives på er en viktig bidragsyter til overtallige dødsfall i Storbritannia, selv om Johnson opprettholder hans benektelser».

Cummings’ vitnesbyrd bekreftet at Johnson-regjeringen «sov i tjenesten», «stolte på feil pandemimodellering», «søkte et begrenset caucus av ekspertbetraktninger, og holdt dem konfidensielle», «prioriterte økonomien over helse», «mislyktes i å beskytte sårbare mennesker i omsorgsboliger, og løy om det», «ignorerte potensialet for luftbåren spredning», «forsinket massetesting», «lot internasjonale grenser være uten kontroll» og «førte tilsyn med en katastrofal og kostbar anskaffelsesstrategi for personlig verneutstyr».

Storbritannia «var dårlig forberedt og hadde ingen pandemiplan, og om den hadde en var det en villedende plan som forfulgte flokkimmunitet og aksepterte et stort antall dødsfall. Johnson ble slept inn i hver nedstengning, spesielt den første ved slutten av mars 2020, og han forsinket den helt sentrale i september ved å ignorere hans egne forskere og kolleger, og støttet håndplukkede tilhengere av flokkimmunitet.»

BMJ identifiserer en historikk av svimlende kriminalitet, som bekreftet av Cummings. Ifølge Cummings’ beretning vurderte Johnson og hans kollaboratører aktivt 500 000 menneskers død, og i ett scenario opptil 800 000, i jakta på flokkimmunitet gjennom infisering. Han bekreftet at statsministeren ropte ut at han heller ville «la kroppene hope seg opp i tusenvis» enn å iverksette en ny nedstengning ved slutten av oktober, nettopp fordi han «prioriterte økonomien framfor helse». Mens han fortsatte å avskrive Covid-19 som en «skremme-historie», foreslo Johnson til-og-med, som en annen Trump, at han skulle injiseres «med koronavirus live på fjernsyn, slik at alle innser at dette ikke er noe å være redd for».

Cummings’ vitnesbyrd tegnet et bilde av en i sannhet monstrøs styringsklasse – dum, ondskapsfull, grådig, fullstendig uberørt av hundretusener av menneskers død, og en som lever i en «surrealistisk isolering», for å bruke Abbasis formulering. Likevel er BMJ nesten aleine om engang å erkjenne betydningen av en slik ekstraordinær hendelse. Dette er det første stykke seriøs kommentering om Cummings’ opptreden under parlamentshøringen, bortsett fra World Socialist Web Site.

Det er også andre gang BMJ – et prestisjefylt medisinsk tidsskrift med mer enn 150 års status – publiserer et vesentlig angrep på regjeringen for dens pandemipolitikk. Tidsskriftets lederartikkel den 4. februar i år hevdet at «i det aller minste kan Covid-19 klassifiseres som ‘sosialt mord’».

Denne knusende dommen – som henviser til et konsept først utarbeidet og detaljert av Friedrich Engels – ble fullstendig ignorert av media, Labour Party og fagorganisasjonene. Og det er sannsynlig at den samme skjebnen vil ramme denne siste redaksjonelle lederartikkelen. Hvordan kunne det være annerledes? Alle disse organisasjonene gjorde, i samlet flokk, alt hva de kunne for å avstumpe innvirkningen av Cummings’ åpenbaringer.

Den nominelle venstresiden og de liberale formidlingskanalene, med Guardian fremst av dem, anvendte for deres del Cummings’ egne reaksjonære politiske orienteringer, og hans brudd med Johnson, som en unnskyldning for å avfeie hans uttalelser som ubetydelige og forbitrede raljeringer. Verken fagorganisasjene eller Labour Party kom med én eneste vesentlig uttalelse, slik at John Rentoul i Independent beskrev Labour-leder sir Keir Starmers opptreden mot Johnson som følgende: «Det var ikke helt som å bli hersjet og husert med av en død sau; mer som å bli stilt triks-spørsmål av en sau som bare knapt var i live.»

Ingen av dem kan erkjenne forbrytelsene Cummings innrømmet uten å tiltale seg selv. Som BMJ helt korrekt bemerker om det vesentlige i Cummings’ avsløringer: «Ikke noe av dette er nyheter, i det minste ikke for observatører som har fulgt tett med.»

Storbritannias morderiske program for flokkimmunitet var en konspirasjon, en sammensvergelse utført på lyse dagen. Den baserte seg mindre på hemmelighold enn på medvirkningen fra enhver angivelig opposisjonell eller uavhengig kraft i landet. Labour Party, først under Jeremy Corbyn og nå under sir Keir Starmer, har fungert som en de facto koalisjonspartner for De konservative under påskudd om å besørge bare «konstruktiv kritikk» i forfølgelse av den «nasjonale interessen». Fagorganisasjonene deltar i flere trepartsmøter med regjeringen og arbeidsgiverne enn det er dager i uka. De riksdekkende avisene av alle politiske avskygninger har for det meste lojalt vært papegøyer for regjeringspropagandaen, og holder all kritikk innenfor trygge grenser.

Disse organisasjonene har nå mer grunn enn noensinne til å begrave denne historien sammen med de døde. Nok en gang stiller de opp bak Johnsons siste bestrebelser for å få avsluttet de siste gjenværende restene av folkehelserestriksjoner, under oppløpet for ei tredje pandemibølge.

Ei uke etter at Cummings opptrådte for de felles helse- og vitenskapskomitéenes parlamentshøring, samtidig som infeksjonstilfeller av den svært smittsomme (indiske) Delta-varianten nå dobles hver uke, følte Johnson seg fri til å kunngjøre: «Jeg kan ikke se noe i dataene for øyeblikket som betyr at vi ikke kan fortsette med trinn 4 [opphevingen av alle restriksjoner den 21. juni].»

Labour Party og fagorganisasjonene har så grundig undertrykt opposisjonenen mot Johnson at den vesentligste ulempen statsministeren nå står overfor i håndhevingen av sin agenda, kommer fra Cummings’ forfølgelse av hans egne høyreorienterte, autoritære fantasier. Den tidligere rådgiveren fortalte parlamentsmedlemmer: «I en veldrevet enhet er det som ville ha funnet sted her egentlig det, etter min mening, at du ville hatt en slags diktator med ansvar for dette.» Denne diktatoren skulle hatt «så nært kongelig autoritet som staten legalt kan mobilisere, til å få ting gjort ... og skjøvet lovlighetens barrierer.»

BMJ konkluderer journalens lederartikkel med å stille spørsmålet: «Hvor mye av denne malstrømmen av skader var unngåelig med det rette lederskapet?» Der den raljerer mot de «uerfarne Brexit-lojalistene» brakt til prominens av Johnson og Cummings, oppfordrer lederen til at «offentlig ansvarlighet» etableres med en umiddelbar innkalling til en offentlig granskning, heller enn om ett år, som er i henhold til Johnsons tidsplan.

Men innenfor det eksisterende politiske oppsettet er det ikke noe som heter «rett lederskap», og ingen mulighet for en offentlig ansvarlighet. Hvert et element i det britiske politiske etablissementet, fra Remain og Leave-fraksjonene av Toryene til Labour Party og fagforeningsbyråkratiet, har alle hatt ei hånd med i denne forbrytelsen og tildekningen av den. En granskning organisert av Johnson og rettsvesenet, hver gang det gjennomføres, tilbyr intet virkemiddel for dette essensielt vesentlige problemet. Den britiske styringsklassen, veteraner fra Hillsborough, Hutton, Chilcot og Grenfell-granskningene, leder verden i anvendelsen av denne mekanismen for å beskytte de skyldige.

Det samme er tilfelle internasjonalt. Ikke én eneste regjering, noe som helst sted, har produsert ledere som sloss for en vitenskapelig, human, globalt koordinert respons på pandemien. Det motsatte er tilfelle: Den felles delte politiske orienteringen har vært en av nasjonalisme og sosialt mord, til forsvar for privat profitt og formuer, hvilket har ført til minst 3,6 millioner menneskers død offisielt, og mer realistisk et antall i området fra 7 til 10 millioner.

Så langt fra å endre kurs er regjeringer over hele verden fast bestemte på å avslutte inneslutningstiltak for pandemien, slik at utbyttingen av arbeiderklassen kan gjenopptas med full gass. Samtidig forsterkes løgna om pandemiens opprinnelse i et Wuhan-laboratorium, for å tildekke verdens styringselites ansvar for pandemienes utbredelse, samtidig som denne løgna baner vei for militær aggresjon mot Kina.

BMJs oppfordring om «det rette lederskapet» for å håndtere den pågående pandemien er i realiteten et revolusjonært spørsmål. Den universelt brutale og inkompetente responsen på pandemien gjenspeiler et verdenskapitalistisk system i en tilstand av framskredent forfall, som tjener interessene til et uendelig lite, superrikt oligarki, og som truer livsgrunnlag og liv for millioner. Det som fordres for endelig å få en slutt på lidelsene Covid-19 har forårsaket, er at arbeiderklassen sikrer sitt lederskap av samfunnet. Ved å ta makten vil arbeiderklassen skape forutsetningene for å kunne sikre at folkehelsen prioriteres framfor privat profitt, og få stilt Johnson og andre ansvarlige for kriminell politikk og business-virksomhet for retten.