Siden 23. mai-publiseringen i Wall Street Journal av en artikkel med tittelen «Intelligence on Sick Staff at Wuhan Lab Fuels Debate on Covid-19 Origin» [Etterretning om sykt personell ved Wuhan laboratorium underbygger debatt om Covid-19-opprinnelse], har alle av det amerikanske medieetablissementets og den politiske maskinas og etterretningsapparatenes kanaler forsøkt å rehabilitere påstanden om at Covid-19-pandemien kom fra et laboratorium i Wuhan i Kina, enda de selv forkynte den som falsk for bare seks måneder siden.
Det er ingen fatabasert, enn si vitenskapelig, basis for laboratoriumpåstandene. Det beste som hele det amerikanske etterretningssamfunnet har vært i stand til å produsere er en påstand om at flere ansatte ved Instituttet for virologi i Wuhan pådro seg en sykdom i november 2019, med symptomer som er «i samsvar med ... vanlige sesongmessige sykdommer».
Løgna forsøker også å trosse det massive bevismaterialet som ble presentert av Verdens helseorganisasjon i mars, som erklærte at en menneskeskapt opprinnelse for viruset er «ekstremt usannsynlig». Ved å promotere disse løgnene begår de som har utformet og nå deltar i denne propagandakampanjen, uten tvil et større bedrag enn Bush-administrasjonens grunnløse påstander om irakiske masseødeleggelsesvåpen for nesten to tiår siden.
Dette er ikke den første gangen den amerikanske regjeringen har løyet om en massiv trussel mot folkehelsen for å demonisere en geo-politisk rival og for å avlede internt sosialt masseraseri utad. For å forstå hvordan amerikansk imperialisme arbeider for å skape påskudd for krig, og forsøker å avlede vekk fra sin egen kriminelle aktivitet, er det lærerikt å minnes «gult regn»-saken på 1980-tallet.
«Gult regn»-kampanjen startet i 1981 med daværende utenriksminister Alexander Haig, som den 13. september holdt en tale for presseforbundet i Berlin, hvor han påsto at Sovjetunionen besørget mykotoksiner til Vietnam, Laos og Kambodsja for bruk mot pro-USA-opprørere, og han hevdet de også brukte de samme giftstoffene i Afghanistan. Haig påsto: «Vi har nå funnet fysiske bevis fra Sørøst-Asia som har blitt analysert og er funnet å inneholde unormalt høye nivåer av tre potente mykotoksiner – giftige stoffer som ikke er hjemmehørende i regionen, og som er svært giftige for mennesker og dyr.»
Som i dag ble det framsatt vidtrekkende uttalelser med bare minimalt av bevismateriale, som hadde voldsomme implikasjoner. Reagan-administrasjonen antydet direkte at Sovjetunionen ved å utvikle en ny dimensjon i kjemisk og biologisk krigføring gjennom bruk av mykotoksiner, brøt både Genève-protokollen fra 1925 og Konvensjonen om biologiske våpen og giftstoffer fra 1972. Førstnevnte forbød bruk av kjemiske og biologiske våpen i krig, etter anvendelsen av ulike kjemiske gassmidler i første verdenskrig, og den sistnevnte forbyr utvikling, produksjon, lagring og transport av biologiske og giftbaserte våpen.
Med andre ord, dersom slike påstander var sanne ville Sovjetunionen ha vært ansvarlig for krigsforbrytelser på tvers av Sørøst-Asia og Midtøsten. Slike handlinger kunne ha blitt brukt som et casus belli som hadde berettiget imperialistkrig mot Sovjetunionen.
Opprinnelsene til Haigs påstand dateres tilbake til slutten av Vietnamkrigen og amerikansk imperialismes politisk pinlige tilbaketrekning fra regionen. Da amerikanske styrker trakk seg ut opprettet Central Intelligence Agency (CIA) en hemmelig hær av Hmong-stammefolk i fjellene i Laos, ledet av den lokale sjefen general Vang Po. Mens Po til slutt ble tvunget til å flykte til USA forble hæren han ledet på vegne av CIA opprettholdt, og videreførte kampen mot de sovjetstøttede regjeringene i Laos og Vietnam. Flyktninger fra disse konfliktene beskrev for ulike offisielle embetsfunksjonærer hva som syntes å være «gulfargede» kjemiske våpen, sluppet fra lavtflyvende fly.
Både Carter- og Reagan-administrasjonene benyttet seg av disse rapportene for over de neste årene å produsere en hypotese om at Sovjetunionen hadde utviklet mykotoksiner for bruk i krigføring. Et dokument kalt Spesial National Intelligence Estimate (rapporter bestilt av Direktøren for nasjonal etterretning – DNI) som ble utgitt under Reagan, hevdet: «Den ene hypotesen, som passer best til alle bevisene, er at giftstoffene trichotecene var utviklet i Sovjetunionen, levert til Laos og Vietnam, enten direkte eller gjennom overføring av teknisk kunnskap, og gjort til våpen med sovjetisk assistanse i Laos, Vietnam og Kampuchea.»
Faktisk var det utviklet en annen hypotese som passet bevisene enda bedre. Med oppstart fire måneder etter Haigs første offentlige uttalelser, begynte britiske militærforskere ved British Chemical and Biological Defense Establishment å utføre deres egen uavhengige granskning av «gult regn»-prøvene. De fant at i stedet for giftbaserte kjemiske våpen besto prøvene i all hovedsak av pollen. Da offisielle amerikanske embetsfunksjonærer begynte å hevde at pollen ble brukt av Sovjetunionen som del av giftens leveringsmekanisme, så Matthew S. Meselson, en professor i biokjemi ved Harvard University, nærmere på opprinnelsen av pollenet og oppdaget at den mest sannsynlige kilden faktisk var bier.
For å undersøke nærmere samlet Meselson sammen botanikere og polleneksperter fra Harvard, Yale og Smithsonian Institute for å analysere selve pollenet, og den væsken det befant seg i. Ved hjelp av et elektronmikroskop for skanning fant Meselsons kollega Joan W. Nowicke at «det gule regnet» på forskjellige bladprøver hadde nesten identiske egenskaper, inkludert form, størrelse, farge, tekstur og polleninnhold, tilsvarende avføring etterlatt av sørøstasiatiske honningbier.
Oppdgelsen om «honningbie-avføring» ble ytterligere bekreftet da Meselson reiste til regionen og oppdaget at lokale bier faktisk deltar i kollektive «renselse-flyvninger» der de produserer dusjer av gule dråper – bie-avføring – som kan vare i flere minutter over et område på ca. 0,4 hektar, eller mer. Og fordi de flyr høyt nok og raskt nok, er biene vanskelige å se, og faktisk enda mer så når man faktisk ikke følger med på dem, eller forventer denne begivenheten.
Meselson avdekket videre at etterretningen som USA hadde innsamlet i beste fall var veldig mistenkelig, og at vitnesbyrd innhentet fra lokalbefolkningene var svært inkonsekvente i deres beretninger om «angrepene» og «symptomene» de pådro seg av dem. Videre var det ingen bevis for de nødvendige høye konsentrasjonene av giftstoffer for å forårsake tidligere rapporterte symptomer, og det ble heller ikke funnet noen fragmenter av mekanismer for spredning.
Akkurat som Biden-administrasjonen forskanset seg da WHO-funnene kom ut mot påstanden om et kunstig produsert koronavirus, forskanset Reagan-administrasjonen seg på sine påstander da Meselson publiserte hans funn og ga ut en uttalelse, som fastslo: «Vår konklusjon om at bruk av kjemiske våpen skal ha funnet sted i Sørøst-Asia, er basert på bevis samlet inn flere år før 1984.» Etterretningsrapporter erkjente også at samtidig som «bevis for den sovjetiske rollen ikke utgjør bevis i vitenskapelig forstand, finner etterretningsfellesskapet saken absolutt overbevisende». Man kan erstatte «Sovjetunionen» med «Kina», og da får man de argumentene som forfektes i dag.
Deter verdt å merke seg at Reagan-administrasjonen den gangen sto overfor sin egen folkehelsekrise blant egne Vietnam-veteraner, som var forårsaket av det amerikanske militærets bruk av Agent Orange. Ugressmidlet brukt for å fjærne løvverk i skogene hadde vært i bruk siden president John F. Kennedy godkjente anvendelsen i Laos og Vietnam i 1962, da anslagsvis 20 millioner liter ble sprøytet over landsbyene i et forsøk på å sulte ut befolkningen i disse landene, under «Operation Ranch Hand».
Bivirkningene for mennesker ble imidlertid først brakt inn for den amerikanske offentlighetens øyne etter at soldater som sprayet med dette farlige kjemikaliet kom hjem og begynte å vise psykiske helseproblemer, samt mange tilfeller av at deres koner opplevde spontanaborter eller fødte barn med fosterskader. Veteranene begynte å søke om funksjonshemmingskrav relatert til Agent Orange i 1977, og ble rutinemessig nektet fordi de ikke kunne «bevise» sammenhengen mellom produksjonen av våpenet, dets anvendelse i Vietnam og deres daværende tilstand flere år seinere. Slik hensynsløshet utløste et enormt raseri blant de tidligere soldatene, de fleste av dem vernepliktige innrullert i militæret.
Deres uro sammenfalt med den bredere utviklingen av klassekampen, inkludert ei bølge av arbeiderstreiker og protester, under innvirkningen av både rask prisvekst og en alvorlig lavkonjunktur i industrien framprovosert av Federal Reserve, som presset opp rentenivåene til mer enn 20 prosent. Haig holdt sin første «gult regn»-tale bare én måned etter Reagans massesparking av PATCO-flygeledere og bare ei uke etter massestevnet i Washington med nesten én million arbeidere samlet på Solidarity Day, amerikanske arbeideres største demonstrasjon noensinne. Amerikansk kapitalisme var i krise og grep til enhver anledning for å skjule, eller berettige sine enorme forbrytelser.
Én stor forskjell mellom propagandakampanjene om det gule regnet og Wuhan-laboratoriet er imidlertid rollen spilt av de amerikanske trykte og kringkastede mediene. På slutten av 1980-tallet, da «gult regn» ble ytterligere avslørt for å være ei direkte løgn, publiserte for eksempel New York Times flere artikler med overskrifter som «Fortsatt fanget i det gule regnet» og «Gult regn faller», og bemerket at hele affæren var en «fiasko» og at «Gult regn er biebæsj».
Nå, midt under en pandemi som har drept mer enn 610 000 menn, kvinner og barn bare i USA, som den amerikanske regjeringen bærer hovedansvar for, innordner Times, Post og alle de andre medieutløpene seg til ei enda mer utrolig løgn. Og dét sågar ei løgn de selv grundig avslørte i fjor!