Den 21. mai markerte 50-årsjubileet for utgivelsen av den amerikanske sangeren Marvin Gayes milepælalbum What’s Going On. Det er blant de mest tankevekkende og sosialt bevisste populærmusikk-albumene fra det 20. århundre. Marvin Gaye (født Marvin Pentz Gay Jr.) var en talentfull, karismatisk og suksessrik soulsanger og songwriter fra 1960- og 1970-tallet. Gaye var kjent for hans glatte, men samtidig vibrerende flersjiktvokal, og var for mange av hans fans kjent som Motowns «Prince of Soul».

Marvin Gaye ble født i 1939 i Washington D.C. Hans far var en predikant og strengt religiøs, og hans mor arbeidet som hushjelp. Han begynte tidlig i barndommen å synge i hans fars kirke. Etter videregåendeskole og en kort periode i militæret, ble han med i ei doo-wop-gruppe kalt Harvey and the New Moonglows. Under ledelse av gruppelederen Harvey Fuqua begynte Marvin å komponere og synge sin egen musikk. Da doo-wop på slutten av 1950-tallet begynte å bli forbigått av soul, rhythm and blues og rock ‘n’ roll, tok Fuqua den 20 år gamle Marvin med til Detroit, hvor Berry Gordy Jr. var i ferd med å etablere Motown Records.

Motown var der Gaye virkelig utviklet seg som en allsidig sanger, songwriter, utøver og musikkprodusent. Før What’s Going On var han kjent for sine kjærlighetssanger og duetter. Hans første Motown-hit, «Stubborn Kind of Fellow» (1961), var en stor suksess og ble fulgt opp av mange andre, deriblant «Hitchhike», «Can I Get a Witness» og «How Sweet it is (To be Loved By You)». Senere gikk han sammen med Kim Weston, Diana Ross og Tammi Terrell for innspilling av duetter. Det mest kjente av disse samarbeidsprosjektene var det med Terrell, der de produserte klassikere som «Ain't No Mountain High Enough», «Your Precious Love» og «Ain't Nothing Like the Real Thing».

Gayes kunstneriske utvikling og hans transformasjon fra en sanger av kjærlighetssanger til en av de aller viktigste artistene til å bringe politisk bevisste tekster til soulmusikken, var nært knyttet til denne tidsperiodens betingelser av sosialt og politisk opprør i USA og internasjonalt. USA sto overfor massemotstand mot Vietnam-krigen, høye nivåer av sosial ulikhet og arbeidsledighet, og voldsom politibrutalitet i storbyene. Det var utbrudd i afrikansk-amerikanske gettoer fra 1964 til 1968, eksempelvis Watts-opprøret i Los Angeles i 1965. Suksessene til massebevegelsen for borgerrettigheter ble umiddelbart etterfulgt av en krise av «stigende forventninger», med sydende raseri over fortsatt fattigdom og ulikhet. Den politiske krisen fant også uttrykk i attentatene på John F. og Robert F. Kennedy, og mordene av Martin Luther King Jr. og Malcolm X.

Gaye sto også overfor turbulens og tragedier i sitt personlige liv. Hans bror Frankie (Frank Gaye) sloss tre år i Vietnam-krigen, og hans fetter ble drept i krigen. Marvin konfronterte også narkotikaavhengighet, og hans samarbeidspartner Tammi Terrell begynte å oppleve helseproblemene som skulle føre til hennes tragiske død i mars 1970 som 24-åring, av en hjernesvulst.

Det var i denne atmosfæren Gaye begynte å føle at Motowns populærmusikkformler mistet kontakten med de endrende stemningene og hans egne sterke synspunkter. Motowns musikk slo absolutt an en kraftig akkord tidlig på 1960-tallet, der den formidlet de ungdommelige og livlige uttrykk til sangere og musikere i industrisentre som Detroit, med klassiske sanger som «Dancing in the Streets», «Heatwave», «Someday We’ll Be Together», og mange andre. I siste instans følte imidlertid noen av de mer ambisiøse kunstnerne seg begrenset av Berry Gordys forutsigbare og business-sentrerte tilnærming.

Sosiale betingelser bygget også opp under Gayes misnøye med retningen for hans egen musikk. Som han en gang sa til en intervjuer etter at What’s Going On var ferdig produsert: «Jeg kan huske jeg hørte på en av mine melodier som ble spilt på radioen, da annonsøren avbrøt sangen med nyheter om Watts-opprøret. Magen min snørte seg sammen og hjertet begynte å banke helt vilt. Jeg fikk lyst til å kaste radioen og brenne alle sangene jeg hadde sunget, og komme meg ut der sammen med resten av brødrene. Jeg visste at de tok galt fatt i det; jeg visste at de ikke tenkte seg om, men jeg forstod raseriet som hadde bygget seg opp over år, og jeg følte at jeg eksploderte. Hvorfor hadde ikke musikken vår noe med dette å gjøre? Skulle ikke musikk uttrykke følelser? Jeg tenkte for meg selv: ‘Når verden eksploderer rundt meg, hvordan kan jeg fortsette å synge kjærlighetssanger?’»

Denne opprørsstemningen inspirerte albumet. Gayes behov for å uttrykke disse brennende sosialpolitiske bekymringene i musikken førte ham inn i en direkte konflikt med Gordy, med hans standhaftige tro på «svart kapitalisme». Broren Frankie Gaye beskriver dette i en memoar dedikert til Marvins liv. «Berry hater musikken min, han vil ikke spille den inn, fordi han ikke tror den vil selge,» sa Gaye den gangen. «Han kan ha rett i det, men det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg vil bare bli hørt, og det er alt som betyr noe.»

Sammenstøtet mellom Gordy og Gaye over albumets retning er godt dokumentert. Gordy selv sa langt seinere i livet: «Jeg trodde ikke det (albumet) skulle fungere.» Gordy rådet Gaye til ikke å gi ut What’s Going On, fordi albumet var «for politisk». Han gikk så langt som til å blokkere utgivelsen av den første singelen fra albumet, tittelsangen «What's Going On». Gaye nektet å produsere ytterligere musikk for Motown-etiketten før sangen ble utgitt. Det var først etter at Gordy så de tidlige salgspotensialene at Gaye fikk lov til å fullføre albumet. Da singelen ble utgitt nådde tittelsporet opp til #2 på Billboard Hot 100, og solgte mer enn 2 millioner eksemplarer, og ble en av Motowns mest vellykkede sanger.

Sangen og instrumenteringen på albumet er ekstraordinær. Marvin Gayes vokal og pianospill er veldig glatt, med lyden resonansfull med vokalen i mange sjikt. Marvin og albumets lydingeniører snublet ved et uhell over hvordan å lage «overdub» av vokalen hans, og de likte «feiltaket». Denne musikkproduksjonsprosessen tilfører albumet i seg selv en distinkt kvalitet, der den i hovedsak føyer sammen to versjoner av Gayes sangstemme på forskjellige deler av sangene på samme tid. Det meste av instrumenteringen ble utført av Funk Brothers [engelsk tekst], navnet gitt samlingen av Detroit-baserte session-musikere bak mange av Motowns hits. Disse talentfulle musikerne besørger livlige og friske toner som kombinerer elementer fra jazz, blues, latinsk perkusjon, gospel og til-og-med opera-musikalsk stil.

Før innspillingen av What’s Going On begynte Gaye å gå regelmessig på forestillingene til Detroit Symphony Orchestra, som en kilde til musikalsk inspirasjon for albumet. Mange sanger har et kor-basert bakteppe og en nesten opera-aktig kvalitet. Mye av albumets tempo flyter også fra spor til spor, som om det er én lang sang, med bare ett eller to avbrudd underveis. Kombinasjonen av disse stilene, musikkproduksjonsteknikkene og det ambisiøse tempoet besørget et effektivt og inspirerende bakteppe for de sosialt bevisste sangtekstene.

Albumets tittelspor var opprinnelig en melodi uten tittel skrevet av Al Cleveland og Ronaldo Benson fra Four Tops. Benson spilte en viktig rolle i Marvin Gayes kreative prosess, og oppmuntret ham til å uttrykke politiske anliggender gjennom sangtekstene. Gayes tekster traff en minneverdig resonans. For eksempel i «What’s Going On»:

«Father father, we don’t need to escalate
You see, war is not the answer, For only love can conquer hate,
You know we’ve got to find a way, To bring some lovin’ here today,
Picket lines and picket signs, Don’t punish me with brutality,
C’mon, Talk to me, so you can see, Oh, what’s going on.»

Tekstene var klart rettet mot den forhatte Vietnam-krigen, så vel som mot politibrutalitet. Musikalsk starter tittelsporet med at hans venner snakker om en fest, etterfulgt av et interessant intro-riff på saksofon, som blåser lytteren inn i den glatte flersjiktede harmonien til Marvin Gayes vokalbidrag. Rytmeseksjonen høres veldig frisk ut, og den forbedrede basslinja fra James Jamerson driver virkelig vokalen framover.

Albumets neste spor er den tankevekkende sangen «What’s Happening Brother», med tekstlinjer som:

«War is hell, when will it end? When will people start gettin’ together again?
Are things really gettin’ better, like the newspaper said?
What else is new my friend, besides what I read?
Can’t find no work, can’t find no job, my friend,
Money is tighter than it’s ever been,
Say man, I just don’t understand what’s going on across this land,
Ah, what’s happening brother?»

Gaye refererer til desperasjonen de som kom tilbake fra krigen sto overfor, og som hadde vanskeligheter med å finne arbeid og finne deres plass i samfunnet, til tross for det avisene og nyhetsmediene sa.

Dette albumet snakket også om betingelsene i storbyene, i tillegg til å gi uttrykk for motstand mot krigen. Gayes sang «Inner City Blues (Make Me Wanna Holler)» omhandler de harde realitetene for arbeiderklassen i de indre-storbygettoene:

«Hang ups, let downs Bad breaks, setbacks
Natural fact is I can’t pay my taxes
Oh, make me wanna holler and throw up both my hands
Yeah, it makes me wanna holler and throw up both my hands
Crime is increasing Trigger happy policing
Panic is spreading God knows where we’re heading.»

Et annet spor på albumet er sangen «Flyin’ High (In the Friendly Sky)», som illustrerer den selvdestruktive rollen narkotikamisbruk har, med tekststrofer som:

«Flying high without ever leavin’ the ground,
Rest of the folks are tired and weary Oh Lord and have laid their bodies down.
I go to the place where danger awaits me and it’s bound to forsake me.
So stupid minded. I can’t help it Oh ya, so stupid minded.
But I go crazy when I can’t find it.»

Marvin går også dypere inn i livets realiteter i sangen «Save the Children»:

«It fills me with sorrow (it fills me with sorrow) Little children today (children today) Are really going to suffer tomorrow (really suffer tomorrow).»

Et annen spor, «Mercy Mercy Me (The Ecology)», bekymrer seg for den truende økologiske katastrofen som planeten står overfor:

«Woah, ah, mercy, mercy me
Ah, things ain’t what they used to be (ain’t what they used to be)
Where did all the blue skies go?
Poison is the wind that blows from the north and south and east
Woah mercy, mercy me, yeah
Ah, things ain’t what they used to be (ain’t what they used to be)
Oil wasted on the ocean and upon our seas
Fish full of mercury.»

What’s Going On inspirerte utallige artister, deriblant mange på samme plateselskapet Motown, etter at ablumet ble utgitt og fikk bred kritisk hyllest. Blant de som ble påvirket var Stevie Wonder, som senere, på begynnelsen av 1970-tallet, spilte inn sanger som var svært kritiske til president Richard Nixon, og Curtis Mayfield, som også var en åpenhjertig motstander av krig og rasisme. Selv om innholdet i dette arbeidet generelt ikke gikk utover en pasifistisk og liberal motstand mot status quo, reflekterte det den venstreforflytningen som fant sted blandt masser av arbeidere og ungdommer. Albumet fortsetter å finne refleksjon i populærkulturen, i mange forskjellige former. For eksempel fungerte store deler av albumet som lydspor for Spike Lees nylige film om Vietnamkrigen, Da 5 Bloods [engelsk tekst].

Etter utgivelsen av albumet var Gaye selv sterkt plaget av sitt narkotikamisbruk og hans psykiske lidelser, og falt inn i en dyp depresjon som vedvarte i flere år. Han fikk tilbake noe suksess med andre album som Midnight Love (1981), med den populære sangen «Sexual Healing». Til tross for denne korte gjenoppblomstringen døde Marvin Gaye tragisk i en alder av 44 år, myrdet av sin far Marvin Gay Sr., i hans egen hjem i Los Angeles, etter en voldelig krangel.

Det trenger knapt tilføyes at disse sangene er mer relevante i dag enn noen gang. Den ødeleggende opioid-epidemien, spesielt i rustbeltebyene i Midtvesten og mange andre steder, har etterfulgt tiår med de-industrialisering. Barn blir sendt tilbake til klasserommen midt under Covid-19-pandemien. Fattigdom og arbeidsledighet har gått til værs, midt i den økonomiske krisen utløst av pandemien, og politibrutalitet og vold rammer arbeidere og ungdommer av alle hudfarger, som det fremgår av forholdene ett år etter det forferdelige drapet av George Floyd i Minneapolis. Den voksende faren for verdenskrig, så vel som de ødeleggende effektene av klimaendringer er store trusler mot den menneskelige sivilisasjon.

Vesentlige mediekritikere har portrettert What’s Going On som kun et protestutrop mot rasisme. Mens Gayes sanger uten tvil fanger opplevelsen til afrikaner-amerikanere tidlig på 1970-tallet, var albumets temaer, musikalitet og protest av en langt mer universell karakter enn sentimentene til dagens identitetsbesatte øvre middelklassekommentatorer. Gayes sanger var den ærlige og bevegende responsen på en bred sosial og politisk krise. Hans ekte varme og bekymring for massene av mennesker berørt av denne krisen, som bare har blitt dypere de siste 50 årene, og som berører arbeidere av alle hudfarger og etnisiteter, er del av musikkens fortsatte appell.

What’s Going On står seg godt fortsatt i dag, og bør fortsette å inspirere unge og gamle lyttere.