Peru har gått inn i den fjerde dagen siden søndagens andrerunde av presidentvalget, fortsatt uten kunngjøring av en offisiell vinner, med en syltynn margin mellom de to kandidatene Pedro Castillo, en tidligere lærerstreikeleder, og Keiko Fujimori, datter av en tidligere diktator og som er leder av den peruanske høyresiden.

Per onsdag ledet Castillo over Fujimori med en margin på 50,2 prosent mot 49,8 prosent, med 98,5 prosent av stemmesedlene opptelte, eller bare 67 250 stemmer av de 17 420 330 til da opptelt.

Fortsatt utestående for opptelling er stemmesedler fra anslagsvis 1 300 stemmelokaler hvor det et eller flere stemmeresultater som er utfordret for uregelmessigheter. Det er bredt spådd at den offisielle erklæringen om valgresultatet ikke kommer før slutten av uka, om ikke seinere.

Mens selskapsmediene praktisk talt hadde salvet Fujimori som vinner basert på de første stemmeresultatene innmeldt fra hovedstaden Lima, etablerte Castillo sin smale ledelse etter hvert som stemmeresultatene kom inn fra de mer fattige områdene av det indre av landet. Fra balkongen i sitt hovedkvarter i Lima erklærte han seg tirsdag kveld som valgvinner, der han tok av seg den ikoniske stråhatten, slo ut med armene og erklærte: «Folket har talt.» Han hevdet også at noen latinamerikanske regjeringer allerede hadde anerkjent hans seier, men nevnte ikke noe land.

Fujimori og hennes parti Fuerza Popular [Folkelig Kraft], har kommet med ubegrunnede påstander om svindel fra Castillos støttespillere i partiet Peru Libre [Fritt Peru]. Luis Galarreta, hennes visepresidentkandidat, la til grunn for disse påstandene den slags retorikk som har dominert Fuerza Populars valgkampanje, der han erklærte at «kommunismen vet å begå svindel», som i alle land «der den kommer til makten».

Et team av advokater fra Limas mest prominente foretak av forretningslivjurister har blitt samlet med det oppdrag å få nullet resultatene fra pro-Castillo-distriktene i det indre av landet, basert på ubegrunnede påstander om utilbørlig samarbeid mellom ansvarlige valgfunksjonærer og Castillos parti Peru Libre.

Denne sistehåndsoperasjonen etterfølger en vedvarende propaganda- og skremselskampanje fra store arbeidsgivere og selskapsmediene mot Castillo. Arbeidsgivere utsatte arbeidere for obligatoriske møter der de ble bedt om å stemme på Fujimori, og ble fortalt at de ville miste jobben dersom Castillo vant. Medienes propagandisering var så åpenbar at et dusin journalister trakk seg fra to av de store kringkastede nyhetsprogrammene, og sa at de hadde fått ordre om å vinkle all dekning til fordel for Fujimori.

Samtidig kalte Fujimori-tilhengere til en marsj for sent onsdag ettermiddag til hovedkvarteret for de peruanske væpnede styrkers felleskommando i det sørlige Lima-området Santa Beatriz, med den tilsynelatende hensikt å appellere til militæret om å gripe inn mot en Castillo-seier.

Tidligere på dagen meldte Forsvarsdepartementet en uttalelse der det ble erklært at militæret er «underordnet den konstitusjonelle makten» og at «ethvert krav om at det ikke skal overholde dette mandatet er upassende for et demokrati». Uttalelsen etterfulgte den utbredte delingen på sosialmedier av det som ble presentert som en uttalelse fra den peruanske overkommandoen der den lovet at militæret ville gripe inn for å redde landet fra Castillo og «kommunisme». Militæret sa dokumentet var falskt.

Det har vært åpent snakk om et kupp i media. Den høyreorienterte forfatteren og prominente Fujimori-supporteren Mario Vargas Llosa skrev en kronikk for den spanske avisa El Pais da Castillo var den ledende kandidaten etter den første valgrunden, der han erklærte at dersom han skulle vinne andrerunden ville det «sannsynligvis ganske umiddelbart bety et militærkupp i Peru».

Den ledende peruanske kommentatoren Juan Carlos Tafur sa for sin del, samtidig som han advarte mot sivile og militære «hotheads» som prøvde å få omgjort valget, at det kunne bli nødvendig med et «restaureringskupp» dersom Castillo skulle komme til å treffe radikale tiltak.

Mest åpenbart kom det fra det høyreorienterte dagsavisa Perú21, som på terskelen til andrerunden førte med overskriften «De politiske risikoene ved kommunismen som i dag promoteres uansvarlig». Artikkelen inneholdt et stort fotografi av den chilenske diktatoren general Augusto Pinochet skulder ved skulder med president Salvador Allende, som ble styrtet i 1973-kuppet ledet av generalen, som innledet 17 år med diktatur og blodig undertrykking. Artikkelen uttalte at Allende hadde «framprovosert» kuppet ved å forsøke å «endre det økonomiske systemet som da rådet i Chile», og artikkelen advarte for at Castillo ville gjøre det samme i Peru.

Mens høyrefløyen har blitt stadig mer krigersk i sine trusler har Castillo og hans støttespillere jobbet for å roe «markedene» ved å avvise eventuelle radikale tiltak. Mandag, etter et dramatisk fall i verdien av den peruansk valutaen sol og et nedsalg på finansmarkedene, meldte Castillo en uttalelse som forsikret at han som president ville «respektere sentralbankens autonomi» og garantere nedbetalinger på Perus knusende utenlandsgjeld, som nå tilsvarer omtrent 40 prosent av landets bruttonasjonalprodukt.

Han gikk videre til å erklære: «Vi gjentar at vi aldri vurderte i vår økonomiske plan noen nasjonaliseringer, eksproprieringer, inndragning av oppsparte midler, valutakontroll, prisregulering eller importforbud.» I stedet oppfordrer han nå bare til forbedret skatteinnkreving på selskaper og søker en bedre avtale om royalties fra de transnasjonale gruveselskapene. Hva angår en agrareform har hans kampanje også frasagt seg all ekspropriering eller omfordeling av grunn.

Uttalelsen så ut til å ha hatt den ønskede effekten, med peruanske obligasjoner som fikk tilbake halvparten av verdien de tapte, og på tirsdag steg aksjemarkedet.

Valgene har besørget en forvrengt refleksjon av det enorme sosiale skillet som eksisterer i Peru. Mens velstående Lima-nabolag som Miraflores og San Isidro stemte fra 80 til 90 prosent for Fujimori, stemte fattige regioner i landets indre som Ayacucho, Cusco og Huancavelica med tilsvarende marginer for Castillo.

Peruanere har lidd den høyeste dødsraten av Covid-19 per capita i hele Latin-Amerika, og helsevesenet er i en tilstand av sammenbrudd. Landets økonomi trakk seg i fjor sammen med mer enn 11 prosent, og utraderte millioner av jobber og presset det som anslås å være mer enn 3 millioner mennesker ut i voldsom fattigdom og sult. Samtidig har den kriminelle politikken til myndighetene og arbeidsgiverne utløst streiker fra gruvearbeidere, helsetjenestearbeidere, offentlig ansatte og andre sektorer av arbeiderklassen.

Frykten blant de mest bevisste sjiktene av det peruanske borgerskapet og de transnasjonale gruveselskapene, finansvesenet og andre sektorer som er investert i Peru, er ikke Castillo som sådan, men heller den radikaliseringen og økende militansen blant de som har stemt på ham. Deres bekymring er at et Castillo-presidentskap med slagordet «Ikke flere fattige i et rikt land» kan vekke forventninger om endringer som ikke vil bli realisert, og med det føre til en sosial eksplosjon.

Borgerskapet har allerede gjennomgått opplevelsen av Ollanta Humala, den tidligere hæroffiseren som startet sin presidentkampanje i 2006 som en «21. århundre-sosialist», bare for å pakke sitt kabinett med pålitelige representanter for kapitalistinteresser og gjennomføre undertrykking av arbeidernes kamper.

Kurt Burneo, en tidligere visefinansminister som nå er en direktør for Den interamerikanske utviklingsbanken i Washington og som vurderes som en sannsynlig økonomisk rådgiver for Castillo, sa til dagsavisa La Republica: «Når du ser på peruansk historie er det ikke uvanlig for politikere å føre valgkampanje fra venstre for så å regjere fra høyre.»

Slike edruelige vurderinger fra representanter for borgerskapet, født av erfaringen av den såkalte Rosabølga i Latin-Amerika, mangler fullstendig blant sjikt fra pseudo-venstre, både i regionen, i Nord-Amerika og Europa, som har hyllet utsiktene av en «sosialistisk» president i Peru.

Blant de mest grove eksemplene på denne tendensen er De demokratiske sosialister i Amerika (DSA), som sendte en delegasjon til Peru for å observere valget. Den meldte en uttalelse som erklærte at «dette valget lyser opp veien for andre latinamerikanske bevegelser som søker revolusjonær sosial endring», og at DSA selv ønsket å etterligne Castillos eksempel.

Denne promoteringen av illusjoner om at veien videre for den latinamerikanske arbeiderklassen og de undertrykte massene ligger i en slags gjenoppliving av Rosabølga under ledelse av borgerlige partier som Peru Libre, kan bare bidra til å bane vei for nye nederlag. Det er helt i tråd med det amerikanske utenriksdepartementets interesser om å få kanalisert den latinamerikanske arbeiderklassens oppsving inn bak trygge borgerlige «venstre»-regjeringer, som bare kan tjene som forværelser for ei ny bølge av militærdiktaturer.

Kampen til forsvar for levestandarder og grunnleggende demokratiske rettigheter kan bare føres fram på grunnlag av arbeiderklassens politiske uavhengighet fra alle borgerlige partier, så vel som fra deres tilknyttede korporatistiske fagforeninger. Et nytt revolusjonært lederskap må bygges, som seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i Peru og over hele regionen.