Guvernører i 25 amerikanske delstater har allerede eliminert, eller vil snart begynne å eliminere pandemirelaterte føderale tilleggsytelser for arbeidsledige, som med det vil frata anslagsvis fire millioner ledigstilte arbeidere $ 22 milliarder [NOK 183 milliarder] i tilleggsassistanse, ifølge stiftelsen Century Foundation.
Avskaffelsen av det føderale tilleggsbidraget på $ 300 dollar i uka [NOK 2 497] begynte sist lørdag i delstatene Mississippi, Missouri, Iowa og Alaska. De andre 21 delstatene er satt til fjerne bistanden innen 10. juli. 21 av de 25 delstatene, deriblant Maryland, Texas og Tennessee, skal avslutte alle pandemirelatert programmer, eksempelvis Pandemic Unemployment Assistance (for «gig-arbeidere») og Pandemic Emergency Unemployment Compensation.
Delstatene som går til disse drastiske tiltakene regjeres av Republikaner-guvernører. Politikken er det imidlertid to-parti-enighet om. I forrige måned signaliserte president Joe Biden sin støtte til avsluttingen av rettighetene ved å tillate gjenopptakelsen av forlangender relatert til jobbsøknader. Han uttalte også sin støtte til å la de føderale bidragsrettighetene utløpe for hele landet den 6. september, om mindre enn tre måneder.
Dette ble fulgt opp av en uttalelse fra Det hvite hus’ pressesekretær Jen Psaki den 4. juni, der hun uttalte at Republikaner-guvernører «har all rett» til «ikke å akseptere» den føderale tilleggsytelsen, og la til: «Det er OK.»
I kapitalistpressen har trekket med å eliminere arbeidsledighetsstøtte til millioner av arbeidere og deres familier blitt beskrevet som et «eksperiment». NBC News erklærte den 11. juni: «Det er begynnelsen på et dristig, massivt, sosialt og økonomisk eksperiment, for å se om det å slå av de føderale tilleggsytelsene tidlig for halvparten av landet, vil kunne nøde folk i disse delstatene til å gå tilbake til arbeid.»
Dette «dristige eksperimentet» vil i praksis bety å kaste millioner av mennesker ut i fattigdom og nød, samtidig som det letter den videre spredningen av koronaviruspandemien.
Ta for eksempel Mississippi, hvor mindre enn 29 prosent av befolkningen har blitt fullvaksinert, og hvor rundt regnet 70 000 ledigstilte arbeidere ble avskåret fra dagpengeutbetalinger sist lørdag. Ifølge forrige måneds rundspørring utført av US Census Bureau svarte nesten 15 prosent av de voksne i Mississippi «noen ganger eller ofte» på spørsmålet om de i løpet av de sju siste dagene hadde manglet tilstrekkelig med mat å sette på bordet. I tillegg sa nesten 37 prosent av de voksne at det å få betalt for vanlige husholdningsutgifter den siste uka hadde vært «i en viss grad, eller veldig vanskelig».
Betingelsene i Mississippi gjentas over hele landet. Sløyingen av føderale tilleggsrettigheter vil være katastrofale for ledigstilte arbeidere og deres familier, der mange av dem ikke finner arbeid av helsemessige årsaker, av mangel på barnepass, eller fordi lønningene ikke er til å kunne leve av.
Det er to, gjensidig korrelerte, motiveringer som driver avskjæringen av ledighetsrettighetene.
For det første, det er styringsklassens imperativ om å få arbeidere tilbake i arbeid, selv om pandemien fortsetter å kreve hundrevis av liv hver dag, og farlige nye avgreininger som Delta-varianten raskt sprer seg. Styringsklassen, med Biden-administrasjonen i front, har kunngjort pandemien for å være «over».
Supplerende føderale ledighetsrettigheter på $ 600 i uka [NOK 4 995] ble inkludert i CARES-loven, som ble vedtatt i slutten av mars 2020. Den midlertidige ytelsen som ble gitt til de som ble filleristet av pandemiens økonomiske innvirkninger, var ment som et brobyggingstiltak [‘stopgap’], og et dekke for lovens hovedformål: Multibillioner-redningen av Wall Street.
Så snart den massive utdelingen til de rike var undertegnet til lov begynte kravene å reises om at arbeiderne måtte komme seg tilbake i arbeid, kombinert med to-parti-enighet om fordømmelser av det føderale tilskuddet på $ 600 dollar i uka for å ha skapt «dis-incentiv» til å arbeide. Programmet ble tillatt å utløpe i juli 2020, og ble senere erstattet under Trump av et midlertidig program som utbetalte halvparten, $ 300 i uka [NOK 2 500]. Tillegget på $ 300 i uka ble igjen forlenget i mars i år, under Biden, og besørget rettigheten til-og-med september.
Den enstemmige overenskomsten innen styringsklassen om at alle rettigheter må komme til en slutt sammenfaller med Biden-administrasjonens kampanje for å fjerne alle gjenværende restriksjoner på spredningen av viruset.
Den føderal folkehelseetaten CDCs beslutning i forrige måned om å eliminere påbudene om bruk av munnbind, og om redusering av retningslinjene for sosial distansering, har blitt etterfulgt av publiseringen av Arbeidsdepartementets retningslinjer for sikkerhet på arbeidsplassen som bare gjelder for helsetjenestefasiliteter. Resten av arbeiderklassen vil være forsvarsløs, på arbeidsplasser som ikke er lovmessig forpliktet til å pålegge grunnleggende sikkerhetstiltak, for eksempel obligatorisk bruk av munnbind, definerte tiltak for sosial distansering eller forlangender om at arbeidere må informeres når de kan ha vært utsatt for viruset.
For det andre, styringsklassen er bekymret for at den relative mangelen på arbeidskraft i noen bransjer bidrar til stigende lønninger. «Fed kan stå overfor ei jobb-hodepine i inflasjonskampen,» skrev CNBC i forrige uke. «Jo lengre tid det tar å få folk tilbake i arbeid,» ble det erklært, «jo mer vil arbeidsgivere måtte betale».
CNBC siterer Ian Shepherdson, sjeføkonom i Pantheon Macroeconomics: «Dessverre ser vi gode grunner til å tro at arbeidsdeltakelsen kanskje ikke kommer så raskt tilbake til nivået før Covid. Uansett hva det er som skjer her, Fed trenger at store antall av disse menneskene kommer seg tilbake til arbeidsstyrken til høsten.»
Bak det kodede språket ligger det en nådeløs klasselogikk. Styringsklassen ønsker å skape press for lavere lønninger, ved å tvinge millioner av arbeidere til å akseptere jobber på fattigdomsnivå, under farlige betingelser, ved å kutte av rettighetene til ledighetsassistanse.
Hva angår inflasjon er styringsklassen ikke opptatt av «inflasjon» generelt, men av forlangender fra arbeidere om lønninger som må stige i tråd med høye kostnader for forbruksvarer. Det ville skjære inn i selskapsprofittene.
I løpet av det siste året har det vært en massiv prisvekst på nesten alle finansielle assets [o. anm.: samlebegrep for verdipapirer], drevet av den grenseløse tilførselen av penger fra Federal Reserve inn i aksjemarkedene. Dette har produsert en korresponderende vekst av oligarkiets rikdommer, og de globale milliardærenes formuer har skutt til værs fra $ 8 til $ 13,1 billioner [NOK 66,6 til 109,05 billioner]. Bare økningen av oligarkiets samlede formuer i denne perioden er 227 ganger større enn kostnaden for de føderale ledighetsytelsene som nå blir avskåret.
Mens det er daglige artikler som syter over det faktum at noen ledigstilte arbeidere er i stand til å overleve på de beskjedne ytelsene som tilbys, er det ingen i kapitalistpressen som antyder at tappekrana til Wall Street skal bli avstengt. Dét er et «eksperiment» de ikke er interessert i å prøve.
Styringsklassens «eksperiment» med dens morderiske politiske orientering for flokkimmunitet har ført til mer enn 600 000 mennesker døde under pandemien i USA. Nå vil avskjæringen av ledighetsassistansen bety sosial ruinering for millioner. I begge sammenhenger blir kapitalismens realiteter og konsekvensene av samfunnets underordning til finansoligarkiet stilt åpent til skue.
Opphevingen av rettighetene til ledighetsytelser vil gi næring til voksende motstand i arbeiderklassen. De pågående streikene til arbeidere ved Volvo i Virginia, ATI-stålverkarbeidere i Pennsylvania [engelsk tekst] og Massachusetts-sykepleierne [engelsk tekst] er de første uttrykk for en eksplosjon under utvikling. Disse kampene må utvides og tas ut av hendene på de korporatistiske fagforeningene, som i flere tiår har jobbet systematisk for å undertrykke arbeiderklassens motstand mot styringselitens politikk.
Kampen mot avskjæringen av rettighetene til arbeidsledighetsytelser, mot flokkimmunitet og mot utbytting, må knyttes til en revolusjonær bevegelse fra arbeiderklassen, i USA og internasjonalt, for å ekspropriere oligarkene, etablere offentlig eierskap av gigantbankene og storselskapene, og for å få avskaffet kapitalistsystemet.