Politiske utviklingtrekk i Spania går i en stadig farligere retning. Spanske domstoler rehabiliterer aggressivt frankismen åttifem år etter det fascistiske 1936-kuppet ledet av generalissimo Francisco Franco startet den tre-år-lange spanske borgerkrigen, der de frankistiske styrkenes seier, støttet av Hitler og Mussolini, opprettet et diktatur som varte til 1978.
Domstolene har utstedt en serie reaksjonære rettsbeslutninger, der de har absolvert en fascistleders antisemittiske uttalelser, og har motarbeidet endring av gatenavn som hedrer fascistiske militærenheter og ledere. Dette kommer etter at Høyesterett – El Tribunal Supremo (TS) – godkjente Francos kupp i 1936, og Forfatningsdomstolen - El Tribunal Constitucional (TC) - besluttet at Franco ikke begikk noen forbrytelse mot menneskeheten under borgerkrigen, eller i løpet av hans 40-år-lange diktatur.
Arbeidere og ungdom internasjonalt må advares. Dersom fascismens forbrytelser rehabiliteres er det fordi mektige deler av styringsklassen forbereder seg på å bruke hensynsløse og kriminelle metoder mot masseopposisjonen mot sosial ulikhet, innstramminger og morderisk «flokkimmunitet»-politikk.
For to uker siden fattet en dommer rettsbeslutningen at Isabel Peralta, en leder av det spanske fascistpartiet Falangen, ikke «oppildnet til hat» mot jødene i en offentlig tale hun holdt tidligere i år, som ble bredt fordømt på sosiale medier, der hun også hedret Den blå divisjonen – División Azul. Den var en infanteridivisjon bestående av 45 000 frivillige fascister Franco sendte for å støtte Nazi-Tysklands utryddelseskrig mot Sovjetunionen under den andre verdenskrigen.
Peralta, som anvendte det samme språket som ble lagt til grunn for utryddingen av den europeiske jødedommen på 1930- og 1940-tallet, sa: «Fienden vil alltid være den samme, men iført forskjellige masker: jøden.» Hun la til: «Fordi det ikke er noe som er mer sant enn denne uttalelsen: Jødene har skylden, jødene har skylden, og División Azul kjempet for dette.» Hun fordømte hysterisk marxismen som «en jødisk oppfinnelse, for å sette arbeiderne opp mot hverandre».
Dommeren forsvarte Peralta og de fascistiske partiene som deltok på samlingen, og sa at «ingen gruppe som forholder seg til publiseringen av den henviste talen, kommer til å utføre noen fiendtlige handlinger, og verken talen eller publiseringen av den gjenspeiler deres voksende hat eller forakt for jødiske mennesker.»
I forrige uke støttet Rettsvesenets generalråd - El Consejo General del Poder Judicial (CGPJ) – en resolusjon mot loven, vedtatt av koalisjonsregjeringen av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos, om å forby pro-frankistiske stiftelser, som Nasjonalstiftelsen Francisco Franco – La Fundación Nacional Francisco Franco. Ifølge rettsrapporten utgjør unnskyldninger for frankismen «et uttrykk for ideer som, selv om de er i strid med de verdiene som Konstitusjonen forkynner, er beskyttet av ytringsfriheten».
Mens sosialister opponerer mot statsforbud av fascistorganisasjoner – vel vitende, som det 20. århundre har vist, at slike statsfullmakter da blir vendt mot arbeiderklassen – er forsøkene fra CGPJ på å framstille seg som en bastion av «ytringsfrihet» latterlige. CGPJs domstoler forfølger regelmessig sangere og artister på anklager om terror eller «fornærmelser mot monarkiet». Den stalinistiske rapperen Pablo Hasél forblir fengslet for tweets og sanger mot kongen og politiet.
Rettsbeslutningen har klart som siktemål å forhindre enhver begrensning for rehabiliteringen av fascismen, og dens politiske orienteringer med massemord og undertrykking. Dette går hånd i hånd med domstoler som intervenerer for å forhindre endring av gatenavn i Madrid som hedrer fascismen. Den blå divisions falnes gate – Calle de los caídos de la División Azul – og Calle General Millan Astray, oppkalt etter José Millán-Astray y Terreros, en av Francos sentrale håndlangere, grunnleggeren av Den spanske legion, skal forbli.
Dommeren sa det er «ikke-kompatibelt» av det forrige byrådet, ledet av pseudo-venstre partiet Podemos, å endre gata som ærer fascistgeneralen, da det ikke «utvetydig kan utledes at Millán Astray deltok i militæropprøret, eller hadde noen deltakelse i de militære handlingene under borgerkrigen, og heller ikke i diktaturets undertrykking.» Om División Azul erklærte retten at den «ble dannet i 1941, to år etter at borgerkrigen var over, derfor går den ikke inn i perioden for opphøyelsen av den militære oppstanden, og heller ikke av borgerkrigen.»
Rett etter rettskjennelsen kunngjorde Madrids byråd, ledet av det høyreorienterte Partido Popular (Folkepartiet) og støttet av fascistpartiet Vox, at det vil installere en seks meter høy statue på 20 tonn, til ære for Den spanske legionen – La Legión.
Spanias fascistforbrytelser, både i utlandet og mot arbeiderklassen hjemme, er utvilsomt godt etablert og kjent internasjonalt. Til tross for sine forsøk på å håndheve kollektiv amnesi over sine forbrytelser, har den spanske styringsklassen, både under Franco og det nåværende post-Franco-regimet, måttet møte det faktum at forbrytelsene ble registrert på utallige måter – i titusenvis av bøker, filmer, sanger og kunstverk.
Astrays kriminelle historie før, under og etter borgerkrigen er velkjent. Astray var benevnt «den strålende krøplingen», for hans vansirede kropp som ble skadet i Spanias kolonikrig i Nord-Marokko. Han mistet både venstre arm og høyre øye.
Han grunnla Den spanske legionen – La Legión – som regelmessig halshugget styrkene som motsatte seg kolonistyret i Marokko, og hadde som skikk å stikke deres fienders hoder på bajonetter. Før den spanske Borgerkrigen begikk Legionen i 1934 den brutale undertrykkingen av Den asturiske kommunen da de henrettet over 2 000 arbeidere. Under krigen gjennomførte den Badajoz-massakren, hvor opptil 4 000 arbeidere og venstreorienterte sympatisører ble henrettet.
Astray kom i 1936 tilbake fra en turné i Argentina og meldte seg med Franco, der han fungerte som direktør for Kontoret for radio, presse og propaganda – Oficina de Prensa y Propaganda. Han er mest husket for hans utrop: «Død over de intellektuelle» på Universitetet i Salamanca, i en heftig disputt med den høyreorienterte intellektuelle Miguel de Unamuno, som offentlig hadde kritisert fascistenes utenomrettslige drap. Denne scenen er levende fanget i Alejandro Amenábars film fra 2019, Mientras dure la guerra [‘Mens krigen står på’] som er sett av millioner, hvor Astray blir framstilt som det han var: En brutal fascistisk kjeltring.
Rettsbeslutningen om Den blå divisjonen ignorerer det faktum, som er erkjent selv i pensumbøker på den videregående skolen, at Den blå divisjonen var del av Francos tilbakebetaling til Hitler for hans støtte under den spanske borgerkrigen. Dette finner nå sted bare få uker før 80-årsmarkeringen av nazi-invasjonen av Sovjetunionen den 22. juni 1941, som etterlot nesten 27 millioner døde sovjetborgere. Dette er en ytterligere fornærmelse av Moskva, innrettet på å anspore til militarisme og krig, midt under tiltakende NATO-trusler mot atomvåpenbestykkede Russland og Kina.
Det faktum at det spanske rettsvesenet føler seg oppmuntret til å rehabilitere frankismen, peker på de enorme farer som arbeiderklassen står overfor. Det taler bind om hva Spanias styringselite lar gå som «venstre» – prinsippielt sett det småborgerlige partiet Podemos. Domstolene vet at Podemos ikke vil mobilisere noen motstand mot deres beslutninger, ettersom partiet er et redskap for styringsklassen, og heller ikke mot deres re-legitimering av frankismen.
I over seks måneder har PSOE-Podemos natt og dag dekket for stanken av fascisme som kommer fra hæren, etter at grupper av frankistiske offiserer i desember i fjor begynte å skrive brev til kongen med forlangender om hans støtte for dem mot den valgte regjeringen. I WhatsApp-chats som ble lekket til pressen hyllet disse offiserene Francos kupp og oppfordret til drap av «26 millioner mennesker», deres estimat over antallet venstreorienterte velgere og deres familier i Spania.
Daværende Podemos-generalsekretær Pablo Iglesias reagerte med å si: «Det disse herrene sier, i deres alder og allerede pensjonerte, i en prat etter noen for mange drinker, utgjør ingen trussel.»
Rehabilitering av fascisme i Spania er en presserende advarsel til arbeiderklassen internasjonalt. Der arbeiderklassestreiker og protester bryter ut mot innstramminger og profitter, og redningsaksjoner prioriteres over menneskeliv under pandemien, er diskusjoner om fascistkupp og massedrap på dagsordenen – særlig etter at den tidligere amerikanske presidenten Donald Trump forsøkte et kupp den 6, januar for å stanse sertifiseringen av Joe Bidens valgseier.
I Tyskland paraderes den høyreekstremistiske professoren Jörg Baberowski på tvers av tyske universiteter for å promotere revisjonistisk historiografi, og klandrer Sovjetunionen for naziforbrytelser, og rehabiliterer Hitler offentlig som «ikke ondskapsfull». Nynazistiske nettverk er utstrakte innen politiet og hæren, og erkjennes å ha samlet lister over politikere for henrettelse av høyreekstreme dødsskvadroner.
I Frankrike hyllet president Emmanuel Macron fascistdiktatoren og nazikollaboratøren Philippe Pétain som en «stor soldat» under «gul vest»-protestene mot sosial ulikhet. Nå blir brev undertegnet av pensjonerte generaler og militært personell i aktiv tjeneste der det kreves et kupp for å sette i gang masseundertrykking mot muslimer og Frankrikes arbeiderklasseforsteder.
Det å opponere mot styringsklassens rehabilitering av fascisme krever mobiliseringen av arbeiderklassen i politisk kamp, uavhengig av kreftene som hevder å være «venstre», enten det er Podemos, Venstrepartiet i Tyskland eller partiet Ukuelige Frankrike. I hele Europa er det en mektig motstand i arbeiderklassen mot fascisme. I Spania ligger det også vel innen levende minner for Spanias befolkning.
Denne historisk forankrede motstanden mot fascisme må imidlertid finne uttrykk med et utarbeidet perspektiv for å motsette seg styringsklassens pådriv i retning av krig og fascistisk styre. Dette krever byggingen av en bevegelse i arbeiderklassen. Det understreker at det haster med å bygge seksjoner av ICFI i Spania og over hele verden, for å knytte veksten av arbeiderkampene til en sosialistisk, internasjonalistisk og antiimperialistisk politisk bevegelse med siktemål å få overført statsmakt til arbeiderklassen.