Sveriges minoritetsregjering ledet av Socialdemokraterna ble den første regjeringen i landets historie veltet av et mistillitsforslag, initiert av opposisjonspartiene i Riksdagen sist mandag.

Statsminister Stefan Löfven, som ledet en koalisjon med Miljöpartiet, som ble tolerert av det tidligere stalinistiske Vänsterpartiet og de sentrum-høyre partiene Liberalerna og Centerpartiet, har til i dag å trekke seg som statsminister, oppnå en ny avtale for å holde regjeringen flytende eller kalle et nyvalg.

Löfvens regjering er dypt upopulær. Den har ledet en kriminell «flokkimmunitet»-politikk under pandemien, som har latt viruset rase fritt med tilnærmet ingen folkehelsetiltak. Som resultat har i et land med bare 10 millioner innbyggere mer enn 1 million blitt smittet og mer enn 14 200 har dødd, med en per capita-rate langt høyere enn de nordiske nabolandene.

Koalisjonen Socialdemokraterna/Miljöpartiet har også fortsatt den jevne marsjen mot høyre i spørsmål om sosiale utlegg, skattepolitikken og privatiseringer, som har pågått uavbrutt siden 1990-tallet. Saken Löfvens regjering endelig falt på var et forslag om å oppheve husleiekontroller på nybygde leiligheter, for å berike multimillionær- og milliardærspekulanter – et forslag som Vänsterpartiet mente at det ikke kunne støtte uten å begå politisk selvmord.

Boligkrisen i Sverige er et stort sosialt anliggende, med over to tredjedeler av landets kommuner som rapporterer om boligmangel. Skorten på rimelige boliger gjenspeiler den raske veksten i sosial ulikhet de siste årene, uavhengig av om en regjering fra «venstre» eller «høyre» har hatt makten.

Mistillitsforslaget ble framsatt av de høyreekstreme Sverigedemokraterna, et parti med røtter i det nynazistiske miljøet fra 1980-tallet. Sverigedemokraternas partileder Jimmie Åkesson fikk selskap av Kristdemokraterna og av Moderaterna, tradisjonelt det største konservative partiet, i å stemme mot regjeringen. Mistillitsorslaget lyktes fordi stemmene til Vänsterpartiets 27 representanter sikret et flertall på 181 mot 168 i Riksdagen, som har 349 seter.

Det faktum at ytre høyre har utbytte av den utbredte folkelige opposisjonen mot Socialdemokraterna/Miljöpartiet-koalisjonens høyreorienterte, big business-politikk, er det tidligere stalinistiske Vänsterpartiets ansvar, som i flere tiår har jobbet for å underordne arbeiderklassen til Socialdemokraterna og deres fagorganisasjonsallierte.

Over de siste årene har denne politikken vært berettiget av behovet for å forhindre framveksten av det ytre høyre. Begivenhetene den siste uka har gjort det klart at denne katastrofale kursen bare har overlatt det politiske initiativet til de høyreekstreme, og har banet vei for fascistene til å komme til makten. Åkesson, henrykt over suksessen med sitt mistillitsforslag sist uke, var i stand til å fordømme Löfven-regjeringen som historisk svak, og la til at den «aldri skulle aldri ha kommet til makten».

Vänsterpartiet forsøkte å tildekke sine spor ved å presentere seg som stemmen til arbeidere og de undertrykte. I en tale til Riksdagen hevdet partileder Nooshi Dadgostar å ville forsvare «Folkhemmet», begrepet som brukes for å beskrive de relativt sjenerøse sosialtjenestene og velferdsprogrammene som ble introdusert av påfølgende sosialdemokratisk ledede regjeringer i etterkrigsperioden.

«Den politiske situasjonen er fortsatt vanskelig, men jeg er stolt over å ha bidratt til å sørge for at svenske leietakeres stemme ble hørt,» kommenterte Dadgostar på Twitter.

Vänsterpartiets forsøk på å framstille seg som en forsvarer av den «svenske sosialmodellen», som ikke lenger eksisterer for flertallet av befolkningen, er et politisk bedrageri. Partiet har spilt en kritisk viktig rolle i å støtte opp hver sosialdemokratiske regjering de tre siste tiårene, og har bidratt til å demontere den «sosiale modellen», og gjort Sverige til et paradis for privatinvestorer. Partiet støttet Socialdemokraterna da de gjennomførte omfattende privatiseringer, avregulering av næringslivet, sletting av arbeiderrettigheter og angrep på sosialprogrammer. Dette er produkt av at Vänsterpartiet aksepterte Sveriges offisielle politiske oppsett, og identifiserte etablissementspartiene som to opponerende blokker: «venstre» som inkluderer Socialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänsterpartiet, og den høyreorienterte «Alliansen» sammensatt av partiene Moderaterna, Centerpartiet, Liberalerna og Kristdemokraterna.

Under Socialdemokraterna-regjeringen til Göran Persson (1996-2006), som stolte på Vänsterpartiets støtte for parlamentarisk flertall fra 1998 til 2006, ble det initiert ei bølge av privatiseringer og kutt i offentlige utgifter. Dette la grunnlaget for den høyreorienterte Allianse-regjeringen under statsminister Frederick Reinfeldt, som lanserte det største privatiseringspådrivet i svensk historie fra 2006 til 2014.

Da Löfven først kom til makten etter Reinfeldts nederlag i 2014-valget klarte han ikke å sikre et flertall innenfor de tradisjonelle rammene av «venstre»-blokka. Det var en refleksjon av tiltakende desillusjonering med Socialdemokraterna, som så sin oppslutning falle fra godt over 40 prosent i løpet av 1970- og 1980-tallet ned til 31 prosent i 2014. På grunn av mangel på noe reelt alternativ til de høyreorienterte programmene som ble tilbudt av alle etablissementspartiene, doblet Sverigedemokraterna deres oppslutning til over 13 prosent.

Löfven inngikk en avtale med de høyreorienterte partiene for å sikre at hans minoritetsregjering forble ved makten, som omfattet adopteringen av Alliansens budsjettmessige rammeverk og innføringen av en antiflyktningepolitikk som var av de mest aggressive i Europa. Vänsterpartiet stemte med denne regjeringen, som den framholdt som et bolverk mot det ytre høyre. I stedet, etter fire år med en høyreorientert regjering ledet av Socialdemokraterna, var Sverigedemokraterna i 2018-valget i stand til å øke deres støtte ytterligere til 17,6 prosent. Som kontrast falt støtten til partiene i «venstre»-blokka fra over 43 prosent i 2014 til 40,6 prosent i 2018.

Löfven responderte med å utdype samarbeidet med høyresiden. I stedet for å stole på en uformell forståelse sikret han en formell avtale med Centerpartiet og Liberalerna om ikke å velte regjeringen, mens han fortsatt var garantert den uformelle støtten fra Vänsterpartiet.

Löfven sa seg enig i store skattelettelser for de velstående og big business, og undergravingen av ansiennitetsrettigheter på arbeidsplassen. Centerpartiet og Liberalerna begrunnet på deres side Januar-avtalen ved å si at alternativet ville ha vært å støtte en regjering ledet av Moderaternas partileder Ulf Kristersson, som ville vært avhengig av støtte fra de høyreekstreme. Vänsterpartiet støttet denne ordningen i over to år, fram til sist uke.

I mars vedtok Liberalerna et formelt framlegg som kunngjorde at partiet ville returnere til å føre kampanje for en Allianse-regjering ved 2022-valget, og ikke utelukket et samarbeid med Sverigedemokraterna. Liberalernas prtileder Nyamko Sabuni sa til dagsavisa Dagens Nyheter: «Min analyse er at ingen regjering kan dannes uten i det minste å ha en relasjon til ett av ytterkantpartiene (Vänsterpartiet og Sverigedemokraterna). Vi vil fra nå av forhandle med alle partier i Riksdagen og se etter et flertall der vi kan finne det.»

Utsiktene til en regjering som inkluderer Sverigedemokraterna har tatt et stort skritt framover. Torsdag fortalte Sabuni til nyhetsbyrået TT at hun ikke ville inngå samtaler for å holde Löfven ved makten, en reversering av partiets posisjon fra mars da det lovet å opprettholde støtten til regjeringen til den hadde fått vedtatt 2022-budsjettet. Én dag tidligere tilbød Centerparti-lederen Annie Lööf statsminister Löfven et kompromiss, som inkluderte gjennomføring av ytterligere skattelettelser. Selv om man skulle anta at Löfven kan få overtalt Centerpartiet og Vänsterpartiet til å støtte en ny utgave av hans koalisjon Socialdemokraterna/Miljöpartiet, ville Liberalernas opposisjon forhindre ham fra å oppnå et parlamentarisk flertall.

Moderaternas Kristersson presser åpent på for et regjeringsskifte uten et nyvalg, basert på en avtale mellom Alliansens medlemmer om å bli med i en regjering støttet av Sverigedemokraterna. Han forlangte i et intervju med Sveriges Radio at Centerpartiet skulle velge side og støtte en «borgerlig regjering», en alternativ beskrivelse for Alliansen.

Det må gis en skarp advarsel til arbeidere i Sverige. Politikken til Socialdemokraterna og Vänsterpartiet har lagt til rette for en dramatisk forflytning mot høyre av den offisielle politiske orienteringen. For å motsette seg dette må arbeiderklassen avvise Vänsterpartiets reaksjonære påstand om at arbeidernes interesser kan beskyttes og fremmes ved å støtte Socialdemokraterna og å forsøke å få gjenopplivet «Folkhemmet».

Problemene svenske arbeidere står overfor – voksende sosial ulikhet, ødeleggelsen av offentlige tjenester og sosialprogrammer og trusselen fra den fascistiske høyresiden – blir konfrontert av arbeidere over hele Europa og rundt om i verden. Det som kreves framfor alt er en ny politisk orientering, og et program basert på et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv. Dette reiser som en presserende nødvendig oppgaven å bygge en svensk seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).