Det kinesiske kommunistparti-regimet (KKP) i Beijing har anvendt partiets offisielle 100-årsjubileum den 1. juli til å mønstre en diplomatisk motoffensiv mot USAs stadig mer aggressive bestrebelser for å demonisere, isolere og omringe Kina, som forberedelser til militær konflikt.
Den 6. juli adresserte president Xi Jinping et globalt online-stevne, som ifølge Kinas utenriksdepartement involverte tusenvis av ledere og representanter for mer enn 500 politiske partier og organisasjoner, fra mer enn 160 land. Den iscenesatte politiske ekstravagansen, avholdt i kjølvannet av KKPs hundreårsfeiring, involverte 10 000 deltakere og mange fysiske arenaer i Kina.
av 100-årsjubiléet for grunnleggingen av Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) i Beijing, mandag 28. juni 2021 [Foto: AP Photo/Ng Han Guan]
Utenriksdepartementet rapporterte at det var gratulasjonstaler for KKP fra 20 statsledere, som sa seg enige i at politiske partier var forpliktet til å «levere mennesker lykke», og som erklærte seg villige «til å samarbeide med KKP for å bygge en bedre verden». Talerne omfattet presidentene i Argentina, Filippinene, Zimbabwe, Cuba, Kasakhstan, Mosambik, Namibia og Serbia, så vel som tidligere russiske president Dmitryj Medvedev, og statsministerene fra Sri Lanka, Kambodsja og Marokko.
Disse overfladiske støtteerklæringene til KKP stemte overens med Xis tomme bedøvende kommentarer, som appellerte til globalt samarbeid for å rette opp alle problemer, fra sosial ulikhet og Covid-19-pandemien til klimaendringer, krig og hungersnød. Ingen av deltakerne, som alle representerer og slåss for deres egne nasjonale kapitalistklassers smale interesser, medregnet Xi, er forpliktet til å løse noen av disse saksanliggendene.
I et tegn på den dype kynismen som gjennomsyret begivenheten ble hverken sosialisme, kommunisme eller marxisme overhodet nevnt. Ingenting ble sagt om KKPs 100-år-lange historie – ikke engang den forfalskede stalinistversjonen – som møtet var ment å markere.
Det sentrale elementet i Xis tale var en knapt skjult kritikk av amerikansk imperialismes og dens alliertes hegemoniske rolle, oppsummert i hans appel for «multilateralisme» – i motsetning til en global orden så totalt dominert av USA. I en åpenbar respons på Washingtons kontinuerlige refreng om at Kina har å overholde den «internasjonale regelbaserte ordenen», erklærte han: «Internasjonale regler burde være basert på universelt anerkjente normer, snarere enn reglene til noen få.»
I kommentarer også rettet mot USA, sa Xi: «Utvikling er alle lands rett, snarere enn et fåtalls eksklusive privilegium.» Han appellerte til møtet om «i fellesskap å motsette seg praksisen med å søke teknologiblokkader» – en referanse til Washingtons bruk av ensidige sanksjoner og teknologiforbud, rettet mot Kina og andre land.
Disse kommentarene må ha blitt tatt vel imot av mange av møtedeltakerne, inkludert Russland og Iran, som også har blitt målrettet av USA. Kinas statsdrevne avis Global Times skrøyt i sin rapport av at hendelsen har vært «et kraftig motangrep mot den vestlige verdens konstante skittkasting mot KKP.»
Xi kom med en bredere pitch til globale investorer, der han lovet «å ta omfattende skritt for å utdype reformer og åpne opp» – altså ytterligere fjerne restriksjoner på utenlandske investeringer i Kina, og integrere landet inn i global kapitalisme. Han gjentok sin tiltro til «økonomisk globalisering, til tross for å møte betydelig motvind» – en hentydning til Trump-administrasjonens handelskrigstiltak mot Kina, som har blitt videreført under Biden.
Kinas diplomatiske motoffensiv har imidlertid ikke vært begrenset til denne politiske utstillingen av partier som ser til Beijing for økonomisk gavmildhet eller gjensidig støtte, mot press og trusler fra amerikansk imperialisme.
Xi holdt i forrige uke også en konferansesamtale med den franske presidenten Emmanuel Macron og den tyske forbundskansleren Angela Merkel, i et forsøk på å sikre et større europeisk samarbeid. Dette var spesielt innrettet mot å få gjenopplivet investeringsavtalen mellom EU og Kina, som stoppet opp etter at EU bøyde seg for amerikansk påtrykk for å sanksjonere Beijing over påståtte menneskerettighetsbrudd mot landets muslimske uigurminoritet. Mens Macron og Merkel bemerket at anliggendet hadde blitt diskutert, ble det ikke inngått noen forpliktelser.
Verdt å merke seg er at Kina også arrangerte en annen minnemarkering forleden fredag – ikke av KKPs hundreårsjubiléum, men 50-årsjubiléet for det hemmelige besøket USAs tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger avla i Beijing i 1971. Kissingers hemmelige diplomati banet vei for president Richard Nixons 1972-besøk, der han møtte den kinesiske partilederen Mao Zedong og beseglet en de facto antiSovjet-allianse. Nixon-besøket åpnet døra for normaliseringen av amerikansk-kinesiske diplomatiske relasjoner i 1979.
Arrangementet fredag i forrige uke, der Kissinger deltok, var et forsøk på å rekke ut til seksjoner av det amerikanske politiske etablissementet og selskapseliten som ser på den eskalerende amerikanske konfrontasjonen med Kina som skadelig for deres interesser.
Kissinger oppfordret til at en «seriøs dialog» mellom de to landene snart måtte starte igjen. Vel inneforstått med den dypere faren for konflikt, erklærte han: «Vi må huske, på begge sider, at ikke alle problemer kan ha en umiddelbar løsning, og vi burde ta utgangspunkt i at krig mellom våre to land ville være en usigelig katastrofe. Den kan ikke vinnes.»
USAs krigspådriv er imidlertid ikke basert på misforståelser eller en feilaktig politikk, men gjenspeiler snarere dype økonomiske og geopolitiske endringer. Maos omfavnelse av amerikansk imperialisme hadde opphav i en dyp økonomisk krise, og faren for konflikt med Sovjetunionen. Det tilrettela også for Kinas reintegrering inn i global kapitalisme, på basis av de politiske pro-marked retningslinjene for «reform og åpning» som Deng Xiaoping gikk i front for i 1978.
Kapitalistisk restaurering og en enorm tilstrømning av utenlandske investeringer og teknologi akselererte etter KKP-regimets brutale tilslag mot protestene på Tiananmen-torget – Den himmelske freds plass – i 1989, og Kinas inntreden i Verdenshandelsorganisasjon (WTO). Mens amerikanske selskaper oppnådde superprofitter gjennom utbyttingen av billig kinesisk arbeidskraft håndhevet av KKP-regimet, har Kina etterhvert framstått som verdens nest største økonomi.
I løpet av det siste tiåret, først under Obama, deretter Trump og nå Biden, har USA mønstret en offensiv på alle fronter – diplomatisk, økonomisk og strategisk – for å motvirke det de anser som den største trusselen mot Washingtons globale dominans. Mens Kissinger appellerer til samarbeid og dialog, er en to-parti-konsensus av Demokrater og Republikanere – som gjenspeiler en bredere
enighet i amerikanske regjeringskretser – fast bestemt på å bruke alle midler, inkludert militære, for å få Kina underordnet til amerikanske interesser.
Tråden som går gjennom Kinas diplomatiske bestrebelser er en appell til USA og landets allierte om å komme til en ny tilnærming, basert på den videre åpningen av den kinesiske økonomien for utenlandske investorer. USA er imidlertid ikke interessert i noe angivelig «vinn-vinn»-samarbeid, som kan undergrave deres posisjon som global top dog – konge på haugen – og forbereder seg i tiltakende grad for krig.
Xi og KKP har ikke noe progressivt svar på trusselen om en katastrofal krig mellom atomvåpenmakter. KKP, som for lenge siden forlot kampen for sosialistisk internasjonalisme, er ute av stand til å appellere til den internasjonale arbeiderklassen – den eneste sosiale kraften som er i stand til å få stanset pådrivet i retning av krig.