Med Taliban som erobrer store deler av Afghanistan etter det amerikanske militærets tilbaketrekning bryter det ut konflikter innen den tyrkiske styringseliten om landets tilstedeværelse i Afghanistan. De borgerlige opposisjonspartiene advarer for ei immigrasjonsbølge fra Sentral-Asia, og angriper regjeringen fra høyre, der de forsøker å splitte arbeiderklassen langs nasjonale skillelinjer.

Tilbaketrekningen [engelsk tekst] av amerikanske styrker som president Joe Biden kunngjorde i april er nå ifølge Pentagon 95 prosent fullført, og skal være sluttført innen utgangen av august. Bare

rundt 650 tropper er igjen i Afghanistan for å vokte den massive amerikanske ambassaden og Kabul lufthavn. Ifølge styreleder for de felles stabssjefene, general Mark Milley, har Taliban erobret rundt halvparten av landets 419 distriktsentre. Så sent som i forrige måned holdt de bare 81 av dem.

Mange land, deriblant Russland og Kina, signalerer et kompromiss med Taliban, i påvente av deres sannsynlige militære seier i Afghanistan. Offisielle embetsrepresentanter fra Tyrkia, den eneste NATO-makten med tropper igjen i landet bortsett fra USA og Norge, som driver et feltsykehus, uttaler at de ser på Taliban som en potensiell afghansk regjering.

Den 20. juli sa president Recep Tayyip Erdoğan: «Det er noen anliggender som Taliban er ukomfortable med. Ved å forhandle om denne prosessen med Taliban, akkurat som Taliban foretok noen av samtalene med USA, burde Taliban føre disse samtalene med Tyrkia langt mer komfortabelt...» Han la til: «Jeg tror at vi vil forhandle bedre, og bli enige om disse anliggendene. ... Vi har ingenting imot deres tro.»

Mens Erdoğan hyklersk kritiserer «imperiale makter» for deres blodige 20-år-lange krig i Afghanistan, der de tyrkiske styringselitene har opptrådt som medskyldige, tar han sikte på å skulle ha noe å si i afghansk politikk, ved å forflytte seg nærmere de samme imperialistmaktene, spesielt Washington.

Erdoğan beskrev deretter hans regjerings tilnærming til Afghanistan: «Vi sto også ved våre afghanske brødre mot alle imperiale makter. … Nå er det en ny æra. Man kan se tre hovedmyndigheter her: NATO, USA og Tyrkia. USA kunngjorde deres beslutning om å trekke seg ut av regionen, men Kabul lufthavn har vært drevet av Tyrkia i 20 år. Og USA ønsket også at Kabul lufthavn skal opereres av Tyrkia etter dette.»

Deretter kunngjorde han vilkårene for at hans regjering ville tjene som imperialismens lakei, og sa: «Vi ser positivt på dette nå. Men vi har noen betingelser for USA. … For det første, USA skal være på vår side på punktet diplomati, i diplomatiske relasjoner. For det andre, de [USA] skal mobilisere deres midler for oss på logistikkpunktet, og overføre hvilken makt de har til Tyrkia hva angår logistikk. Tyrkia vil også trenge økonomisk og administrativ støtte under denne prosessen.»

Taliban har imidlertid har allerede sagt at utenlandske tropper, inkludert tyrkiske styrker, burde trekkes tilbake fra Afghanistan og at gjenværende utenlandske styrker vil bli ansett som fiendtlige. Mot Tyrkias beslutning om å bli i Afghanistan meldte Taliban 13. juli en 8-punkts uttalelse med tittelen «Erklæring fra Det islamske emirat om forlengelsen av tyrkiske styrkers okkupasjon i Afghanistan».

Den avsluttet med denne advarselen: «Dersom offisielle tyrkiske representanter ikke får revurdert deres beslutning og fortsetter okkupasjonen av vårt land da vil Det islamsk emirat og den afghanske nasjonen – i tråd med deres religiøse, samvittighetsfulle og patriotiske plikt – ta et standpunkt mot dem, som de har stått imot den to-tiår-lange okkupasjonen, og i så fall vil ansvaret for alle konsekvenser falle på dem som blander seg inn i andres affærer og treffer slike slette beslutninger.»

Regjeringens Afghanistan-politikk ble taktisk kritisert av den borgerlige opposisjonen i Det republikanske folkepartiet (CHP), til tross for partiets sterke orientering til NATO og USA. I en 16. juli-uttalelse sa partiets talsperson Faik Öztrak: «Våre tyrkiske soldater er ikke et skjold for å settes foran Taliban bare fordi det muliggjør en avtale med Biden og Amerika. ... Ikke gjør dette. Ellers vil Erdoğan og hans AKP-parti bli ansvarlige for alle skader som blir påført våre soldater.»

CHP tydeliggjorde imidlertid partiets nasjonalistiske og pro-imperialistorientering, ved å angripe flyktninger som flykter fra Afghanistan, med fullstendig likegyldighet for deres tragiske situasjon. Öztrak fortsatte: «Afghanere som flykter fra Taliban passerer gjennom Iran og flokker til Tyrkia. Med hvem ble du enig om å ta disse afghanerne inn i vårt land? ... Dersom ikke de nødvendige tiltakene iverksettes venter det Tyrkia dessverre ei ny og stor migrasjonsbølge.»

Gjennom lange grensen med Iran er Tyrkia et transittpunkt til Europa for flyktninger som flykter fra krig, forfølgelse og fattigdom fra sentralasiatiske land ødelagt av imperialistintervensjoner. Mange søker også asyl i Tyrkia.

Langs denne ruta møter immigranter mange dødelige farer, rent bortsett fra de åpenbare som er menneskehandel, bedrageri, mishandling og rasistiske angrep. Mange mister livet i forsøk på å nå kysten av Hellas der de krysser Egeerhavet i provisoriske farkoster, eller når de kommer inn i Tyrkia fra Iran over innsjøen Van. 61 afghanske og pakistanske immigranter mistet livet i fjor da båten deres sank i Van-innsjøen [engelsk tekst]. De nesten 5 millioner flyktninger og immigranter i Tyrkia, derav minst 3,5 millioner syriske flyktninger, representerer en betydelig andel av de 80 millioner flyktninger som er på flukt fra krig og fattigdom i verden.

Den tyrkiske regjeringen bygger forøvrig en mur langs landets grense mot Iran, der den følger samme politikken som EUs Festning Europa, og USA som bygger en grensemur mot Mexico.

Tyrkisk viseinnenriksminister İsmail Çataklı kunngjorde nylig at «med et budsjett på € 108 millioner, som forutser etableringen av 141 overvåkings- og 109 kommunikasjonstårn, 85 kommandokontrollsentre og 329 trådløse sensorsett langs vårt lands østlige grenser, vil vi ha mulighet for uavbrutt og effektiv overvåkning, takket være observasjon- og kommunikasjonstårnene og kommandokontrollsentralene som skal etableres langs den 560 kilometer lange Iran-grensa.»

CHP-styreleder Kemal Kılıçdaroğlu reagerte på denne reaksjonære politikken mot flyktninger ved å beskylde de syriske flyktningene for deres økonomiske vanskeligheter og truer med å deportere dem. Han sa: «Det er alvorlige klager. Folk som ikke klarer å få endene til å møtes og er arbeidsledige klager over syrere, og vi kan som samfunn stå overfor langt mer alvorlige dilemmaer i den kommende perioden. Vi må løse dette problemet.»

Faktisk har CHP selv direkte ansvar for de fryktelige forholdene som syriske flyktninger konfronterer, da partiet støttet NATO-operasjonene og de tyrkiske grenseoverskridende

militæroperasjonene inn i Syria, som det siste tiåret har ødelagt landet.

Det har nylig utspilt seg en høyreekstrem kampanje mot flyktninger i Tyrkia, både i selskapsmediene og på sosialmedier, siktet på desorientering av den voksende opposisjonen fra arbeiderklassen, etter hvert som raseriet bygger seg opp over styringselitenes kriminelle respons på Covid-19-pandemien. Denne xenofobiske lynsjemobbatmosfæren, spesielt pisket opp av pro-borgerlige opposisjonspartier og medier, baner vei for fascistiske angrep ikke bare mot flyktninger, men mot hele arbeiderklassen.

CHPs høyreorienterte nasjonalisme mot forsvarsløse flyktninger avslører også pseudo-venstre gruppene som støttet partiet som et «progressivt» alternativ mot Erdogan-regjeringen ved forrige valg.

Kampen mot imperialistokkupasjon og for forsvar av flyktninger og demokratiske rettigheter er uatskillelig fra foreningen av de undertrykte massene i Midtøsten og Sentral-Asia, anført av arbeiderklassen i en felles kamp for sosialisme. Grenser må åpnes og immigranter løslates fra interneringsleire, slik at de kan studere, leve og jobbe som de vil, med fulle demokratiske rettigheter, inkludert statsborgerskap.