Deepti Gurdasani er en av verdens ledende eksperter på Covid-19. Hun er en av hovedforfatterne av BMJ-artikkelen som fordømmer den britiske regjeringens promotering av «flokkimmunitet gjennom masseinfeksjon», og kaller handlingene et «farlig og uetisk eksperiment».

Med bakgrunn fra klinisk epidemiologi og statistisk genetikk, mottok dr. Gurdasani hennes medisinske grad i indremedisin ved Christian Medical College, Vellore, India. Hennes doktorgradsarbeid, fullført i 2013, undersøkte genetiske faktorer knyttet til sykdom i genetisk mangfoldige populasjoner. Hun utviklet spesielt maskinlæringsalgoritmer for store kliniske datasett.

Under Covid-19-pandemien har dr. Gurdasani besørget uunnværlig informasjon og offentlige kommentarer om pandemien, og ble en stram kritiker av regjeringer og deres kriminelle respons på folkehelsekrisen. Hun har anvendt hennes Twitter-konto og mediene til å dele informasjon om den utviklende situasjonen. Hennes arbeid med å avsløre sammenhengen mellom barn i skolealder og lokalsamfunnsoverføring, og forskning på forekomsten av Lang Covid har vært til stor hjelp for allemnnheten. Hun har også vært involvert i COVID Action Group, et globalt tverrfaglig nettverk av eksperter som har det uttalte formål å få eliminert Covid-19.

Nylig godtok dr. Gurdasani vår invitasjon til å sitte for et intervju, for å diskutere pandemiens status. Dette er del én av en todelt rapport fra denne diskusjonen.

Benjamin Mateus: Vi har fulgt dine sosialmedie-skrifter om pandemien og din forfektning på barns vegne, og anliggender relatert skoler. Disse har vært kritisk viktige i forsøket på å besørge lærere og foreldre et perspektiv på hva som finner sted, fordi lærernes fagorganisasjoner, offisielle embetsfunksjonærer, og individer som dr. Emily Oster fra Brown University... jeg er ikke sikker på om du kjenner henne ...

Dr. Deepti Gurdasani: Jeg vet om Emily Oster, ja! [Utheving tillagt].

BM: Vel, hun har oppfordret til at skolebarn må komme tilbake til fysisk, tilstedeværende undervisning, og hevder at viruset utgjør liten risiko for dem og deres lokalsamfunn. Informasjonen du har besørget, som motbeviser denne usannheten, har vært veldig viktig.

Når det er sagt, kanskje du kan begynne med å fortelle oss hvem du er, hva du gjør og hvordan du ble involvert i COVID Action Group?

GD: Jeg er Deepti Gurdasani, og av bakgrunn en kliniker. Men jeg studerte epidemiologi og gikk senere over til maskinlæring. På en måte fokuserer mitt arbeid på å kunne forutsi resultater hos personer med forskjellige forutsetninger. Og siden Covid-19-pandemien ble jeg mer og mer interessert i å forstå hvordan forskjellige intervensjoner i forskjellige deler av verden påvirker pandemiens utviklingsforløp, syntetiseringen av bevisene for å kunne danne og forfekte en bevisbelagt politisk orientering [relatert pandemien].

Jeg ble involvert fordi en av grunnleggerne av COVID Action Group, dr. Yaneer Bar-yam, kontaktet meg, og det passet på en måte med arbeid som jeg allerede var involvert i. Jeg tror sterkt på dét under den nåværende pandemien, at dersom vi virkelig ønsker å forårsake endring og få brakt vitenskapen inn i de politiske orienteringene, da må vi jobbe med flere interessenter. Som du vet, det er en del av vitenskapen som også blir interesseforfektere, og som engasjerer seg med mennesker som er mest rammet, og som blir motiverte til å få gjennomført endring, for i all hovedsak å kunne påvirke dem som kan besørge denne endringen, men som ikke gjør det.

BM: Begrepet flokkimmunitet kastes fram og tilbake, men er et vanskelig begrep å forstå. Kan du forklare opprinnelsen til begrepet flokkimmunitet, og hvordan det angår epidemiologi? Og spesielt, hvordan passer det inn i sammenhengen med disse endrende variantene av koronaviruset, som er mer overførbare og kanskje mer immunitetsunnvikende?

GD: Begrepet kom inn i bildet fra husdyroppdrett og husdyrhold. Og senere, da det ble mer introdusert inn i epidemiologi var det i kontekst av vaksinering, for å forstå hvilken andel av befolkningen som trengte å utvikle immunitet av vaksinering før de som ikke var vaksinerte, eller ikke hadde immunitet, kunne bli beskyttet. Forestillingen om besetningsimmunitet, dvs. flokkimmunitet, og terskelnivåene av immunitet, er i all hovedsak at man når et slikt immunitetsnivå i en populasjon ideelt sett gjennom vaksinering, slik at menneskene som enten ikke er kvalifisert for vaksinering, eller ikke har blitt vaksinerte eller ikke kan mønstre en tilstrekkelig respons på vaksinering, også kan bli beskyttet. Det betyr at hundre prosent av befolkningen ikke trenger å være immun, fordi infeksjonen på et eller annet nivå [av befolkningsimmunitet] ikke kan spre seg. Selv om den ble introdusert utenfra slukker den rett og slett av seg selv, fordi det ikke er nok [sårbare] personer som den kan spre seg til, på grunn av denne immunitetsveggen i befolkningen.

Så, statistisk sett, flokkimmunitetsterskler er de andeler av befolkningen som må være immune for at reproduksjonstallet (R0), som er pandemiens vekstrate, skal falle til under én, som betyr at pandemien eller spredning av infeksjoner begynner å avta av seg selv, uten at det trengs eksterne tiltak eller inngrep for å begrense utbredelsen.

BM: Hvordan gjelder dette for den nåværende situasjonen vi befinner oss i, der andelen av befolkningen som har blitt smittet og vaksinert er uklar, muligens med en betydelig overlapping? Som betyr, teoretisk sett, dersom hver person som har vært smittet har fått en vaksine, og det dermed etterlater et større basseng av ikke-vaksinerte og sårbare befolkninger.

GD: For å være helt tydelig, det er ikke noe land som har oppnådd flokkimmunitet mot SARS-CoV-2. Og, så visst, det er land med forskjellige nivåer av vaksinering. Jeg mener, noen land har over 60 prosent av befolkningen fullt vaksinert. Det er også land som har hatt naturlig eksponering for infeksjonen av svært høye rater. Men det har ikke slukket pandemien. Vi har alltid sett oppsving selv etter dette. Og jeg tror det gjenspeiler flere faktorer.

Én, jeg tror naturlig immunitet kan avta over tid. Og jeg tror holdbarheten av denne immuniteten avhenger av alvorlighetsgraden av den opprinnelige infeksjonen. Når infeksjoner er milde og asymptomatiske, kan vi i det minste ha vektede nøytraliserende antistoffer, og hvordan det korrelerer med avtakende immunitet. Vi vet enda ikke, men det vi vet er at ny-infisering, eller det å bli smittet igjen av viruset, enten den samme varianten eller av en annen variant, det er langt mer vanlig enn det vi opprinnelig trodde. Selv om det er beskyttelse, selv over et lengre tidsrom, er det ikke absolutt.

For det andre, over tid har vi sett mange nye varianter oppstå i forskjellige deler av verden, og de har vist et nivå av unndragelse fra tidligere oppnådd immunitet, som betyr at dersom du er immun mot en tidligere variant av viruset så betyr ikke det nødvendigvis at du er immun mot en ny avgreining. Hva dét betyr er at selv om man har et nivå av immunitet mot tidligere varianter kan det hende man ikke har nådd terskelnivået for flokkimmunitet, fordi dette viruset stadig utvikler seg.

Den andre tingen om flokkimmunitetsterskelen er at det avhenger mye av graden av overførbarhet. Jo mer overførbart viruset er, desto større vegg av immunitet trenger man, og det er jo logisk, hvilket betyr at du trenger mange flere mennesker som har blitt immune for å nå denne terskelen. Meslinger, for eksempel, som er et svært smittsomt patogen, har en flokkimmunitetsterskel på over 95 prosent.

Beklageligvis, fordi vi har sett nye varianter på et tidspunkt hvor vaksiner ble utviklet mot tidligere varianter, viser de også et nivå av unndragelse fra vaksiner, hvilket betyr at vaksiner ikke er like effektive mot disse nye variantene som de var relatert de tidligere variantene, til å kunne forhindre smitteoverføring.

Alle disse faktorene gjør det svært vanskelig å oppnå flokkimmunitet. Vi må huske på dét, med den nåværende varianten som er i ferd med å bli dominerende i forskjellige deler av kloden, at fordi denne varianten er svært overførbar trenger vi at om lag 85 prosent eller mer av befolkningen er immun, ikke vaksinerte, men immune, og i all vesentlig grad ikke overfører infeksjonen til andre mennesker. På nåværende tidspunkt tror vi at vaksiner ikke nødvendigvis besørget 85 prosent effektivitet. Selv om man vaksinerte 100 prosent av befolkningen, kan det hende man ikke når det nivået der pandemien dør ut av seg selv, som i all hovedsak er flokkimmunitetsterskelen.

Og det gjør det hele veldig komplisert. Jeg mener det må være et nivå av ærlighet rundt dette. Dette er ikke en terskel vi sannsynligvis vil kunne oppnå gjennom vaksinering, eller at vi vil kan få begrenset pandemien bare gjennom vaksineringer, med mindre vi utvikler den neste generasjon av vaksiner som også er effektive mot disse nyere variantene, hvilket godt kan skje. Men det er usannsynlig at vi vil kunne holde tritt med virusets utvikling, med mindre vi forhindrer at nye varianter får utvikle seg.

Det er sannsynlig at med de nåværende generasjonene av vaksiner vil vi kommer til å trenge dempningstiltak for å få begrenset og kontrollert pandemien. Men vi trenger også langsiktige investeringer, og ting som ventilering av innemiljøer. Og regjeringer, mener jeg, må være veldig klare og ærlige om dette, fordi det er enighet blant forskere om at det er usannsynlig at vi vil nå flokkimmunitet bare gjennom vaksiner, med de nåværende vaksinene vi har.

BM: Jeg vet at du og Boris Johnsons regjering har duellert det ut, med skriverier i pressen. Hvorfor tror du det er sånn at statslederne fra Storbritannia, EU, USA og andre land, ikke følger advarslene forskerne kommer med? Faktisk, det vi ser er at mange av de mer prinsipielle forskerne blir angrepet, mobbet eller svertet. Disse folkevalgte statslederne som er betrodd å skulle værne deres befolkningers velvære, til å beskytte befolkningene, de motarbeider dem.

DG: Jeg tror flere faktorer spiller inn; det er verdier på spill, det er ideologier på spill, og det er egeninteresser som åpenbart påvirker våre regjeringer, som ikke har allmennhetens interesse på hjertet.

Når vi snakker om verdiene mener jeg at snarere enn verdiene om å beskytte folkehelsen og medfølelsen, har mange regjeringer hatt verdier som kortsiktige økonomiske vinninger, og har beklageligvis ikke innsett at det ikke er noen dikotomi [gjensidig motsetning] mellom folkehelse og økonomien, og at landene som har klart å beskytte deres økonomier best, er de som har klart å komme på toppen av viruset, og har klart å få begrenset det.

Jeg tror den andre tingen er ideologi. Jeg tror det er mye liberalistisk ideologi som har påvirket regjeringer, spesielt i vesten, og forøvrig eksepsjonalisme, der det har vært en viss arroganse mot å ville lære av de mange deler av verden som vi kunne ha lært av, som var rammet tidligere enn oss av pandemien og som responderte langt bedre.

Og jeg mener det faktisk finnes desinformasjonsgrupper med deres egeninteresser. Og det har vi sett, for eksempel med Great Barrington-erklæringen som kom ut en gang i fjor, og som hadde en massiv innflytelse på politikken i mange forskjellige deler av verden, deriblant i Storbritannia, av våre høytstående embetsmenn som møttes med forfektere av Great Barrington-erklæringen. For de som ikke er kjent med den, promoterte de i all hovedsak en idé om fokusert beskyttelse av de sårbare, med en slags skjerming av dem samtidig som man skulle la viruset spre seg i resten av befolkningen for at de skulle utvikle flokkimmunitet gjennom naturlig infisering. Dette var åpenbart uvitenskapelig og helt uetisk, som det nå har blitt vist gjentatte ganger, også i den reelle verden.

Men det er en idé som har gjennomsyret bevisstheten og de politiske orienteringene i mange land, deriblant Sverige, Nederland også tror jeg, og helt klart i Storbritannia, og store deler av vesten, hvilket har vært ganske skuffende å se, gitt at det var veldig positive eksempler vi kunne ha fulgt ganske tidlig i løypa. Og selv nå er det ikke for sent å følge nettopp de eksemplene.

BM: Pressen har snakket om endemisitet [‘endemicity’], det at viruset uunngåelig vil bli endemisk. Det er én av de mer dystert faretruende strategiene for den politiske orienteringen for flokkimmunitet som blir promotert, som betyr at vi må lære å leve med infeksjonen. Jo før vi aksepterer den, jo bedre. Hva er dine bekymringer for en slik strategi, som nå blir spredt og mangfoldiggjort?

DG: Jeg tror endemisitet er et av de dårligst forståtte og slettest anvendte begrepene fra mange forskeres side, som har antydet at endemisitet på en eller annen måte er en bra ting. Endemisitet er i all hovedsak det vi ser med mange sykdommer nå, deriblant malaria. Og malaria dreper millioner av mennesker.

Endemisitet betyr i all hovedsak at infeksjon eller overføring vil fortsette uten noen introduksjon av infeksjoner utenfra. Det du vil se er forskjellige nivåer av infeksjon eller overføring, som finner sted kontinuerlig fordi det er en slags stabil endemisitet der én person overfører smitte til en annen person, og overføringen forplanter seg. Den slukkes ikke. Det kan være perioder hvor man har høy endemisitet, hvor man har høye nivåer av infeksjon. Det vil selvfølgelig være katastrofalt med et virus som SARS-CoV-2, som forårsaker langtidssykdom, som kan forårsake alvorlig sykdom, og være ganske dødelig.

Denne ideen om å skulle leve med viruset og endemisitet, det fører selvfølgelig til nye muligheter for viruset til å utvikle seg, slik vi allerede har sett, fordi jo mer overføring som finner sted, desto mer mutering finner sted. Og dersom man har en befolkning som er delvis immun, da treffer den slags høye nivå av mutering en slags delvis beskyttelse mot vaksineringer, som så betyr at mutasjoner som kan unndra seg en vaksinebasert immunitet eller naturlig immunitet derfor blir utvalgte i selekteringsprosessen.

Og det er slik virusets tilpasning finner sted, for å unndra seg vaksinene, og promoterer nye varianter som potensielt er mer overførbare og mer alvorlige enn de vi hittil har sett. Folk som snakker om endemisitet snakker ofte om godartede virus eller at viruset blir godartet over tid, noe i likhet med den influensaen man lever med, som kommer i sesongene, og dreper noen få tusen mennesker, som om dét er akseptabelt. Men, i virkelighetens verden, bildet med SARS-CoV-2 vil sannsynligvis se veldig annerledes ut. Det er sannsynlig at det vil bli en tilstand av høy endemisitet der viruset fortsetter å tilpasse seg, og kanskje sågar våre vaksiner ikke klarer å følge med. I så fall taper vi mye av de oppnåelser vi allerede har fått. Det ville føre til en type pandemi med epidemiske sykluser.

Og det ville etterlate mange mennesker funksjonshemmet og med langtidssykdom. Jeg mener, dette er et virus vi vet kan trenge inn i hjernen, som forårsaker langsiktige nevrologiske skader, som forårsaker uttynning i deler av hjernen som er forbundet med smak, lukt og hukommelse. Vi vet også at det påvirker forskjellige organsystemer, selv hos personer bare utsatt for mild infeksjon.

Og vi vet at kronisk sykdom ikke er sjeldent [med dette viruset]. Dette er ingenting som influensa, og det er absolutt ikke noe som er godartet. Og det er absolutt ingen bevis for at dette viruset for tiden utvikler seg på en måte til å bli mindre alvorlig, eller mindre overførbart, eller mindre i stand til å unndra seg vaksiner. Alle indikasjoner peker i motsatt retning. Vi må være veldig forsiktige, og bekymret for å la dette viruset spre seg i våre samfunn og oppnå endemisitet. Dette er ikke et virus vi kan leve med, eller engang ønsker å skulle leve med. Dette er et virus vi må eliminere, men dét fordrer global koordinering. Og det fordrer at land gjør det som er i folkehelsens interesse, og det som er belagt av bevis. Og dét krever også at det vitenskapelige samfunn finner sammen og ikke hengir seg til «eksepsjonelle» holdninger som ikke er belagt av bevis.

Fortsettelse følger