I kjølvannet av kollapsen av den amerikanske marionettregjeringen i Afghanistan har mediene og det politiske etablissementet vært fortært av spørsmålet: Hvordan ble de så katastrofalt «tatt på senga», av den ekstremt raske kollapsen av regimet i Kabul?
Svaret på dette spørsmålet har mye å gjøre med selve medienes rolle. En av den borgerlige pressen tradisjonelle funksjoner er, ikke bare å informere offentligheten men også å informere styringsklassen. Amerikanske medier har imidlertid blitt fullstendig transformert til ei statlig propagandamaskin. I prosessen har styringsklassen skapt et instrument ikke bare for bedrag, men for selvbedrag. Villederne ble de villedede.
En viktig lærdom styringsklassen trakk fra erfaringene med Vietnamkrigen var nødvendigheten av å «kontrollere narrativet», som innebar å kontrollere mediene. Medier som rapporterte om krigens fryktelige virkelighet var en viktig faktor i dreiningen av opinionen, og ikke så reint få prominente journalister, deriblant CBS News-anker Walter Cronkite uttalte seg etter Tet-offensiven i 1968 åpent mot den.
Styringsklassen konkluderte at såframt den kunne begrense rapporteringen av dårlige nyheter – som innebar å begrense rapporteringen av sannheten – kunne den forme utfallet av dens imperialistiske operasjoner. Gulfkrigen i 1991 mot Irak markerte et signifikant stadium i denne prosessen, med mediene som pliktoppfyllende etterplapret den første Bush-administrasjonens propaganda. CNN-korrespondent Peter Arnett, én av de få journalistene som rapporterte om ødeleggelsene forårsaket av amerikanske bomber, ble fordømt av Det hvite hus som et redskap for Saddam Hussein. Arnett ble i 1999 tvunget ut av nettverket, etter en fabrikkert skandale om hans rapportering om «Operation Tailwind».
Omdanningen av mediene til et talerør for militæret ble tydeliggjort i kjølvannet av angrepene 11. september 2001, da George W. Bush-administrasjonen forberedte seg for krig i Afghanistan. Dan Rather, hovednyhetsanker for CBS News, oppsummerte medienes feige knefall for staten da han 17. september erklærte: «George Bush er presidenten. Han tar avgjørelsene. Og som en amerikaner, hvor enn han vil jeg skal stille opp, fortell meg hvor, og han har ordet.»
Ved slutten av oktober 2001, tre uker etter at krigen begynte, sendte CNN-styreleder Walter Isaacson et notat til nettverkets internasjonale korrespondenter der han beordret dem til å «balansere» alle rapporter om sivile ofre forårsaket av amerikanske krigsfly, med uttalelser «om hvordan Taliban har besørget nødhavn for terroristene ansvarlige for» angrepene 11. september 2001. Han sa den gang til Washington Post at det «virker pervers å fokusere for mye på krigsofrene eller vanskelighetene i Afghanistan».
CNNs «toppsjef for standarder og praksis» foreskrev alle nettverkets nyhetsankre å inkludere spesifikt språk i deres rapporter for å berettige krigen, som eksempelvis: «Pentagon har gjentatte ganger understreket at forsvarsdepartementet prøver å minimere sivile tap i Afghanistan, selv om Taliban-regimet fortsetter å besørge nødhavn for terrorister som er knyttet til angrepene 11. september, som tok tusenvis av uskyldige liv i USA.»
Dette satte «standarder og praksis» for helheten av mediene under den 20-år-lange okkupasjonen. De dekket over de uhyrlige grusomhetene assosiert med krigens innledende stadier, beriblant torturen og massakreringen av tusenvis av fanger begått av krigsherrer støttet av USA nær Mazar-i-Sharif i november 2001. Den kontinuerlige ødeleggelsen forårsaket av amerikanske bomber og droneangrep, den ikke-kalkulerbare korrupsjonen og kriminaliteten til de forskjellige amerikanske proxiene innsatt for å lede den «demokratiske» regjeringen, har de to siste tiårene stort sett ikke vært rapportert.
Det som begynte med Afghanistan ble eskalert med Irak-invasjonen i 2003. Militæret og mediene kollaborerte direkte i institusjonaliseringen av «innlemmede journalister» [‘embedded reporteres’], som begynte med rundt 700 journalister som var stasjonert sammen med militærenheter. Oberstløytnant Rick Long, US Marine Corps, forklarte formålet med programmet der han uttalte: «Vår jobb er å vinne krigen. En del av det er informasjonskrigføring. Så vi prøver å få dominert informasjonsmiljøet.»
Før Irak-invasjonen deltok mediene i innsalget av krigen med rekapituleringen av regjeringens løgner om «masseødeleggelsesvåpen». Under invasjonen presenterte de pliktskyldig militærpropaganda som skildret jublende «frigjorte» irakere. Etter invasjonen og under okkupasjonen bisto mediene regjeringens forfølgelse av dem som forsøkte å avsløre det som faktisk skjedde, deriblant Chelsea Manning og WikiLeaks-utgiveren Julian Assange. Gjennom hele prosessen jobbet mediene for å ekskludere utbredt antikrigsentiment fra rammeverket av den offisielle «debatten».
De samme menneskene som de 20 siste årene har jublet over krigen i Afghanistan – Wolf Blitzer, Martha Raddatz, Andrea Mitchell, Brian Williams (som sa om Trumps luftangrep i Syria i 2017 at han ble imponert over «våre våpens skjønnhet»), og utallige andre – besørger nå kommenteringen om den fiaskoen krigen har produsert.
Ingen av disse godt betalte «journalistene» tenker så langt som til å stille spørsmål ved de underliggende premissene som førte til at de i utgangspunktet fikk alt så katastrofalt galt. At USA startet krigen for å «beseire terrorisme», «promotere demokrati» og «beskytte kvinner og jenter», aksepteres som gitt. I den endeløse dekningen på kabel- og nettverkstasjonene, og på sidene i New York Times, Washington Post og andre av de vesentlige avisene, vil man ikke finne en eneste stemme som opponerte mot krigen, eller har noe som helst kritisk å si om de politiske og sosiale interessene som ligger til grunn. «Ekspertkommentatorene» er uvergelig hentet inn fra det velfylte tilbudet av eks-generaler og eks-etterretningsagenter som har «innlemmet» seg selv i mediene.
Dette gjelder også, eller kanskje helt spesielt, for de «liberale» mediene. MSNBC’s Rachel Maddow, som på et tidspunkt ble presentert som en «venstre»-journalist, leverte på mandag en kommentar full av indignasjon over at «militæret, det afghanske militæret vi brukte så mange år på å bygge, ikke ville slåss». «Vi» brukte alle disse pengene, søyt hun, og «da tiden kom overleverte de egentlig bare nøklene».
Maddow tilbrakte for mer enn 10 år siden, i juli 2010, flere dager i Afghanistan for å «rapportere» om den amerikanske militærokkupasjonen, der hun glorifisere de «nasjonsbyggende» operasjonene til de amerikanske generalene hun snakket med. På et punkt berømmet Maddow det amerikanske fengselssenteret i Bagram, brukt som et bevaringssenter for fanger som ble torturert på CIA’s black sites [o. anm.: hemmelige torturkamre i forskjellige land] eller for viderebefordring til Guantanamo Bay. Maddow erklærte at den beste sjansen for å få holdt tilbake Taliban «er lov-og-orden, og en del av lov-og-orden er å låse inn folk».
Slik er de amerikanske mediene – et system av villedning og egen-villedning, der propagandistene kommer til å tro på deres egen propaganda, og blir forundret når virkeligheten kommer krasjende ned over dem.
For å fullføre hele forehavendets absurditet har mediene, spesielt i løpet av de fem siste årene, deltatt i bestrebelsene for å stemple all sannferdig rapportering som «falske nyheter». Nyhetsformidling utenfor de «autoritative kildene» – opinionens «portvoktere» – har blitt målrettet for sensur av Google, Facebook og andre plattformer, angivelig for å spre «desinformasjon». Dette har først og fremst blitt gjort gjeldende for World Socialist Web Site, som har en enestående historikk for dekningen av den to-tiår-lange okkupasjonen av Afghanistan.
Medienes lange og nedverdigende spor av løgner og propaganda gjelder ikke bare krigen i Afghanistan, men også, og kanskje mer betydningsfullt, om landet som fører den. For alt snakk om den mislykkede etableringen av «demokrati» i Afghanistan kan ingen i etablissementsmediene snakke ærlig om tilstanden for «demokrati» i USA, som i løpet av det siste året har vaklet på randen av diktatur, eller om de sosiale relasjonene som ligger til grunn.
Katastrofen påført Afghanistan er et ytre uttrykk for amerikansk kapitalismes kriminalitet. De siste 20 årene med militærokkupasjon har vært 20 år med den amerikanske styringsklassens og alle dens institusjoners politiske, sosiale og kulturelle forfall, inkludert mediene selv. Og dersom mediene nå blir «tatt på senga» av kollapsen i Kabul, da vil de bli enda mer sjokkerte over utbruddet av sosiale eksplosjoner innen USA.