Læreres-Elevers-Foreldres-Sikkerhetskomité (TSPSC) på Sri Lanka avholdt den 30. juli et viktig online-møte. Rundt 100 personer deltok, på møtet som hadde tittelen «Hvordan vinne lærernes lønnskamp», og ytterligere titalls personer fulgte møtet på Facebook.

Lærere fra hele Sri Lanka, deriblant byene Colombo, Kalutara, Kandy, Chilaw, Dankotuwa, Nawalapitiya, Polonnaruwa, Bandarawela, Kurunegala og Kuliyapitiya, var deltakere, sammen med studenter fra flere andre områder. Så langt har mer enn 500 sett arrangementet.

Rundt 250 000 lærere og rektorer på Sri Lanka er for tiden involvert i en pågående «online-undervisnings»-streik, for å vinne høyere lønninger og andre krav. Arbeidslivsaksjonen har gått inn i den fjerde uka.

Et statsrådsmøte den 26. juli, under tilsyn av Sri Lankas president Gotabhaya Rajapakse, avviste lærernes lønnskrav. Dagen etter sa statsminister Mahinda Rajapakse til lærerfagforeningenes ledere at lønnskravene ikke kunne innvilges, på grunn av landets «vanskelige økonomiske situasjon».

Sikkerhetskomitéen TSPSC meldte helt ved begynnelsen av streiken en uttalelse [engelsk tekst], som insisterte på at lærerne selv må ta kontroll over streiken, og føre den videre på grunnlag av et uavhengig politisk perspektiv og et internasjonalt sosialistisk program.

TSPSC-medlem Kapila Fernando, som også er medlem av Socialist Equality Party’s (Sri Lanka) politiske komité, ledet nettmøtet. Han gjennomgikk lærernes besluttsomme aksjon og påpekte at den hadde utviklet seg som respons på økte levekostnader, utrygge arbeidsbetingelser skapt av Covid-19-pandemien, og regjeringens nekting av å tilby nødvendige fasiliteter for online-undervisning.

«En lærers månedslønn er for øyeblikket 32 500 rupier (NOK 1 439), mens en seniorlærers lønn, etter mer enn 20 års tjeneste, bare er 65 000 rupier,» sa Fernando.

«Selv om en lærers nettolønn, etter låneavdrag, er utilstrekkelig til å dekke daglige behov for en families mat og klær, må lærerne bruke av egne penger for å gjennomføre online-timer,» la han til.

Fernando forklarte at Rajapakse-regjeringen hadde gjenintrodusert lovproposisjonen Kotelawala National Defense University Act (KNDUA). Han påpekte at lovgivningen vil gjøre det mulig for militæret, som kontrollerer fasiliteten, å etablere gebyrbelagte utdanningsinstitusjoner som del av regjeringens privatisering av utdanningsvesenet, og forøvrig militariseringen av landet. Rajapakse-regimet har avvist lærernes og studentenes opposisjon mot lovforslaget, så vel som lærernes lønnskrav.

Taleren insisterte på at lærerne må bryte med fagforeningenes bankerotte perspektiv for å få presset regjeringen, og oppfordret lærerne til å føre kampen videre ved å bygge deres egne aksjonskomitéer på skoler og i nabolag.

Fernando pekte til initiativet fra Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) for en Internasjonal Arbeiderallianse av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IAW-RFC) – og henviste til den nylige støtten fra Utdanningspersonells grunnplankomité i New York til de streikende Sri Lanka-lærerne, og til TSPSC’s 28. juli-uttalelse [engelsktekst].

Prageeth Aravinda presenterte hovedrapporten for møtet, der han forklarte hvordan fagforeningene konsekvent har forrådt lærernes lønnskamper de 24 siste årene. Han sa lærernes fagforeninger hadde kalt den pågående arbeidslivsaksjonen bare fordi de fryktet at lærernes opposisjon kunne eskalere ut av deres kontroll.

«Ifølge fagforeningslederne har lærerkampen nå gått for langt, og de søker etter en måte å kunne forråde denne kampen. De har appellert til regjeringen om å godta lønnsøkninger for lærere, som en ‘politisk’ beslutning, mens de er skjønt enige om at regjeringen på nåværende tidspunkt er i økonomiske vanskeligheter, og ikke kan innvilge noen lønnsøkninger,» sa Aravinda.

Taleren gjennomgikk hvordan de nåværende fagforeningslederskapene opptrådte da lærerne streiket under den kommunalistiske krigen mot de tamilske separatistene i Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE).

«I 2007 konfronterte daværende president Mahinda Rajapakse lærernes fagforeningsfunksjonærer, deriblant lederen Joseph Stalin for lærerfagforeningen Ceylon Teachers Union, ved å spørre: ‘Vi har ikke penger å bevilge til dette [lønnsøkninger]. Sier du at vi bør trekke militæret fra nord og øst?’ Stalin og andre fagforeningsledere trakk seg da tilbake, og avbrøt streiken for å støtte krigen.»

«Mahinda Jayasinghe, fagforeningsleder for Ceylon Teacher Service Union (CTSU), som kontrolleres av [partiet] Janatha Vimukthi Peramuna, sier ‘regjeringer har snytt oss i 24 år’. De samme fagforeningslederne har imidlertid presentert påfølgende regjeringers falske løfter som seire!» sa Aravinda.

Taleren sa at Rajapakse-regjeringen, som gjennomfører brutale innstrammingstiltak midt under krisen som nå blir forverret av den globale pandemien, sløyer sosiale utlegg, inkludert for utdannings- og helsevesenet, pålegger massene skattebyrder og privatiserer offentlige virksomheter. Aravinda påpekte at regjeringen har redusert utlegg i årets budsjett til utdannings- og helsevesenet med henholdsvis 40 og 28 milliarder rupier.

Rajapakse-regjeringen, fortsatte han, forflytter seg i retning av et presidentdiktatur basert på militæret, og brukte den 27. mai essensielle offentlige ordrer til å forby streiker og protester. «Fagforeningene har taust støttet alle disse tiltakene, inkludert regjeringens dekret om essensielle tjenester.»

Aravinda fortalte møtet at fagforeningene under kapitalistsystemet fungerer som selgere av arbeidskraft, og i alle land forsvarer storselskapene og regjeringene. Han refererte til artikkelen «Hvorfor er fagforeningene fiendtlige mot sosialisme?» [engelsk tekst] forfattet av David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, og gikk videre til å forklare hvordan helsetjenestearbeidernes fagforeninger har forrådt deres medlemmer, og tvunget dem tilbake til arbeid under utrygge betingelser under pandemien.

Taleren gjennomgikk kravene fra grunnplansikkerhetskomitéen TSPSC, bl.a. at lærernes minstelønn måtte økes til 60 000 rupier, og indekseres etter levekostnadene, relevante pensjoner, og at lærere og skoleelever må bestykkes med datamaskiner og internett-tilgang.

«Ingen av disse kravene,» sa Aravinda, «kan oppfylles under kapitalistsystemet. Bare en arbeidernes og bøndenes regjering, som gjennomfører sosialistisk politikk, kan få besørgt dem. Vi oppfordrer lærere og andre arbeidere til å melde seg inn i SEP, og i våre aksjonskomitéer, og til å lese WSWS.»

En lærer fra Chilaw i Nordvest-provinsen ba under spørsmålsesjonen om en nærmere avklaring av SEP’s program for å vinne lønnkampen, og bekjempe regjeringens undertrykking. Hans oppfatning var at fagforeningene forventet å «markedsføre» lærernes lønnskrav, ved å basere dem på motstand mot KNDUA – Kotelawala National Defense University.

Wije Dias, SEPs generalsekretær, svarte som tilhører på forespørselen:

«Tilnærmingen til lytteren fra Chilaw, som kommenterte på lærernes kamp, lider av en fundamental feiloppfatning. Han sier kampen ble startet av fagforeningslederne, som mente deres arrestering under lærernes og universitetsstudentenes protestdemonstrasjon mot KNDUA var et høvlig tidspunkt for å ‘markedsføre’ deres krav om opphevingen av avvikene for lærernes lønninger.»

Dias fortsatte med å si at fagforeningsbyråkratienes subjektive intensjoner ikke kan anvendes for å vurdere lærernes brede og militante kamp, der de er i opprør over de uutholdelige levekostnadene og 24 års utsatte korrigeringer av lønnsavvikene, til tross for deres kontinuerlige krav og protester.

«Som vår lytter erkjenner blir han berøvet omtrent 35 000 rupier i måneden, på grunn av lønnsavvikene. Så dette er de objektive faktorene som har drevet lærerne til kamp, til tross for fagforeningsbyråkratienes nøling og motstand. Dette er del av arbeidernes utbredte kamper, som nå finner sted i hele Sør-Asia, og internasjonalt.»

Dias fortsatte: «Kapitalistsystemet rundt om i verden er nedsunket i en økonomisk og politisk krise uten sidestykke, som talerne har snakket mye om. Dette har forårsaket en situasjon der det har blitt skapt ei uoverstigelig kløft mellom hva de borgerlige styringselitene forbereder for folket, og arbeiderklassens og de undertrykte massenes aspirasjoner. Styringsklassenes respons overalt, på arbeidende menneskers og ungdommens krav og fordringer, er å forberede sosial kontrarevolusjon og krig.»

«Under disse betingelsene må arbeiderklassen få slutt på sin eksistens som en utbyttet klasse for kapitalistsystemet, og bli en klasse for sin egen del. Dette betyr å velte kapitaliststyret og etableringen av arbeiderklassens makt, med støtte fra landsbygdas fattige slitere og ungdommen, for å implementere et sosialistisk program.»

Avslutningsvis sa Dias: «De eksisterende venstrepartiene og lederskapene for fagforeningene er ikke bare totalt utilstrekkelige for denne oppgaven, men også fullstendig fiendtlig innstilt mot en slik kamp. Dette er fordi de fra topp til tå er tilknyttet styringsklassenes frakkeskjøter. Det er derfor Socialist Equality Party slåss for å bygge et revolusjonært masseparti for internasjonal sosialisme, for å lede arbeiderklassen i den sosialistiske, økonomiske, politiske og kulturelle transformasjonen av samfunnet, for å kunne oppfylle arbeidende menneskers behov.»