I et blatant antidemokratisk angrep arresterte Sri Lankas politi onsdag 40 lærere, derav 16 kvinnelige, sammen med fire av sjåførene som befordret dem, etter en protestdemonstrasjon for høyere lønninger utenfor presidentens sekretariat i Colombo.

Rundt 2 000 lærere deltok i protestaksjonen, som ble samlet utenfor sekretariatet, dit de ankom på motorsykler fra Colombos forsteder Welisara, Kadawatha, Moratuwa og Pannipitiya. Protestdemonstrasjonen ble avholdt i trossing av politiets innhentede rettskjennelse som forbød aksjonen.

Lærerne ble arrestert av Colombo Harbour-politiet, som holdt dem fengslet til dagen etter, da de ble framstilt for en dommer. Hundrevis av lærere mobiliserte ved rettslokalet til støtte for deres arresterte kolleger. De ble holdt tilbake av slagstokk-svingende opprørspoliti.

I rettssalen motsatte politiet seg enhver løslatelse, der det falskt ble argumentert for at de pågrepne brøt karanteneforskrifter, deltok i en ulovlig ansamling og brøt lover om transportbefordringer.

Dommeren besluttet imidlertid at politiet ikke hadde begrunnet tilstrekkelig hvorfor de ikke skulle løslates. Rettsbeslutningen var som respons på den omfattende frykten innen etablissementet for at en opprettholdt fengsling av lærerne skulle framprovosere et massivt ramaskrik. De pågrepne ble løslatt mot en personlig kausjon på 100 000 rupier (NOK 4 414). Det er enda ikke avklart om politiet planlegger å initiere anklager.

Rajapakse-regjeringen intensiverer undertrykkingen mot enhver som protesterer mot dens sosialt regressive politikk.

Politiet satte denne uka igang ei heksejakt mot arrangørene av en demonstrasjon holdt av studenter og lærere på tirsdag i nærheten av parlamentet, i protest mot lovproposisjonen Kotelawala National Defense University Act (KNDUA). Denne loven er del av regjeringens akselererende tiltak for å privatisere utdanningsvesenet, og en utvidet militarisering av regjeringens styre.

Protesten, under banneret «Studenter og folkets bevegelse for skoler», som også involverte universitetsforelesere, ble initiert av studentforbundet Inter University Student Federation (IUSF), som er kontrollert av pseudo-venstre-partiet Frontline Socialist Party (FSP). Politiet brukte maktmidler og stålbarrikader for å blokkere demonstrasjonen.

Politiet arresterte onsdag kveld FSP-lederen Chameera Koswatta og partimedlemmet Kaushalya Hansamli, som deltok i protesten, og dagen etter ble fem studentledere arrestert, deriblant IUSF-convener Wasntha Mudalige.

Nesten 250 000 skolelærere og rektorer i det offentlige skolevesenet opprettholder deres «nett-undervisnings»-streik, som de innledet den 12. juli.

Lærerfagforeningene Ceylon Teachers Union (CTU), Janatha Vimukthi Peramuna-kontrollerte Ceylon Teachers Service Union (CTSU), FSP-tilknyttede United Teachers Service Union, og flere andre, hadde sammenkalt til onsdagens protest som respons på lærernes voksende harme over regjeringens gjentatte avslag av deres lønnskrav. Lærere krever også at lovproposisjonen KNDUA må trekkes.

Lærerstreiken er i trossing av utdanningsdepartementets pålegg at alle statsansatte rektorer og lærere har å melde seg på arbeid på mandag. Dette direktivet er i tråd med regjeringens rundskriv fra forrige uke, som erklærte at alle ansatte i statssektoren som jobber hjemmefra, nå må tilbake til deres arbeidsplasser.

Ledere for lærernes fagforeninger møtte onsdag en funksjonær fra presidentens kontor, samtidig som protesten pågikk. Funksjonæren fortalte fagforeningslederne at en komité av embetsrepresentanter fra finansministeriet og den nasjonale lønnskommisjonen er nedsatt for å se på lærernes lønnskrav. Denne nye komitéen er nok en regjeringsmanøver.

Da lederne for lærerfagforeningene avholdt deres demagogiske taler under onsdagens protest var det i et forsøk på å holde deres medlemmer under kontroll. CTU-lederen Joseph Stalin tordnet: «Vi kommer for å informere dere [henvendt til regjeringen] at dersom ikke vårt problem er løst innen mandag, da vil våre handlinger bli sterkere.» Han oppfordret til at statsrådet programmert for mandagen måtte besørge «en løsning».

CTSU-sekretær Mahinda Jayasinghe, var mer eksplisitt i hans uttalelse: «Dersom dere ikke løser problemet, da stenger vi ikke bare portene til presidentkontoret, men vi vil masjere rundt hele sekretariatsbygningen, med hundretusenvis av hoder ... kampen skal ende seirende.»

I virkelighetens verden forflytter fagforeningslederne seg raskest mulig for å få nedlagt lærerstreiken, og for å påføre lærerne nok et svik.

Den 28. juli møtte statsminister Mahinda Rajapakse fagforeningsledere der han erklærte rett ut: «Under den nåværende globale situasjonen, og med landets økonomiske vanskeligheter, regjeringen er for øyeblikket ikke i stand til å kunne rette opp lønnsanliggender.» Fagforeningslederne forsikret statsministeren om at de forsto den økonomiske krisen landet står overfor, og ikke forventet noen økning av lærernes lønninger. De oppfordret ham ganske enkelt til å treffe en «politisk» beslutning om å skulle redusere lønnsavvikene.

President Rajapakse fortalte den 2. august for andre gang hans ministerråd at lærernes lønnskrav ikke kunne imøtekommes.

Ifølge medieoppslag sa han ingenting om noen «politisk beslutning» om å skulle redusere lønnsavvikene, slik fagforeningene håpet på som en unnskyldning for å kunne avslutte alle arbeidslivsaksjonene. Presidenten innrømmet i stedet kynisk at lærernes lønninger måtte økes, men sa at alle statsansattes lønnsnliggender ville være til vurdering i regjeringens budsjett i november.

Kapila Fernando, som er lærer og et ledende medlem av Læreres-Studenters-Foreldres-Sikkerhetskomité (TSPSC), forsøkte å få adressert onsdagens protest, etter fagforeningsledernes taler. Fernando er også medlem av Socialist Equality Party’s (SEP) politiske komité, med en lang historikk for kamp blant lærere og andre deler av arbeiderklassen. CTU-lederen Joseph Stalin grep imidlertid inn og forhindret ham fra å komme til orde.

Fernando insisterte på hans demokratiske rettigheter, som lærer involvert i kampen, men Stalin stoppet ham, og erklærte: «Dette er et møte kalt for av våre fagforeninger. Du kan snakke i et møte organisert av dere selv. Vi har brakt denne protesten til et visst stadium, så ikke forpurr den.»

Fernando uttalte seg til World Socialist Web Site-reportere etter hendelsen, og sa Stalin og de andre fagforeningslederne forhindret ham fra å tale fordi de fryktet han ville forklare den politisk kritiske situasjonen lærerne står overfor, og nødvendigheten av å slåss for et alternativt program for å kunne vinne gjennom med deres krav.

«Lærere kan ikke stole på disse fagforeningene og deres ledere,» sa Fernando. «De har de siste 24 årene konsekvent forrådt oss. Nå leter de etter en unnskyldning for å få avbrutt vår nåværende aksjon. Det er derfor de oppfordrer regjeringen til å erklære at den kun skal akseptere, som et prinsipp, at lønnsavvikene må løses.»

«Som alle tidligere regimer har Rajapakse-regjeringen gjentatte ganger avvist våre krav. Covid-19-pandemien har forverret den økonomiske krisen. Fagforeningene er tilknyttet kapitalismen og etablissementet, og kan ikke se ut over de rammene, det er derfor de støtter å få pålagt massene den økonomiske byrden.»

Fernando sa at lærerne selv må ta kontroll over deres kamp, ved å bygge aksjonskomitéer på hver skole, og henvende seg til andre deler av arbeiderklassen og slåss for programmet som ble utdypet i TSPSC-uttalelsen [engelsk tekst] fra den 28. juli. «Militans og protest er viktig,» sa han, «men de elementene aleine er utilstrekkelige. Lærere må basere deres kamp på sosialistisk og internasjonalistisk politikk.»

En slik dreining er påkrevende nødvendig. Lærere fortsetter å iverksette aksjoner i flere deler av landet. På onsdag påbegynte lærere en 100-kilometer-lang protestmarsj fra Kandy, sentralt på Sri Lanka, som er forventet å nå fram til Colombo kommende mandag. Det har blitt avholdt regionale protester, blant annet en på torsdag i Anuradhapura.

Lærernes kamp er del av en serie streiker og protester som har brutt ut på Sri Lanka i år, som har involvert statsansatte i helsevesenet, postvesenet og blant elektrisitetsarbeiderne, og forøvrig plantasjearbeidere i den private sektoren. Denne voksende bevegelsen er en respons på de skyhøye levekostnadene og tapene av arbeidsplasser, som Covid-19-pandemien har forverret.