1918-influensaen har blitt beskrevet som alle pandemiers mor. Covid-pandemien utfordrer så absolutt denne lenge fastholdte karakteriseringen.

Det har blitt estimert at minst en tredjedel av verdens befolkning (rundt regnet 500 millioner mennesker) ble klinisk infiserte under spanskesyken, for litt over hundre år siden.

1918-influensapandemiens dødelighetsrate er estimert til å ha vært høyere enn 2,5 prosent, til sammenligning med en typisk influensa som har en dødelighet på mindre enn 0,1 prosent. På verdensbasis er totalen av dødsofre estimert til 50 millioner, men kan ha vært så høyt som 100 millioner.

For å sette dette tallet i kontekst, den første verdenskrigen forårsaket langt færre tap av liv, med 20 millioner krigsofre. Krigen forårsaket 9,7 millioner av militært personell som ble drept, og anslagsvis 10 millioner sivile. Begge krigførende parter så stort sett like store krigstap.

Mange kamerater har fulgt de epidemiologiske grafene for den pågående pandemien, og er nå kjent med dem. De medfølgende plansjene som beskriver dødelighetsratene over tid, viser hvordan forskjellige tiltak for sosiale distansering og skadebegrensning i forskjellige byer i USA førte til forskjellige fatalitetsresultater. De beviste at raske og vedvarende sosiale distanseringstiltak og avbøtende tiltak reddet liv.

I Philadelphia, da den dødelige influensabølga bare var i begynnnelsen av oppsvinget, gikk byens embetsfunsjonærer til verks og var vertskap for Philadelphia Liberty Loans Parade, som samlet mer enn 200 000 mennesker. Byen hadde tilsyn med å skaffe tilveie $ 259 millioner for krigsinnsatsen. Dette var den 19. september 1918. 24 timer senere ble 118 av byens borgere syke av den mystiske dødelige influensaen. Den tredje dagen etter paraden var hver eneste seng i Philadelphia’s 31 sykehus belagt. Ei uke seinere var 4 500 døde, og 47 000 smittet. Utbruddet var så ille at innen den 3. oktober ble byen i all hovedsak stengt ned.

USA led under 1918-influensapandemien 675 000 overtallige dødsfall. Anvender man dagens befolkningsstørrelse oversettes det til anslagvis 2,16 millioner dødsofre. Når Covid-pandemien settes i kontekst, selv om rapporterte dødsfall nå er på 625 000, har nylige estimater funnet at det har vært rundt regnet 185 000 andre ikke erkjente Covid-relaterte dødsfall, som bringer dagens tall til nærmere 800 000. I tillegg plasserte modelleringer utført av IHME (Institute for Health Metrics and Evaluation) allerede tilbake til i vår tallet på overskytende dødsfall til nærmere 900 000.

Så vi snakker om en pandemi som er i samme størrelsesorden av den død som ble forårsaket av spanskesyken i USA, til tross for alle de tilkommede nyvinninger og teknologiske kapasiteter vi nå råder over. Vi har sykehusenes avdelinger for intensivbehandlig [ICU]. Vi kan ventilere pasienter og besørge dem oksygen i høye konsentrasjoner. Vi har medisiner for å bremse ned immunresponsen. Vi har til-og-med klart å utvikle svært effektive vaksiner, med en hastighet uten sidestykke. Det vi ikke har klart å gjøre, det er å sette rett prioritet på befolkningens velvære.

Spanskeinfluensaens etterkommere

Likevel, spanskesykens innvirkning var ikke begrenset til perioden fra 1918 til 1919.

Alle influensa A pandemier siden den gang, og faktisk har nesten alle tilfeller av influensa over hele verden vært forårsaket av etterkommere av 1918-viruset. H2N2-pandemien i årene 1957 og 1958, som oppsto i Sør-Kina, drepte eksempelvis mellom én og fire millioner. Dét viruset var en etterkommer av 1918-influensaviruset, som også det som forårsaket influensapandemien i årene 1968 og 1969, som var H3N2, som også drepte fra én til fire millioner mennesker globalt.

Det tok ytterligere 80 år inntil et vitenskapelig team ledet av dr. Jeffery K. Taubenberger var i stand til fullstendig å sekvensere genomet til ett virus, og deretter den delvise sekvenseringen av fire andre.

Og i 2011 klarte doktorene Watanabe og Kawaoka, ved å bruke framskritt innen revers-genetikk, i sin helhet å gjenopprette 1918-viruset, fra komplementært DNA. Med det kunstig gjenoppståtte og inntakte viruset, som hadde alle de åtte RNA-segmentene, var en molekylær-analyse av 1918-pandemiens usedvanlige virulens nå mulig.

Disse studiene viste at det gjenopprettede 1918-viruset fra den andre bølga kunne gjenskapes effektivt i lungene til infiserte ildere og ikke-menneske-primater, som forårsaket den typen dødelig lungebetennelse som man opplevde under pandemien, i årene 1918 og 1919.

Selv om den første bølga forårsaket omfattende infeksjoner var den ikke så veldig dødelig som den andre og tredje bølga. Det er ikke kjent om viruset i den første bølga var det samme som i den andre bølga, eller om det gjennomgikk et genetisk skifte, eller ble re-assortiert med et annet influensavirus som gjorde det så dødelig. Det er bevismateriale som tyder på at de som utviklet influensa i den første bølga hadde beskyttelse mot den andre bølga.

Forskjellige teorier eksisterer om opprinnelsen til dette nye Influensa A viruset, selv om mange har bemerket sykdommens framvekst i mars 1918 i Kansas, som raskt spredte seg over hele Østkysten, i rekruttleirer og byer, og så til Europa og deretter globalt.

Det som var uvanlig med disse dødsfallene var at de kuttet ned unge voksne i deres beste alder. Den W-formede dødskurva var et unikt funn, som antydet at den eldre befolkningen kan ha hatt en delvis immunbeskyttelse fra en mulig eksponering for det dengang sirkulerende viruset fra rundt 1889.

Kanskje det mest skjellsettende er hva dr. David Morens, direktør for NIAID, skrev om influensapandemien i april 2019.

«Så dødelig som 1918-pandemien var i seg selv, amerikanske dødelighetsdata, justert for befolkningsveksten, antyder at det i løpet av det siste århundret har vært omtrent tre ganger så mange dødsfall av 1918-pandemivirusets etterkommere enn av pandemiviruset selv.» Disse utsagnene har betydelig relevans for generasjonene som nå blir tvunget til å leve med SARS-CoV-2-viruset.

Woodrow Wilson’s respons på influensapandemien

Med 2018-influensapandemien som drepte hundretusener av amerikanere er det verdt å gjennomgå president Woodrow Wilson’s og Det hvite hus’ respons på pandemien, som kanskje har interessante paralleller til Covid-pandemien.

Wilson fokuserte fullstendig på landets krigsinnsats, og han kom aldri med en eneste offentlig uttalelse om influensaepidemien i 1918 og 1919. Historikeren John M. Barry, forfatter av The Great Influenza: The Story of the Deadliest Pandemic in History, bemerket: «Hva angår håndteringen av en føderal respons på pandemien, var det ikke noe lederskap eller noen veiledning av noe slag fra Det hvite hus. Wilson ville at fokus skulle forbli på krigsinnsatsen. Alt negativt ble ansett som å skade moralen og skade krigsinnsatsen.»

Tevi Troy, som skrev Shall We Wake the President: Two Centuries of Disaster Management from the Oval Office [‘Skal vi vekke presidenten: To århundrer med katastrofehåndtering fra Det ovale kontor’], rangerte Wilson som den verste presidenten. «Den føderale responsen på 1918-influensautbruddet kan i best fall beskrives som forsømmelse. Hundretusener av amerikanere døde, uten at president Wilson sa noe som helst, eller mobiliserte noen ikke-militære komponenter av den amerikanske regjeringen, for å hjelpe sivilbefolkningen.» Han beskyldte også Wilson for å ha bidratt til den massive spredningen av sykdommen, ved å fortsette mobiliseringen av tropper, «selv da den første verdenskrig var i ferd med å avsluttes».

Barry bemerker at Wilson var meget vel klar over hvor alvorlig sykdommen var. Han hørte og leste rapporter om hvordan sykdommen rammet unge og friske soldater i brakkene, eller på troppetransportene som seilte over Atlanterhavet. Selv om USA under krigen mistet nesten 54 000 soldater i kamp, omkom innen slutten av 1918 ytterligere 45 000 av influensa og den relaterte lungebetennelsen (et antall nesten like stort, eller i samme størrelsesorden som antallet krigsofre).

Faktisk ble ansatte i Det hvite hus syke, både til venstre og høyre. En Secret Service-agent, Det hvite hus’ dørvakt og en stenograf ble syke, før Wilson forlot for å dra til Frankrike. Da han var i Paris for å forhandle Versailles-traktaten etter den første verdenskrigs våpenhvile, ble Donald Frary, en ung amerikansk medhjelper i fredsdelegasjonen, syk og døde. Han var bare 25.

Under fredsforhandlingene i Versailles ble også Wilson syk, og fikk en feber så høy som 39,4 °C. New Yorker skrev: «Wilson, som under gjenvinningsfasen ble pleiet i Hôtel du Prince Murat, et elegant byhus i Det åttende arrondissement, dukket snart opp endret av hans kamp med influensaen. Han var besatt av ‘morsomme ting’, som en hjelper formulerte det. Han ble fiksert på møblene i huset, og kom til å tro han var omgitt av franske spioner. «Vi kunne ikke annet enn anta det var noe merkelig som skjedde i tankene hans,» sa Irwin Hoover, presidentens stabsleder. «Én ting er sikkert: Han var aldri den samme etter denne lille sykdomsperioden.»

ICFI besørget den nødvendige politiske analysen, for å forstå den tidens respons på pandemien, i anledning hundreårsmarkeringen for våpenhviledagen [Armistice Day]:

Krigen ble ført for markeder, profitter, ressurser og innflytelsessfærer. Men denne konflikten oppsto ikke ganske enkelt av de politiske perspektivene til de forskjellige imperialistpolitikerne. Den hadde dypere røtter, i selve den kapitalistiske økonomiens egen utvikling. Som Leo Trotskij forklarte, med ord som ringer enda mer kraftfullt i dagens æra av globalisert produksjon, var krigens fundamenter å finne i den objektive motsetningen mellom utviklingen av verdensøkonomien og inndelingen av verden i rivaliserende kapitalistiske nasjon-stater og imperialiststormakter.

Hver av imperialistmaktene forsøkte å løse denne motsetningen gjennom en blodig kamp for å avgjøre hvem av dem som skulle bli den hegemoniske verdensmakten. Denne konflikten skulle til slutt resultere – etter tre tiår av barbari, som omfattet økonomiske ødeleggelser, fascisme, de europeiske jødenes Holocaust og den andre verdenskrigs massenedslakting – i amerikansk imperialismes dominans.

Men verdenskapitalismens motsetninger var ikke overvunnet. De ble bare midlertidig underlagt USA’s dominans. Sykdommen som hadde grepet det globale kapitalistsystemet ble ikke helbredet, den gikk bare over i en periode av tilbaketrekning. Denne perioden er nå over.

Influensapandemien kunne ikke tillates å forpurre denne omfordelingen av verden, og én måte å si det på var at Influensapandemien bare hadde vært et biprodukt av disse motsetningene og blodige kampene. Og gjenoppblomstringen av en ny dødelig pest, Covid-19, var slett ingen overraskelse, den var også lenge forutsagt, og var forventet.

Varsler om en ny pandemi

I en rapport publisert for mer enn et tiår siden, med tittelen «Globale trender innen nye smittsomme sykdommer», bemerket forfatterne at disse begivenhetene har tiltatt betydelig over tid, med innvirkninger på global helse og økonomi. Et betydelig flertall avledes fra sykdommer som overføres fra dyr til mennesker. De fant også at det har vært en «betydelig risiko for tilfeller av vektorbårne EID [Emerging Infectious Diseases] med zoonotisk opphav fra dyr, med opphav fra lavere breddegrader hvor det er lite rapportering.» Også av bekymring er (antibiotika-resistente) bakterielle patogener.

Sykdomsøkologen Peter Daszak bemerket: «Pandemier tiltar, og vi må inneslutte den prosessen som driver dem, ikke bare de enkelte sykdommene: Pester er ikke bare del av vår kultur – de er forårsaket av den. … Pandemier begynner vanligvis som virus hos dyr som springer over til mennesker når vi har kontakt med dem. Disse overføringene øker eksponensielt ettersom vårt økologiske fotavtrykk bringer oss nærmere dyrelivet i fjerntliggende områder, og handel med ville dyr bringer disse dyrene inn i bysentre. Uforlignelig mye veibygging, avskoging, landrydding og landbruksutvikling, så vel som globaliserter reiser og handelsvirksomhet, gjør oss ekstremt utsatt for patogener som koronaviruser.»

Verdens helseorganisasjon (WHO) avholdt i begynnelsen av februar 2018 en informell konsultasjon i Genève i Sveits, for å gjennomgå lista over prioriterte sykdommer, med et fokus på alvorlige nye framvoksende smittsomme sykdommer (EID), med potensial for å generere en folkehelsekrise, og som det finnes utilstrekkelige eller ingen forebyggende og helbredende løsninger for. Gjennomgangen avslørte at, gitt deres potensial for å generere en folkehelsekrise og fraværet av virkningsfulle medisiner og/eller vaksiner, det er et presserende behov for akselerert forskning og utvikling på sykdommer som Ebola, Lassa Fever, Zika, MERS og SARS, og Sykdom X, en betegnelse på et enda ukjent og ikke navngitt patogen.

WHO sa: «Sykdom X representerer kunnskapen at en alvorlig internasjonal epidemi kan bli forårsaket av et patogen som for tiden er ukjent, som forårsaker menneskelig sykdom.»

John-Arne Rottingen, spesialrådgiver for WHO, sa: «Historien forteller oss at det er sannsynlig at det neste store utbruddet vil bli noe vi ikke har sett før. Det kan virke rart å legge til en ‘X’, men poenget er å sørge for at vi forbereder og planlegger fleksibelt når det gjelder vaksiner og diagnostiske tester. Vi ønsker å se «plug and play»-plattformer utviklet som vil fungere for enhver, eller et stort antall sykdommer; systemer som lar oss lage motforanstaltninger i en fart.»

Til tross for disse advarslene er det imidlertid nedlagt lite finansmidler og krefter på fullt ut å utvikle denne kritisk viktige infrastrukturen, og heller ikke på koordineringen av dem på et internasjonalt grunnlag.

Utbruddet i Wuhan, Kina

Det første hintet til verden om utbruddet av et nytt koronavirus i Wuhan ble mottatt den 30. desember, ved hjelp av et internasjonalt notat sendt av Wuhan’s helseadminstrasjon som advarte om en uvanlig viral lungebetennelse.

Dr. Marjorie Pollack, utdannet fra CDC’s Epidemic Intelligence Services, som er en frivillig bidragsyter i ProMED, et program som drives av International Society for Infectious Diseases, og er bosatt i Brooklyn, sjekket e-postmeldingene sine etter middagen den dagen, da hun mottok et varsel fra en kollega om klynger av alvorlig syke pasienter i Kina. Fire timer seinere sendte et AI-system operert av Boston Children’s Hospital et kort varsel om tilfeller av uidentifisert lungebetennelse i Wuhan.

Under et intervju den 5. mars 2020 forklarte hun: «Jeg fikk et varsel fra en kollega som holder fingeren på pulsen på Weibo, den kinesiske sosialmedie-plattformen. Varselet ga meg noen tweets om ting som foregikk i Wuhan – ei klynge av fire tilfeller, deretter 27 tilfeller – sammen med et angivelig teoretisk av bilde av et dokument sendt ut av Wuhan folkehelsekommisjon, om noe om lungebetennelsetilfeller som syntes å være tilknyttet et sjømat- og villdyrmarked. Etter å ha gjennomlevd og jobbet gjennom SARS-utbruddet, det bare ringte ei bjelle. Dette var et déjà vu.»

ProMED-mail ble grunnlagt i 1994. ProMED ble opprinnelig tenkt å være et direkte forsker-til-forsker nettverk, og det vokste raskt til en prototyp om utbruddsrapportering og ei diskusjonsliste, spesielt etter Ebola-utbruddet i 1995. De spilte også en avgjørende rolle for å identifisere SARS-utbruddet tidlig i 2003.

Når det gjelder et spørsmål angående Kinas respons, la dr. Pollack til under det samme intervjuet: «Jeg tror dette går rundt, Kina har vært helt transparente. SARS var en lærdom om behovet for åpenhet. Jeg har blitt veldig imponert av dem. De har lagt ut data når de har hatt dem. Jeg tror at det som skjedde i Wuhan, det var at de bare ble overveldet. Og de var veldig ærlige. De innrømmet at de i utgangspunktet ikke hadde kapasitet til å håndtere volumet, og derfor endte det med at de bygde to sykehus på mindre enn ei uke.»

Tidslinja taler for seg: Da tilfellene begynte å bygge seg opp begynte leger på sykehusene i Wuhan City å merke en uvanlig lungebetennelseslignende sykdom som rammet pasientene. Først var de bekymret for at dette var framveksten av SARS-viruset. Uka etter (den første uka i januar) hadde fire uavhengige laboratorier i Kina sekvensert det nye koronaviruset.

Interne kommunikasjoner fra den gang gjenspeiler også at National Health Commission ble varslet om at det nye viruset potensielt var smittsomt gjennom luftveiene, og det ble anbefalt å treffe forebyggende tiltak i offentlige områder. Det amerikanske CDC ga til-og-med råd om et reisevarsel for Wuhan City. Vi vet nå at alle de store institusjonene i USA – FDA, CDC, Det hvite hus, Kongressen – hadde blitt varslet om denne utviklingen.

Den 11. januar publiserte dr. Zhang Yongzhen fra Shanghai Public Health Clinic Center, av frustrasjon over myndighetenes forsinkelser, sekvensen på virological.org, og ga verden til slutt det første glimtet av det genetiske designet for SARS-CoV-2. Thailandske forskere, som hadde isolert og delvis sekvensert viruset fra en syk kinesisk reisende, som ble oppdaget på flyplassen der den 9. januar, meldte deres funn den 13. januar, at viruset var identisk med dr. Zhang’s sekvens.

Kjernen i kritikken mot Kinas forsinkelser ligger i det faktum at mer enn to uker hadde gått siden delsekvensen var blitt dekodet, og mer enn ei uke siden tre andre laboratorier hadde fulle sekvenser, før sekvensene endelig ble publisert på GISAID, plattformen der forskere deler genomiske sekvenser. Spørsmålet om overføring fra menneske til menneske var likevel ikke løst.

Innen midten av januar ble Beijing raskt tvunget inn i skadekontrollmodus, og de lanserte en landsdekkende beredskapsplan for folkehelsetiltak.

Peter Daszak, president i Eco Health Alliances, en forsker som har brukt sin karriere på å jakte på farlige virus, forklarte: «Presset er intens under et utbrudd, for å sikre at du har rett. Det er faktisk verre å gå ut til publikum med ei historie som er feil, fordi offentligheten da mister fullstendig tillit til folkehelseresponsen.»

Først etter at dr. Zhong Nanshan, en kjent infeksjonssykdom og lungespesialist, den 20. januar erklærte at det nye viruset overføres mellom mennesker, ba Kinas president Xi Jinping om «rettidig publisering av epidemisk informasjon og utdypning av internasjonalt samarbeid».

Responsen fra WHO

Den 22. januar innkalte WHO en uavhengig komité for å ta opp om det var behov for å erklære en global helsekrisesituasjon. Ei uke seinere, den 30. januar, ble det erklært en Public Health Emergency of International Concern (PHEIC), da det var litt over 10 000 Covid-19 tilfeller, hvorav 80 var oppdaget utenfor Kina.

For å være helt klar, de fire ukene før det ble varslet en PHEIC var den objektive erkjennelsen av omfanget av den globale krisen, og oppropet til handling. De fem til seks ukene som fulgte ble en erkjennelse av at det manglet politisk vilje fra styringselitene til å dempe det raske tempoet i den global overføringen. Kort sagt, erklæringen av pandemien var en nederlagserklæring fra WHO, en erklæring om at lite ville bli gjort for å forhindre pandemiens videre uviklingsforløp.

WHO’s uavhengige tilsyns- og rådgivende komité kom med en skoldende kritikk av den globale responsen, og skrev den 21. mai 2020: «Det har vært en håndgripelig mangel på global solidaritet og felles formål. Det er en oppskrift på å forlenge og forverre det globale utbruddet, som etterlater alle land mindre trygge. En vellykket pandemisk reaksjon er avhengig av sammenkoblede globale systemer og nettverk: Vitenskapelig ekspertise, medisinsk forsyning, handel, innovasjon og produksjon. Den tiltakende politiseringen av pandemisk respons er en materiell forhindring av å beseire viruset, mens det forverrer andre helsemessige, sosiale og økonomiske konsekvenser.»

I mellomtiden erkjente ICFI, som hadde fulgt disse hendelsene nøye fra veldig tidlig i forløpet av krisen, og som analyserte utviklingen nesten fra øyeblikk til øyeblikk, farene reist av viruset grunnet global passivitet og uansvarlighet.

Den 28. februar 2020 utstedte ICFI uttalelsen «For en globalt koordinert beredskap mot koronaviruspandemien», på et tidspunkt da antallet Covid-infeksjoner nærmet seg 100 000 og det enda bare var 3 000 dødsfall, de fleste i fastlandsKina, og uttalte entydig og klart at faren ikke kunne overvurderes.

Konsekvensene av «flokkimmunitet»

Siden pandemierklæringen har styringselitene på tvers av hele verden brukt alle midler til deres rådighet for å berike seg, samtidig som de har tvunget befolkningene til å innordne seg med viruset, gjennom politiske retningslinjer som best kan beskrives som ondsinnet forsømmelse og sosialt mord. Forsøkene på å insistere at «kuren ikke må bli verre enn sykdommen», eller implementeringen av en svensk modell som tok til orde for en «flokkimmunitet»-strategi som angivelig skulle beskyttet de eldre, samtidig som den yngre befolkningen kunne bli smittet, formelt vedtatt som The Great Barrington Declaration, har vist seg å være ikke bare en fallitterklæring, men en ganske så dødelig politisk orientering.

Antallet rapporterte Covid-infeksjoner globalt har nå passert 200 millioner. Men dette er en massiv undertelling, ettersom mange land ikke har testkapasitet til å kunne spore infeksjoner. Dette er det samme antallet mennesker som har blitt kastet ut i ekstrem fattigdom på grunn av responsen på pandemien. Og fortsatt er et betydelig flertall av jordens befolkning immunologisk sårbar, og har enda ikke mottatt en eneste dose av vaksinene.

Det er også en alvorlig underestimering i det rapporterte antallet av globale dødsfall av Covid, som nå står på 4,2 millioner. Men, som med så mange tragiske hendelser, de første tallene er langt lavere enn hva de faktiske er. Først etter at støvet har lagt seg og kroppene er gravd fram fra ruinene, og et skikkelig regnskap gjøres opp, begynner vi å erkjenne omfanget av død som styringselitene ikke har klart å bokføre under denne pandemien, som vi har insistert på var både forutsigbar og stoppbar.

I en nylig rapport i Economist, publisert den 15. mai 2021, da tallet over dødsofre var 3,2 millioner, anslår de at det på verdensbasis har vært fra 7 til 13 millioner overtallige dødsfall under pandemien, med et sentralestimat på 10,2 millioner, eller mer enn tre ganger de rapporterte tallene. Covid-dødsfall er nå den tredje ledende dødsårsaken så lenge pandemien har vart, på tvers av verden.

Overtallighet av dødsfall inkluderer de som døde av Covid, men som ikke var blitt regnet som sådan, og de som omkom ikke nødvendigvis på grunn av Covid-relaterte komplikasjoner, men som av den sosiale krisen kan ha ført til deres manglende evne for tilgang til helsehjelp og andre faktorer som kunne ha vært avverget hadde pandemien raskt blitt brakt under kontroll, og hadde en elimineringsstrategi blitt vedtatt globalt.

For eksempel, i Sør-Afrika har det vært 55 000 dødsfall av Covid siden pandemien rammet. I løpet av samme tid registerte landet 158 499 overtallige dødsfall, der helsemyndighetene følte seg sikre på at fra 85 til 95 prosent var forårsaket av SARS-CoV-2. Det som påpekes er at i fattigere land, der det er forsinkelser med offisielt å dokumentere dødsfall, og årsaken til disse dødsfallene, mangler vi muligheten til å dokumentere den faktiske innvirkningen av den nåværende globale krisen forårsaket av pandemien.

Oppsummering av funnene etter geografisk region:

Det var mellom 2,4 og 7,1 millioner overtallige dødsfall i Asia, mens offisielle Covid-19-rapporterte dødsfall var 0,6 millioner. Siden den gang, med ei stormbølge av infeksjoner, med Delta-varianten over hele India og Indonesia, må nå disse estimatene revideres oppover.

I Latin-Amerika og Karibia har det vært estimert fra 1,5 til 1,8 millioner overtallige dødsfall, samtidig som det var 0,6 millioner rapporterte Covid-dødsfall. I Afrika har overtallige dødsfall vært estimert så høyt som 2,1 millioner, samtidig som bare 0,1 millioner har blitt offisielt rapportert, som taler til det lave nivået av testing og rapportering. I Europa er det estimert fra 1,5 til 1,6 millioner overtallige dødsfall mot 1 million offisielt rapporterte Covid-dødsfall. I USA og Canada, 0,7 millioner overtallige mot 0,6 millioner offisielt repporterte.

Mer nylig fant et estimat av ikke-identifiserte dødsfall i USA at det har vært 185 000 ikke-telte, som satte de totale Covid-relaterte dødsfallene i USA til 775 000 ved slutten av mai 2021.

I USA døde én av 12 beboere på langtidspleieinstitusjoner og én av ti på sykehjem av Covid-19. Ifølge Covid-19 dashboardet operert av American Association of Retired Persons Nursing Home, hadde per 15. juli 2021 mer enn 184 000 beboere og ansatte på sykehjem og andre langtidspleiefasiliteter dødd.

Vi må også understreke at på tvers av verden har mer enn 115 000 helsetjenestearbeidere dødd av Covid-19.

Vi nærmer oss raskt det punkt der Covid-19-pandemien er den mest dødelige hendelsen i amerikansk historie, og overgår sågar den død som ble forårsaket av borgerkrigen. Og dette til tross for Covid-vaksinene og alle virkemidler tilgjengelige for å få en slutt på pandemien. Biden-administrasjonen, i likhet med Trump-administrasjonen, har spilt fra seg alle muligheter til å få en slutt på pandemien, og har sågar undertrykt kritisk informasjon som framhevet farene av den nye varianten selv blant de som er fullvaksinert. Og nå står vi overfor en gjenoppblomstring av en dødelig vending med et mye mer overførbart virus som fortsetter å utvikle seg, og utgjør en betydelig eksistensiell trussel mot verdens befolkning.

På vår Sjette nasjonalkongress i fjor, den gangen vi under ekstraordinære omstendigheter møttes for første gang på nettet, skrev vi: «Covid-19-pandemien er en trigger-begivenhet i verdenshistorien, som akselererer den allerede langt framskredne økonomiske, sosiale og politisk krisen i det kapitalistiske verdenssystemet. Det skaper forutsetninger for en enorm intensivering av klassekampen, på en internasjonal skala.»

Jeg vil avslutte min rapport med å lese et sitat fra Damir Huremovic, fra et kapittel med tittelen «The Brief History of Pandemics» [‘Pandemienes korte historie’].

Han sier: «Svært få fenomener gjennom menneskets historie har formet våre samfunn og kulturer slik som utbrudd av smittsomme sykdommer har gjort; og likevel, bemerkelsesverdig liten oppmerksomhet har blitt viet disse fenomenene i atferdssamfunnsvitenskap og i greiner av medisinen, som i det minste er delvis fundert på samfunnsstudier. I ei lang rekke, gjennom hele historien, har pandemiske utbrudd desimert samfunn, bestemt utfall av kriger, utslettet hele befolkninger, men også paradoksalt nok ryddet veien for innovasjoner og framskritt innen vitenskap (medregnet medisin og folkehelse), økonomi og politiske systemer.»