Følgende rapport ble levert av Tom Carter, en skribent for World Socialist Web Site, på 2021-sommerskolen til Socialist Equality Party (USA), avholdt fra 1. til 6. august.

[Oversetterens kommentar: Jeg har problem med begrepet ‘rase’ om mennesker av forskjellige hudfarger, et anliggende som omtales i forelesningen. Det amerikanske begrepet ‘race’ oversettes derfor med ‘hudfargebaserte forskjeller’, såframt ikke ‘rase’ er relevant i tekstens kontekst; ‘kritisk raseteori’ opprettholdes derfor som oversettelse av ‘critical race theory’]

I de siste månedene har fraksjonskrigen innen det amerikanske politiske etablissementet om «kritisk raseteori» eskalert til et feberhett nivå. Denne kontroversen er en feide mellom to grunnleggende høyreorienterte, antimarxistiske posisjoner, der ingen av dem kan påstå å være forbundet med noe som helst venstreorientert eller progressivt.

På den ene siden av det amerikanske politiske etablissement mobiliserer Det republikanske partiet alle de reaksjonære kreftene til deres rådighet – fascistiske militser, hvite sjåvinister [‘white supremacists’] og religiøse fundamentalister – for et fullskala angrep på undervisning av enhver venstreorientert, sosialistisk eller marxistisk tenkning ved amerikanske skoler og universiteter, som Republikanerne har til hensikt å føre under banneret av en kamp mot «kritisk raseteori».

Per i dag har Republikaner-kontrollerte lovgivede forsamlinger i minst 10 amerikanske delstater vedtatt lover som forbyr undervisning av kritisk raseteori, og 26 er i forskjellige stadier av å vedta slike lover. Mange av disse lovene anvender, i større eller mindre grad, påskudd om en kamp mot «kritisk raseteori» for å målrette den reelle trusselen, slik Republikanerne ser det: Marxisme.

En ny lov i Tennessee forbyr [engelsk tekst] eksempelvis ethvert materiale, i tillegg til alt om kritisk raseteori, det som promoterer «splittelse mellom, eller foraktelse av, en ... sosial klasse, eller klasse av mennesker». Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan slike lover, i hendene på Republikaner-myndigheter, vil bli brukt til å forby enhver av World Socialist Web Site’s artikler fra å bli diskutert i klasserommene. Disse lovene har blitt ledsaget av provoserende forlangender om at kameraer må installeres i klasserommene for å overvåke innholdet av læreres undervisning.

Republikanerne planlegger, rett etter deres voldelige 6. januar-forsøk på å velte resultatene av 2020-valget, å gjøre den påståtte kampen mot «kritisk raseteori» til et midtpunkt i deres kommende kampanjer, om de er relatert til valg eller ikke. Steve Bannon, den fascistiske politiske operatøren som spilte en vesentlig rolle for Trump’s 2016-valgseier, sa i januar til magasinet Politico: «Jeg ser på dette og tenker, ‘Hei, dette er hvordan vi kommer til å vinne.’»

Bannon og hans likesinnede kalkulerer med at den folkelige motviljen med forskriftene og metodene assosierte med kritisk raseteori vil spille dem rett i fanget. I tråd med disse tankene utstedte Trump-administrasjonens kontor for ledelse og budsjett (Office of Management and Budget; OMB) allerede i september 2020 et direktiv som forbyr etaten enhver finansiering tilknyttet alt av undervisning om kritisk raseteori.

På den andre siden av denne «debatten» står selve den kritiske raseteorien, en stor mengde akademiske skriverier som dukket opp i USA på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, som kombinerer postmodernisme og subjektiv idealistisk filosofi med historisk revisjonisme, hudfargebasert sekularisme og en orientering til Det demokratiske partiet og dets forskjellige satellitter.

Framveksten av kritisk raseteori og andre teorier om «sosial rettferdighet» i løpet av de foregående tiårene sammenfalt med det Det demokratiske partiets akselererende forflytning dets ideologiske tyngdepunkt over til anliggender assosierte med hudfarge, kjønn og identitet, som igjen sammenfalt med Demokratenes dropping av de siste rester av ethvert reformistisk program det kunne anvende for en genuin masseappell.

I parallell med dette utviklingsforløpet oppsto kritisk raseteori og lignende postmoderne identitetsteorier fra obskure akademiske trender, til å bli en dominerende ideologi på universiteter, i selskapsstyrerom, Hollywood-studioer, mediekonglomerater, fagorganisasjoner og innen og rundt Det demokratiske partiet selv.

Disse såkalte «sosial rettferdighet»-teoriene har en umiskjennelig og tendentiøs sjargong, som alle nå har møtt – «kulturell tilegnelse», «hvitt privilegium», «å uttale sin sannhet», «hvit sjåvinisme», «trygge rom», «diskursiv vold», «mikroaggresjoner» ,«giftig maskulinitet», «patriarkat», «voldtektskultur», «interseksjonalitet», «utløsende advarsler», og så videre.

Responsen fra Det demokratiske partiet på Republikaner-offensiven mot kritisk raseteori har vært å forskanse seg på den, mobilisere partiets supportere i middelklassens pseudo-venstre og i fagforeningsbyråkratiet, for en kamp for å promotere den. Charles Blow, som skriver i New York Times, forsvarte kritisk raseteori i en prominent lederartikkel, som å være ei «linse å se gjennom for å granske maktstrukturer». Og Biden selv opphevet kort etter at han tiltrådte embetet Trump’s OMB-direktiv fra september 2020, som forbød føderal finansiering relatert kritisk raseteori.

Randi Weingarten, president for [det føderale lærerfagforbundet] American Federation of Teachers, meldte en uttalelse som forsvarte kritisk raseteori, og tilsvarende uttalelser har blitt meldt fra fagorganisasjonsfunksjonærer på delsstatlige og lokale nivå rundt om i landet.

For deres del argumenterer pseudo-venstre tendensene som kretser rundt Det demokratiske partiet for at kritisk raseteori og tilsvarende postmoderne identitetsteorier, på en eller annen måte, skal verdsettes av sosialister, eller må sågar kunne harmoniseres med marxisme. I en artikkel med tittelen «Hvorfor kritisk raseteori burde undervises på skolen,» publisert i magasinet Current Affairs, forsvarte sjefredaktøren og den prominente DSA-figuren Nathan J. Robinson kritisk raseteori, med den begrunnelse at den er «provoserende og burde utløse viktige diskusjoner».

Demokratene feiret i juni en seier da ingen ringere enn general Mark Milley, styreleder for de felles stabssjefer, opptrådte for å innordne Pentagon med de som forsvarer undervisning av kritisk raseteori for US Army’s offiserkadetter. Der han responderte på fordømmelsene fra en Republikaner-lovgiver under en høring for Representantenes hus’ forsvarskomité, forsvarte Milley undervisningen av kritisk raseteori ved West Point, med å si: «United States Military Academy er et universitet, og det er viktig at vi studerer og forstår.» Han la til: «Jeg vil forstå hvitt raseri. Og jeg er hvit.»

General Milley’s tilsynelatende forsvar for kritisk raseteori førte til ei bølge av skuffede og bitre fordømmelser fra Republikanernes rekker, og fra Trump selv, samtidig med en entusiastisk saluttering fra Demokratenes side.

Republikanernes offensiv mot kritisk raseteori vokser ut av, og ble i betydelig grad muliggjort av Demokratenes omfavnelse av New York Times’ 1619 Project. Republikanerne responderte på 1619 Project med deres egen såkalte «1776-rapport», utgitt under de siste dagene av Trump-presidentskapet, som forlangte [engelsk tekst] at Amerika «gjenoppretter patriotisk utdanning» og rensker skoler og universiteter for enhver lære som er «i strid med Amerika’s prinsipper». Og Republikanerne setter nå disse truslene ut i praksis.

En sentral forvrengning i hele denne offisielle «debatten» er at kritisk raseteori skal representere noe venstreorientert, eller sågar marxistisk. Dette blir ofte tatt for gitt, både av Republikanerne, som er teoriens motstandere, og av dens Demokrat-innordnede forfektere.

Selv om genuine marxister så absolutt motsetter seg Republikanernes pådriv for å renske skolene for «upatriotisk» litteratur, må det gjøres klinkende klart at kritisk raseteori, for dens del, så absolutt ikke har noe som helst til felles med marxisme.

Kritisk raseteoris røtter i postmoderne subjektivistisk idealisme

Kritisk raseteori er en bred flom, med mange sideelver som strømmer inn i den og mange avgreininger som strømmer ut. Man kan oppsøke et bibliotek, og gå ned midtgang etter midtgang med hyllevis av dette materialet, som på overflatenivå består av mange forskjellige og sågar internt motstridende trender, som har oppstått og skiftet over tid.

For å karakterisere hele denne flommen av materiale er det derfor nyttig å begynne på det mest grunnleggende nivået, med dens fundamentale filosofiske oppfatninger, den arven som kan spores tilbake til postmodernismen og oppfatningene som ble fremmet av Frankfurt-skolen. Det er den «kritiske teorien» som «kritisk raseteori» oppstår fra.

Dette langstrakte ideologiske utviklingsforløpet har blitt ekstensivt analysert andre steder, blant annet i David North’s Marxism, History & Socialist Consciousness (2007) og The Frankfurt School, Postmodernism and the Politics of the Pseudo-Left: A Marxist Critique (2015), så det vil være tilstrekkelig for dette foredragets formål å gjennomgå noen av de karakteristiske oppfatningene.

Theodor Adorno og Max Horkheimer, to ledere av Frankfurt-skolen, konkluderte i boka Dialectic of Enlightenment (1944) med at Opplysningstiden var ansvarlig for all autoritær tenkning og alt det barbari som karakteriserte den første halvdel av 1900-tallet, med den begrunnelse at alt av det var det uunngåelige resultat av et feilslått forsøk på å utøve kontroll over naturen gjennom vitenskap og fornuft. Adorno skulle gå videre hen til å hevde, i Negative Dialectics (1966), at all systemisk tenkning er i seg selv autoritært.

Postmodernistene tok denne avvisningen, eller fornedrelsen av vitenskap, fornuft og opplysningsrasjonalisme, som deres utgangspunkt – dette er den «moderniteten» de hevder å ha forflyttet seg forbi – og de gikk hen til å erklære deres «vantro til alle meta-narrativer», i filosofen og postmodernisten Jean-François Lyotard’s formulering.

Ifølge postmodernistene utgjør vitenskapelig forståelse bare ett «virkelighetsnett» [‘web of reality’] eller én «måte å vite» [‘way of knowing’] eller ett «narrativ» eller én «diskurs» blant mange – og en diskreditert, autoritær én, som sådan – så det er ikke tillatt å skulle snakke i form av universell sannhet, eller om en objektiv virkelighet utenfor, og uavhengig av det menneskelige sinn, som menneskelige tanker på en pålitelig måte skal kunne korrespondere med, og som menneskelig kollektiv aktivitet kan effektivt sett endre eller forbedre.

For å referere et karakteristisk eksempel, det er en antologi av skrifter med tittelen Webs of Reality: Social Perspectives on Science and Religion [‘Nettverk av realitet: Sosiale perspektiver på vitenskap og religion’] utgitt av Rutgers University Press i 2002, som presenterer emnet som følger:

«Vi utforsker noen av likhetene mellom religion og vitenskap som skiller seg ut når de blir behandlet som sosiale strukturer og som meningssystemer ... Det vi finner er at det såkalte vitenskapelige verdensbildet i seg selv er implisitt religiøst.»

Jeg peker ikke ut denne boka som spesielt viktig. Den fungerer bare som en av utallige illustrasjoner man kan presentere av det postmoderne rammeverkets anvendelse. Ifølge postmodernismen er det ingen vitenskapelig forståelse av verden som samsvarer med objektiv virkelighet. Vitenskap og religion er bare forskjellige «fellesskap», forskjellige «diskurser», hver med deres eget «virkelighetsnett», og ingen av dem er i noen fundamental forstand mer legitime enn de andre.

Oppfatninger som strømmer ut fra disse grunnleggende postmoderne filosofiske ideene kommer til uttrykk gjennom skriftene til forkjemperne for kritisk raseteori, som bruker formuleringer som «å navngi ens egen virkelighet» og å «formulere din sannhet».

Fordi vitenskapelig resonnement er et diskreditert «narrativ» forbundet med tidligere undertrykking, ifølge kritisk raseteori, legges det særlig vekt på det som kalles «personlig historiefortelling», og spesielt på den dramatiske gjenfortellingen av intenst emosjonelle erfaringer.

Som Jeanette Haynes Writer, en forfekter av kritisk raseteori, uttrykte det: «Målet med CRT [Critical Race Theory; kritisk raseteori] er å konstruere en alternativ virkelighet ved å navngi ens egen virkelighet gjennom historiefortelling og mot-historiefortelling; følgelig, fordelen med CRT er den stemmen den gir fargede mennesker.»

Konseptet «personlig historiefortelling» gir kritisk raseteori, som en helhet av skrivning, et av dens distinktive karaktertrekk. Man åpner en avhandling om et historisk eller sosiologisk tema og finner kapitler viet forfatterens personlige erindringer. «Det å snakke ens sannhet» blir på denne måten sett som en helt legitim måte å «bevise» en idé – og faktisk, enda mer legitim enn den diskrediterte gamle metoden, med å anvende objektive fakta, tall og logiske argumenter.

Uansett intensjonene til tilhengerne av dette teoretiske rammeverket, må det i utgangspunktet sies at disse oppfatningene i seg selv ikke er uten nedlatende, og ærlig talt, rasistiske implikasjoner. Det er som å si: «Fakta og logiske resonnementer om objektiv virkelighet er for hvite mennesker, derfor bruker fargede mennesker i stedet personlig historiefortelling.»

Til tross for den ene og andre påkallingen av Marx utgjør disse oppfatningene, i konsise filosofiske termer, forskjellige former for subjektiv idealisme, eller oppfatninger som stammer fra en tro på tankens forrang over materien, og en skepsis mot korrelasjonen mellom tanke og en objektiv virkelighet, uavhengig av individuell bevissthet.

Subjektiv idealisme utgjør den polare motsetningen til marxismens filosofi, historisk materialisme, som er basert på oppfatningene at materie går forut for tanken, og at menneskelig tenkning kan fatte og forstå objektiv virkelighet – den samme objektive virkeligheten som mennesker av alle hudfarger lever i – og som de gjennom bevissthet og kollektiv menneskelig aktivitet kan endre og forbedre.

Disse grunnleggende filosofiske oppfatningene er nøkkelen til å skille kritisk raseteori fra marxisme – og hvorfor det er umulig å snakke om en sammenblanding, eller å kunne kombinere noen av de postmoderne teoriene om «sosial rettferdighet», som kritisk raseteori, med en marxistisk kritikk av kapitalismen.

Det er å håpe at dette foredraget, om det ikke oppnår noe annet, gjør dette punktet helt klinkende klart: Når vi snakker om kritisk raseteori kontra marxisme, da snakker vi om to helt forskjellige, helt uforsonlige og helt uforenlige teoretiske rammeverk, helt ned til deres mest grunnleggende filosofiske røtter.

I perioden som førte fram til Den russiske revolusjon ble Lenin i 1909 tvunget til å lage en hel avhandling om filosofi, Materialisme og empirio-kritikk, der han heftig forsvarte marxismen fra ulike former for subjektiv idealisme som framstod som «forbedringer» av marxismens filosofiske fundament. Og på samme måte, under kampen med den småborgerlige opposisjonen i Socialist Workers Party [i USA], ble Trotskij i 1939 tvunget til å skrive «The A-B-C of Materialist Dialectics,» hvor han tålmodig gjentok fundamentale oppfatninger som for marxister er så grunnleggende at de er som å lære seg alfabetet.

Cliff Slaughter forklarte, i Lenin on Dialectics: «Det er bare på grunnlag av å se eksistensen av objektiv virkelighet uavhengig fra menneskelig bevissthet som ‘hovedsaken’ at Lenin er i stand til å gjøre det store bidraget ... som han gjør i [De filosofiske] Notebooks. Bare en materialistisk forståelse av den aktive rollen menneskelig praksis har i den virkelige verden kan danne grunnlaget for rikheten av Lenins oppfatninger, for det er fra den virkelige verden at den uendelig ekspanderende og berikede sannheten av menneskelig forståelse er utledet.»

Med tilnærmingen av en ny syklus av revolusjonære omveltninger i vår tid, i det 21. århundre, kan vi forvente å bli tvunget til igjen-og-igjen å måtte forsvare marxismens mest grunnleggende oppfatninger mot den ødeleggende innflytelsen fra liberale universitets- og etablissementsfigurer, som mer-og-mer aggressivt vil forsøke å fortrenge dem, med ulike former for subjektiv idealisme.

De subjektivt idealistiske og postmoderne røttene til kritisk raseteorie kommer til uttrykk i konseptet om å konstruere en «alternativ virkelighet», i henhold til ens individuelle ønsker og behov, om en «sannhet» som er individuell for hver enkelt person, og fikseringen på å utøve politifunksjonen for hverdagsspråk – eller det postmodernistene ville kalle «problematiseringen av dominerende diskurser».

De subjektivistiske, idealistiske og postmoderne røttene til kritisk raseteori kommer også til uttrykk i en annen trope som er felles for identitetspolitikken omfavnet av kritisk raseteori – at bare visse minoriteter har «standing» for å kunne uttale seg om rasisme, og at uttalelser fra ikke-minoriteter angivelig er illegitime, i kraft av «standpunktet» til personen som uttaler seg. Denne oppfatningen, som er sentral i kritisk raseteori, beskrives som «standpunkt-epistemologi».

Richard Delgado og Jean Stefancic, ledende forfektere av kritisk raseteori, skriver at «minoritetsstatus bringer med seg en antatt kompetanse til å kunne uttale seg om hudfarge og rasisme.»

Dette sentrale premisset for kritisk raseteori er som å argumentere for at en lege ikke har noe med å skulle diagnostisere en pasient, fordi legen ikke personlig har opplevd det subjektivt personlige ubehaget som er konsekvens av pasientens tilstand. I henhold til dette postmodernistiske rammeverket vil pasienten være den eneste person «antatt kompetent» til å kunne si noe om hans tilstand, fordi pasienten har opplevd symptomene, mens legens diagnoser vil vurderes å være angivelig illegitime, på grunn av legens «standpunkt».

Disse antivitenskapelige oppfatningene tar feil på det mest fundamentale nivå om hvordan menneskelig kunnskap og forståelse fungerer. Legen i dette eksemplet har ikke personlig opplevd pasientens subjektive fornemmelse av ubehag, men vil imidlertid kunne oppdage og forstå objektivt de bakteriene som forårsaker det, og han eller hun kan muligens gjennom vitenskapelige metoder stille en diagnose og foreskrive en behandling som kan redde pasientens liv. Pasientens subjektive fornemmelse av ubehag gir samtidig ikke pasienten automatisk noen spesiell innsikt i den objektive årsak til sykdommen. Mennesker led i årtusener av bakterielle sykdommer uten å forstå hva som forårsaket dem, og uten å kunne kurere dem. Pasienten går til legen fordi den subjektive opplevelsen av symptomene på sykdommen ikke i seg selv er tilstrekkelig til å forstå hva sykdommen er, eller hvordan den kan kureres.

Dette bringer oss til selve begrepet rase, slik det blir anvendt av kritiske raseteoretikere. Rase, må det i utgangspunktet slås fast, er fra marxismens og moderne vitenskaps synspunkt ikke en koherent biologisk, eller engang sosiologisk relevant kategori [o. anm.: og heller ikke et relevant språklig begrep på norsk].

Med oppdagelsen og analysen av DNA kan det kategorisk slås fast at fra biologiens standpunkt er det ikke noe slikt som rase. Forøvrig, ethvert forsøk i dag på å kategorisere individuelle amerikanere inn som medlemmer av en «hvit rase» og en «svart rase», ville i seg selv være tilfeldig og reaksjonært. Hvordan skulle denne defineringen fastslås? Basert på hvilke kriterier? Det ville nødvendigvis kreve gjenoppliving og gjeninnføring av rasistiske troper, slike som «en-dråpe regelen» som er assosiert med æraen av Jim Crow-apartheid, som kategoriserte som svart ethvert individ med en eneste svart forfader.

Kritisk raseteori erkjenner at rase er sosialt konstruert, i den forstand at kategorien ikke er biologisk, men det gjør det bare muliggjør å ta i bruk de subjektive idealistiske oppfatningene lånt fra postmodernismen, for å få blåst nytt liv i disse hudfargebaserte kategoriene.

Kimberlé Crenshaw, en av grunnleggerne av kritisk raseteori, sier dette mer eller mindre direkte: «Samtidig som postmodernismens beskrivende prosjekt, det å stille spørsmål om hvordan tolkning og forståelse er sosialt konstruert, er generelt sett solid… er det å si at en kategori som rase eller kjønn er sosialt konstruert ikke å si at kategorien ikke har noen betydning i vår verden. Tvert imot, et stort og kontinuerlig prosjekt for underordnede mennesker – og faktisk, et av prosjektene der postmoderne teorier har vært til stor nytte – tenker på måten makt har blitt samlet rundt bestemte kategorier, og blir utøvd mot andre.»

Crenshaw tar opp distinksjonen mellom utsagnet «jeg er svart» på den ene siden, og påstanden «jeg er en person som tilfeldigvis er svart» på den andre, og hun omfavner den førstnevnte med den begrunnelsen at den «tar den sosialt pålagte identitet, og styrker den som et ankerfeste for subjektivitet.»

For å referere et annet eksempel på måten disse begrepene anvendes på, beskriver E. Patrick Johnson i boka Appropriating Blackness: Performance and the Politics of Authenticity «svarthet» [‘blackness’] som «måtene ‘det å leve svarthet på’ blir en materiell måte å kunne vite».

Implikasjonen som flyter fra disse postmoderne begrepene er at rase blir å forstå, ikke som en form for subjektive fordommer i den bigottes sinn, men som et grunnleggende definerende trekk ved hver persons separate eksistens og «måte å kunne vite», et «subjektivitetens ankerfeste» med Crenshaw’s ord, en betingelse som alt av en persons kunnskap og tro om verden er betinget av. Det logiske endepunktet for anvendelsen av disse postmoderne og subjektivt idealistiske oppfatningene er at en persons hudfarge ikke bare bestemmer «virkeligheten» personen lever i, men også at mennesker av forskjellige hudfarger lever, bokstavelig talt, i forskjellige «realiteter».

Kritisk raseteori og hudfargebasert sekterisme

Samtidig som dens filosofiske røtter ligger i postmodernismen og subjektiv idealisme, er det som gir kritisk raseteori dens essensielle karakter tillegget av en annen ingrediens: Hudfargebasert sjåvinisme og separatisme, som selv har deres røtter i amerikansk småborgerlig svart nasjonalismes høyrefløy.

Kritisk raseteori henter avvisningen av Opplysningstiden fra Frankfurt-skolen og postmodernismen, og legger til et hudfargebasert spinn. Ifølge Delgado og Stefancic utfordrer kritisk raseteori «Opplysningstidens rasjonalisme» ved å reise spørsmål om «vestlig filosofi er iboende hvit, av sin orientering, sine verdier og sin resonneringsmetode».

Delgado selv publiserte i 2012 en kommentert bibliografi, som åpenhjertig observerte: «Ei framvoksende grein innen CRT mener at fargede mennesker best kan promotere deres interesser gjennom separasjon fra den amerikanske hovedstrømmen. Noen mener at bevaringen av mangfold og forskjellighet vil komme alle til gode, ikke bare grupper av fargede.»

Dette utgjør ikke mer enn en pervers gjenoppliving av den gamle segregeringsparolen om «separate, men likeverdige», som var assosiert med Ku Klux Klan og det 100-år-lange regimet av Jim Crow-apartheid i de amerikanske sørstatene. Ifølge denne teorien er det til det beste for alle av forskjellige hudfarger å leve hver for seg, og ikke å integreres.

Dette høyreorienterte perspektivet er reaksjonært i den mest direkte og bokstavelige forstand. Det ville representere å oppheve generasjoner av menneskers progressive arbeid, der de jobbet og kjempet og ofret sammen, for å overvinne hudfargebaserte skiller og fordommer, for å få brutt ned barrierer, for å få forent og integrert.

Denne reaksjonære hudfargebaserte sekterismen – som gjenspeiles i forlangender innen og rundt Det demokratiske partiet om hudfargebaserte erstatninger, hudfargebaserte kvoter og hudfargebaserte preferanser, sammen med hudfargebaserte adskilte klasserom, som de kaller «trygge rom», eller «afrikaner-amerikanske kulturelle fordypningsprogrammer» – er helt i samsvar med kritisk raseteoris essensielt teoretiske rammeverk, oppfatninger og metoder.

Ifølge kritisk raseteori forklares ulikhet og urettferdighet som resultatet av «hvitt privilegium» eller «hvithud-privilegium», som er et system av hudfargebaserte fordeler som det amerikanske samfunnet angivelig er organisert rundt, som gir til hvite mennesker fortrinn på bekostning av svarte mennesker.

I den kritiske raseteoriens språk er «hvithet» en form for «eiendom» som alle hvite mennesker angivelig er i besittelse av, uansett hvilken posisjon de måtte innta i samfunnet, og om disse menneskene er bevisste eller ubevisste om deres deltakelse i «Hvit Overlegenhet». Denne oppfatningen, et sentralt nøkkelpunkt i kritisk raseteori, ble fremmet i en artikkel fra 1993 skrevet av Cheryl Harris, som analyserte lover i et forsøk på å tolke ei lang rekke juridiske beslutninger i det amerikanske rettssystemet, for implisitt å anvende dette konseptet.

Hva dette betyr er at en hjemløs mann som sover på gatene i Los Angeles og tilfeldigvis er hvit, har en «eiendom»-interesse i hans «hvithet», som gjør ham på en eller annen meningsfull måte rikere enn Oprah Winfrey (nettoformue $ 2,7 milliarder), i det minste sett fra standpunkt av denne sentrale formen for «eiendom», og gjør ham derfor medskyldig i regimet av «hvitt privilegium» og «hvitt overherredømme».

Når kritisk rase-teoretikere benytter begreper som «hvitt overherredømme» og «strukturell rasisme» argumenterer de ikke bare med at de facto-diskriminering er utbredt i USA, som utvilsomt er sant som et statistisk faktum. I stedet refererer disse begrepene til forestillingen at hele samfunnet er positivt organisert rundt prinsippet om å dra fordel for «hvite mennesker», på bekostning av å gjøre det vanskeliger for «svarte mennesker». Følgelig, for tilhengerne av kritisk raseteori, er det ikke et spørsmål om hvorvidt rasisme kommer til uttrykk i et gitt sosialt fenomen, men et spørsmål om hvordan rasisme uttrykker seg i dette fenomenet, gitt at generalisert rasisme fra alle hvite menneskers side visstnok er organisasjonsprinsippet for hele samfunnet.

Hvordan forklarer kritisk rase-teorien epidemien av politibrutalitet? Svaret er at det er produkt av generalisert rasisme fra alle hvite menneskers side. Massefengsling? Samme svar. Regjeringspolitikk som favoriserer de rike? Samme svar. Lave lønninger? Utrygge arbeidsbetingelser? Høy husleie? Betingelser på skolene? Samme svar. Imperialistkrig? Flint-forgiftning? Trump’s seier i 2016? Samme svar. 6. januar-kuppforsøket? Generalisert rasisme fra alle hvite menneskers side. Det er forklaringen på alt.

Denne tilnærmingen forenkler og forringer den virkelige kampen med å konfrontere og eliminere fordommer, samtidig som den bidrar til å dekke over de dypere sosiale årsakene til ulikhet og urettferdighet. Flertallet av ofrene for politidrap i USA er for eksempel hvite. Selv om rasisme kan forklare de subjektive motiveringene for individuelle politifolk, som uforholdsmessig målretter svart ungdom eller utfører bestemte former for pryling, kvelning og skyting, så er det ikke tilstrekkelig til å forklare fenomenet som helhet – langt mindre hvorfor det politiske etablissementet og begge de offisielle politiske partiene i USA forsvarer regimet av vilkårlig polititerror.

Ved å forklare epidemien av politibrutalitet som resultat av generalisert og gjennomgripende rasisme fra alle hvite menneskers side flytter kritisk raseteori skylden fra styringsklassen og den eksisterende sosiale orden over på massen av arbeidende mennesker som er hvite, som på ingen måte er ansvarlige for politibrutalitet, og som selv ofte er ofre for den.

For kritisk raseteori fungerer begreper som «hvitt privilegium», «hvit skjørhet» og «hvit overlegenhet», parallelt med borgerlige feministiske begreper som «voldtektskultur», «patriarkat» og «giftig maskulinitet», med «sexisme» erstattet for «rasisme», som de påstått generaliserte og «strukturelle» fordommene som ligger til grunn for alle samfunnets problemer.

I den endelige analysen er dette alle rammeverk for å overføre sosiale fenomener som fundamentalt sett er produkter av kapitalismen og klassesamfunnet, over til former som er fordøyelige for middelklassens identitetspolitikk.

Konseptet «interseksjonalitet», som er sentralt for kritisk raseteori, er et forsøk på å forene disse forskjellige konkurrerende postmoderne identitetsrammeverkene med hverandre, der hver av de forskjellige fordommene opererer langs aksen av en egen identitetskategori, eksempelvis hudfarge, kjønn, kroppsvekt, eller seksuell legning.

Hovedfunksjonen for «interseksjonalitet»-rammeverket i dets nåværende form er å forflytte klassens avgjørende rolle i historie og samfunn, og henvise kapitalismen som et verdensøkonomisk system inn i «klassisme», et av ei lang liste med andre «-ismer», eller former for subjektive fordommer – om ikke for helt å få eliminert klasse fra diskusjonen.

I boka Is Everybody really equal? [Er alle virkelig like?], som er ei lærebok i «utdanning for sosial rettferdighet» rettet mot elever/studenter «fra high school til-og-med graduate school», anvender Robin DiAngelo og Özlem Sensoy rammeverket av «interseksjonalitet» for å angripe enhver som prøver å introdusere klasse inn i en diskusjon om urettferdighet og ulikhet. Forfatterne forestiller seg en person som sier: «Den sanne undertrykkingen er klasse. Dersom du eliminerer klassisme, da forsvinner alle andre undertrykkinger.» De identifiserer denne uttalelsen som en form for «kanalveksling», én av flere former for psykologisk «fornektelse og motstand», og «forsettlig uvitenhet» som forevises av «dominerende gruppemedlemmer».

De kommer tilbake til dette temaet gjentatte ganger, og klassifiserer det seinere under subheadingen «misforståelser om klasse», med følgende uttalelse: «Klasse er den sanne undertrykkingen. Dersom vi eliminerer klassisme, da eliminerer vi rasisme.»

I en annen publikasjon, med tittelen «Whites Receiving Feedback on Racism and Responding from the Mainstream Framework: Above & Below», foreslår DiAngelo at en hvit person som sier «den virkelige undertrykkingen er klasse» som å fungere for å «opprettholde hvit solidaritet», «beskytte hvitt privilegium» og «beskytte rasisme».

Denne grunnleggende sentimentet fikk forøvrig et ekko fra Alexandria Ocasio-Cortez, som nylig angrep dem som forfekter en «klasse-essensialistisk» posisjon, som å være grunnlegende rasistiske.

La meg svare på dette et øyeblikk. For marxister, ja, vi erkjenner oss skyldige i å være «klasse-essensialister». Klasse er for oss ikke bare en annen form for subjektive fordommer. Marx’ bidrag til menneskelig kunnskap og forståelse var ikke bare observasjonen at noen mennesker har mer rikdom og makt enn andre. Så mye har vært allment kjent i årtusener.

Det Marx oppdaget var ikke mindre enn den lovstyrte dynamikken som driver utviklingen av menneskelig sivilisasjon, basert på en vitenskapelig granskning av utviklingen av produktive krefter, der han sporet måten sosiale klasser korresponderer med spesifikke sosiale produksjonsrelasjoner som oppstår fra, og deretter kommer inn i motsetning til disse kreftene. Der han så tilbake på helheten av menneskehetens tidligere historie var Marx i stand til å bekrefte hvordan disse lovmessighetene opererte overalt, i den sosioøkonomiske utviklingen, og med det besørget han ny innsikt inn i fortiden.

Og nå med blikket vendt framover, Marx’ oppdagelse muliggjorde for første gang i menneskehetens historie en fullstendig bevisst politikk, og gjorde det mulig bevisst å kunne tilpasse programmet og strategien for en revolusjonær bevegelse – eller en revolusjonær regjering – de objektive interessene for objektivt eksisterende sosiale krefter. Derfor er det mulig for marxister, som er aktive i klassekampen, å studere og analysere hvordan de sosiale klassenes objektive interesser uttrykker seg, på den ene eller den andre måten, i den historiske prosessen – for eksempel, i valget av profitter framfor menneskeliv, i benektingen av å inneslutte og kontrollere pandemien.

Man kan snakke objektivt om en historisk revolusjonær klasse, men det er ikke mulig å snakke om en «historisk revolusjonær hudfarge», eller for den saks skyld en «historisk reaksjonær hudfarge». Ethvert forsøk på å basere politikk på antatt «hudfargebaserte interesser» i vår verden ville være totalt falskt, og reaksjonært. Millioner av mennesker av alle hudfarger har dødd av en pandemi som kan forebygges, ikke på grunn av hudfargebaserte interesser, men på grunn av klasseinteresser. Det er responsen til «interseksjonalitet». Det å sammenligne hudfarge og klasse er epler og appelsiner – to helt forskjellige kategorier, og to helt forskjellige ting. Rasisme er på den ene siden en form for subjektive og uvitenskapelige fordommer; klasse derimot, det er nøkkelen til å forstå all menneskelig historie, alt av samfunn og politikk.

Hvilket perspektiv er det disse forfekterne av hudfargebasert politikk tilbyr for en person som vil slåss mot rasisme og andre former for urettferdighet, men som tilfeldigvis er hvit? Gitt rasismen som angivelig er innebygd i den eksistensielle kjernen av enhver hvit person, er prognosen dyster. Hvite mennesker, som forklart ovenfor, har ingen «standing» for å kunne diskutere eller engang forstå rasisme, ifølge kritisk raseteori, så de kan bare bli instruert til å forbli tause, og foreskrives en bisarr form for terapi.

Boka Me and White Supremacy, av Layla F. Saad, tilbyr et slikt fire-ukers studium for den angrende hvite leser: «Dag 1: Du og hvitt privilegium. Dag 2: Du og hvit sårbarhet. Dag 3: Du og hudsjattert politiutøvelse. Dag 4: Du og hvit taushet. Dag 5: Du og hvit overlegenhet. Dag 6: Du og hvit eksepsjonalisme. Dag 7: Gjennomgang av Uke 1.»

Denne traktaten på mer enn 200 sider, som framtidige historikere vil katalogisere som et eksemplar fra en desorientert intelligentsia fullstendig ute av deres konsepter, er karakteristisk for en hel cottage-industri av selvpiskenede «selvhjelps»-bøker som nå blir utgitt for hvite menneskers angivelige fordel, sammen med selskapsledelses-seminarer og mangfold-workshops, som er designet for å tvinge hvite mennesker til å «konfrontere» deres egen angivelig ubevisste rasisme.

Det er gode penger å tjene for de som har hengt deres vogner på dette tendensiøse tullet. DiAngelo selv tok nylig $ 12 000 for bare ett av hennes seminarer ved University of Kentucky, og $ 20 000 for en tre-og-en-halv time lang workshop ved University of Connecticut. Hun forlanger vanligvis fra $ 10 000 til $ 15 000 per event. Tim Wise, forfatter av boka White Like Me, krever også et talegebyr i området fra $ 10 000 til $ 20 000.

En åtte-timers dag på den føderale minstelønna, derimot, summerer seg til $ 58, og beløper seg til omtrent $ 15 000 for ett års heltidsarbeid.

Disse kostbare «workshops» for hvite mennesker ligner på ingenting så mye som den «homofile konverteringsterapien» som praktiseres av kristenfundamentalister – ved at hvitheten, i likhet med homoseksualiteten, aldri helt kan renskes ut, men bare kan forminskes over til en evig kilde av skam og skyld, for den person som var så uheldig å bli født inn i en så syndig tilstand.

En av de mest toksiske manifesteringene av denne intenst subjektive strømmen er insisteren på at alle personlige relasjoner (ekteskap, vennskap, familiebånd) må transformeres over til de foretrukne slagmarkene, for å føre «politisk» kamp for «transformeringsendring». De som forledes inn i denne ideologien oppfordres til å «utdanne» venner, ektefeller, kjærester, kolleger og foreldre, ved å tvinge dem til å «slite med» deres påståtte «ubevisste rasisme».

Man fornemmer at alle de som i all oppriktighet prøver å implementere disse forskriftene i praksis med deres venner raskt vil befinne seg uten noen av dem, og at lærdommen for enhver som skulle tenke på en romantisk relasjon på tvers av hudfargegrensene er at enhver bestrebelse for å bygge bro over disse fullstendig adskilte «virkelighetene» vil bli så krevende og så farefull at man bør gi opp før man forsøker. Samtidig som at disse teoriene framstår som «antirasistiske» er deres konsekvenser i praksis det motsatte: De forgifter atmosfæren, med en tvangsmessig fiksering på hudfarge i alle sosiale interaksjoner.

Alt av dette er råttent søppel – og ærlig talt, ofte i seg selv et uttrykk for rasefordommer. En antologi av skriblerier, med tittelen Critical Whiteness Studies, redigert av Delgado, presenterer ukritisk et intervju med Noel Ignatiev, medredaktør av et magasin med tittelen Race Traitor, en gang en stalinist og en tidligere deltaker i Students for a Democratic Society, som sier: «Vi mener at så lenge den hvite rasen eksisterer, vil alle bevegelser mot det som kalles ‘rasisme’ mislykkes. Derfor er vårt mål å avskaffe den hvite rase.»

Disse utøverne av rasistisk politikk er uttrykkelig fiendtlige mot ethvert ønske om å forene mennesker over hele verden i en progressiv og egalitær global kultur. I et kapittel av Me and White Supremacy viet «kulturell tilegnelse», et begrep som utgjør en stor ideologisk tendens av kritisk raseteori, argumenterer Saad direkte for at ideen om «kulturell deling» som en «måte å løse rasisme» er «feilaktig».

Ifølge det tilbakeskuende, undertrykkende, antikunstneriske begrepet «kulturell tilegnelse» [‘cultural appropriation’], som innebærer å dømme kunst på grunnlag av hudfarge, er forskjellige kunstneriske objekter, motiver, sjangre og stiler «eid» av mennesker av forskjellige hudfarger, som bare kan utføres eller bli verdsatt (eller tjent på) av medlemmer av den aktuelle hudfargen. Derfor er alle som prøver å lage kunst som ikke «tilhører» kunstnerens egen hudfarge, skyldige i illegitim «tilegnelse».

Innenfor dette reaksjonære rammeverket blir kunstnere formanet til å «forbli i kjørefeltet», begrenset til å framføre og konsumere kulturprodukter fra representanter av «deres» egen hudfarge. Dette er et rammeverk som spiller direkte i hendene på det ytre høyre, og som hvite sjåvinister som Proud Boys og nynazister entusiastisk ville si seg enige i.

I en tid der menneskeheten i tiltakende grad blir integrert på en global skala via Internett, en utvikling som er full av progressivt potensial for kunst og kultur over hele verden – med unge mennesker som improviserer, tilpasser og utforsker danser og musikk fra hele verden via TikTok og andre sosiale medier – kaster de rasistiske sekteriske tilhengerne av kritisk raseteori deres hender i været, og skriker i protest ut mot «kulturell deling».

I det samme kapitlet i Me and White Supremacy går Saad hen til å avvise ethvert ønske om «fargeblindhet». I en svært avslørende passasje avviser hun ideen at «det skulle kunne fungere at vi opptrer som en gigantisk menneskelig kultur, som deler alt likt, om det ikke var for rasisme og eksistensen av privilegier».

Dette utgjør en avvisning av alt som faktisk var progressivt i borgerrettighetskampene i USA på 1950- og 1960-tallet, som forente masser av mennesker av alle hudfarger rundt kravet om juridisk likestilling.

Det er en venstreorientert kritikk av borgerrettighetskampene, i den grad disse massekampene var begrenset av et nasjonalt reformistisk rammeverk, og i den grad de oppnådde formell juridisk likhet, men ikke genuin sosial likhet. Og ulikhet og urettferdighet vedvarte i tiårene etter at disse kampene trakk seg tilbake, og de vedvarer den dag i dag. Men fra disse erfaringene trekker den kritiske raseteorien en i all hovedsak pessimistisk og reaksjonær konklusjon, og avviser aspirasjonen om en forent kamp for likhet, som i seg selv misforstått.

Det demokratiske partiets omfavnelse av kritisk raseteori

Kritisk raseteori oppsto som en distinkt trend på slutten av 1980- og 1990-tallet, i tåkete hjørner av amerikansk akademia, i en tidsperiode som sammenfalt med likvideringen av Sovjetunionen, tilbaketrekningen av tidevannet av kamper for sosial likhet som hadde preget de foregående tiårene, og Det demokratiske partiets kullkasting av de siste restene av ethvert engasjement for sosiale reformer.

Selv om noen av konseptene og temaene kan spores inn i de påfølgende tiårene, blant annet i forfatterskapet til Harvard-jussprofessor Derrick Bell, er det første akademiske eventet sentrert om kritisk raseteori, i dens nåværende form, generelt sett vurdert å ha vært en workshop fra 1989, nær Madison, Wisconsin, kalt «New Developments in Critical Race Theory». Som arrangøren Kimberlé Crenshaw seinere, med ærlig erkjennelse, skulle erkjenne var dette ingen «nye utviklinger» bare fordi det var det første eventet som var dedikert til å diskutere teorien: «Noen ganger må du forfalske det, inntil du får det til,» sa hun seinere. [‘You gotta fake it until you make it’]

1990-tallet var en periode av reaksjon over hele verden, og spesielt i USA, med ei rekke imperialistiske aggresjonskriger, under både Demokratenes og Republikanernes administrasjoner, med Demokratene selv som forfektet «lov og orden»-kampanjer på hjemmebane, mens Republikanerne omfavnet «familieverdier».

Kritisk raseteori oppsto, i denne konteksten, ikke fra noen sosiale massekamper eller kampanjer for likestilling eller demokratiske reformer, men putret og gjæret i hjørnene av middelklasseakademia i en periode av reaksjon. Næret i en atmosfære av bitter skuffelse og subjektiv demoralisering ble den samlet i antologier av litterær kritikk, juridiske kommentarer og andre noder i de humanistiske fakultetene.

For alle dens pretensjoner om å være «radikal» og sågar «revolusjonær», var dens innhold alltid hovedsakelig antiarbeiderklasse, antimarxistisk og antisosialistisk: Middelklassens akademikere rettet deres harme mot arbeiderklassen for at tidligere kamper hadde fallert, og konkluderte med at disse kampene mislyktes fordi de aller fleste «hvite mennesker» er håpløst rasistiske og sexistiske og uverdige enhver rolle i historien.

Kritisk raseteori representerte også, for å være rett på sak, et virkemiddel for tidligere radikale middelklasseakademikere for å stake ut et behagelig terreng for å tjene seg penger. Den skitne hemmeligheten bak hele denne enorme øvelsen av hykleri er at for alle fordømmelsene av «privilegium» er det figurer som DiAngelo, som med all sannsynlighet har ansamlet seg en seks eller syv-sifret formue, og Nikole Hannah-Jones, med en estimert nettoformue på rundt $ 3 millioner, som er de virkelig innehaverne av privilegier.

I ei rekke presidentkampanjer, deriblant Obama-valgkampanjene i 2008 og 2012, sammen med Hilary Clinton-kampanjen i 2016, etterfulgt av promoteringen av #MeToo-kampanjen som begynte i 2017, og 1619 Project i 2019, dreide Det demokratiske partiet mer og mer skarpt over til anliggender relatert hudfarge, kjønn og andre former for identitet, for å mobilisere deler av middelklasseprofesjonelle, studenter og unge mennesker inn bak partiets høyreekstreme, imperialistiske politikk. Som del av denne prosessen fikk kritisk raseteori raskt vind i seilene – og status i dag er at det kan sies at teorien i det store og hele har blitt omfavnet som Amerikas eldste imperialistpartis kronende filosofi.

Som en teoretisk tendens er kritisk raseteori ganske så forenlig med nasjonalisme, kapitalisme og amerikansk imperialismes ideologiske fordringer. Crenshaw selv ga nylig et omfattende intervju på CNN, der hun hevdet at «kritisk raseteori ikke er antipatriotisk. Faktisk, den er mer patriotisk enn de som er imot den...»

Forfektere av hudfargebasert politikk forsøker en tilnærming til unge mennesker som er opprørte over politibrutalitet og opprettholdingen av rasisme. Unge mennesker i USA, som deres motstykker rundt om i verden, hater instinktivt alle former for bigotteri og fordommer. De misakter den flaggviftende patriotiske versjonen av landets historie, og føler intuitivt at det er noe grunnleggende galt med hele samfunnet. Men formålet med hudfargebasert politikk er å fange opp og avspore disse naturlige og sunne sentimentene, og få kanalisert dem vekk fra klassesolidaritet og revolusjonær marxisme, og inn i rammeverket av middelklassens opportunistiske politikk innen og rundt Det demokratiske partiet.

Kritisk raseteori har ikke noe enhetlig internasjonalt perspektiv. Dens tilhengere fokuserer deres oppmerksomhet nesten utelukkende innenfor USA’s geografiske grenser, og stopper sjelden opp for å spørre seg hva konsekvensene av deres teori ville vært om den ble anvendt utenfor Amerika.

For eksempel, dersom hudfargebaserte splittelse forklarer alle konflikter og onder i det amerikanske samfunnet, da skulle det følge at land som er mer etnisk homogene, som Island og Japan, skulle være paradiser fri for enhver form for sosial ulikhet og urettferdighet. Men akk og ve, for kritisk raseteori, det er jo åpenbart ikke tilfelle.

Når utøverne av hudfargebasert politikk vender oppmerksomheten utenfor USA’s grenser kan resultatene bli både bekjemmende og regelrett uhyrlige, som ved anledningen i 2019 da Nikole Hannah-Jones, forfatter av 1619 Project, tok opp spørsmålet om Holocaust.

Sosialisme har derimot alltid stått for likestilling, og vitenskapelige sosialisters kamp for likhet rundt om i verden strekker seg et-og-et-halvt århundre tilbake, lenge før uttrykket «kritisk raseteori» noen gang var ytret. Forfekterne av kritisk raseteori har, siden de kom inn på scenen for bare for tiår siden, har ikke gjort noe for å bidra til den kampen, og har i stedet bare forpestet lufta med deres pompøse postmoderne sjargong og provoserende agning basert på hudfarge.

Marxister har en lang og stolt historie for å motsette seg alle former for fordommer og splittelse innen arbeiderklassen, og for avvisningen av at kategorien hudfarge har noen forklaringsverdi i den historiske prosessen. Selv den lange tradisjonen med å bruke ordet «kamerat» innen den marxistiske bevegelsen har i seg selv understreket at enhver kjemper som slutter seg til kampen for sosialisme står på likt nivå.

Det er ingen som helst verdi i en metode som utgår fra en antagelse at hudfargebaserte skiller, sosialt konstruerte eller på annen måte, utgjør en primær eller avgjørende faktor i historie og sosiale konflikter. Slike oppfatninger bør avvises absolutt og kategorisk.

Det å prøve å forklare Trump’s 6. januar-kuppforsøk, for eksempel, som produkt av «hvitt raseri», er ikke mer nyttig enn en astrologs søken etter å oppdage planeten Jupiters bevegelser som et uttrykk for det samme fenomenet. Fra et objektivt vitenskapelig ståsted, det ene bidrar rett og slett ikke til å forklare det andre.

Den demokratiske partiets omfavnelse av kritisk raseteori nådde sitt høyvannsmerke, i hvert fall til dags dato, med promoteringen av New York Times’ 1619 Project. Men Det demokratiske partiet har ikke vist noe tegn til å endre kurs.

Det er viktig å minnes at i en tidligere periode avviste den amerikanske styringsklassen den hudfargebesatte historiske revisjonismen som skulle komme til å bli assosiert med kritisk raseteori. New York Times selv forsvarte i sin tid Lincoln sterkt, mot beskyldninger om at han bare kunne forstås som en rasist. Opprettholdelsen av en «nasjonal idé» uavhengig av hudfarge ble tidligere ansett som nøkkelen til langsiktig stabilitet for det amerikanske samfunnet og dets politikk.

Det nyere volte face til å omfavne hudfargebasert sekterisme har en kortsynt og desperat karakter. Demokratene er ikke i stand til å foreta noen populær og folkelig appell på grunnlag av noen reell forbedring av massene av menneskers livs- og arbeidsbetingelser, og må ty til emosjonelle appeller til ulike former for fordommer, misunnelse og misaktelse. Men det uopphørlige snakket om «hvitt privilegium» og «hvit skjørhet», som Bannon så frydefullt forutser, vil føre til at arbeidere drives inn i armene til det ytre høyre, og faktisk undergraver den virkelige kampen for å avsløre og eliminere fordommer.

Det har gått tretti år siden utbruddet av krigene i Jugoslavia, som ble utløst av kapitalismens gjeninnføring i det tidligere Jugoslavia.

De nasjonalistiske bevegelsene som raskt ble stablet sammen av de nylig berikede stalinistiske eks-byråkratene, som var ute av stand til å gi noe som helst progressivt koloritt til deres skamløse plyndringsoperasjoner, baserte seg åpent på oppmudring og utnyttelse av etnisk hat og motsetninger.

I løpet av et tiår av blodig konflikt kom begrepet «etnisk rensing» inn i det globale leksikonet. Disse krigene førte til mer enn hundre tusen dødsofre, og mer enn fire millioner mennesker ble fordrevet. TIlsvarende kriger og konflikter ble utløst av den kapitalistiske restaureringen andre steder i den tidligere Sovjetunionen, for eksempel den pågående brodermordskonflikten mellom Aserbajdsjan og Armenia, over regionen Nagorno-Karabakh.

Det må advares for at en eller annen form for «balkanisering» er det logiske endepunkt for all denne besatte terpingen på hudfarge i USA, der kapitalismen bringer opp fra kloakken alt av gammelt hat og fordommer, for å sette arbeidere i strupen på hverandre, for å få bevart klassestyret.

Selv om kritisk raseteori poserer og presenterer seg som en videreføring av de mange borgerrettighetskampene på 1950- og 1960-tallet, er ingenting lenger fra sannheten. Med dens insistering på at hvite og svarte mennesker i all hovedsak består av uforenlige artstyper som har vært i krig med hverandre gjennom historien, har kritisk raseteori mindre til felles med Martin Luther King enn den har med Adolf Hitler. Blant de ideologiske forløperne til kritisk raseteori er, i så måte, den rasistisk pseudo-vitenskaplige «sosialdarwinismen» som oppsto på slutten av attenhundre-tallet, som påsto å kunne erstatte klassekampen i historien med begreper lånt fra Darwin’s oppdagelser knyttet til biologisk evolusjon, og gjenskape historien ikke som en kamp mellom sosiale klasser, men som en konkurranseprosess og «naturlig seleksjon» blant biologisk forskjellige raser.

På tidspunktet for Den russiske revolusjon måtte Bolsjevikene på samme måte konfrontere forsøkene på å piske opp rasistisk, religiøst og nasjonalt hat for å destabilisere og splitte arbeiderbevegelsen.

«Da det fordømte tsaristiske monarkiet levde ut sine siste dager, prøvde det å oppildne uvitende arbeidere og bønder mot jødene,» forklarte Lenin i en radiotale fra 1919. «Grunneierne og kapitalistene prøvde å avspore arbeidernes og bøndenes hat, torturerte som de var av mangler, mot jødene.»

«Det er ikke jødene som er det arbeidende folkets fiender,» sa Lenin. «Arbeidernes fiender er alle lands kapitalister. Blant jødene er det arbeidsfolk, og de utgjør flertallet. De er våre brødre, som i likhet med oss er undertrykte av kapitalen; de er våre kamerater i kampen for sosialisme. Blant jødene er det kulakker [o. anm.: ‘kulak’ på russisk betyr ‘knyttneve’; og betegner storbønder], utbyttere og kapitalister, akkurat som det er blant russerne, og blant mennesker av alle nasjonaliteter.»

«Kapitalistene bestreber seg for å så og oppildne til hat mellom arbeidere av forskjellige trosretninger, forskjellige nasjonaliteter og forskjellige hudfarger,» fortsatte Lenin, og han avsluttet sin tale med ordene: «Lenge leve den broderlig tillit og den kjempende alliansen mellom arbeidere av alle nasjonaliteter, i kampen for å omvelte kapitalen.»

Hundre år senere forblir de grunnleggende oppfatningene som Lenin formulerte et sentralpunkt for den marxistiske tradisjonen. Innenfor hver såkalt «rase» er det arbeidsfolket som utgjør flertallet, som er undertrykt av kapitalen, og som er brødre og søstre og naturlige kamerater av alle andre arbeidere på planeten. Og innenfor hver «rase» er det et mindretall, som består av kapitalistklassen og dens privilegerte agenter.

Sosialister rundt om i verden er engasjert i den komplekse og utfordrende kampen for å forene arbeiderklassen – inkludert mennesker av forskjellige nasjonaliteter, kjønn, språk, religioner, aldre og skikker – for en felles kamp for fred, framgang og likhet.

Dette innebærer så visst å bekjempe og avsløre fordommer og urettferdighet uansett hvor vi møter dem, da det alltid har vært – om vi ser det, da står vi ikke for det – men vi forstår også at fordommer overlever, ikke fordi de for alltid er festet i menneskelig psykologi, men fordi kapitalismen overlever for å gi dem næring. Vi forklarer arbeidere og unge hvordan fordommer dyrkes og utnyttes for å undergrave klassesolidariteten, og hvordan det å overvinne disse fordommene ikke bare er moralsk riktig, men derfor også historisk nødvendig.

De kommende revolusjonære omveltningene rundt om i verden vil bringe hundrevis av millioner av mennesker inn i kamp. De kreftene som vil bli satt inn mot den revolusjonære bevegelsen vil være enorme. En bevegelse som er splittet og sprukket langs hudfargebaserte, nasjonale eller kjønnsorienterte linjer, vil ikke være i stand til å motstå disse kreftene, og vil raskt bryte fra hverandre, i det øyeblikk det reelle presset blir pålagt. En verdensbevegelse som kan tåle den revolusjonære malstrømmen må være beredt til å fremme et enhetlig verdensperspektiv, som gjelder for alle arbeidere, fra en felles forståelse av sin egen historie, til dens grunnleggende filosofiske fundamenter og metode, klasseorientering, oppfatning av epoken og strategien for seier. Dette er en politisk bevegelses reelle styrke – limet som vil holde den sammen gjennom enhver krise.

Av disse årsakene er svaret på Republikanernes og Trump’s bigotteri ikke å vike én tomme for Demokratenes hudfarge-sekterisme og kritiske raseteori. Snarere, vi må bygge arbeidernes internasjonale solidaritet, som er en essensiell forutsetning for den menneskelige sivilisasjons og kulturs framskritt, og for den endelige nedkjempingen av alle former for fordommer.