To betydelige musikere, som først gjorde deres navn i rock ‘n’ roll-scenen på slutten av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet, døde mot slutten av august. Rolling Stones’ trommeslager Charlie Watts døde 24. august, i en alder av 80 år. Han hadde kunngjort tidligere i måneden at han ikke ville bli med Stones på deres kommende turné, på grunn av rekonvalisering som var nødvendig etter en nylig hjerteoperasjon. Bare dager før Watts’ bortgang, den 21. august, døde også Don Everly, det overlevende medlem av den berømte sangduoen Everly Brothers, i en alder av 84 år.

Det trengs nesten ikke ytres at Rolling Stones var et av de virkelig store band som oppsto fra Storbritannia på 1960-tallet. I midten av dette «rock and roll circus» satt Charlie Watts med et fattet ansiktsuttrykk, og var veldig lik Buster Keaton. Hans tromming var like rett-på-sak og upretensiøs som han selv syntes å være. Skulle man se en av hans opptredner skrevet ut i musikknotasjon, ville det ikke synes å virke som om mye skjedde. Men følelsen, med musikkterminologi ‘the feel’, i Watts’ spill, som er vanskelig å beskrive, var uten sidestykke.

Store trommeslagere holder ikke bare takten, som det ofte er sagt om dem. Det er en metronoms jobb. De store av dem manipulerer takten, former og omdanner den, skrur opp hastigheten eller sakker den, for å tilpasse den sangens behov. De finner glede i å se hvor lenge de kan forsinke et taktslag og fortsatt gjøre det gjeldende, eller i å overraskende et publikum når de hopper over et taktslag helt. Watts kunne få lytterens hjerte til å slå raskere ved å spille opp i forkant av beat’et på sanger som «Let’s spend the Night Together» eller «Paint it black». Han kunne også få deg til å føle sangerens bedrukne desperasjon på «Time is On My Side», der han spiller langt bak beat’et, og etterlater et spørsmålstegn hengende over selsikkerheten projisert av teksten.

I løpet av hans nesten 60-årige karriere, der Rolling Stones eksperimenterte med forskjellige musikkstiler, ble Watts påkalt å spille alt fra rock ‘n’ roll til blues til country til reggae. Hans feel var alltid der, uansett musikkform. Han kunne legge til de mest subtile nyanser og teksturer i opptredener som aldri forlangte oppmerksomhet, men ville ha vært savnet skulle de bli fjernet fra en sang. Han var på en eller annen måte fullstendig tilstede og fullstendig usynlig på en cover-versjon av reggae-sangeren Eric Donaldson’s «Cherry Oh Baby». Så kunne han imidlertid også stjele showet fra Mick Jagger, som på Stones-klassikeren «Get Off of My Cloud».

I tillegg til hans trommespill var Watts høyt elsket av mange fordi han ikke syntes å lide av den samme selv-involveringen og egoismen som plager mange rockestjerner. En populær historie som sirkulerte på nettet igjen etter hans død hadde Watts dresset opp i hans skarpeste klær midt på natta, bare for å klabbe til Jagger som hadde våget å referere til ham som «trommeslageren min». Hvorvidt anekdoten er sann eller ikke, Watts syntes likegyldig med, eller til-og-med irritert over, stjernestatusens mer flamboyante og overdrevne beskaffenheter, selv når de ble forevist av hans egne bandkamerater.

Samtidig som han var medlem av et av verdens mest berømte rock ‘n’ roll band, var det en jazzmusikers kall som lå nærmest Watts’ hjerte. I tillegg til hans bidrag til Rolling Stones opptrådte Watts regelmessig med sine egne små jazzgrupper, med et repertoar som inkluderte verkene til bebop-legenden Charlie Parker.

Som Watts’ tromming var Don Everly’s sang også liketil og upretensiøs. Der han opptrådte sammen med sin bror Phil som The Everly Brothers, videreførte duoen countrymusikkens tradisjon med brødre som synger i tett harmoni – Delmore Brothers, Blue Sky Brothers, og så videre – der de oppdaterte den for rock ‘n’ roll-æraen.

Vi omtalte [engelsk tekst] Everly Brothers’ karriere mer inngående på tidspunktet for Phil Everly’s bortgang i 2014, men det er verdt å komme tilbake til dem igjen. Selv om de var mest kjente for deres harmonier, presenterte Everly Brothers også Don som førende vokalist. Han framførte de korte solo-partiene på hits som «Bye Bye Love» og «Cathy's Clown». Don spilte også den karakteristiske gitar-intro’en hørt på «Bye Bye Love» og fengende gitar-breaks på «Wake Up Little Susie».

Noen kan avvise denne musikken som tyggegummi-pop viet opp- og nedturer av tenåringsromanser, men det er noe ved dem. «Ikke bare det heroiske diktet,» skrev Trotskij i Culture and Socialism [engelsk tekst], «men eventyret, sangen, ordtaket og populære sangstrofer gir oss kognisjon i bilder; de belyser fortiden, generaliserer vår erfaring, utvider våre horisonter, og er bare i denne forbindelse i stand til å inspirere visse ‘følelser.’» En Everly Brothers’ sang som «Cathy’s Clown», hvor en ung mann nekter å la seg videre ydmyke, resonerer langt forbi de umiddelbare bekymringene til Cathy eller hennes «Clown».

Everly Brothers ga stemme til noen av interessene og følsomhetene til den nye tenåringskulturen i rock ‘n’ roll-æraen. I deres stemmer kunne lytteren høre lyden av en ung person, en ung generasjon, som for første gang i verden hevet deres stemmer, enda ikke selvsikker, men fortsatt ærlig og åpen.

Denne musikken, og disse tenåringene sammenfalt med etterkrigsboomen og de bedre levestandardene den muliggjorde for en del av befolkningen. Phil Everly fortalte en gang til BBC at deres fars gitarspill hadde fått dem ut av kullgruvene i Kentucky, og «gitaren han ga oss, fikk oss hele veien til London». Det var et altfor kort øyeblikk i tiden, da en ung generasjon virkelig kunne ha et bedre liv enn deres foreldre hadde. Hvor langt borte alt det synes i dag! Det nye nivået av komfort og uavhengighet de oppnådde ble ledsaget av nye stemninger og behovet for nye former for uttrykk. Noe av dette fant veien inn i Everly Brothers’ sound. Disse harmoniene, den emosjonelle åpenheten og sårbarheten, den skjelvende stemmen som tar stilling for første gang – alle disse tingene fortsetter å bevege oss den dag i dag.

Charlie Watts og Don Everly var seriøse musikere. Deres verk lever videre.