Sri Lanka’s president Gotabhaya Rajapakse kunngjorde helt plutselig den 30. august en undertrykkende nasjonal «unntakstilstand». Han erklærte at de nye tiltakene var nødvendige «for å sikre offentlig sikkerhet og velvære, og vedlikehold av vareforsyninger og offentlige tjenester som er avgjørende for samfunnslivet» under Covid-19-pandemien.

Den offisielle berettigelsen som ble lagt til grunn for proklamasjonen var å kunne hanskes med matmangel og massive prisøkninger på matvarer, eksempelvis ris og sukker, der prisene er doblet til henholdsvis 250 og 220 rupier per kilo. De regjeringsstøttende mediene hyllet umiddelbart beslag av matvarelagre og andre tiltak som Rajapakse insisterte ville få kontrollert matvareprisene og kunne garantere en ordnet tilgang av forsyninger.

De nye «nødssituasjons»-tiltakene forbigår imidlertid ganske enkelt allerede eksisterende lover for å håndtere hamstring og ublue prispåslag. Rajapakse’s proklamasjon har ingenting å gjøre med å opprettholde tjenester «avgjørende for samfunnslivet», men er et vidtrekkende grep for å bemektige seg enda mer drakoniske presidentfullmakter.

Kapitalistklassene og deres regimer internasjonalt omfavner raskt diktatoriske metoder for å konfrontere arbeiderklassen og de undertrykte massene, som motsetter seg regjeringsforsøk på å pålegge dem byrdene av den økonomiske krisen forårsaket av koronaviruspandemien.

Selv om det nye tiltaket kalles «Forordning for Nødssituasjonsregulering (for besørgning av essensielle matvarer)» [Emergency (Provision of Essential Food) Regulation], har presidenten under de eksisterende unntakstilstandsfullmakene anledning til å beslaglegge eiendom, og til å «endre og tillegge enhver lov, for å suspendere anvendelsen av enhver lov, og for anvendelse av enhver lov med eller uten modifisering». Dette tillater også sensur av media.

I forrige uke fornyet Rajapakse «Loven om essensielle offentlige tjenster», som opprinnelig ble pålagt den 27. mai, og angår anslagsvis én million sysselsatte i offentlig sektor, og som forbyr streiker og andre arbeidslivsaksjoner.

Enhver som blir funnet skyldig i å ha «brutt» forskriftene i loven om essensielle tjenester kan, etter en summarisk rettssak for en dommer, stå overfor strenge fengselsstraff, bøter, beslag av eiendom og bli utestengt fra utøvelse av ethvert yrke. De samme straffene kan pålegges enhver som blir tiltalt for å ha «foranlediget» eller «oppfordret» arbeidere i offentlig sektor til å «krenke» disse forskriftene.

Mens Rajapakse’s nyerklærte bestemmelser relatert unntakstilstanden debatteres i parlamentet i dag, slik det er påkrevd i henholdt til konstitusjonen, har regjeringspartiet flertallet der til å kunne presse loven gjennom, til tross for all underdanig kritikk fra den føyelige opposisjonen.

Mediene lanserte i forrige uke en omfattende propaganda-eksersis, der de plutselig «avslørte» ikke-navngitte hamstrere som satt med lagre av sukker, ris og paddy. Dette ble fulgt opp av politiraid på varelagre, med offisielle embetsrepresentanter fra regjeringens forbrukerforvaltningsmyndighet (CAA) som stengte av og forseglet lagerlokalene.

CAA erklærte at de beslaglagte forsyningene ville bli kjøpt fra de «illegale hamstrerne» av offentlige myndigheter, til en «rimelig» pris, og fordelt blant forbrukere. I stedet for å ta beslag i disse essensielle matvarene uten kompensasjon, har de «illegale hamstrerne» m.a.o. blitt belønnet, som et klart signal til big business om at regjeringens aksjoner ikke er rettet mot dem.

Faktisk var de høyt publiserte raidene og beslagene en PR-øvelse for å få avledet det voksende antiregjering-sentimentet over de stigende prisene, varemangler og den sosial ruinering som har blitt forverret av pandemien. Ifølge de siste offisielle tallene fra helsemyndighetene har over 10 000 personer, inkludert barn, dødd av Covid-19, med 8 000 av disse dødsfallene som har funnet sted de to siste månedene, siden Delta-varianten har overveldet det offentlige helsevesenet.

Med nok en heving av en høytstående militær figur inn i regjeringen utnevnte president Rajapakse generalmajor, D.S.P. Niwunhella til generalkommissær for essensielle tjenester, med mandat å skulle koordinere de essensielle matforsyningene.

Matmangler er imidlertid ikke forårsaket av hamstring, men er resultat av de regjeringspålagte importnedskjæringene og en stigende inflasjon. Colombo forbereder seg faktisk på å rasjonere tilførselen av essensielle og nødvendige basisvarer til befolkningen.

Importreduksjonene, blant andre ting for melkepulver, er som respons på de $ 4 milliardene som går til nedbetalingen av utenlandsgjelden inneværende år. Den kraftige nedgangen av inntekter fra eksport, turisme og privatpersoners valutaoverføringer fra utlandet, så i forrige måned statens valutareserver falle til bare $ 2,8 milliarder. Sri Lanka’s energiminister er for tiden involvert i diskusjoner med offisielle representanter for De forente arabiske emirater (UAE) for å sikre oljeforsyninger på kreditt.

Rupien har falt dramatisk mot amerikanske dollar, og Sri Lanka’s sentralbank rapporterte at landets valuta hadde falt rundt 13,5 prosent fra 1. januar til 30. august, mens vekslingskurser for kommersielle banker falt med nesten 25 prosent. Obligasjonsmarkedet har også knelt, der det klemte finansdepartementet 30. august kun fant kjøpere av statsobligasjoner for 4 milliarder rupier.

Sentralbanken har skrevet ut milliarder av nye rupier for å få dekket hull i de offentlige budsjettene, som ytterligere øker inflasjonen og reduserer verdien av rupien. Den offisielle inflasjonsraten økte i august til 6 prosent, på år-til-år basis.

Finansminister Basil Rajapakse, som forbereder et nytt innstrammingsbudsjett som skal legges fram i november, sa i forrige uke til kabinettministrene at «statens inntekter har gått drastisk ned ... og det er ikke tilstrekkelig engang for de tilbakevendende utgiftene». Hans departement har pålagt alle de andre departementene å kutte i utgiftene, og stanse alle prosjekter. Regjeringsministrene tar allerede til orde for kutt i lønninger og pensjoner for offentlig ansatte, som en «løsning».

Samtidig som den forbereder å utdype sine angrep på arbeidere og de fattige har Rajapakse-regjeringen besørget massiv bistand til big business, ivaretatt alle sine gjeldsforpliktelser til internasjonale finansinstitusjoner, og har beordret ansatte til å forbli i arbeid på fabrikkanlegg som produserer for eksport, og på andre arbeidsplasser, under utrygge forhold under pandemien. Banker og annen næringsvirksomhet har i samme perioden høstet massive profitter [engelsk tekst].

Opposisjonen i parlamentet, Samagi Jana Balavegaya (SJB), United National Party (UNP), Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) og Tamil National Alliance (TNA) har bare helt spakt kritisert unntakstilstandslovene. SJB ba regjeringen om å «gjøre tiltak for å kunngjøre lovgivning for å hanskes med pandemien», i stedet for å iverksette nødssituasjonstiltak. TNA sa at regjeringen burde ha «separate unntakstilstandsslover for folkehelsen, i stedet for å innføre en nødssituasjon».

JVP har forblitt helt taust om nødssituasjonsbestemmelsene. Sunil Haduneththi, en JVP-leder, oppfordret regjeringen den 29. august til å gjennomføre effektiv priskontroll. JVP-parlamentariker Vijith Herath sa da nødssituasjonsloven ble innført at de bare var til fordel for storhandlerne. Pseudo-venstre-partiet Frontline Socialist Party (FSP) har ikke sagt ett ord om unntakstilstanden.

Faktisk er det sånn at både Rajapakse-regjeringen, opposisjonspartiene, fagforeningene og de falske venstregruppene alle frykter den sosiale motstanden som er under utvikling i arbeiderklassen. Som Rajapakse erklærte i forrige måned, under hans nasjonale tale der han motvillig kunngjøre en ny nedstengning: «Dette er ikke tiden for streikeaksjoner.»

De pågående streikeaksjonene til nesten 250 000 lærere, og utbruddene de siste månedene av streiker og protester fra ansattet i jernbanen, postvesenet, på plantasjeanleggene, og fra helsetjenestearbeiderne, har skapt en dyp politisk krise for regjeringen og fagforeningene.

Arbeiderklassen må respondere på Rajapakse’s klassekrig-unntakstilstand, og på forbudet mot streiker i yrker definert som essensielle tjenester, ved å forberede seg politisk og mobilisere deres forente styrke. Arbeiderklassen kan ikke stole på opposisjonspartiene, og heller ikke på fagforeningene, som alle er på regjeringens side.

Arbeidere må bryte med hver fraksjon av kapitalistklassen og med fagforeningene, og kreve en øyeblikkelig oppheving av unntakstilstanden og lovene om essensielle offentlige tjenester, og de må bygge aksjonkomitéer på hver arbeidsplass, for å kunne forsvare deres demokratiske og sosiale rettigheter, og ikke minst for å opprettholde opposisjonen mot utrygge betingelser under pandemien.

Arbeidere på Sri Lanka kan lykkes med å gjennomføre denne kampen ved å vende seg til deres klassebrødre og -søstre, og slåss for en internasjonal arbeiderallianse av grunnplankomitéer. Denne kampen må knyttes til kampen for sosialistisk politikk og en arbeider- og bonderegjering på Sri Lanka, som del av kampen for sosialisme i Sør-Asia og internasjonalt. Socialist Equality Party (Sri Lanka) er det eneste partiet som fremmer og slåss for et slikt program.