Mindre enn ei uke etter at Paris hjemkalte landets ambassadør til USA over Australias kansellering av en kontrakt på € 56 milliarder med Frankrike for byggingen av ubåter, samtidig med den plutselige signeringen av AUKUS-alliansen mellom Australia, Storbritannia og USA rettet mot Kina, kunngjorde Paris og Washington trekk for å gjenopprette relasjonene.

USAs president Joe Biden og Frankrikes president Emmanuel Macron skal møtes i Europa neste måned, for å diskutere krisen. De to hadde en 30-minutter-lang telefonsamtale på onsdag, ifølge Det hvite hus’ talskvinne Jen Psaki. Élysée-palasset i Paris offentliggjorde på sitt nettsted et kort kommuniké om telefonsamtalen mellom Biden og Macron, på engelsk og fransk, som kunngjorde at Washington og Paris vil «åpne en prosess med grundige konsultasjoner» for å prøve å gjenopprette tilliten.

Biden aksepterte tilsynelatende ansvar for ikke å ha konsultert Paris om AUKUS, ifølge kommunikéet, som uttaler: «De to lederne var enige om at situasjonen ville ha tjent på åpne konsultasjoner blant allierte, om spørsmål av strategisk interesse for Frankrike og våre europeiske partnere. President Biden formidlet hans pågående engasjement i denne forbindelse.»

Biden og Macron skal møtes i Europa neste måned for diskusjoner, og en fransk ambassadør reiser tilbake til Washington, la komunikéet til. Det bekreftet «den strategiske betydningen av fransk og europeisk engasjement i regionen Det indiske hav-Stillehavet, inkludert rammeverket av EU’s nylig publiserte strategi for regionen Det indiske hav-Stillehavet». Erklæringen forplikter Washington til å støtte «et sterkere og mer kapabelt europeisk forsvar», som det kalte «komplementært til NATO». Det støttet også Frankrikes pågående nykoloniale krig i Mali og Sahel.

Denne korte uttalelsen gjør imidlertid lite mer enn å tildekke de dype motsetningene som framstår mellom Washington og deres «allierte» i Den europeiske union (EU). Pressen har bredt beskrevet disse hendelsene som den dypeste krisen i relasjonen mellom USA og Frankrike siden 2002 og 2003, da Paris tilsluttet seg Berlin og Moskva i å motsette seg den USA-ledede invasjonen av Irak. Spørsmålet om hvordan å skulle hanskes med relasjoner til Kinas voksende økonomi framprovoserer dype og bitre konflikter innen NATO-alliansen.

Mens Biden støtter EU’s strategi for regionen Det indiske hav-Stillehavet og et europeisk forsvar som «komplementært» med Europas NATO-allianse med Washington, viser måten den australsk-franske kontrakten ble brutt på, og hvordan AUKUS-alliansen ble annonsert, løgnaktigheten i disse påstandene. Washington, London og Canberra diskuterte ikke AUKUS, eller bruddet på den franske kontrakten med noen av EU-maktene før de den 15. september kunngjorde disse beslutningene.

Alle de store EU-maktene avviste i 2015 USAs press, og meldte seg med i investeringsbanken Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB), investeringsarma for Kinas store prosjekt Belte og Vei Initiativet (BRI) [‘Belt and Road Initiative’]. BRI har imidlertid ført til kinesiske investeringer på hundrevis av milliarder dollar i Midtøsten, Sentral-Asia og videre utover, og til signeringen av strategiske allianser mellom Kina og land som Iran, som amerikansk imperialisme rutinemessig truer med krig.

Avisa Wall Street Journal hyllet på deres side Washingtons brudd på den fransk-australske ubåtskontrakten som «smart», i en nylig redaksjonell lederartikkel, og understreket at den var å forstå som en gjengjeldelse for fransk politikk: «Den franske presidenten Emmanuel Macron har lagt vekt på å understreke ‘strategisk autonomi’ fra USA, blant annet over Kina, Russland og Iran. … Europa kan ikke spille Kinas spill med splitt-og-hersk over økonomiske og strategiske sakanliggender, uten konsekvenser for landets relasjoner med USA.»

Samtidig som Biden formelt godkjente EU’s strategi for regionen Det indiske hav-Stillehavet, er dette strategidoukumentet uforenlig med en amerikansk politikk om å bevæpne Australia med nukleærdrevne ubåter, for å true Kina. EU forplikter seg til å «fortsette sitt mangefasetterte engasjement med Kina, engasjere seg bilateralt for å fremme løsninger for felles utfordringer, samarbeide om saksanliggender av felles interesse, og oppfordre Kina til å spille sin rolle i en fredelig og blomstrende region i Det indiske hav-Stillehavet».

Konflikten mellom amerikansk og europeisk imperialistpolitikk overfor Kina ligger til grunn for den franske utenriksminister Jean-Yves Le Drian’s kritikk av AUKUS-alliansen, som et skritt i retning av krig. Le Drian sa: «Vi ser framveksten av en strategi lansert av USA for regionen Det indiske hav-Stillehavet som er militært konfronterende. Det er ikke vår posisjon. … Vi tror ikke på logikken i systematisk militær konfrontasjon, selv om vi noen ganger må ty til militære midler.»

Faktisk fortsatte konfliktene mellom AUKUS-landene og EU på onsdag, der Storbritannias statsminister Boris Johnson latterliggjorde de franske bekymringene: «Det er på tide at noen av våre kjæreste venner i verden ‘prenez un grip’ om alt dette, og ‘donnez-moi un pause.’» Johnsons hånske halvfranske oppfordringer, «get a grip» og «give me a break», var hans respons på rasende kommentarer fra EU-embetsrepresentanter, som kritiserte AUKUS-alliansen som et brudd på tilliten mellom dem, og rettet seg ikke bare mot Frankrike, men EU som helhet.

Slike uttalelser må tas som en advarsel av arbeidere rundt om i verden, for at uansett hvilke offisielle bestrebelser det er for å nedtone krisen, så vokser spenningene mellom USA og Europa, som to ganger i forrige århundre eksploderte ut i verdenskrig, nå er på eksplosive nivåer.

EU-rådsleder Charles Michel fordømte USA for ond tro, og la til: «De grunnleggende prinsippene blant allierte er åpenhet og tillit, disse henger sammen. Men nå, hva er det vi ser? En åpenbar mangel på åpenhet og god tro.»

Josep Borrell, EU’s spanske utenrikspolitiske sjef, sa at et møte med EU’s utenriksministre under det pågående FN-generalforsamlingsmøtet i New York hadde kommet ut med støtte for Frankrike. Ministrene «uttrykte tydelig deres solidaritet med Frankrike,» sa Borrell, og han la til at AUKUS-alliansen «ikke er et bilateralt anliggende» mellom Washington og Paris, men «angår» hele EU.

Utenriksministre fra EU-imperialistmaktene kom med tilsvarende uttalelser. Tysklands utenriksminister Heiko Maas sa: «Jeg kan forstå raseriet fra våre franske venner. ... Det som ble besluttet – og måten det ble besluttet på – er både irriterende og skuffende, og ikke bare for Frankrike.»

Belgias utenriksminister Sophie Wilmès kalte signeringen av AUKUS-alliansen på Frankrikes bekostning «et tordenskrall i Frankrikes moderne liv, sikkert også i Europa, og på geostrategisk nivå i hele verden». Hun oppfordret Europa til å være «mer høylytt», og «tilstede på den internasjonale scenen», særlig om saksanliggendet relasjoner med Kina.

I Italia sa tidligere utenriksminister Marta Dassù til avisa La Repubblica at AUKUS «innebærer en risiko: Delingen av Vesten mellom en angelsaksisk sfære, som tar sikte på å inneslutte Kina, på den ene siden, og en tradisjonell euro-atlantisk sfære med NATO konsentrert mot Russland på den andre. Spørsmålet som stilles er hvor lenge disse to vestlige alliansene kan forbli forent.»

Den nederlandske statsministeren Mark Rutte responderte på AUKUS-krisen med å foreslå utsetting av handelsforhandlingene mellom EU og USA. «På nåværende tidspunkt støtter vi ikke å holde møtet om økonomisk sikkerhet med USA,» sa Rutte til journalister på tirsdag.

Offisielle russiske embetsrepresentanter sa at de også ser både «den asiatiske Quad»-alliansen mellom USA, Australia, Japan og India, så vel som AUKUS-alliansen, som rettet mot Russland. Der han uttalte seg om Quad, sa Nikolai Patrushev, sekretær for Russlands sikkerhetsråd: «Washington vil også prøve å involvere andre land inn i denne organisasjonen, spesielt for å føre antiKina og antiRussland politikk. … Akkurat nå ble det dannet ytterligere ei militærblokk i regionen, AUKUS, som forfølger de samme målene.»

Likevel har verken EU’s imperialistmakter eller det postsovjetiske kapitalistiske kleptokratiet noen progressiv politikk for å motsette seg USAs krigspådriv mot Kina. De søker enten å få tilpasset seg rammeverket for amerikansk politikk, eller de bevæpner seg i all hast i et forsøk på å konkurrere militært med Washington – en politikk som innebærer massive militærutgifter og angrep på arbeiderklassens levestandarder og sosiale rettigheter. Veien framover mot amerikanske krigstrusler rettet mot Kina er den uavhengige og internasjonale mobilisering av arbeiderklassen, i en sosialistisk, antikrigbevegelse.