Resultatet av gårsdagens tyske føderale Bundestag-valg gjenspeiler dyptgående folkelig fremmedgjøring fra alle de parlamentariske partiene, og innleder en periode med politisk ustabilitet og skarp klassekonflikt.
Avtroppende kansler Angela Merkel’s parti CDU, Den kristelig-demokratiske union, og deres toppkandidat Armin Laschet led en historisk fiasko. Etter 16 år med Merkel som kansler oppnådde CDU, sammen med søsterpartiet CSU, Den kristelig-sosiale union som stiller til valg i Bundesland Bayern, mindre enn en fjerdedel av de avgitte stemmene, med 24,1 prosent velgeroppslutning. CDU/CSU tapte mer enn åtte prosent oppslutning sammenlignet med deres forrige, dårligste valgprestasjon noensinne, ved 2017-valget (32,9 prosent). I 2013 kunne partiet enda mønstre 41,5 prosent av de avgitte stemmene.
Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD), det andre såkalte «Folkepartiet», oppnådde så vidt mer enn en fjerdedel av alle avgitte stemmer, med 25,7 prosent. Sosialdemokratene, og deres kanslerkandidat Olaf Scholz, var i stand til å forbedre deres andel av stemmene sammenlignet med deres historisk verste valgresultat for fire år siden (20,5 prosent), men de vant ikke sjiktene av hjemmesittende arbeidere. Brorparten av de nye SPD-velgerne (1,3 millioner) kom fra tidligere CDU-velgere.
Til tross for partiets «valgseier» er SPD hatet av arbeidere og ungdommen. SPD, partiet for Hartz-velferdsreformene, skattetildelinger til de superrike og heving av pensjonsalderen til 67 år, bærer hovedansvaret for dyp sosial ulikhet i Tyskland. Scholz, som er sittende finansminister, er arkitekten for milliarder av euro i utdelinger til storselskaper og bankene, og de siste års enorme opprusting.
Bare Die Linke – Venstrepartiet – er mer bankerott enn hva SPD er. Partiet oppnådde sitt verste valgresultat noensinne, og tapte nesten halvparten av stemmene fra 2017 (-4,3 prosent). Med valgresultatet 4,9 prosent kom det til slutt inn under sprerregrensa for parlamentarisk representasjon i Bundestag, på 5 prosent. Nå vil partiet imidlertid likevel bli representert i den kommende Forbundsdagen fordi det klarte å oppnå tre direktemandater, som betyr at sperregrensa på 5 prosent ikke lenger gjelder.
Årsaken for Die Linke’s fiasko er åpenbar. Midt under pandemien, den utbredte sosial ulikheten og den tiltakende krigsfaren, var partiet som består av eks-stalinister, utslitte sosialdemokrater og pseudo-venstre, verken villig eller i stand til å appellere til den enorme sosiale og politiske opposisjonen i befolkningen.
I Bundesländer (delstater) der Die Linke allerede regjerer, kutter partiet i de sosiale utleggene, deporterer brutalt flyktninger, og forfølger den morderiske politiske orienteringen for masseinfisering midt under pandemien. I valgkampen aksjonerte deres kandidater ved enhver anledning for en koalisjon av SPD/De Grønne/Die Linke (en såkalt rød-rød-grønn regjering), og signaliserte til styringsklassen deres støtte for NATO og tysk imperialisme.
AfD’s valgresultat (10,3 prosent) understreker hvor hatet hele styringsklassens høyreorienterte politiske orienteringer er. AfD tapte stemmer, selv om høyreekstremistene kontinuerlig blir kurtisert i mediene, og de etablerte partiene systematisk integrerer dem inn i det politiske systemet og adopterer deres agenda. Det høyreekstreme partiet mistet i det føderale Bundestag-valget over to prosent av velgeroppslutningen fra forrige valg, og gikk ned med henholdsvis 4 og 6 prosent ved Bundesland-valgene som ble avholdt samtidig i delstatene Mecklenburg-Vorpommern og Berlin.
Dette eliminerer imidlertid ikke faren reist av det ytre høyre. Tvert imot. Styringsklassen reagerer på kapitalismens dype krise, de eskalerende spenningene mellom stormaktene og den globale veksten av klassekampen ved stadig mer åpent å adoptere høyreekstremistenes program.
Dette er spesielt åpenbart under den pågående pandemien. Bemerkelsesverdig er at under opptakten til valget ytret ikke én eneste ledende politiker ett ord om koronaviruspandemien, som bare i Tyskland har kostet nesten 100 000 liv. Alle partiene, fra CDU/CSU til Die Linke, støtter den morderiske gjenåpningspolitikken ved å la viruset spre seg, som setter profitt foran liv, og i sin kjerne bærer AfD’s signatur.
Denne politiske kursen, sammen med voldelige sosiale angrep og en vesentlig styrking av militære operasjoner i utlandet og det repressive statsapparatet på hjemmebane, skal nå videreføres og intensiveres. Under opptakten til valget formulerte Scholz og Laschet konkurrerende påstander om å lede den neste føderale regjeringen, og sa de raskt ville sette i gang sonderinger og koalisjonssamtaler med de liberale i Det fri-demokratiske partiet (FDP) og med De Grønne. Begge partiene er åpne for slike samtaler.
De Grønne, som forbedret deres velgeroppslutningen med nesten 6 prosent, og med 14,6 prosent oppnådde partiets beste resultat hittil i føderale valg, gjorde det klart at de er beredt for en koalisjon. Robert Habeck, medleder for De Grønne, sa: «Vi vil regjere.» Det er «nærhet til SPD», fortsatte han, mens en allianse med FDP også er mulig, under lederskap av CDU/CSU.
Christian Lindner, hovedkandidat og partiformann for FDP, som oppnådde 11,5 prosent (+0,8 prosent) av stemmene, sa til ZDF TV at han så den største enigheten hva angår innhold, i en såkalt Jamaica-koalisjon – svart-gul-grønn – sammensatt av CDU/CSU, FDP og De Grønne. Men Lindner utelukket heller ikke samtaler med SPD. Tidligere på kvelden kunngjorde han under «Berlin-rundbordet» at «De Grønne og FDP først ville snakke med hverandre» om hvordan de vil gå videre.
Alle partiene er enige om de grunnleggende politiske saksanliggender, og de avviker bare i nyanser. Likevel kan regjeringsdannelsen ta måneder, akkurat som for fire år siden. I rent matematiske termer ville en videreføring av storkoalisjonen CDU-SPD også være en mulighet. Mye tyder imidlertid på at Tyskland for første gang siden 1950-tallet vil regjeres av en tre-parti-allianse.
Angående spørsmålet om en ny regjeringsdannelse advarte Scholz under «Berlin-rundbordet» for at alt nå må gjøres «slik at vi er klare før jul». «Litt før det, det ville også være bra,» la han til.
Laschet påpekte at Tyskland i 2022 skulle ha G7-presidentskapet. Dette er en av grunnene til at «den nye regjeringen må komme på plass veldig snart», og at koalisjonsforhandlingene må «definitivt bli (avsluttet) før jul».
To sentrale utviklingsforløp driver styringsklassen. På den ene siden frykter den at en lang periode med politisk ustabilitet kan framprovosere eskalerende motstand i arbeiderklassen. Valgkampen var allerede preget av streiker og protester for høyere lønninger og trygge og anstendige arbeidsbetingelser. Streikene til lokførere, leveringsarbeidere og pleiepersonell er del av et internasjonalt oppsving av klassekampen.
For det andre kan ikke borgerskapets kamp for geostrategiske og økonomiske interesser akseptere noen forstyrrelser. Tyskland’s forbundspresident Frank-Walter Steinmeier (SPD) uttrykte klart og tydelig én sentral oppgave for den neste føderale regjeringen, i hans tale til FN-generalforsamlingen i New York på fredag. Uansett dens farge ville regjeringen framskynde Tyskland’s tilbakevending som en aggressiv stormakt i utenrikspolitikken.
Steinmeier felte noen krokodilletårer over den imperialistiske fiaskoen i Afghanistan, for så å erklære at den politiske orienteringen for militær intervensjon, som har ødelagt hele land, drept millioner og gjort titalls millioner til flyktninger, må fortsette. Han var «overbevist: Resignering ville være feil doktrine. I mine øyne betyr dette nåværende øyeblikket av geopolitisk fortvilelse tre ting for vår utenrikspolitikk: Vi må bli mer ærlige, smartere, men også sterkere!»
Med dette mener Steinmeier framfor alt utenrikspolitikken og den militære styrkingen av Europa. «Tysk og europeisk utenrikspolitikk» bør «ikke begrenses til å ha rett, og til å fordømme andre. Men, vi må utvide vår redskapskasse – diplomatisk, militært, sivilt, humanitært,» forklarte han. «Vi må bli sterkere i våre muligheter.» Derfor investerer Tyskland også «mer i sine forsvarsevner i disse ustabile tider».
Arbeiderklassen kan ikke stå stilltiende tilside mens intrigene og manøvrene tar fart bak kulissene for å få installert den neste regjeringen for tysk imperialisme og finanskapital. Den må intervensere uavhengig inn i de politiske begivenhetene, og kontre styringsklassens reaksjonære planer med sitt eget program.
Det er betydningen av SGP’s valgkamp. Vi deltok i valgene for å besørge en stemme og et sosialistisk perspektiv til opposisjonen mot forflytningen til høyre, den politiske retningslinja for masseinfeksjon og ulikhet. Vi fikk 1 535 stemmer i det føderale valget for våre lister i delstatene Nordrhein-Westfalen og Berlin, som er rundt 250 flere enn ved det forrige føderale valget.
Denne offensiven må nå videreføres. I vår uttalelse under opptakten til valget skrev vi: «Kampen for dette sosialistiske perspektivet slutter ikke den 26. september. Vi slåss for hver en stemme, fordi et sterkt resultat for SGP er et viktig tegn på økende motstand mot masseinfisering, ulikhet og krig. Men den avgjørende viktige oppgaven er å forberede arbeidere på klassekampene framover, og bygge SGP og Den fjerde internasjonale som det nye sosialistiske lederskapet i arbeiderklassen.»