Rundt 16 000 arbeidere fra en mindre fagforening har tilsluttet seg de 155 000 streikende metallarbeiderne organisert av NUMSA, National Union of Metalworkers of South Africa, som la ned arbeidet den 5. oktober, med krav om lønnsøkninger og andre forbedringer.

Medlemmer av fagforeningen MEWUSA, Metal and Electrical Workers Union of South Africa, kunngjorde at medlemmene fra deres bransjer også hadde tilsluttet seg streikevaktene. En tredje fagforening, UASA, sa den var i strid med deres arbeidsgivere, men enda ikke hadde godkjent en arbeidsnedleggelse.

Streiken har begynt å få en innvirkning på den sørafrikanske bilindustrien, som er helt avhengig av stål og bilkomponenter som kommer fra fabrikkene der NUMSA-medlemmer er i streik. Tyskland-baserte BMW var den første bilprodusenten som kunngjorde produksjonsforpurringer, og bekjentgjorde at deres hovedmonteringsanlegg på mandag var påvirket, med tap av 700 biler.

Administrerende direktør for bransjeforbundet NAACAM, av bildelprodusenter, National Association of Automotive Component and Allied Manufacturers, sa i en uttalelse: «Vi forventer at flere samlebånd hos OEM [Original Equipment Manufacturer] blir påvirket dersom streiken fortsetter ut i neste uke, på grunn av manglende produksjon i deler av forsyningskjeden.»

Bilindustrien utgjør 5 prosent av Sør-Afrikas BNP, på toppen av de 8 prosentene av BNP representert av produksjonen i stålverk og metallindustrien selv.

De streikende fortsetter å møte omfattende vold fra politi og sikkerhetsvakter. Minst seks arbeidere ble mandag skadet da politiet skjøt gummikuler mot ei streikevakt utenfor Wireforce-fabrikken i Germiston. Edward Matube, fagforeningssekretær i Germiston, sa at politiet beordret arbeiderne til å holde seg minst 150 meter unna Wireforce-eiendommen.

Matube sa at én fra politiet begynte nedtelling fra 10, før de måtte ha spredd seg. «Vi var på vei vekk da de begynte å skyte, så de skjøt oss i ryggen,» sa han til pressen. Nelson Kiyane, en annen fagforeningsrepresentant, offentliggjorde dagen etter bilder som viste kulesår han hadde på lårene og på andre arbeideres rygger og bein, og han bekreftet at de ble skutt da de forflyttet seg vekk fra fabrikken, og ikke i retning av den.

Utvidelsen av streiken sammenfaller med en offisiell uttalelse fra NUMSA, som avviser den siste kontrakten tilbudt av SEIFSA, forbundet for de største arbeidsgiverne, samtidig som det angrep to mindre arbeidsgivergrupper som ikke har kommet med noe nytt tilbud i det hele tatt.

NUMSA kunngjorde på onsdag at fagforeningen avviste tilbudet fra arbeidsgiverforbundet SEIFSA, Steel and Engineering Industries Federation of South Africa, som økte deres foreslåtte lønnshevinger for det første kontraktsåret fra 4,4 til 6 prosent, men fortsatt var godt under de 8 prosentene fagforeningen krevde, og tilbudet var bare begrenset til de lavest betalte arbeiderne. I 2020 fikk ikke metallarbeidere noen lønnsøkning i det hele tatt, fordi fagforeningen gikk med på å fryse alle forhandlinger under den første perioden av Covid-19-pandemien.

NUMSAs generalsekretær Irvin Jim spilte opp et demagogisk show av uforsonlighet, på en pressekonferanse på torsdag, mens han samtidig rakte ut ei olivengrein til SEIFSA. Som rekvisitter for denne kyniske forestillingen anvendte han avvisningen fra de to mindre arbeidsgivergruppene, National Employers’ Association of South Africa (NEASA) og South African Engineers’ and Founders’ Association (SAEFA), om å matche SEIFSA-tilbudet.

Jim sa at SEIFSA hadde begrenset deres tilbud til arbeidere som for tiden tjener minstelønna ved hvert av selskapene, mens fagforeningen ville at enhver økning skulle gjelde for alle arbeidere, i alle lønnsklassene. Men NEASA og SAEFA, med medlemsselskaper som tenderer til å være mindre, dårligere finansiert og basert i regionene framfor i det sentrale industriområdet rundt Johannesburg, har nektet å komme med et nytt tilbud til fagforeningen. Fagforeningslederen kalte lønnsforhøyelsen på 4,28 prosent som var foreslått av NEASA som et «ikke-tilbud».

Mens SEIFSA strakk seg ut til NUMSA etter at streiken startet saboterte de to andre forbundene strukturen av kollektive forhandlinger og forsøkte å «gå ned veien med lønnsvariasjoner i industrisektorer».

Han konkluderte: «Vårt budskap til SAEFA, NEASA og deres administrerende direktører, er at de må slutte med deres spillfekterier for å få brutt ned arbeidernes kollektive forhandlingsmakt, og se til å komme seg til forhandlingsbordet.»

Effekten av disse uttalelsene var å presentere SEIFSA som den «gode» arbeidsgivergruppa og de to andre som de «dårlige» forbundene, selv om SEIFSA omfatter de største og rikeste av selskapene, deriblant de som er mest tilknyttet den mobile globale kapitalen. Resultatet kan godt bli en enighet bare med SEIFSA, som etterlater arbeidere ansatt av eiere tilsluttet de to mindre gruppene i stikken.

Det er særdeles signifikant at NUMSA-lederen erklærte sin støtte til en avtale på 6 prosent-nivået, forutsatt at dette ble utvidet til å gjelde for alle lønnsnivåene, og ikke bare for de lavest lønnede, og med det effektivt sett droppet 8 prosent-kravet, som arbeiderne gikk til streik for.

Irvin Jim sa at metallarbeidere det siste tiåret hadde mottatt «ensidig pålagte smuler, eller ingen lønnsøkninger i det hele tatt», selv om hans egen organisasjon er den desidert største i bransjen, og ikke har gjort noe for å slåss imot, inkludert dens svik av den siste vesentlige streiken i 2014.

Han fortsatte med å kritisere regjeringen til president Cyril Ramaphosa og regjeringspartiet Den Afrikanske Nasjonalkongressen (ANC). «Arbeiderklassen på tvers av alle sektorer, spesielt industriproletariatet med håndfaste ferdigheter, har vært ofre for en ANC-regjering som mislyktes i å pålegge ei meningsfull nasjonal minstelønn, for å bryte ryggen på apartheid-lønnsgapet,» sa Jim.

Denne regjeringen er imidlertid avhengig av støtten den får fra fagforeningene for sin eksistens. Det største arbeiderfagforbundet, COSATU, er faktisk del av regjeringen, og Ramaphosa selv var leder for gruvearbeiderfagforeningen National Union of Mineworkers (NUM), før han ble en kapitalistisk milliardær-boss.

NUMSA brøyt ut fra COSATU, men fagforeningen brøyt aldri med det grunnleggende politiske perspektivet til ANC, det stalinistiske Sør-afrikanske Kommunistpartiet (CPSA) og COSATU, som er utviklingen av en «svart kapitalisme» i Sør-Afrika, for å erstatte den forgangne apartheid-uhyrligheten, snarere enn en mobilisering av den sørafrikanske arbeiderklassens store makt på grunnlag av revolusjonær sosialistisk politikk.

I den pågående streiken vil ANC-regjeringen uunngåelig spille en reaksjonær antiarbeiderklasse-rolle. Thulas Nxesi, sysselsettings- og arbeidsminister, har begrenset sine uttalelser så langt til å oppfordre til rolige gemytter. «Det er felles erkjent at landet nå gjennomgår en av sine vanskeligste perioder, forårsaket av pandemien på den ene siden, og av de dårlige økonomiske betingelsene som rådet selv før Covid-19, på den andre,» sa han.

«Det er mot denne bakgrunnen at vi appellerer til alle partene – arbeidere og arbeidsgivere, fagforeninger, fagforbund og arbeidsgiverorganer – om å håndtere de sensitive samtalene med den nødvendige forsiktighet,» sa han, og la til: «Kjølige hoder må seire, og det gode for landet og vår økonomi må alltid være fremst i minnet.»

Det som virkelig skremmer ANC-regjeringen og kapitalistklassen den tjener, er at fagforeningene, som handler for å forsvare styringseliten og for å undertrykke arbeiderklassen, blir mer og mer diskreditert, og at arbeiderklassen nå trer fram og går til revolusjonær handling.