Det globale klimatoppmøtet COP26 har, utenfor de iscenesatte forhandlingene inne i konferansesalen, vært dominert av sammenbruddet av britisk-franske relasjoner.

COP26-vertslandet Storbritannia og Frankrike har, midt under alt snakk om «internasjonal enhet» og «globale løsninger» relatert tiltak mot klimaendringer, ikke klart å bilegge den pågående tvisten over noen få titalls fiskerilisenser i Den engelske kanalen.

Fiskerinæringen i sin helhet representerer ikke mer enn 0,1 prosent av BNP for noen av landene.

Så langt fra å få desarmert sakanliggendet har Boris Johnsons og Emmanuel Macrons regjeringer eskalert konflikten, til det punkt at de utveksler trusler om anvendelse av «makt», handelskriger og internasjonale rettslige skritt.

Frankrike har i flere måneder beskyldt Storbritannia for ondsinnet nekting av å innvilge fiskerilisenser til noen franske trålere. Onsdag i forrige uke tok franske myndigheter det britisk fartøyet Cornelis Gert Jan i arrest, i havnebyen Le Havre, og hevdet det «ikke var på lista over fiskerilisenser innvilget Storbritannia» av myndigheter i Frankrike og Den europeiske union (EU).

Franske ministre truet deretter med en serie intensiverte kontroller av varer på vei fra Frankrike til Storbritannia, og av britiske fartøyer i franske farvann, om ikke lisenser ble innvilget alle franske fiskefarøyer innen den 2. november, som ville tilsvare en semi-blokade. Andre trusler ble framsatt om å stenge fransk strømforsyning til øya Jersey, under britisk jurisdikasjon ved den franske kysten.

Annick Girardin, Frankrikes fiskeriminister, erklærte: «Nå må vi tale maktens språk, for jeg tror dessverre denne britiske regjeringen ikke forstår noe annet.» Både Storbritannia og Frankrike sendte i mai kanonbåter til farvannet rundt Jersey, under en protest holdt av rundt 60 franske fiskerifartøyer utenfor havna ved øyas hovedstad St. Helier.

Lord Frost, Storbritannias Brexit-minister, truet sist lørdag, samtidig som COP26-delegater begynte å ankomme Storbritannia, med å påberope Artikkel 16 i Storbritannias utmeldingsavtale med EU, og ensidig suspendere deler av avtalen.

Frankrikes president Macron og Storbritannias statsminister Johnson holdt en halvtimes en-til-en diskusjon på søndag, men kom ut fra møtet i krigshumør. Macron insisterte: «Ballen er på Storbritannias banehalvdel. Dersom britene ikke foretar noen forflytninger, må tiltakene settes i verk fra 2. november.»

Johnson beskyldte Frankrike for å prøve å «straffe» Storbritannia for Brexit, og la til: «Det vil være opp til franskmennene å avgjøre om de vil trekke seg fra truslene de har kommet med de siste dagene, om brudd på Brexit-avtalen. ... Vår posisjon har ikke endret seg.»

Med COP26 i gang satte Storbritannias utenriksminister Liz Truss en frist på 48 timer for Frankrike til å trekke de foreslåtte tilleggskontrollene av britiske varer og fiskefartøy, før de gikk til rettslige skritt. Truss beskyldte Frankrike for å fremme «helt urimelige trusler» og for å opptre «urettferdig».

Kommentatorer begynte å melde forferdede uttalelser om at denne affæren foruroliget en internasjonal samling av verdens regjeringer, angivelig ment å koordinere en respons på den eksistensielle trusselen om klimaendringer.

Observer’s forside advarte på søndag: «Frankrike og Storbritannia fortalt: Få slutt på tvisten, ellers ødelegger dere Cop26-toppmøtet». Avisa siterte Chris Venables, politikkleder for miljøvernorganisasjonen Green Alliance, som sa: «Det er oppriktig talt helt latterlig at dette bråket skal kunne destabilisere oppstarten på Cop26.»

Ian Dunt, en spaltist for avisa i, skrev: «COP26 blir undergravd av nasjonalistisk sjåvinisme». Han konkluderte: «Her er vi, og krangler som barn, mens verden brenner rundt oss.»

Macron fortalte journalister i tolvte time, mandag kveld, at Frankrike hadde suspendert deres planlagte tiltak mot Storbritannia. Han forklarte: «Siden i ettermiddag har vi gjenopptatt diskusjonene, på grunnlag av et forslag jeg leverte statsminister Johnson. Samtalene må fortsette.»

Frost skal møte Clément Beaune, Frankrikes minister for EU-affærer, i Paris på torsdag.

Hvorvidt Storbritannia og Frankrike klarer å opprettholde maskene under forløpet av COP26 eller ei, de fundamentale spenningene mellom de to landene vil uansett forbli uløste. Det faktum at de første dagene av toppmøtet ble overskygget av en så heftig disputt over et så bittelite økonomisk anliggende peker på de vesentlige geopolitiske interessene som gjærer under overflata.

Storbritannia fortsetter å følge sitt medlemskap i den indre kretsen av en USA-ledet politisk og militær allianse, rettet først og fremst mot Kina, som de håper vil bidra til å få satt EU på sidelinja. Kryssede klinger med Frankrike er en anledning til å få lagt press på europeiske bruddlinjer.

Frankrike forsøker å få lagt disse planene døde, og få bygget EU inn til ei blokk i stand til å inngå avtaler med Amerika på deres egne premisser, spesielt hva angår avvikende agendaer for konflikt med Russland og Kina. Landet håper å få gjort Storbritannia til et eksempel på det faktum at, med den franske statsministeren Jean Castex’ ord, der han i forrige uke skrev til Ursula von der Leyen, president for EU-kommisjonen: «Det å forlate unionen er mer skadelig enn å forbli i den».

Både Johnson og Macron spiller også for deres hjemmebaners respektive høyreorienterte velgergrunnlag – Johnson for å hevde suverenitet etter Brexit, og Macron på spørsmålet om fransk fiskeri, som har en symbolsk status hos det ytre høyre, som stiller kandidater som sterkt utfordrer ham om presidentskapet ved neste års valg.

Bekymringen som kommer til uttrykk fra politiske kommentatorer over denne britisk-franske konflikten er mindre motivert av dens innvirkning på potensielle klimaavtaler – rent bortsett fra i den grad den truer med å knuse svindelen om seriøs internasjonal handling – enn den er av konfliktens implikasjoner for verdenimperialismens stabilitet og rovgriske ambisjoner.

Financial Times-spaltisten Gideon Rachman var mest eksplisitt, der han på mandag skrev: «Rivaliseringen mellom Storbritannia og Frankrike setter vesten i fare». Han advarte: «Den vestlige alliansen har ikke råd til dette. Giftigheten mellom Storbritannia og Frankrike vil kunne spre seg, og infisere NATO, G7 og internasjonale forhandlinger om alt fra klimaendringer til handel.»

«Friksjoner mellom Storbritannia og Frankrike vil også gjøre det vanskeligere å utforme felles vestlige posisjoner i tvister med Kina og Russland. Thomas Wright fra [Washington-tankesmia] Brookings Institution bekymrer seg for at Storbritannia og Frankrike risikerer å bli til ‘Europas Japan og Sør-Korea’ – to nære USA-allierte som også er bitre rivaler.»

Rachmans foreslåtte løsning bare understreker hvor dypt den interimperialistiske krisen stikker. Han skriver: «For å bruke rådgivningsspråket, amerikanerne må ‘iscenesette en intervensjon.’» Men han er tvunget til å erkjenne at «Amerikas evne til å kunne spille rollen som en ærlig megler er forvansket av AUKUS [avtalen om kjernefysisk militærteknologi mellom USA, Storbritannia og Australia, som avskrev en tidligere inngått avtale mellom Australia og Frankrike].»

«Forvansket» er om ikke annet et understatement. Den andre diplomatiske fiaskoen som slåss om oppmerksomhet under COP26 er feiden mellom Macron og Australias statsminister Scott Morrison.

Macron beskyldte søndag Morrison for å lyve om hans intensjoner ved å oppheve den opprinnelige ubåtavtalen med Frankrike. Morrison beskylte Macron for å komme med «nedsettelser» og «bakvaskelser av Australia». Han responderte på tirsdag ved å lekke en privat tekst sendt ham av den franske presidenten i forkant av AUKUS-kunngjøringen, et trekk som ble fordømt av franske embetsrepresentanter.

Macrons fiendtlighet overfor Morrison er et ikke alt for tilslørt uttrykk for fransk frustrasjon og mistillit til sjefarkitekten for AUKUS-avtalen, USA, som president Joe Bidens innrømmelse av et «klossete» diplomati ikke vil gjøre noe for å rette opp.

Selv om disse konfliktene teknisk sett utspiller seg på sidelinja av COP26, tilbyr de et langt mer nøyaktig bilde av internasjonale relasjoner, og med det kapitalismens evne til relevant respons på klimaendringene enn hva hovedeventet selv gjør. De imperialistiske interessene og spenningene som er stilt til skue utelukker ethvert tiltak som griper inn i profittmotivene til hver av de respektive statenes storselskaper og vitale nasjonale industrier. De umuliggjør et genuint globalt samarbeid om noen av krisene menneskeheten står overfor.